Sannheter om krigen 1940-45

Nasistene fikk seg toppjobb hos Einar Gerhardsen. Han benådet dem etter 9 mnd i fengsel. Denne sannheten er det ingen aviser som skriver om. De samme individene startet i 1949 opp Europabevegelsen i Norge. I 1969 startet de opp Europabevegelsens stortingsgruppe.
Forumregler
Nazistene i Norge trodde at man ble fri for nazister ved å erklære Knut Hamsun å være en ekte nazist, og så straffe ham- så skulle alt bli så stuerent.
De er så frekke, tenk Hamsun ble kastet ut av Adolfs gode selskap, Hamsun var en god nasjonalromantiker på linje med Bjørn-Stjerne Bjørnson, Henrik Wergeland, aldri noen nazist.

Sannheter om krigen 1940-45

UNREAD_POST BmOnline » Fre Mar 31, 2017 5:35 pm

Fra siden til Astrup:

Visste du:
At Regjeringen, i sin naive dumhet (I boka Utrolig, men sant av O. Harsem) , ved kapitulasjonsavtalen av 10 juni 1940 hadde fraskrevet seg retten til å gjenerobre Norge med norske styrker, retten til å delta i krigen på alliert side, retten til å delta i forhandlinger ved en tysk kapitulasjon, når den tid kom, retten til å delta i fredsforhandlingene med tyskerne, retten til krigsutbytte og visse konstitusjonelle rettigheter. Tyskerne hadde på forhånd kunngjort dødsdom mot de som ødelegger krigsviktige anlegg og utstyr, samt enhver sivilperson som blir tatt med våpen i hånd. Så dette var kjent for heimefronten og andre.

At de store mengder tømmer for gjenoppbyggingen av Finnmark, som lå i Kirkenes, tok russerne som krigsutbytte.

At før 9. april 1940 krenket 21 tyske spionfly norsk luftrom, mens Storbritannia tok rekorden med 44 spiontokter over Norge.

At det var britene v/ Winston Churchill, som ønsket og håpet at tyskerne skulle angripe Narvik så britene kunne slå tyskerne på norsk jord, for så å erobre og få kontroll med malmen og jernbanen til Sverige.

At det var britene som først angrep Norge og fremprovoserte det tyske angrepet.

At britene ikke fortok seg noe for å stoppe eller angripe inn mot den tyske invasjonsflåten til Narvik, tiltross for at flåten ble observert av britiske fly, da den gikk ut fra nord tyske hamner.

At britiske politikere uttalte at det tyske angrep på Norge, var det beste som kunne ha skjedd.

At Regjeringen på Elverumsmøte den 10. april var innstilt på forhandlinger med tyskerne etter dansk mønster, og at en forhandlindsdelegasjon på tre mann ble utnevnt, men at general Ruge, som mot generalstabens kapitulasjonsforslag, rådet
Nygaardsvold med utrenede soldater og med geværer fra 1870 årene, til krig mot verdens sterkeste krigsmakt. og hypermoderne våpen. Det kostet Norge dyrt. Resultatet var gitt på forhånd. En katastrofe.

At under felttoget i Norge, lurte britene Den norske regjering, og at de britiske soldater
var så udugelig at vår statsminister, Nygaardsvold karakteriserte disse ikke bedre enn kirkegårdsvakter, og skopussere. Han tok også opp det forhold at britene oppførte seg som tyvknekter og voldsmenn. Disse uttalelser er dysset godt ned for allmennheten. Når jeg bruker liknende uttrykk i min avhandling om britene, er det i
overensstemmende med Regjeringens oppfatning.

Det er ikke uvanlig at når seierherren skriver sin krigshistorie, så pakkes denne inn i egne heroiske framstillinger. Ubehagelige krigshendelser holdes enten skjult eller forfalskes i den grad at det grenser opp mot det kriminelle, mens den tapende part, med eller uten grunn, blir dømt som krigsforbrytere.

Hvordan tror du det hadde gått med den norske flygeren dersom tyskerne hadde vunnet krigen, da han uten motstand i lav høyde, innrømmet å ha meiet ned en hel kolonne med sivile tyske flyktninger, barn, kvinner og gamle menn inkl. trekkdyrene,
hester og esler, på flukt fra Dressen. (i boka Kald krig i nord).

