Demokrati eller islamisme?

[Hallgrim Berg]

Publisert 8 juni - 3496 visninger Innlegg

Hallgrim Berg har skrevet en viktig bok. Den er viktig av den enkle grunn at den er full av fakta; fakta som har stor betydning for Europas fremtid; fakta som ofte underslås eller bagatelliseres av de store mediene.

I februar kom tidligere stortingspolitiker Hallgrim Berg (H) med sin nye bok «Demokrati eller islamisme – Europa under islam?» (utgitt på Genesis Forlag, som tydeligvis samarbeider tett med Hermon Forlag).

La meg for ordens skyld kort nevne at jeg er noe mer optimistisk enn Berg når det gjelder muligheter for reform av islam innenfra. Vesten har sine svakheter - ingen tvil om det - men også sine styrker. Muslimer som bosetter seg i vestlige land vil bli påvirket av begge deler. To av de avgjørende spørsmålene er (1) hvor raskt det er mulig å forandre folks tenkesett (en betydelig andel av verdens muslimer er fullstendig på kollisjonskurs med vestlige verdier - la oss ikke underslå det) og (2) i hvilken grad muslimske innvandrere vil ta til seg det som er positivt i Vesten, kontra i hvilken grad de vil føle behov for å markere avstand til det som er negativt her. Dette vil vi smått om senn få svar på, ettersom et av verdenshistoriens største, sosiale eksperimenter ruller videre med stadig økende momentum.

Bergs bok er forutsigbart nok blitt slaktet av Aage Borchgrevink, som ikke er snauere enn at han samme dag som 'anmeldelsen' hans sto på trykk i Aftenposten skrev en Facbookmelding om at han hadde spredd «motgift mot Hallgrim Berg». Stort tydeligere kan det ikke markeres at Borchgrevink ikke engang forsøker å være saklig, langt mindre nøytral. Han skryter åpenlyst på FB (vel vitende om at slikt ikke kan holdes hemmelig) av at han har forfattet et nidstykke. Slik røper han både hovmod og maktarroganse; «vi - den rådende makteliten - trenger ikke ta hensyn til vanlige normer for intellektuell redelighet».

Det er etter min vurdering svært uheldig at en avis som Aftenposten, til tross for stadige overtramp, holder seg med en anmelder som ser det som sin oppgave å drive politisk/ideologisk virksomhet, i stedet for å komme med nøkterne og saklige anmeldelser. Se også omtaler av boken og lanseringen i Morgenbladet og Nettavisen. Merk ellers at Torbjørn Røe Isaksen (som deltok på boklanseringen) har å mye godt å si om boken.

Men til tross for spydighetene og den nedlatende holdningen Berg blir møtt med fra Borchgrevink et al, er det helt på det rene at Berg er godt kvalifisert til å skrive denne boken. Wikipedia informerer blant annet om følgende: «Berg satt på Stortinget for Buskerud fra 1977 til 2001. Første og siste periode som vararepresentant, men i tidsrommet 1981 til 1997 som fast representant. Han var kultur- og mediepolitisk talsmann for Høyre og saksordfører for NRK-saker. I årene 1989 til 1997 var han medlem av Europarådets parlamentarikerforsamling i Strasbourg, der han de siste fem årene var leder for The European Democratic Group. Han satt også i kulturutvalget, ledet underkomiteen for media og var nestleder i likestillingskomiteen. Berg ble utnevnt til æresmedlem i Parlamentarikerforsamlingen i 1998. [...] Berg er utdannet Cand. philol fra Universitetet i Oslo i 1972, med statsvitenskap, engelsk og historie hovedfag.»

I det følgende vil jeg ganske enkelt komme med en del utdrag fra boken (takk til forlag og forfatter for tillatelse til å kunne gjøre dette), slik at leserne selv kan gjøre seg opp en mening om dens kvaliteter, samt om dens relevans for samfunnsutviklingen (kursiv i original).

Det fullkomne samfunnet

Berg er opptatt av totalitarisme, og av at islamisme er et eksempel på en totalitær ideologi. På side 39 - 40 skriver han:

Eit framsteg på 2000-talet er sjølverkjenning og aktiv historieforsking
på alle former for totalitarisme. Det vil i praksis seia dei
«ismene» som har sprengkraft til å truge demokratiet og vår styringsform.
Då professor Øystein Sørensen kom med boka Drømmen
om det fullkomne samfunn (Aschehoug 2010) – med portrett
av Stalin, Mussolini, Hitler og Khomeini på omslaget – var det
som ei openberring for oss liberale, konservative, kristendemokratiske,
uavhengige og anti-autoritære som hadde slåss for parlamentarisk
demokrati, frie media og menneskerettar i heile vårt
vaksne liv. Endeleg eit godkjenningsstempel frå fagleg hald: Alle
totalitære ideologiar er livsfarlege, og dei må sjåast under eitt!

Altså: fire forskjellige ideologiar, men éin mentalitet. Professor
Bernt Hagtvet har utdjupa temaet i eigne bøker, i frisk avisdebatt
og akademisk holmgang med gamle stalinistar og maoistar på
Blindern. I eit stort foredrag om terror, som invitert gjestetalar i
Foreningen av tidligere stortingsrepresentanter våren 2012, summerte
Hagtvet den felles mentaliteten i dei totalitære tankesetta
som har heimsøkt kloden det siste hundreåret. Nokre av kjenneteikna
er:

1. «Det fullkomne samfunnet» er den politiske reinleikens
tyranni.
2. I revolusjonær tradisjon kan alle midlar takast i bruk.
3. Dei representative organa i samfunnet blir vraka, og Partiet
blir snart samanfiltra med det statlege byråkratiet og domstolane.
4. Politikken driv massemobilisering under éin person og eitt
parti, har full kontroll med media, hemmeleg politi, grip kontrollerande
inn på alle plan, og privatsfæren blir oppheva.
5. Demokratiet står ved lag på papiret, men blir utstyrt med
provisoriske
sanningar.
6. Totalitarismen kan vera religiøs (Iran) eller sekulær (Nord-
Korea), og er i sin intoleranse like farleg for alle dissidentar.
7. Systematisk terror og bruk av vald er i orden så lenge det er
«tenleg» for Systemet.
8. Innsyn i styringsfilosofien er ei sak for den utvalte eliten.
Massane lever i ei falsk førestillingsverd. Difor er alt og alle
som står i vegen for ideologien, fiendar av staten og samfunnet.
Dei må difor takast hand om.

Eit par påminningar frå professor Hagtvet kan vera verdt å ta med
på vegen: Akademikarar og intellektuelle, som ifølgje eigen teori
har klarsyn og søkjer sanninga, er ikkje pålitelege når det kjem
til stykket; mange av dei lograr allstøtt for makta og er ikkje til å
stole på når det gjeld forsvar av demokratiet. Det er nok av totalitære
tradisjonar i det norske akademia, frå Erling Falk i Mot Dag
til SF-folk sine studieturar til og forsvar av DDR, sympatiar som
gjekk langt inn i Arbeiderpartiet.

