Norulv Øvrebotten » Søn Jan 24, 2016 10:21 am
Norulv Øvrebotten:
"Når jeg leser denne kommentaren, begynner jeg for alvor å lure på hvilken verden som Frank Rossavik spesielt og norske journalister generelt, befinner seg i. Her unnskyldes både Josef Stalin og Vladimir Putin. Som om vi skulle være tilbake til Sosialistisk Folkepartis tid på begynnelsen av 1960-tallet.
Når det gjelder Stalin, kunne han sammen med sjefen for det hemmelige politiet glatt undertegne 3500 dødsdommer på en ettermiddag i 1938 og deretter gå og se en film. Drap var en del av hverdagen. Like kurant som å se en film.
Det er drap ennå i øst. Det var kommunismen som ideologi som ble forlatt på tampen i 1991, da Sovjetunionen ble avviklet, ikke de stalinistiske metodene til de hemmelige tjenestene. De lever i beste velgående.
KGB var en stat i staten og skiftet bare navn til FSB og SVR, da Kreml gikk fra Sovjetunionen til Russland. Hvem skulle ha gjort Russland mer humant enn Sovjetunionen? En gammel skruppelløs offiser fra KGB som Vladimir Putin? Det er selvsagt ikke tilfelle.
Norsk presse og politikk må komme seg tilbake på jorda. Over 200 journalister er blitt drept i Russland etter at Putin ble president.
En av de mest erfarne innen amerikanske etterretning på sovjetiske og russiske forhold, Tennant Bagley, døde i 2014, 88 år gammel. Han ledet lenge CIAs kontraetterretning mot Sovjetunionen, og for ham gikk det en rød tråd uten avbrudd fra Lenins og Stalins myrderier til det spektakulære drapet på Alexander Litvinenko i London i 2006. Litvinenko var en avhopper fra FSB. Der han hadde vært oberstløytnant.
Boris Volodarsky er en avhopper fra en annen russisk hemmelig tjeneste, GRU, og han ga i 2010 ut boken "KGB's Poison Factory: From Lenin to Litvinenko", hvor han blant annet gikk gjennom oppfinnsomheten innen bruken av gift, som er våpen nummer én for de hemmelige russiske tjenestene.
Gift har den egenskapen at ofrene lett blir oppfattet som å ha dødd naturlig, så det er et formidabelt våpen fra skyggene når hemmelige drap skal gjennomføres. Særlig i fredstid, og noe stort skille mellom krig og fred har aldri eksistert i Moskva. Mørketallene for drap fra de russiske skyggene både hjemme og ute må derfor være svært høye. De fleste giftene er nemlig umulig å oppdage i kroppen.
Når det derimot brukes radioaktivt stoff for en million kroner til å drepe, er det signaleffekten til andre opposisjonelle som er viktigst. Slik som i Litvinenkos tilfelle i 2006.
Drapet på ham skulle skremme andre russere med avvikende meninger til å holde seg i skinnet. Litvinenko ble betraktet som en forræder i FSB, og i gamle sovjetiske GRU ble forrædere brent levende i et krematorium, veldig sakte med bena først. Så en grusom død for egne forrædere er i god sovjetisk ånd. Ikke noe har forandret seg slik sett. Heller ikke alle tankefeilene hos intellektuelle i vest. Det finnes alltid en unnskyldning for råskapen. Som at de øverste lederne ikke visste.
Da Boris Volodarsky dro de lange historiske linjene fra Lenin til Litvinenko i boken sin om KGBs fortsatt så blomstrende fabrikker for å fremstille Moskvas foretrukne våpen, nemlig gift, skrev den amerikanske eksperten på russisk etterretning, Tennant Bagley, følgende anmeldelse av boken:
"Here, for the fan of murder thrillers and modern history alike, is a cracking good read.
In brilliant light we see what lay for nearly a century behind the London polonium poisoning of British citizen Alexander Litvinenko, former Russian. With original research guided by his insider's eye and scholarly care, Boris Volodarsky recounts scores of murders.
Assasination emerges as a day-to-day routine, as labaratory science, as a branch of medicine researching ways not to stave off death but to deliver it in apparently innocent or accidental forms, and as engineering technology, devising ever new devices to meet each new requirement, from umbrella tips and cigarette cases and rolled-up newspapers - to Litvinenko's tea cup"
Snikdrap med gift er altså en daglig rutine for de hemmelige russiske tjenestene, og ikke alltid går de så langt som til å drepe. En motstander kan bli slått ut ved å skade vedkommende for den nødvendige tiden også. Gift eller bakterier finnes til alle formål.
Det hersker en naivitet blant norske journalister, redaktører og politikere om dagens Russland som er farlig både for dem selv og landet. Den gamle kommunistiske ideologien i øst er død som mål for staten og resten av verden, men de brutale metodene er det ikke, og Vladimir Putin er en maktpolitiker som du må tilbake til Josef Stalin for å finne maken til.
De brutale metodene er da også deretter. Å tro noe annet er å stikke hodet i sanden, og det eneste du da oppnår, er å få sand i både øyne og ører. Slik at du ser virkeligheten enda mer uklart.
Når det gjelder den omfattende virksomheten til de hemmelige russiske tjenestene, ikke minst også i et viktig land som Norge, begynner som regel virkeligheten der fantasien slutter. Det spektakulære er mer normalt enn det ordinære.
Forfatteren av "Den store terror", Robert Conquest, skrev at mye av hemmeligheten til Josef Stalins suksess, var at han opererte utenfor forutsetningene for tenkesettet til normale mennesker. Slik er det også med Vladimir Putin. Ha ingen illusjoner om noe annet. Putin tenker ikke norsk. Han har en helt annen bakgrunn."