Når noen forlag og avispressen unnlater å skrive om den ubehagelige virkeligheten, må dette oppfattes som pressesensur. Det er bl. annet aviser som har nektet å ta inn (hadde ikke spalteplass) til mine innlegg om skjult krigshistorie, samt å korrigering av usannheter.


Hva sidene handler om:

Hovedtema i mine nettsider er de alliertes ( de britiske) krigsforbrytelsene mot kystbefolkningen og de sivile hurtigruteskipene, som førte til den forferdelige katastrofen, at over 600 uskyldige barn, kviner og menn ble drept på den mest brutale måten som tenkes kan, flere drepte og på en verre måte enn ved de tyske torturmetoder. I noen tilfeller ble de som kjempet mot døden i sjøen, beskutt med automatvåpen for å drepe flest mulig. Sorgen og savnet i de berørte hjem, var ubeskrivelig Det er krigshendelser som den offisielle krigshistorien og de ansvarlige norske myndigheter dessverre har dysset ned og forfalsket i stedet for å få morderne stilt for krigsrett.

En kort oversikt om krigen i Norge, er tatt med, og en mer utførlig beskrivelse av den såkalte "Elverums - fullmakten", som ikke eksisterte, og kapitulasjonene 10. juni 1940 og i juni 1945.


Et lite eksempel til ettertanke.

Den 12 april 1943 angrep den sovjetiske ubåten K 21 flere fiskebåter, som drev fiske på Svensgrunnen utafor Senja. !0 fiskere ble drept, 10 såret og 7 ble tatt som krigsfanger av et land som kjempet mot vår felles fiende. Våre styremakter har holdt en lav profil i saken, men det er skrevet flere bøker og beretninger om tragedien, bl. annet av Paul Vatne "Ukjent ubåt", og Bjørn Bratbak "Svensgrunnen 12. april 1943". Dertil har en marineoffiser skrevet en beretning om samme sak. Han forteller om den spontane innsamling av midler til de sårt trengende etterlatte, både lokalt, av tyskere og Nasjonalhjelpen. Men han nevner ikke at direktør Overå i Norges Råfisklag (en antinazist) etter krigen ble dømt til en bot på kr. 2000.- for landssvik fordi han hadde støttet den nazifiserte Nasjonalhjelpen ved sin underskrift. Forstå det den som kan.
Overå var ved sin nasjonale holdning som en far for fiskerne.

I 1947 ble det reist ei minnestøtte i Gryllefjord over tragedien. Inskripsjonen på støtta forteller ikke hvem som utførte udåden. Dette mener marineoffiseren er en historieforfalskning, og forfalskningen skjer årlig på nasjonaldagen. Marineoffiseren
skriver: "Mesteparten av min drivkraft med denne beretningen, har vært at sannheten skulle frem i offentlighetens lys".

Hva skal man da si om usannhetene om "Irma"- tragedien? Det er helt ufattelig det ikke er gjort noe for å dementere disse, som kostet 65 mennesker livet, utført av nordmenn, da hurtigruteskipet ble torpedert på Hustadvika den 13. februar 1944



Det var avsløringene om myndighetens
falske beskrivelse av "Irma"- tragedien,
som førte til min interesse for de øvrige
9 hurtigrutene, som ble angrepet og
senket av britene uten forhåndsvarsel,
og uten et eneste forsøk på å redde folk.

Endelig etter nesten 58 år med usannheter har Forsvarets overkommando nå
innrømmet følgende (29.august 2002): Sjøforsvarsstaben har mottatt ditt brev, hvor du påpeker at teksten i vår historiske kalender "Sjøforsvaret dag for dag 1814 - 2000, på side 48, ikke gir en korrekt beskrivelse av hendelsesforløpet under senkningen av hurtigruteskipet "Irma" og må derfor rettes opp.

Nåværende tekst er vurdert og vi er kommet frem til at teksten i sin nåværende form ikke gir et korrekt bilde av hendelsesforløpet. Dette beklager vi, og erkjenner et klart behov for rettelser .--------------.

I kjølvannet av mine undersøkelser, dukket det opp flere feilaktige beskrevne norske krigshendelser, også som jeg opplevde. De beskrives i forkortet form.