Dessutan, seier Hagtvet, er Noreg eit djupt anti-intellektuelt land.
Den såkalla samfunnseliten les ikkje stort anna enn matbøker og
krim. Dei vil ikkje ha filosofi, men kake.

Islamismen på veg fram
Nazismen, fascismen og kommunismen er nedkjempa i tur og
orden i det 20. hundreåret. Greier demokratialliansen Europa/
Nord-Amerika å nedkjempe islamismen i det 21.? Kva kan ikkje
hende under langvarige finanskriser og i samfunn med enorm
arbeidsløyse, rotlaus ungdom og sosial uro? Europa er i ferd
med å få ein ny tapt generasjon med smale utsikter til arbeid og
inkludering.

Arbeidsløysa for ungdomar er rekordhøg rundt heile
kontinentet. Spania ligg på toppen med over 50 prosent. Det kan
bli tilsvarande gode år for totalitære spekulantar på dei populistiske
ytterfløyane til venstre og høgre. Det blir meir uro med meir
innvandring. Når me ser Europa under eitt, er det lett å tenkje kva
slags politiske krefter som vil fyre oppunder problema innanfrå,
og kven som med glede vil puste ørkenvind til varmen utanfrå.

Kristne like ille?

Etter å ha drøftet forskningsresultater fra Center for the Study of Political Islam (CSPI), som konkluderer med at jihadisme opp gjennom århundrene har kostet ca 270 millioner menneskeliv (s 55), tar Berg for seg det ofte hørte argumentet om at kristne er ikke noe bedre enn muslimer når det gjelder vold og intoleranse; også kristne har mye å svare for. På side 57 - 58 skriver Berg:

Men så kjem «motsvaret», sjølve trumfkortet til apologetane og
sjølvpiskarane i Europa: «Ja, bevares, dei islamistiske drapsbølgjene
er ille, men dei kristne er akkurat like ille, berre sjå kva som
er begått i kristendomens namn opp gjennom historia – sjå på
krossferdene og inkvisisjonen!»

Ja, lat oss sjå på krossferdene, inkvisisjonen og heksebrenningane.
Kirk Durston, kanadieren som held vitskaplege titlar i fysikk, biofysikk,
mekanikk og filosofi, direktør i New Scholars Society,
har sett opp eit estimat om kor mange menneskeliv som er gått
med grunna desse tre nemnde historiske fenomena. Dei sagnomsuste
krosstoga i Middelalderen kosta rundt 100 000 menneskeliv,
pluss minus, alt etter historisk kjeldegrunnlag (frå 58 000 til
133 000). Den spanske inkvisisjonen tok livet av 31 192 menneske
mellom år 1480 og 1808. Talet på dei som strauk med i hekseprosessane
mellom år 1420 og 1770 kan vera rundt 30 000, seier
Durston. Ein annan forskar, Brian P. Levack, har i Witch-Hunting
in Modern Early Europe (Routledge 1987) vurdert talet på avretta
hekser til om lag 40 000. Me veit at det i tidsromet på 350 år var
90 000 prosessar, og at i snitt slapp halvparten fri. 80 prosent
av ofra var kvinner. Heksebrenningane har så mange mytar og
eventyr rundt seg at skribentar innan folklorefeltet opererer med
ufattelege tal. Enkelte bøker er så sosialistisk ideologiske at fantasiane
renn over. I Pax Leksikon frå 1979, 3. bind, side 52 kan ein
lesa: «Ein stad mellom 9 og 30 millionar, for det aller meste kvinner,
vart gjennom godt og vel to hundre år torturerte og drepne,
kan hende den største menneskejakta verda har sett …»

Dersom ein summerer dei tre kategoriane krossferder, inkvisisjon
og heksebrenningar, kjem ein totalt oppunder 200 000 drepne
som følgje av overgrep utførte eksplisitt i kristendomens namn.
Dette er tal som bleiknar mot dei islamsk inspirerte nedslaktingane.
For den som kan rekne, er eventuelt 200 millionar eitt tusen
gonger meir enn 200 000.

Kva er Vestens verdiar?

Berg mener at vi ikke bør la den vestlige kulturarv bli forskuslet av kultur- og verdirelativisme, men at den tvert imot er verdt å kjempe for. På side 101 - 103 skriver han:

Overleverte verdiar
Det er avgjerande viktig å opplyse om dei totalitære kreftene som
trugar våre samfunn og kva me difor må vera budde på å slåss
imot. Kva er det så me skal slåss for? Kva er det me skal kunngjera
og forkynne?

Etter mitt syn har me ein del umisselege verdiar å forsvara, knytte
til demokratiet og kristendomen, i stor grad overleverte frå forfedrane
våre, men også vinningar som er løfta fram av frie sjeler
i seinare hundreår. Verdiane er så openberre! Men me er så vane
med dei – som trea i skogen – at me ikkje ser dei. Me ville ikkje
leggja merke til dei før dei var borte.

Kva talar me om? Fellesverdiar? Å oppføre seg som folk? Følgje
Bibelens nye testamente? Ikkje lyge og stela? Vise høfleg framferd
og ha gode manerar ved middagsbordet? – Bra, men ikkje nok!

Vestens frie kultur
Oriana Fallaci, den mest kjende journalisten i verda i si tid, tok i
sine seinare år til å oppsummere kvifor Vestens kultur og sivilisasjon
har oppnådd slike prestasjonar og nådd så langt fram i sine
land og over alle hav. Kvifor er han klart den beste kulturen for
sjølvstendige menneske og for det større samfunnet?
Svaret er at den vestlege kulturen er dynamisk og fri. Han er som
ei strøymande elv, ikkje ein stilleståande pøl. Kjeldene er antikken,
romersk rett og kristendomen. Nye side-elvar og bekkar er
komne til, kvervlar seg inn i hovudstraumen. Det dreiar seg om
nye erfaringar, fri forsking, teknologi, nye oppfinningar og andre
former for innovasjon, stadig med nye horisontar stigande. Me
talar om menneskesynet. Kulturen må vera fri, slik mennesket vil
vera det. Kunstnarane driv ikkje berre med kopiering som i stagnerte
samfunn, men eksperimenterer, reflekterer det dei har sett
og det dei berre anar. Diskusjon og debatt oppstår blant dei mange,
der kritikk og sjølvkritikk har sin plass. Resultatet blir stadige
forbetringar for mennesket og samfunnet. Humor, film, musikk
og dans gjer elvestraumen friskare. Det appellerer til den ibuande
fridomstrongen i mennesket. Livet skal ikkje vera ei pine, men
høgst leveleg, og det er spanande! Men hugs at slike gode liv, slike
gjevande tilvære, berre skjer i land der det er vokstergrunnlag og
høve til utfalding for den frie tanken.
Vestens kultur og sivilisasjon er – til liks med den norske grunnkulturen
• å sannkjenne den jødisk-kristne kulturarven
• å fornye tradisjonar med opplysning og modernisme
• å fremja den frie ånda og det spørjande mennesket
• å respektere individuell fridom og personlege val
• å la utdanning og kunnskap bli alle til del
• å satse på kreativitet og kunstnarleg fridom
• å slåss for ytringsfridom, fri presse og uavhengige media
• å gjennomføre frie val og representativt demokrati som styreform
• å føre vidare den evige kampen mot fordommar
• å fylle likestilling og venskap mellom kvinne og mann med reelt innhald
• å respektere likeverd for minoritetane (språkleg, religiøst, kulturelt)
• å verdsetja privat eigedomsrett og personlege initiativ
• å verdsetja arbeidsinnsats, produktivitet og innovasjon
• å slåss for menneskerettane og frivillig organisering for alle som vil
• å la vitskaplege resultat bli kommersialiserte til glede for folket
• å tryggje uavhengige domstolar og prinsippa i rettsstaten
• å utvikle det gode samfunnet, med vekt på kunnskap, helse, velvære og tryggleik

