Nyttårstalen til sametingspresidenten 2015

[BmOnline]

På den første dagen i det nye året er det framtiden som står i fokus. Vi er priviligerte, vi som kan våkne opp og ta for gitt at framtiden finnes et sted der ute. Mange gleder seg, mens andre bærer på historier som gjør dem mer nøkterne i forventningene til tiden som skal komme.

Jeg håper inderlig at hver og en av dere nå har fått oppleve rolige og fredfulle juledager sammen med venner våre kjære. Det føles kjent, det varmer og vi føler oss trygge og beskyttet. Det er få ting andre ting i livet som gir oss denne spesielle følelsen, som når vi er sett og satt pris på av de mennesker vi er glade i.

Vi fortjener alle å bli verdsatt og sett. Men jeg vet at ikke alle av dere har følt det slik, nå som vi avrunder jule- og nyttårs-høytiden. Det finnes mange historier og mange årsaker.

En av historiene som har kommet meg for øre, er den som handler om Hans i Tromsø. Hans mistet sin ektefelle til kreften, og måtte starte julehøytiden med å begrave sitt livs partner og følgesvenn. Hans er en av dem som opplevde å bli skrevet ut av sin egen kultur gjennom fornorskningstiden. På sine eldre dager bærer han fremdeles på sorgen og tapet over den kulturen og språket han aldri helt fikk bli en del av, fordi det var forbundet med skam og fortielse.

De historiene vi bærer på, former også våre forventninger og håp for det som skal komme. I høst 2014 ga media oss større innblikk i krigshistorien i Nord-Norge, om brenningen og tvangsevakueringen. De fortalte om våre nordnorske helter som på ingen rimelig måte har fått sin rettmessige plass i vår nasjonale fortelling om krigen.

Samer, kvener og nordmenn, mange valgte å begynne på helt nytt. Noen ga opp og ga etter for assimileringspolitikken. De adopterte historier som ikke var deres. Alt dette har gjort noe med oss. Det har påvirket vårt forhold til oss selv og til hverandre. Og det har lenge påvirket vår oppfatning vår rettmessige plass i nasjonen og i verden.

Det er stadig sår som ikke er leget, det er sorg som ennå ikke har funnet trøst og det er ødeleggelser som fortsatt ikke er reparert. Jeg tror framtiden for hele Norge - og spesielt for den nordnorske landsdelen, ligger i at vi anerkjenner vår felles historie og forsoner oss med hvem vi er.

For oss i nord handler det om at vi må fylle inn de fortellingene som mangler. Slik er det over hele det landet: urfolk og minoriteters fortellinger blir ofte skrevet ut av vår felles beretning, ofte som små sidespor i historien. En mer samlet forståelse av oss alle vil skape bedre grunnlag for vekst og verdighet - både for fortiden og framtiden.

Alle båter lekker litt. Ingen samfunn er perfekte. Det lekker alltid litt mellom stevner og spanter i en hver båt, det vet folket på kysten og langs elevene. Hemmeligheten ligger i å øse båten raskere enn vannet trenger inn. Og det er slik vi kommer dit vi skal, alle sammen.

Men vi er ikke der vi skal være i reindriftspolitikken. I de få områdene hvor det er for mye rein i forhold til beite, må det igjen skapes balanse. Men det må også være balanse mellom reindriftsnæringens behov storsamfunnets behov for arealer. Sammen håper jeg vi kan skape et samarbeid som styrker næringen.

Kunnskap og kultur er størrelser som øker i verdi når de deles. Barn som får tilbud om samiskundervisning og samiske lærebøker, bygging av kulturarenaer og samisk teater vil berike oss alle.

Den samiske og den norske kulturhistorien preges av et nært forhold mellom folk og natur, mellom bosetting og tilgang til naturressurser. Politiske kursendringer som truer med å bryte dette båndet, som vi har sett innenfor fiskeripolitikken. Vekst handler ikke bare om profitt. Det handler om balanse, hvor mennesker, levende kulturer og levedyktige samfunn og historier er rikdommer som befinner seg på inntektssiden, ikke på utgiftssiden av samfunnsregnskapet.

Denne rikdommen var åpenbart ikke høyt verdsatt, da Mona Gustavsen i Kongsvinger i høst fikk beskjed om at hun var uønsket som drosjesjåfør- fordi hennes bakgrunn var romani. I min tale til FNs generalforsamling i høst var det nettopp solidaritet og kamp mot undertrykkelse som var mitt tema. Fredsprisvinnere Kailash Satyarthi og Malala Yousafzai minner oss alle om at det stadig lekker litt i den båten vi alle sitter. Og kontroversene rundt Dalai Lamas besøk i Norge ifjor viste at kampen for rettferdighet ikke kommer uten strid, selv ikke i vårt land.

Men hver dag ser jeg mennesker som endrer framtiden. Samisk design får oppmerksomhet nasjonalt og internasjonalt. Reiselivet, fisket, reindriften og andre matprodusenter setter samisk kultur i sentrum.

Jeg tror at tiden er inne formulere fortid og framtid, der ingen utelates på grunn av skam, fordommer eller som et uttrykk for diskriminering. Og det er min utfordring til deg; at du deltar. Kanskje er 2015 året du forlanger plass for din historie?

Buorre ođđa jahki

Buorre ådå jahke

Buerie orre jaepie