Det er f.eks. holdt skjult at Kong Haakon skulle arresteres av britene i Tromsø. Det kan du lese om i linken under <Kapitulasjonen i 1940>. Var Norge i krig mot Tyskland etter kapitulasjonen 10. juni 1940?

Min offentliggjøring, har ført til reaksjoner både fra Regjeringen, Forsvarets Overkommando, Forsvarets høgskole og Marinens Krigsveteranforening. Det kan du lese om på siden om "Irma".

Det er beklagelig at selv lærere i skolen i dag gir sine elever usanne informasjoner
om krigen i og mot Norge uten at myndighetene griper inn. Man sitter med det
inntrykk at det er det usanne som skal læres for å gi et heroisk inntrykk av Norges krigshistorie. Noe liknende finner vi bare i diktaturstatene.

Så følg med oppdateringen. Du tror det ikke før du leser det, og muligens ikke da heller, for det er utrolig hvordan vår krigshistorie er skrevet. Tross purringer med juridisk bevis, fastholder Forsvaret v/ 6. divisjon grove forfalskninger fra krigstiden. Sannheten er upassende.

Det er ingen myndighet som hittil har påvist feil i min framstilling.


Om Einar Gerhardsen

BRAKT TIL TAUSHET:


Oliver Langeland (t.v.), Milorg-sjef i Oslo, ble utsatt for det kanskje styggeste angrep på ytringsfriheten her i landet etter krigen. Hans knallharde og krasse kritikk av det såkalte landssvikoppgjøret truet med å trekke teppet bort under hele oppgjørets legitimitet. Foto: NTB scanpix
Da sannheten ble kneblet
Regjeringen Gerhardsen gikk i 1949 til injuriesøksmål mot Oliver Langeland for å stoppe hans kritikk av landssvikoppgjøret. Langeland ble frikjent. Men kritikeren ble en ikke-person. Og kritikken forstummet.
KRONIKK
ARVID BRYNE
Forfatter av boken «Krig og sannhet. Langelandsaken og landssvikoppgjøret.»
mandag 5. november 2012, kl.12:51
TIPS OSS 2400
annonse

I Statsarkivets gjemmer på Kringsjå i Oslo ligger 13 arkivesker som dokumenterer det kanskje styggeste angrep på ytringsfriheten her i landet etter krigen. Innholdet handler om granskningen av og rettssaken mot krigshelten Langeland. I 1952 satte Høyesterett punktum for en sak som begynte i desember 1948, da regjeringen i statsråd oppnevnte to av landet fremste advokater til å undersøke om de to bøkene Langeland hadde skrevet kunne rammes av straffeloven. Etter rettslige avhør av 125 personer, deriblant flere av krigsårenes ledende nordmenn, ble det reist tiltale. Ved dom i Eidsivating lagmannsrett 9. desember 1949, ble Langeland frifunnet. Men hans to bøker, Dømmer ikke (1948) og Forat I ikke skal dømmes (1949), ble inndratt. 11. januar 1952 avviste Høyesterett Langelands anke og ila ham 800 kroner i saksomkostninger.

Sakens akter ble arkivert, glemt og gjemt på samme måte som den rakryggede frihetskjemperen som nå skulle fjernes fra historien. Han er demonstrativt utelatt fra alle verk som omhandler krigen, endog fra Norsk Krigsleksikon som utkom så sent som i 1995.

Oliver H. Langeland (1887-1958) hadde Krigsskolens øverste avdeling og statsøkonomisk embetseksamen. I 1928 fikk han avskjed i nåde som offiser og ble kontorsjef i Oslo Ligningsvesen. I 1941 påtok han seg den tunge oppgaven å bygge opp Milorgs motstandsbevegelse i og rundt hovedstaden. Høsten 1944, da han måtte flykte fra landet, besto Milorg D-13 av 7000 mann og var den uten sammenlikning største og mest slagkraftige motstandsgruppe i landet.

Hvordan våget myndighetene så kort tid etter å anklage en mann med en slik posisjon?