Ut frå dette, ta ansvaret for eigen lagnad, familie og eigedom, men
òg syne respekt for korleis andre ordnar seg og måten dei har valt
å leva på. Det er den absolutte føresetnaden for å oppnå mangfald
og harmonisk fellesskap. Det er såleis opp til den einskilde korleis
han eller ho vil innrette livet sitt for å nå lykka, kvar dei vil
bu og arbeide, kva dei vil ta ansvar for, kva slags informasjon og
kunnskap dei søkjer, om dei vil eta fisk eller kjøt eller noko anna,
drikke mjølk, saft eller vin, danse eller spela, trene eller sitja på
baken, gå i bikini eller i sid serk, seia høgt eller skrive klart det
ein vil, og ikkje minst sjølv finne ut kven ein vil dele seng og bord
med. Dei aller fleste av desse kjenneteikna må oppfyllast for at eit
samfunn skal kunne kallast genuint demokratisk. Det er ikkje nok
med val kvart fjerde år; demokrati krev ei stabil samfunnsinteresse
og gjensidig tillit mellom menneska i kvardagen.

Euro-arabisk samarbeid og press mot Europa

I kapittel 11 (side 165 - 178) drøfter Berg det som ofte omtales under stikkordet 'Eurabia'. Mange vil ha det til at alt som har med Eurabia-tenkningen å gjøre stort sett koker ned til konspirasjonsteorier. Nå er det utvilsomt sagt og skrevet mye om disse tingene som ikke holder vann, men det er heller ikke så enkelt som noen av kritikerne vil ha det til. Som nevnt innledningsvis, var Berg i årene 1989 til 1997 medlem av Europarådets parlamentarikerforsamling i Strasbourg, og de siste fem årene leder for The European Democratic Group. Her er vi ved en av denne bokens viktigste styrker, nemlig det faktum at Berg gjennom en årrekke hadde en unik mulighet til å observere de aktuelle, politiske prosessene på nært hold. Få nordmenn kan skrive om disse tingene med en slik tyngde og autoritet som Berg. Her er utdrag fra side 165 - 174:

Noreg utanfor
Det arabiske og islamistiske presset mot EF og EU, som tok til tidleg
på 1970-talet, var det svært få i Noreg som la merke til. Noreg
sto utanfor. Debatten her heime har dreia seg mest om jordbruk,
fiske og sjølråderett. Europeisk politikk var oss framand, nærast
uvedkomande. Skremmebileta i norsk debatt galdt ikkje Koranen
og muslimar, men katolikkar og vin.

Det kan difor vera særleg god grunn til å lette på sløret om utviklinga
av det samarbeidet som dei sentrale europeiske statane innleia
med arabarverda etter oljekrisa i 1973 – ei soge som er bortimot
ukjent. I mine fire periodar på Stortinget høyrde me ikkje eit
einaste ymt om dette samvirket som i stigande grad set EU – og
dermed Noreg og vår sjølråderett – under former for press som
ingen kunne førestelle seg i 1972 og 1994.

Krigstap og olje
I oktober 1973 tapte arabarlanda på nytt ein krig mot Israel. Egypt
og Syria brukte Yom Kippur, 3. oktober, soningsdagen, ei viktig
israelsk høgtid, til overraskande åtak i von om snarleg siger. På ein
slik morgon var det òg fridag i den israelske kringkastinga, med
seinka mobilisering som resultat. Starten på krigen var lovande
for den arabiske sida, men Israel snudde kampen og vann.
Audmjuka og triste møttest dei oljeproduserande landa i Kuwait
den 16.–17. oktober. Dei hadde bestemt seg: No skulle det bli
veg i vellinga! Samrøystes kom dei fram til at oljeprisen skulle
firedoblast!

Dessutan: Produksjonen av råolje skulle reduserast
med fem prosent kvar månad, inntil Israel drog seg ut frå dei områda
som Egypt, Syria og Jordan hadde tapt under seksdagarskrigen
i 1967. I tillegg innførte dei embargo (leveringsstopp) mot
Israel-vennlege land som USA, Nederland og Danmark. Det vart
sett opp ein indeks med klassifisering av land som var vennlege,
nøytrale, eller fiendtlege.

Den arabiske krigsalliansen, som heller ikkje i dette tredje forsøket
hadde greidd å knuse Israel, ville no bruke olje som pressmiddel
for å tvinge Vesten inn på si side i kampen mot landet. Dette
var politikk med skikkeleg fråspark!

Dei vestlege landa reagerte ulikt på desse trugsmåla. USA sto som
ein påle og avviste heile opplegget. Frankrike og Tyskland fekk panikk.
Frankrike heldt døra open for dei arabiske leiarane gjennom
heile oljekrisa, også med dei mest radikale kreftene, og etablerte
jamvel halvoffentleg kontakt med PLO og ville nekte våpensal til
Israel. EEC-landa vedgjekk sin avhengigheit til arabisk olje i ein
resolusjon 6. november, og slutta seg til opplegget frå Frankrike.

Oppstart
Etter eit førebuande kontaktmøte mellom Frankrike og Libya fekk
samarbeidsprosjektet Europa/Arabia sin markerte oppstart på eit
møte 26.–27. november 1973 mellom president Georges Pompidou
og forbundskanslar Willy Brandt. Møtet var koordinert inn mot
det sjette toppmøtet i Den arabiske konferansen (Den arabiske
ligaen) i Algerie, alt dagen etter.

Frå dette toppmøtet vart det overlevert ei fråsegn til medlemslanda
i EEC. Av teksten gjekk det fram at konferansen hadde notert seg
med interesse «den første manifestasjonen i Vest-Europa om betre
forståing og skjønsemd for den arabiske saka».
Vest-Europas behov for olje hadde vore den utløysande faktoren
for den prosessen som no var i emning. Dette var kniven på
strupen; i eit moderne konkurransesamfunn, med industri og
transport, er det uråd å leva utan drivstoff.

Det forsto arabarstatane godt, så dei ville gjerne inn i samarbeid
med EEC. Men sjølvsagt på visse vilkår. Dette vart spesifisert til
at Europa skulle vera med og forsvara «dei arabiske krava» på Jerusalem,
«dei okkuperte territoria», og at dei europeiske statane
ville anerkjenne «eit autonomt palestinsk folk».

[...]

