Spørsmålet bør oppta alle borgere i Norge, nå som det såkalte Stortingsvalget er over. ”Såkalt” – fordi det etter min mening, heller ikke denne gang kom til syne et demokratisk, grunnlovsbasert, alternativ til statssosialismen. Derfor mange hjemmesittere. Igjen.
PÅSTANDEN gjør det fristende å gjenta noen ord som tidligere fylkesarbeidssjef i Oppland, Eiliv Bakke – i sin tid skal ha uttalt: ”Den mest påtrengende oppgave i norsk politikk i dag, er å få hindret fremkomsten av den totalitære stat. Men dette vil kreve en radikal omlegning av samfunnsforvaltningen”.(Ordene er minst like aktuelle i dagens situasjon).
EILIV BAKKE – hedersmannen fra Skjåk – var samfunnsengasjert i hele sitt liv, og opptatt av demokratiets gjennomføring. Det siste er neppe merkelig – all den tid han opplevde nazismen, også i krigstid. Hva har imidlertid skjedd etter 1945? TENK!
HJERNEVASKINGEN – som nå i årevis har pågått og blitt foretatt – gjelder ikke bare her i landet.
Hele prosessen – ofte kamuflert i demokratiets navn – er raffinert utført av de krefter som står bak det hele. (Det skal de ha. MEN heller ikke mer). For hvor er demokratiet?
LØSNINGEN? Eiliv Bakke kom dessuten med disse løsningsordene i den sammenheng: ”Denne skjebnesvangre politikk nytter det ikke å bekjempe med milde protester og detaljkritikk. Og det er galt å tro at Høyre representerer noe alternativ til den. Høyres tradisjon er å stabilisere utviklingen, ikke å bringe den inn i nye baner. Men de direkte statsinngrep er nu ført så langt at det ikke lenger er mulig å få stabilisert dem. Blir ikke statsadministrasjonen radikalt innskrenket, vil utviklingen av seg selv rulle videre mot den totalitære stat med stadig større fart. Under slike forhold vil bare et reformparti kunne mestre situasjonen. Men først må avviklingsprogrammet ligge ferdig.”
FORSLAGET til et slikt avviklingsprogram er tidligere sett. MEN: Hvor er det blitt av?
Thorbjørn Andersen. Halden.