Svaret er at så mye sto på spill. Langelands knallharde og krasse kritikk av det såkalte landssvikoppgjøret truet med å trekke teppet bort under hele oppgjørets legitimitet. Hans bok Dømmer ikke, ble på rekordtid solgt i nærmere 30.000 eksemplarer. Her fyrte han av salver mot myndighetene som ikke praktiserte likhet for loven:

• Ingen tiltale ble reist mot medlemmene av Administrasjonsrådet som ble oppnevnt av Høyesterett i forståelse med okkupasjonsmyndighetene 15. april 1940. Mens krigen fortsatt raste flere steder i landet, ga rådet ordre til Marinens Hovedverft i Horten om at det skulle gjenoppta produksjonen av krigsskip, nå for den tyske marine og tysk regning. Likelydende ordrer gikk til Kongsberg Våpenfabrikk og Raufoss Ammunisjonsfabrikk.

• Ingen tiltale ble reist mot medlemmene av Stortingets Presidentskap som i forhandlinger med tyskerne sommeren 1940 sa seg villige til å avsette regjeringen Nygaardsvold og det norske kongehus med kong Haakon i spissen. Presidentskapet skrev også brev til den tyske Fører og tilbød fredsslutning når det måtte passe ham.

• Det ble heller ikke på noe tidspunkt etter krigen vurdert å reise sak mot myndighetene i Trondheim og Oslo som i aprildagene 1940 skaffet tusenvis av arbeidere til å sette flyplassene på Værnes, Lade og Fornebu i slik stand at tyske jager- og bombefly kunne bruke dem til angrep på norske og allierte soldater som fortsatt var i innbitte kamper mot den tyske invasjonshæren. Bare én av de flere tusen arbeiderne på Værnes ble etter krigen tiltalt og straffet. Han var medlem av NS.

Det finnes mange liknende eksempler. På den andre siden sparte man ikke på straffen til de mange som hadde valgt feil side.

• Mer enn 50 000 nordmenn ble etter krigen dømt til fengsel, bøter, inndraging og tap av rettigheter for å ha vært medlem av et politisk parti som var lovlig 9. april 1940. De ble dømt etter lover som ble gitt tilbakevirkende kraft, i åpenbar strid med den norske grunnloven. Og et flertall hadde ikke gjort annen forbrytelse enn å betale medlemskontingent i NS.

Sakens dokumenter, med blant annet stenografiske referat fra de rettslige avhør, var lenge forsvunnet og man fryktet at de var tapt for godt. I 2009 lyktes det imidlertid Statsarkivet å oppspore dem, bortgjemt i en kjeller. I 2010 fikk jeg adgang til materialet da jeg samlet stoff til min bok Krig og Sannhet. Langelandsaken og landssvikoppgjøret, som utkommer i disse dager. Slik kunne jeg lese den ordrette forklaringen til biskop Berggrav og de andre mektige menn som det første etterkrigsåret med stor sikkerhet hadde proklamert at de som ikke hadde vært motstandsfolk fra første stund, var å betrakte som forrædere. I rettssalen fikk de det nå veldig travelt med å forklare hvorfor det hadde vært nødvendig for dem å samarbeide både med NS og tyskerne. De sto i vitneboksen, dommere av alle kategorier, politifolk, ekspedisjonssjefer og byråsjefer og en biskop og ga det klare inntrykk at de mislikte å bli stilt til regnskap.

Langelands kritikk rammet i særlig grad de embets- og tjenestemenn som fortsatte i offentlig tjeneste etter den tyske maktovertakelsen uten å være medlemmer av NS. De fortsatte å gjøre det de til enhver tid ble pålagt. De skrev lover og forordninger som satte straff for en rekke forhold. De som forbrøt seg, kunne få langvarig fengselsstraff. Men for opphavsmennene fikk denne innsats i fiendens tjeneste ingen konsekvenser. Mange ble forfremmet etter krigen.

Kritikk av okkupasjonshistorien er ikke nytt. Men kritikken taper for heltehistorien om «de gode nordmenn». Om nordmannen, som ifølge Langeland først fremsto tapper og heltemodig da krigen endelig var over. Ingen turde lenger å innrømme at han var et jevnt, alminnelig hverdagsmenneske som under krigen og ellers hadde vist mange svakheter.

Fortellingen om hvordan de staute nordmennene i dette vesle landet sto sammen i innbitt kamp mot den onde overmakten, for til slutt å krones med seier og frihet, 8. mai 1945, er bærebjelken i norsk etterkrigshistorie og norsk identitet. Vi sto sammen med Einar Gerhardsen om gjenreising etter tyskernes barbariske ødeleggelser. Det var vi (gode nordmenn) mot de andre (tyskerne og NS-medlemmene), det gode mot det onde.