Konferansar og krav
På ministernivå var det møte i Paris 31. juli 1974, den første drøftinga
om korleis Den Euro-Arabiske Dialogen skulle organiserast
og formaliserast. Ut av møtet kom The European Parliamentary
Association for Euro-Arab Cooperation (EPAEAC), med dei
ni medlemene i EF som forplikta seg til å arbeide for å utvikle
politisk, økonomisk og kulturelt samarbeid mellom Europa og
den arabiske verda. Alle partigrupper var representerte. Eit av
vedtaka var å skulle organisere regulære møte med Den arabiske
interparlamentariske union og utveksle parlamentariske
delegasjonar. EPAEAC skulle ha den daglege kontakten med dei
europeiske regjeringane, den europeiske ministerkomiteen og
EF-kommisjonen. Det vart òg bestemt at det skulle startast opp
større fellessamlingar av parlamentarikarar. Desse skulle gå på
omgang mellom dei to partane, skiftesvis rundt Middelhavets
nordlege og sørlege strender.

Endeleg, under ein stor konferanse i Damaskus 14.–17. september
1974, arrangert av The Interparliamentary Association for Euro-
Arab Cooperation, møttest representantar frå dei politiske partia
i alle deltakarlanda for første gong. Det var her arabarane sette
fram nokre grunnvilkår for eit komande økonomisk avtaleverk
med landa i Vest-Europa.

Krava var så konkrete som dei kunne bli:
1. vilkårslaus tibaketrekking av Israel til våpenkvilelinene frå
1949.
2. arabisk suverenitet over Gamlebyen i Jerusalem.
3. deltaking for PLO, med sin formann, Yasser Arafat, i alle forhandlingar.
4. press frå EF mot USA for å lausrive seg frå Israel og føre politikken
sin nærare i samsvar med arabarstatane.

Punkt 1 var kanskje det mest oppsiktsvekkjande. Her hadde arabiske
statar gått til angrepskrig mot Israel tre gonger, tapt kontrollen
med landområdet, og så kom kravet om at desse tapa skulle
Europa og verdssamfunnet oversjå! Med andre ord: Det skal vera
risikofritt å angripe Israel! Og ut frå dette skulle det i fullt alvor
introduserast ein internasjonal politikk som skal behandle Israel
annleis og etter ein annan mal enn andre statar. Det var ikkje få
land i Europa som i så fall måtte endre grenser og levere landområde
tilbake til tidlegare eigarar.

Prosessen rullar
Det vil føre for langt å gå inn i alle desse euro-arabiske symposium,
seminar og konferansar som vart haldne i desse tiåra. Gjennomgangstonen
var at ein skulle oppklare og forstå, fortid som
samtid, slik at det kunne utviklast nærare band og bindingar
mellom Europa og dei arabiske statane. Tematikken strekte seg
over breie spekter, til dømes alle moglege aspekt ved utvandring/
innvandring, personlege rettar, tilgang til velferdsordningar, økonomi,
marknadstilgang, skaping av ein felles kultur, gjensidigheit,
diskriminering og framanfrykt.

På eit stort seminar på universitetet i Venezia i 1977 vart det konkludert
med at arabiske og afrikanske emigrantar på veg inn i Europa
måtte stimulerast til å ta med seg sin kultur og sine skikkar.
Arabisering og islamisering vart sett opp som gode mål, og
i ein kraftig serie med 19 rekommendasjonar vart det tilrådd å
etablere arabiske språk- og kultursenter i europeiske hovudstader,
innføre språkopplæring i og på arabisk, og ein pedagogikk med
vekt på aktuelle politiske emne, kurs, utvekslingsprogram, lærartrening
osv. Ein gjennomgangsmelodi var kravet om finansiering
frå europeiske budsjett.

Ved å følgje store interne islamske konferansar og toppmøte får ein
innsikt i utviklinga av Den Euro-Arabiske Dialogen og av dei større
verdsproblema sett frå islamsk side. Til dømes, då Det 3. islamske
toppmøtet vart halde i Mekka 25.–28. januar 1981, vart det vedteke
ein heil kanonade av policy-fråsegner. Den første var eit storfelt
islamistisk handlingsprogram i tjue punkt retta mot «the Zionist
Enemy». Den andre resolusjonen, om «the Palestinian Cause», på
lengde med ein fransk dobbelkronikk, viste knytneven, men er
ført i pennen med eit så glitrande diplomatisk språk at det heile
er ein fryd å lesa. Ein minnest Benjamin Disraeli i Parlamentet,
då han omtalte ein opponent som «elegant i form, men arrogant i
substans».

Då var det verre med resolusjon nr. 5, Declaration of Holy Jihad,
ei fråsegn om behovet for Heilag Krig. Det går fram at det er ei
plikt for kvar muslim, mann eller kvinne, å ta del i Holy Jihad
slik påbodet går fram av Shari’ah og den gloriøse islamske tradisjonen.
Kvar og ein, om han bur i eller utanfor islamske land, må
delta med alt han har kapasitet til for å redde al-Quds (Jerusalem),
støtte det palestinske folket og sikre tilbaketrekking frå okkuperte
arabiske område. Fråsegna blir avslutta med ny åtvarande knytneve:
«Holy Jihad is an Islamic concept which may not be misinterpreted
or misconstrued … (Heilag Krig er eit islamsk omgrep
som ikkje kan/må bli mistolka eller forvrengt).

Strasbourg 1991
Lagnaden ville det slik at eg, ein småsparar frå Hallingdal, skulle
ramle rett inn i den malstraumen av krefter som hadde lagt løypa
for å tilpasse og omforme Europa til nye tankesett og realitetar.
Parlamentarikarforsamlinga i Europarådet fekk i 1991 til førehaving
ei sak som var utruleg omfattande og samansett. Temaet
var «The Contribution of the Islamic Civilization to European
Culture». Siktemålet frå planleggjarane var å understreke Europa si
historiske gjeld og skuld til den islamske sivilisasjonen, revidere
vårt negative syn på islam og arabarar (slik EAD-konferansar
hadde bede om fleire gonger sidan starten i 1973) og koma med
konkrete framlegg om tiltak for å løfte den statusen og det
allmenne omdømet som islam og muslimar hadde fått i Europa.

Initiativet til rapporten kom frå spanske sosialistar, som lanserte
eit tjue siders notat med historisk vengesus, forfatta av Manuel
Nunez. Dei sikra seg straks saksordføraren, min kollega Lluis
Maria de Puig. Etter eit førebuande seminar i Jerusalem med
høgtravande foredrag om dei tre monoteistiske religionane, og
deretter eit meir jovialt kollokvium i Paris, var det klart for gjennomgang
i den samla kulturkomiteen og partigruppene i Europapalasset
i Strasbourg.

[...]

Konspirasjon?
I internasjonal politikk blir det stadig lansert teoriar om
samansverjingar, særleg om jødar, storkapitalistar, multinasjonale
konsern, hemmelege selskap, lukka organisasjonar med
mystiske seremoniar osv. Pressa yndar å skrive om alt og alle
som har makt og som difor bør avslørast. I debatten om innvandring
er det òg lansert teoriar om medviten manipulering av
europeisk politikk for å maksimere talet på arabiske og islamistiske
immigrantar.