Norulv Øvrebotten:
"Når jeg leser denne kommentaren, begynner jeg for alvor å lure på hvilken verden som Frank Rossavik spesielt og norske journalister generelt, befinner seg i. Her unnskyldes både Josef Stalin og Vladimir Putin. Som om vi skulle være tilbake til Sosialistisk Folkepartis tid på begynnelsen av 1960-tallet.
Når det gjelder Stalin, kunne han sammen med sjefen for det hemmelige politiet glatt undertegne 3500 dødsdommer på en ettermiddag i 1938 og deretter gå og se en film. Drap var en del av hverdagen. Like kurant som å se en film.
Det er drap ennå i øst. Det var kommunismen som ideologi som ble forlatt på tampen i 1991, da Sovjetunionen ble avviklet, ikke de stalinistiske metodene til de hemmelige tjenestene. De lever i beste velgående.
KGB var en stat i staten og skiftet bare navn til FSB og SVR, da Kreml gikk fra Sovjetunionen til Russland. Hvem skulle ha gjort Russland mer humant enn Sovjetunionen? En gammel skruppelløs offiser fra KGB som Vladimir Putin? Det er selvsagt ikke tilfelle.
Norsk presse og politikk må komme seg tilbake på jorda. Over 200 journalister er blitt drept i Russland etter at Putin ble president.
En av de mest erfarne innen amerikanske etterretning på sovjetiske og russiske forhold, Tennant Bagley, døde i 2014, 88 år gammel. Han ledet lenge CIAs kontraetterretning mot Sovjetunionen, og for ham gikk det en rød tråd uten avbrudd fra Lenins og Stalins myrderier til det spektakulære drapet på Alexander Litvinenko i London i 2006. Litvinenko var en avhopper fra FSB. Der han hadde vært oberstløytnant.
Boris Volodarsky er en avhopper fra en annen russisk hemmelig tjeneste, GRU, og han ga i 2010 ut boken "KGB's Poison Factory: From Lenin to Litvinenko", hvor han blant annet gikk gjennom oppfinnsomheten innen bruken av gift, som er våpen nummer én for de hemmelige russiske tjenestene.
Gift har den egenskapen at ofrene lett blir oppfattet som å ha dødd naturlig, så det er et formidabelt våpen fra skyggene når hemmelige drap skal gjennomføres. Særlig i fredstid, og noe stort skille mellom krig og fred har aldri eksistert i Moskva. Mørketallene for drap fra de russiske skyggene både hjemme og ute må derfor være svært høye. De fleste giftene er nemlig umulig å oppdage i kroppen.
Når det derimot brukes radioaktivt stoff for en million kroner til å drepe, er det signaleffekten til andre opposisjonelle som er viktigst. Slik som i Litvinenkos tilfelle i 2006.
Drapet på ham skulle skremme andre russere med avvikende meninger til å holde seg i skinnet. Litvinenko ble betraktet som en forræder i FSB, og i gamle sovjetiske GRU ble forrædere brent levende i et krematorium, veldig sakte med bena først. Så en grusom død for egne forrædere er i god sovjetisk ånd. Ikke noe har forandret seg slik sett. Heller ikke alle tankefeilene hos intellektuelle i vest. Det finnes alltid en unnskyldning for råskapen. Som at de øverste lederne ikke visste.
Da Boris Volodarsky dro de lange historiske linjene fra Lenin til Litvinenko i boken sin om KGBs fortsatt så blomstrende fabrikker for å fremstille Moskvas foretrukne våpen, nemlig gift, skrev den amerikanske eksperten på russisk etterretning, Tennant Bagley, følgende anmeldelse av boken:
"Here, for the fan of murder thrillers and modern history alike, is a cracking good read.
In brilliant light we see what lay for nearly a century behind the London polonium poisoning of British citizen Alexander Litvinenko, former Russian. With original research guided by his insider's eye and scholarly care, Boris Volodarsky recounts scores of murders.
Assasination emerges as a day-to-day routine, as labaratory science, as a branch of medicine researching ways not to stave off death but to deliver it in apparently innocent or accidental forms, and as engineering technology, devising ever new devices to meet each new requirement, from umbrella tips and cigarette cases and rolled-up newspapers - to Litvinenko's tea cup"
Snikdrap med gift er altså en daglig rutine for de hemmelige russiske tjenestene, og ikke alltid går de så langt som til å drepe. En motstander kan bli slått ut ved å skade vedkommende for den nødvendige tiden også. Gift eller bakterier finnes til alle formål.
Det hersker en naivitet blant norske journalister, redaktører og politikere om dagens Russland som er farlig både for dem selv og landet. Den gamle kommunistiske ideologien i øst er død som mål for staten og resten av verden, men de brutale metodene er det ikke, og Vladimir Putin er en maktpolitiker som du må tilbake til Josef Stalin for å finne maken til.
De brutale metodene er da også deretter. Å tro noe annet er å stikke hodet i sanden, og det eneste du da oppnår, er å få sand i både øyne og ører. Slik at du ser virkeligheten enda mer uklart.
Når det gjelder den omfattende virksomheten til de hemmelige russiske tjenestene, ikke minst også i et viktig land som Norge, begynner som regel virkeligheten der fantasien slutter. Det spektakulære er mer normalt enn det ordinære.
Forfatteren av "Den store terror", Robert Conquest, skrev at mye av hemmeligheten til Josef Stalins suksess, var at han opererte utenfor forutsetningene for tenkesettet til normale mennesker. Slik er det også med Vladimir Putin. Ha ingen illusjoner om noe annet. Putin tenker ikke norsk. Han har en helt annen bakgrunn."