Og de som skapte denne historien fant vi i den indre krets i Hjemmefrontens ledelse. Det var de som skrev lovene de samme menn dømte «svikerne» etter da krigen var slutt. Vi finner dem også som forfattere av de bindsterke verk om krigen. Der skrev de historien om seg selv, for seg selv.
Brukerens avatar
BmOnline
Admin
 
Innlegg: 1982
Registrert: Ons Nov 05, 2008 2:44 pm
Bosted: Norge, som kunne vært det vakreste sted på jord

Tv-Innsamlingsaksjon for å få morderne i fengsel

UNREAD_POST BmOnline » Lør Nov 18, 2017 5:48 pm

Det hadde vært bedre med en innsamlingsaksjon for å få massemorderne i fengsel, som sitter med ansvaret for mye av elendigheten ute i verden, hvor disse innsamlede midlene havner i allerede fulle lommer- blir vi forespeilet at de går til utmagrede barn i langt- vekkeistan. Unicef og Raue krossen har feite kontoer- Ikke gi dem et øre!!

http://www.hegnar.no/Nyheter/Naeringsli ... V-aksjonen
Brukerens avatar
BmOnline
Admin
 
Innlegg: 1982
Registrert: Ons Nov 05, 2008 2:44 pm
Bosted: Norge, som kunne vært det vakreste sted på jord

Det brukne AP partiets gevær-taktikk

UNREAD_POST BmOnline » Tor Nov 01, 2018 11:40 am

STORLYGERNE I AP var og er samme gjengen i dag:

Supplement til en TV-debatt


«Det brukne gevær har kastet lange skygger. Alle som før 1940 arbeidet med å reise forsvaret, har følt kulden av dem.»

(C.J. Hambro)

En noe akademisk preget debatt i TV om hvorfor Norge kom med i krigen fikk mot slutten et forfriskende innslag. Uten snikk-snakk plasserte Norges tidligere forsvarssjef, general Bull Hansen ansvaret for at det gikk som det gikk 9. april der det rettelig hører hjemme. På programlederens spørsmål: «Hva kan man si om den politiske ledelse i 1940?» svarte gene­ralen kontant at det var vanskelig å ikke karakterisere den politiske ledelse som kriminelt naiv.

Statshistorikeren Ole Kr. Grimnes, som har utnevnt Nygaardsvoldregjeringen til helter, måtte føle seg ille berørt av generalens klare tale. For å undskylde helteregjeringen for dens manglende beredskap fremholdt Grimnes, visstnok støttet av professor Dahl, at man måtte huske på at Norge før krigen var et fattig land. Og det er selvfølgelig sant. Men Danmark var vel på den tid ikke noe utpreget rikt land. Likevel kunne daværende oberst Otto Ruge under foredrag i Militære Samfund 4/10 1937 opplyse: Utgif­tene til utdannelse av en soldat i Norge lå under halvparten av hva man inves­terte i Danmark. «Og det var som kjent ikke overveldende», tilføyet obersten.

Jeg tvinges til å spørre de lærde her­rer: Var det norsk fattigdom som gjorde at Arbeiderpartiet drev med sin energiske agitasjon og sitt oppvigleri mot norsk forsvar? I sin ypperlige bok «Mot stupet» gir Kjell Fjørtoft en rys­tende skildring av Arbeiderpartiets intense kamp mot forsvaret. Jeg nev­ner i kort form: Arbeiderungdom kom­mer i biler fra Oslo til Gardermoen for å påvirke rekruttene der til å nekte militærtjeneste. To kjente medlemmer av den senere helteregjering blir tatt for oppvigleri mot militærvesenet, en av dem blir i tillegg dømt for militær­nekting. Han ble senere forsvarsmi­nister! I boken «Gubben» viser forfat­teren bilder av en rekke arbeiderparti­folk som var noen av de mest ener­giske bekjempere av norsk forsvar. Lederen av flokken fikk senere hen borgerdådsmedaljen i gull!