For min del trur eg ikkje på nokon konspirasjon i form av skumle
planar nedfelt i ein hemmeleg protokoll vedteke rundt eit bord på
eit bakrom på eit islamsk partikontor ein stad i Kairo, eller tilsvarande
planar med koran, kart og kompass på eit prestekontor i
Teheran. Det står heller ingen generalkommandant bak kvart eit
muslimsk samleie med tildeling av gratis barnevogner etter kvar
ny barnefødsel i Europa.

Kvifor dette med konspirasjon er så viktig for norske journalistar
og samfunnsdebattantar, så magisk tiltrekkjande, er uvisst. Det
kan ha med intellektuell latskap å gjera, for det er så mykje lettare
å avfeie ubehageleg stoff som ein konspirasjon enn å gå inn i det
historiske og politiske materialet som ligg der.
Poenget i Den Euro-Arabiske Dialogen – og alt den har ført med
seg og løyst ut som ringverknader – er at den samla tyngda av
hundretals vedtak, gjennom mange år, frå mange tunge og sterke
forsamlingar i nord og sør, med nettverk og publikasjonar, synkroniserte
i tankegang og politiske markeringssaker, understøtta
av massive handelsavtalar, kulturoppfatningar og dominant intellektuelt
klima, dreg i den ønskte retninga likevel. Sorry, folkens,
men det er ikkje bruk for nokon konspirasjon.

Opning for islamsk ekspansjon
Då europeiske politikarar først hadde valt å ta initiativet til euroarabisk
samarbeid, med bruk for olje og med vilje til sjølvstendige
markeringar andsynes stormakta USA, måtte dei sjølvsagt
bli med då karavanen tok til å rulle for fullt.

Bordet fangar suksessivt: Ja til muslimsk innvandring til Europa.
Offerstempel på dei som kjem. Familiegjenforeining i stor stil.
Krav om betre kår og tilrettelegging på alle praktiske område.
Utfordring til solidaritet og kristenplikt. Press på velferdsordningane.
Folkevokster. Arbeidsløyse. Diskriminering. Kriminalitet.
Rasisme. Kvotering. Multikulturelle visjonar.

Kvar og eitt av desse stikkorda krev ei bok. Konsekvensane er
manggreinte og uoversiktlege. Men nåde den og dei som møter
karavanen med skepsis. Prosessen forsterkar seg medan fleirtalet
står og ser på. Det blir ja og amen til fleirkultur, utfalding av
islamsk religion og «nøytralisering» av kristendom og kulturarv i
skule og samfunn.

Sjølv er eg ingen profet, berre ein varslar. Eg ser på det som skjer
ut frå historia, politikken og eigne livserfaringar. Eg spår: I tida
framover vil den islamske ekspansjonstrongen vise seg like uendeleg
i breidda som i høgda og djupna. Kort sagt: Moskeane skal
ikkje berre bli mange og store, men minaretane skal rage høgare
enn spiret på Kølnerdomen. Allahu akbahr!

Det er snart 40-årsjubileum for Den Euro-Arabiske Dialogen.
Førti år er som ein blunk, eit lite minutt i vår lange historie. Berre
på denne stutte tida har det vore enorme omveltingar gjennom
masseinnvandring, fysisk, materielt, sosialt, og ikkje minst kulturelt
og mentalt. Brått har kontinentet Europa og kongeriket Noreg
fått nye problem å hanskast med. Islam er gitt plass og islamismen
tek seg plass. I liberalitetens og demokratiets namn.

Europa satsar stadig sterkare på forbruk framfor eigen reproduksjon.
Folk og folkevalte vil nyte og konsumere, og difor blir produksjon
og reproduksjon i stadig større grad overlate til andre –
eit sikkert teikn på sivilisatorisk forfall.

Korleis er det då å leva i landet om nye 40 år? Islam har ungdom
og vilje, Europa har alderdom og velferd. Kva som varar lengst av
dette, er matematikk. Og kanskje litt politikk. Men med likesæle
for eigen kultur og stadig sterkare tendens til sjølvsensur, kan det
berre gå ein veg for vårt system og vår livsform. Spegelbiletet av
Big Ben på vassflata i Themsen blir i så fall ikkje noko vakkert syn.

Toppmøte i Mekka

Også kapittel 12 er spekket med fakta og vurderinger rundt prosessene som har ført EU og Europa inn i dagens situasjon. På side 182 - 185 skriver Berg:

I 2005 hadde OIC toppmøte i Mekka. Dei tok for seg islamofobien
i Europa, motviljen mot religionen, rettane til muslimske innvandrarar
i ikkje-muslimske land, dialogpolitikken vestover, og
sjølvsagt Israel. Andre punkt på agendaen var økonomien i muslimske
land sett i høve til verdsøkonomien, og behovet for samhald
mellom muslimske land på den internasjonale arenaen. Eit
tredje tema var den kulturelle framtida for desse landa.

Eit dokument frå dette toppmøtet er særleg viktig fordi det har
innverknad på innanrikspolitikken i dei europeiske landa.
Arbeidsgangen er slik: OIC produserer ymse politiske dokument
med «ønskelister» i form av rapportar, resolusjonar, rekommendasjonar,
med formidling gjennom kontaktmøte, brev, purringar,
påminningar og fortløpande oppfølging for å få pressa gjennom
sine synsmåtar i EU. Det er som oftast snakk om tilrådingar til
regjeringane i Europa. Så er det opp til politisk leiing, statsrådar,
departement og byråkratar som i eit samspel tek initiativa vidare
og integrerer dei i politikken.

Dei fleste av desse tilrådingane frå Mekka er i dag implementerte
både i innanriks- og utanrikspolitikken til dei statane som
er medlemer i EU. Dei er «applied» i EU, dvs. akseptert som
«brukspolitikk», og blitt del av ein gjengs tankegang. Lista har
ikkje mindre enn tjue punkt. Trass i ein god del «klingeling» er
det realpolitikk i kvart einaste komma. Alle punkt (unnateke 1 og
12) er «applied»:

1. styrke det eksisterande samarbeidet EU–OIC og leggja sterkare
vekt på dialog og samarbeid med Japan, Korea, Kina og
Sør-Amerika.
2. OIC bør utvikle eit standard pensum på vidaregåande- og
høgskulenivå og fjerne fordommar som måtte finnast mellom
muslimske land. Generalsekretæren får som oppgåve å sjå til
at vestlege land fjernar all negativ omtale om islam og muslimar
i sine pensa.
3. prøve å forbetre situasjonen til muslimske grupper i land
utanfor dei landa som er medlemer i OIC.
4. peike på den moralske plikta til å betre dei sosio-økonomiske
tilhøva i dei fattige landa i sør. Vesten har indirekte eller
direkte medverka til urettferd, undertrykking, aggresjon og
langvarige konfliktar muslimske land imellom.
5. få fram gode insentiv frå vestlege land eller Aust-Asia som tilbyr
hjelp, økonomisk eller teknologisk til utvikling av muslimske
land.
6. gjera kjent i Vesten den positive innverknaden islamsk sivilisasjon
hadde i Spania, med sin toleranse og fredelege sameksistens
av Abrahams tre folk. I tillegg gjera kjent islams bidrag
til framgang innan vitskap og teologi.
7. informere vestlege leiarar og publikum om a) den positive rolla
islam har spelt innan den vestlege sivilisasjonen, og b)
den moralske plikta Vesten har til å utvikle sosiale og økonomiske
forhold i sør.
8. betre dialogen mellom aust og vest på det inter-religiøse
området, og mellom sivilisasjonane i det heile.
9. setja fokus på faren ved innverknad frå sionisme, ny-konservatisme,
aggressiv kristen evangelisering, jødisk ekstremisme,
hinduekstremisme og sekulær ekstremisme i internasjonale
relasjonar og «krig mot terrorisme».
10. la internasjonal solidaritet få breiare plass for å minske gapet
mellom rik og fattig på dei økonomiske og kulturelle områda.
11. fremja kunnskapen om den «fredelege jihad»: den økonomiske,
den kulturelle, den intellektuelle, den utdanningsmessige,
den moralske og den økologiske jihad.
12. unngå konfrontasjon og kapitulasjon i tingingar med vestlege
makter.
13. overtale stormaktene til å fokusere på terrorens årsaker, og
intensivere terrorismearbeidet innanfor OIC.
14. ta avstand frå samanhengen mellom islam og terrorisme.
15. fremja ideen om at terrorismen berre kan nedkjempast ved
omfattande og balanserte tiltak, til dømes ved å fokusere på
årsaker som fattigdom, intoleranse, urettferd og utanlandsk
okkupasjon.
16. fremja eit positivt syn og balansert bilete av islams sanne
verdiar og prinsipp med alle tilgjengelege midlar og via alle
kanalar.
17. publisere bøker om den islamske sivilisasjonens innverknad
i Spania, Balkan, i Sentral- og Aust-Asia og andre regionar i
verda, bøker som handlar om harmoni og toleranse og muslimske
bidrag til utvikling av økonomi, vitskap og teknologi.
18. fremja dei positive sidene ved Shari’ah, og som er på line med
moderne og aksepterte former for lover og reglar, og samtidig
ta avstand frå negative og uakseptable former.
19. vise gjennom forsking og studiar at islamske prinsipp og verdiar
ikkje er i konflikt med, men på line med dei etiske og humane
verdiane som gjer seg gjeldande i internasjonal dialog.
20. fremja islamske prinsipp om respekt og mangfald innan
religion, kultur og mellom sivilisasjonar, og at denne respekten
har vart i lange tider. Fokus må rettast mot at muslimske
filosofar var pionerar på dialogens område, mellom sivilisasjonane
og dei fremste religionane.

Eg vil tru at fleire av desse punkta verkar hårreisande på normalt
opplyste folk. Dette er sjølvpisking i Europa, og representerer frivillig
underkasting og særbehandling av store folkegrupper.

OIC-apparatet gjev også sine tilrådingar til media, blant anna fråsegner
om at «det allmenne og universelle i læra og verdiane i
islam må spreiast over heile verda» og appellerer til nyheitskanalar
om «samarbeid for å motarbeide anti-islamsk propaganda i internasjonale
media».

Israel

Berg er en varm forsvarer av Israels rett til å eksistere, og på side 262 - 264 skriver han:

Journalisten David Harris vart kjent som aktivist mot Vietnamkrigen.
Han skriv i dag i The Huffington Post, amerikansk liberal
nettstad og kommentarblogg som er grunnlagt som motsats til
dei mange konservative nettkanalane. Kjende skribentar og
spesialistar blir inviterte til å skrive om aktuelle politiske tema.
I 2012 vart «Huffpost» den første reine nettavisa som oppnådde
Pulitzerprisen.

Her sto også ein lengre artikkel av David Harris, som kommenterer
trekk ved det israelske samfunnet og landa rundt. Han ser
homofile par hand i hand på stranda i Tel Aviv, og undrar seg
korleis det hadde gått om dei hadde vist seg på strender lenger
sør. Frå Vestbreidda og Gaza møter han foreldre som får hjartemedisin
av israelske frivillige gjennom helseprogrammet
«Save a Child’s Heart», og som ikkje vågar å seia høgt at israelsk
helsepersonell har redda livet til bornet deira, elles kan dei risikere
kritikk og sosiale represaliar i nærmiljøet. Han er kjent
med korleis muslimar fritt kan tilbe i moskeane i Israel, men
korleis kristne i Irak og Egypt kan bli utsette for dødelege angrep
på veg ut av kyrkjene. David Harris vil vidare i ordskiftet
om fred i Midtausten, eit tema som rasar i akademiske og politiske
miljø i USA (og Europa). Men skal ein nå vidare i retning
fred, kombinert med Israels leverett, må debattantane bli samde
om nokre grunnleggjande fakta og premiss. Han utfordrar kritikarane
med ti spørsmål:

1. Kan kritikarane innrømme at FN tilrådde to statar – ein
jødisk og ein arabisk – og at jødane aksepterte framlegget,
men arabarane avviste det, og på toppen starta krig?
2. Kan dei innrømme at krig uunngåeleg skapar flyktningar
og fører til grensejusteringar til fordel for (den angripne)
sigerherren?
3. Kan dei innrømme at det ikkje var det minste teikn i retning
palestinsk statsdanning då arabarane hadde kontrollen på
Vestbreidda og Gaza fram til 1967?
4. Kan dei forklare at Arafat starta den andre intifadaen akkurat
då Israel og USA kom med framlegget om ei grensesprengande
tostatsløysing?
5. Kan dei nekte for problemet med at charteret til Hamas og
Hizbollah nektar Israel rett til å eksistere, og Irans uttalte visjonar
om Israel?
6. Kan dei forklare kvifor president Abbas avviste statsminister
Olmerts tostatsplan, når den palestinske sjefsforhandlaren
vedgjekk at den ville ha gjeve dei landområde som tilsvarte
100 prosent av arealet på Vestbreidda?
7. Kvifor skal Israel ha ein arabisk minoritet, medan ein palestinsk
stat ikkje skal ha ein jødisk minoritet?
8. Med omsyn til liberale og demokratiske verdiar: Trass i Israels
feil og manglar, finst det noko anna land i regionen som er i
nærleiken av å verne slike verdiar?
9. Kan kritikarane nekte for at den såkalla apartheidmuren er eit
tryggingsgjerde, som har fått frekvensen av mord – retta mot
uskuldige israelarar – radikalt ned?
10. Regnar det rakettar over Israel, blir det lett bagatellisert, men
så snart Israel – i sin fulle rett til å forsvara seg – går til motangrep,
er det i media fritt fram for uproporsjonal Israel-kritikk?