Fikk så Arbeiderpartiets intense agitasjon mot forsvaret noen betyd­ning 9. april 1940? Jeg overlater be­svarelsen til kompetente personer. I «Historisk Supplement» uttaler C.J. Hambro: «Det var Arbeiderpartiets konsekvente og fanatiske agitasjon mot forsvaret som nedsatte forsvars­viljen i det norske folk og som ikke lot noen av de menige upåvirket i noe parti.» På Norges Forsvarsforenings møte 14. nov. 1947 sa generalmajor Erichsen innledningsvis: «I virke­ligheten hadde det norske folk lite, svært lite, å kreve av det forsvar som det hadde sulteforet på en slik måte i mange år at det teknisk sett var helt mindreverdig, men også på en slik måte at det er det verste at forsvarsånden og forsvarsviljen var forsøkt drept i folket.»

For å belyse at det ikke bare var naiviteten som var kritikkverdig, må jeg be om plass til følgende:

I 1925 foreslo Arbeiderpartiet hel avvepning, subsidiært at det fremset­tes forslag som går ut på å avskaffe militærvesenet. I 1927 foreslo Arbeiderpartiet påny alle våpenøvel­ser sløyfet. I regjeringen Hornsruds til­tredelseserklæring 28/1 1928 ble det foreslått at alle årets våpenøvelser skulle sløyfes «samt forberede full avvepning.» I 1929 foreslo Arbeider­partiet vernepliktloven opphevet, alle festninger nedlagt, militære fabrikker og verksteder avviklet. I 1933 foreslo Arbeiderpartiet at forsvaret skulle nedlegges og erstattes med en kyst- og landvakt. Om dette het det i forslaget: «Kystvakten skal utover dette oppsyn ikke ha noen krigsmessige oppgaver. Landvakten skal ikke innlate seg på krigshandling overfor direkte angrep på landet av andre makters militær­styrker eller overfor tilsiktede nøytra­litetskrenkelser fra disse.» «Dette for­slag om nasjonal selvoppgivelse ble fastholdt i forslags form av Arbeider­partiet i 1934», opplyser C.J. Ham­bro.

Da det har vært hevdet at Arbeider­partiet radikalt la om sitt syn på forsva­ret etter at partiet 20/3 1935 hadde fått regjeringsmakten, må jeg la leseren bedømme om dette helt stemmer. Primo februar 1936 spurte Hambro forsvarsminister Torp: «Vil Arbeider­partiet gå til alminnelig isolert avrust­ning eller ikke?» Torp svarte bl.a.:



Side 18:



”Jeg vil allikevel fremholde at regjeringens - regjeringspartiets - stilling til militærvesenet er kjent. Vi har ikke endret vårt prinsipielle syn i så hense­ende. Under trontaledebatten samme år sa Torp bl.a.: «Men vi går her ut fra det som må være ledetråden for hele vår militærpolitikk, nemlig at Norge vil ikke og kan ikke føre krig.» Så sent som i lukket stortingsmøte 16/12 1939 ga Stortingets visepresident, Magnus Nilssen, uttrykk for det samme: «Nøytralitetsvernet må være helt pas­sivt. Om en krigførende makt setter i land militære styrker eller gjennomfø­rer andre tiltak på norskekysten, så må vi ikke gi oss til å fyre løs.»

Jeg oppfattet herr Grimnes slik at han ville unnskylde regjeringens manglende forsvarsberedskap med at stortingsflertallet var borgerlig. Ja, det er riktig. Venstre har i flere forbindel­ser vært et haleheng til Arbeiderpar­tiet, så også i forsvarspolitikken i mel­lomkrigstiden. I en artikkel i «Tidens Krav» 14. mars 1939 ble Mowinckel av Olav Oksvik (A) skamrost for den støtte Venstre hadde gitt Arbeiderpar­tiet. Men på et punkt er det en enorm forskjell på Venstre og Arbeiderpar­tiet. Meg bekjent drev ikke Venstre med oppvigleri, oppfordring til militærstreik o.lign. Det var Arbeiderpar­tiet alene om. Radikale Folkeparti viste også stor svikt i forsvarsspørs­mål. Ved en anledning sviktet også Ivar Lykke (H).

Mange har spurt: Hvorfor gjorde ikke forsvarsvennene mer for å bygge opp norsk forsvar? Svaret på dette ga general Halvor Hansson som vitne i Quislingsaken: «Problemet for for­svarsvennene var egentlig nærmere hvor meget som kunne forhindres av ødeleggelse, enn hva som kunne gjø­res av virkelig oppbygnings­arbeid.) En forsvarsvenn fortjener å bli nevnt: Stortingsmann Svend Nilsen (H) foreslo mobilisering etter Altmark-affæren. Dersom hans forslag var blitt vedtatt hadde vi neppe fått noe 9. april.

Her må jeg innskyte hva som står på side 61 i Undersøkelseskommisjonens Innstilling: «I samtaler med Koht etter Altmark-affæren lot den tyske sende­mann dr. Braüer, ham tydelig forstå at den tyske regjering ikke ville nøye seg med diplomatiske protester eller undskyldninger, men at den ville kreve at Norge i gjerning skulle vise at det kunne verne om sitt sjøområde. I mot­satt fall måtte Norge regne med at Tyskland ville gripe inn.» En så klar tale burde Koht ha forstått.

I det debattprogram jeg nevnte innledningsvis fikk general Bull-Hansen spørsmålet: «Hvorfor vil du si at det var kriminelt naivt?» Generalens kloke svar lød: «Kriminaliteten ligger jo i at man sitter med ansvaret for en nasjons sikkerhet, med ansvaret for enkeltlivene man sender i felt.» Etter min oppfatning var det verste med 9. april at regjeringen ikke kjente noe ansvar for de menn den sendte i felt. For hvordan var situasjonen? Det manglet klær, feltkjøkkener, telter, stålhjelmer, vinterutstyr etc.» Og hør nå hva Kommisjonen forteller: Det fantes for Hæren ammunisjon bare til 3 slagdagers behov! Ikke rart Administrasjonsrådets formann uttalte: «Med det utstyr våre soldater hadde fant han uforsvarlig at vår ungdom så å si nakne ble sendt fram til kamp.»

Det «helteregjeringen» gjorde i aprildagene 1940 var å sende spjelingen Norge, uten hansker, inn i ringen til en topptrimmet Mohammed Ali (Tyskland). Hvor ansvarsbevisst, klokt og riktig dette var stiller jeg spørsmålstegn ved.

Studerer man 1940-historien grun­dig vil man finne at det mange steder var pasifister og personer som hadde brutt ned forsvaret som var de ivrigste til å velge kamplinjen. Selv tok de ikke noe ansvar for det nederlag som nød­vendigvis måtte komme. For å bort­forklare sin skyld og sitt ansvar er mange offiserer blitt stemplet som tvilsomme, udugelige og feige. Det siste motsies klart av det faktum at av falne og sårede norske militære under krigen i 1940 var hele 11 ½ % offise­rer. I den finske vinterkrig var på finsk side det tilsvarende prosenttall 4.

For de forsvarsvenner som måtte ønske en nærmere innføring i det her berørte tema vil jeg anbefale Kjell Fjørtofts bok «Mot stupet». Fjørtoft utnevner ingen helter. Men han gjør sitt beste med å gi oss en korrekt histo­rie. I motsetning til de såkalte faghis­torikere synes hans motto å være det samme som professor Jens Arup Seip har gitt uttrykk for: «En historikers oppgave er ikke å kle på, men å kle av.»

http://www.krigshistorie.net/sand_bruknegevaer.html

Kommentar bmo:
Merk dere folkens- det er HELT alminnelig at eliten har sine egne advokater og løstløgnere til å pynte på historien for å forfalske den-. Joachim Rønneberg takket pent NEI til å være med på filminnspillingen om Tungtvannsaksjonen på Rjukan- av følgende meget viktige grunn og årsak. Han ville SLETT ikke være med på å forfalske Krigshistorien. Der har dere et meget godt eksempel på en rettskaffen mann, som ikke er ute etter store overskrifter i globalist svinenes magasin- Aftenposten osv.

Takk til vår store krigshelt Joachim Rønneberg-.
Brukerens avatar
BmOnline
Admin
 
Innlegg: 1982
Registrert: Ons Nov 05, 2008 2:44 pm
Bosted: Norge, som kunne vært det vakreste sted på jord


Gå til Krigen i Norge, 1940-45

Hvem er i forumet

Brukere som leser i dette forumet: Ingen registrerte brukere og 1 gjest

cron