Då eg las dette siste punktet i artikkelen i The Huffington Post, og
tenkte på dei faste aktivistane ved NTNU og andre anti-israelske
miljø som har utmerka seg i Sør-Trøndelag, meldte det naturlege
kontrollspørsmålet seg: Kva ville trønderane ha gjort, dersom det
dag etter dag i fleire år hadde hagla inn rakettar mot Trøndelag frå
utskytingsramper i Jämtland og Härjedalen? Svaret gjev seg sjølv.
Men kvifor har då nordmenn langt borte så lite empati med dei
sivile som får over seg rakettregnet i Israel?

Opplistinga i dei ti punkta frå David Harris er såpass konkrete at
det går an å diskutere dei. [...]

Handlingsplan for debatt

I kapittel 20 drøfter Berg hvordan vi skal komme oss ut av dagens vanskelige (slik han ser det) situasjon. Fra side 306 - 312:

Drøfting og handling
Folk og folkegrupper skal leva saman på dette kontinentet i all
framtid. Utviklinga for demokratiet og menneskerettane er illevarslande,
dersom totalitære ideologiar når fram på nytt. Difor
er kunnskap og drøfting grunnlag for all diagnose. Mi von er at
det skal bli mogleg å få til eit meir nøkternt og konstruktivt ordskifte
i Europa om innvandring og islamisme, om integrasjon og
verdiar. Problem og utfordringar må kunne drøftast fordomsfritt.
Dersom folk frå høgre til venstre, kristelege som ukristelege, høge
som låge, ikkje kan prate fornuftig i lag, er me ille ute.

Idealet for open demokratisk debatt kan me hente frå John
Adams, som i 1765 skreiv: «Lat oss prise kunnskapens våpen …
Lat oss våge å lesa, tenkje, tala og skrive ... Lat kvar ei sluse opnast
så kunnskapen kan fløyme …»

Gjennom drøfting kjem også viktige nyansar fram. Me talar
gjerne om ein konflikt mellom tradisjonelle normverdiar på den
eine sida og moderne demokratiske verdiar på den andre. Som
Sara Azmeh Rasmussen framhevar, handlar dette ikkje alltid
om Aust mot Vest, men òg meir allment mellom fundamentalistar
og meir demokratisk innstilte menneske. Det er òg viktig
med nyansering overfor ulike område i den muslimske verda. Situasjonen
er så vidt kompleks at det trengs ulik tilnærming til dei
einskilde regionar og land.

Men eitt står fast: Konfliktane mellom store religionar og moderne
demokratiske samfunn vil vara ved i tida framover. Som
filosofen Gunnar Skirbekk seier det, vil opplyst religionskritikk
framleis vera avgjerande viktig så lenge målet er å føre demokratiet
vidare som styringsform i våre moderne samfunn.

Med tanke på kulturen og demokratiet i Europa, og sjølvstendet
til dei europeiske nasjonane under det aukande presset frå islam
og islamismen, og med rekordhøg arbeidsløyse, vil tidene framover
bli alt anna enn fredelege: Alle som ikkje vil gå i takt med
«utviklinga», men som vil verne om demokratiet på nasjonalstatens
nivå i Europa, risikerer å bli framstilte som om dei lir av
xenofobi (framandfrykt/fiendskap). Den som fortel kva islam og
islamismen står for, historisk og i dag, lir påstått av islamofobi.
Den som i takksemd til landet, demokratiet og heimleg kulturarv
vil avgrense innvandring frå den tredje verda, blir møtt med den
ultimate skuldinga, rasist. Bruken av slike ord fell inn i repertoaret
av hersketeknikkar.

Dersom ei samfunnsretning er definert som eit aukande problem,
og folket vil gjera noko med det, er det to forhold som kan vektleggjast:
Det er anten tiltak som kan bremse tempoet på den utviklinga
som er i gang, eller tiltak som er så vidt dramatiske at dei
kan justere, eventuelt endre retninga.

Nedanfor følgjer nokre punkt som kan vera eit drøftingsgrunnlag
for dei som er interesserte i framtida for landet, for ungane sine
og for komande barnebarn. Noreg kan enno ein gong stille seg i
brodden for ein framtidsretta politikk, som eit føredøme for mange
statar i Europa.

Følgjande element bør vurderast:

1. Integrasjonspolitikken blir lagt om frå multikulturalisme til
assimilering. Det blir oppretta eit departement eller direktorat
for assimilering, med mild styring inn mot dei norske og
felleseuropeiske verdiane. Alle som ønskjer å bli norske statsborgarar,
må ta ein eksamen i norsk språk og norsk historie,
og ein må vise at ein kjenner den demokratiske samfunnskipnaden
og dei prinsippa han byggjer på.
2. Grunnprinsippet for innvandringspolitikken må vera at ein
kvar innvandrar som kjem til Noreg, skal vera til nytte for
det norske samfunnet og ha relevant utdanning slik at han/ho
kan gli inn i det norske arbeidslivet og medverke til verdiskaping.
Det skal ikkje vera mogleg å innvandre til Noreg og leva
på trygd. Retten til sjuketrygd, sosialstønad og arbeidsløysetrygd
må opparbeidast, til dømes gjennom ein 20-årsperiode.
Unnataket frå dette vil vera ei mindre gruppe flyktningar som
godtgjer at dei er flyktningar etter ei streng tolking av flyktningekonvensjonen.
3. Om desse prinsippa blir lagde til grunn, vonar eg at Noreg blir
i stand til å ta i mot eit antal utanlandske statsborgarar kvart
år, utan at den framtidige stabiliteten til den norske staten blir
sett i fare, heller ikkje om den krisa som utfaldar seg i mange
europeiske land skulle innhente Noreg om to, ti eller femten år.
Om Noreg legg opp til ein berekraftig innvandringspolitikk,
vil det bli ein inspirasjon for mange andre europeiske land.
4. Alle innvandrarar må skrive under på eit dokument om at
dei som statsborgarar respekterer og handlar i samsvar med
landets lover og demokratiske spelereglar, og aksepterer at
FNs universelle menneskerettsfråsegn frå 1948 står over den
islamske spesialfråsegna frå Kairo-møtet i 1990.
5. Ein frittståande paneuropeisk konferanse vert kalla saman for
å drøfte erfaringar og idear til ein berekraftig innvandringspolitikk.
USA og Canada blir invitert.
6. Alle elevar i grunnskule og vidaregåande skal delta i ei opp-gradert
undervisning om verdsreligionane, med vekt på
historikk, kultur og politiske konsekvensar. Målet er at større
faktakunnskap lettare kan bygge ned overtru, fordommar og
rasisme. På same vis må det vera eit mål at ungdomen skal
kunne identifisere kjenneteikn og metode i alle totalitære
ideologiar. Alle born og ungdomar må få ei god innføring i
kristendomen og kva kristendomen har hatt å seia for utviklinga
av det vestlege samfunnet, utan at nokon skal bli pressa
til å tru på bestemte læresetningar.
7. I utdanningssystemet må det til brei gjennomgang av
Vestens kultur, fridomsverdiar og demokratiske utvikling,
med årleg suksessiv tilrettelegging og oppfølging på alle
alderstrinn. Historieundervisninga må styrkast. Spesielt
må den unge generasjonen få formidla korleis Noreg voks
fram som eit demokratisk samfunn, frå tingskipnaden i vikingtida,
gjennom eksistensen av den frie bondestanden til
Eidsvollgrunnlova, innføring av parlamentarismen og fram
til kampen mot okkupasjon og terror under krigen.
8. Familiepolitiske stimuli og aktivt verkemiddelbruk må drøftast
med sikte på auka barnetal i alle europeiske land som
ligg under grensa for naturleg reproduksjon (2,1 til 2,2 barn
per fødande kvinne).
9. Nasjonale og internasjonale støttefond må skipast for at muslimske
kvinner og menn kan arbeide sterkare for ytringsfridomen
og få støtte til å utvikle eit meir pragmatisk og
mindre doktrinært islam.
10. Styresmaktene må ta prinsippdiskusjonar og setja foten ned
for uønskte utviklingstrekk, til dømes dei mange formene
for tilsløring av jentebarn og kvinner. Alle som medverkar
til omskjering og annan bestialsk mishandling av jentebarn
og kvinner, blir utviste. Det bør bli offisiell politikk å påverke
muslimske land for å støtte kvinner til å ta kontroll over
eigen kropp og fertilitet.
11. Ytringsfridomen er grunnleggjande for demokrati og utvikling;
alle trugsmål og pressmiddel mot denne skal avvisast
kontant. Tendensen til aukande sjølvsensur må brytast. Media
skal vera frie og uavhengige, samtidig som borgarane må
vera sikra tilgang til eit genuint ideologisk mangfald i sin
informasjonstilgang. Kvart land bør utvikle sine alternative
mediehus som kan sikre samfunnsdebatten mot einsretting.
Tilgangen til nye medieplattformer og sosiale media må vera
opne for alle.
12. Styresmaktene må setja krav om at dialog og internasjonal
brubygging i praksis må vera tovegstrafikk, anten det er
snakk om høve til bygging av moskear, kyrkjer og synagoger,
etablering av mediakanalar eller andre ytringsformer.
EU har eit særleg ansvar for å oppnå reell gjensidigheit, og
må ta sjølvkritisk gjennomgang, reforhandle og justere tidlegare
avtaleverk som har gjeve arabiske statar og muslimske
interesser særfordelar i Europa.

Dette er innspel som kan bli karakterisert både som idealistiske
og kanskje utopiske. Mange vil støtte ideane. Andre vil ha glede
av å harselere og ha moro med desse punkta. Men då er det vel
greitt å spørja desse humoristane om dei har eit betre sett av
idear sjølve? Og be om at dei skriv tankane sine ned og legg dei
fram i ei bok, slik at folk flest kan få høve til å glede seg over dei?

For eg er svært spent på kven som på heimegrunn i Noreg meiner
at islamiseringa av Europa er positivt og uavvendeleg. Eg
veit kanskje kven som ser på den igangverande prosessen som
ein grei og hyggeleg affære, men vil gjerne at vedkomande skriv
om det og sjølv stadfester si glede over utviklinga.

Eg veit derimot ikkje om EU og deira mange organ, eller utanforlandet
Noreg, lenger er i stand til å ta fatt i dei problema eg har
skissert i denne boka. The point of no return er kanskje alt passert.
Interessene og posisjonane er relativt fastlåste. Velstanden og velferden
sløver. Islam har ungdom, vilje, religion og tolmod. Europa
har alder, velferd, feriekatalogar og fotball. Europa har ingen samlande
idé som leiarane kjempar for. Store makter som Frankrike
og Tyskland driv lite anna enn teknopolitikk. Skal dagens velstand
og velferd haldast oppe, må det til betre familiepolitikk over heile
kontinentet, fleire fødslar, og at alle arbeider lenger og meir effektivt.
Alt anna er sjølvbedrag, dersom vår livsform og kultur skal
overleva.

Europa må våge å ta debatten om den framtidige arbeidskrafta
primært kan dekkjast av eigne reservar, inkludert heimeverande
muslimske kvinner, eller prioritere innvandrarar frå kristne regionar
som gjer det lettare for Europa å behalde sin historiske identitet.
Det kan òg tenkjast alternativt med prioritet av folkegrupper
(til dømes frå India og Søraust-Asia) for å gjera islamistane mindre
dominante.

Ein må òg hugse at i Europa i dag finst det ikkje att politikarar
som nokon gong har måtta slåss for fridomen. Den har me alle
fått, minst tre gonger hittil, frå Amerika. Om USA maktar meir
enn dei har gjort for Europa, er eit ope spørsmål. Som alltid er det
avgjerande for freden og tryggleiken i Europa å halde samarbeidet
over Atlanterhavet varmt og sterkt.

Ovenstående er utdrag fra og omtale av:
Hallgrim Berg.
Demokrati eller islamisme - Europa under islam.
333 sider.
Genesis forlag. 2013.

Konklusjon

Som nevnt deler jeg ikke alle Bergs vurderinger. Det forhindrer ikke at jeg vil gi boken mine varmeste anbefalinger. Vi trenger flere stemmer i norsk offentlighet som utfordrer rådende konsensus og vanetenkning. Berg er en slik stemme, og boken hans fortjener seriøs drøftelse, ikke hånlig og nedlatende omtale fra arrogante anmeldere.

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/ ... ead403809/

[Informanten]

Ps:
Her er en annen mer sannferdig konklusjon:

Hallgrim Berg skriver masse om diktatur og demokrati, men han sikter til dagens system, dvs parti-diktaturet.
Dagens venstre-høyreakse i norsk politikk har intet med demokrati å gjøre, fordi kreftene bak dette systemet har sin forankring i en skjult agenda.

Alle som vet, også Hallgrim Berg- at det bare finnes en sannhet, og mange millioner halvsannheter.
Hvis Falsen, Grunnlovens far- fikk sitt ønske oppfylt, så hadde vi ikke hatt dette parti-diktaturet som vi har i dag.

Hallgrim Berg har sikkert observert at dette falske demokratiet vi ser Nrk og media og ham selv- skryte over seg av at vi har i Norge, er et gedigent falskneri og skuespill.

Det er faktisk så gale at til og med Jihad er nærmere dette demokratiet de skyter over at Norge har har hatt siden 1814.

Besvisene er mange, men alle som vil, kan se det- kan bare tenk på den enorme protesten i det norske folket imot pavemakten og russland, EU. På stortinget sitter 169 bortreiste korrupte politikere, hvor 146 av disse er imot Norge og for EU.

Hadde v i hatt ètt snev av demokrati, så skulle jo Stortinget avspeile folkets vilje, noe som aldri har vært tilfelle, ALTSÅ 70% mot EU. Av de 169 representantene, så skulle 146 vært imot EU, tenk det.

Så her er beviset på at noe er aldeles parti-diktatorisk og at Norge ikke har noe demokrati, men diktatur.

De lytter kun til seg selv, mens vi skulle hatt et Folke-demokrati. Vi har aldri hatt det, men se til Sveits, de har hatt et direkte-demokrati i 166 år med stor suksess.

http://disqus.com/Grunnlovsvenn/