Rapport om Frimureriet

[Erik Rudstrøm]

RAPPORT OM FRIMURERIET
En familieuoverensstemmelse bør forbli til innenfor familie og ikke legges frem offentlig beskuelse. Når jeg allikevel verger å legge ut "Arvetvisten" åpent til innsyn, er årsaken det store antall frimurere og andre, som på urettmessig
måte har satt begge mine to advokater ut av spill, så vell i byretten som i lagmannsretten. Jeg er gjort rettsløs. Jeg har ikte hatt mulighet til å få en rettferdig dom slik som rettssamfunnet garanterer meg. Dette kan hende hvem
som helst dersom jeg bidrar til å holde det hemmelig.
Frimureres samhold og deres arbeidsmetoder innenfor rettsvesenet har offentlighetens interesse. Jeg har derfor valgt å beskrive det jeg har opprevd.
Det er et ubetinget krav at en rettsak skal styres etter loven og ikke avgjøres av mektige menn i frimurerlosjen. Jeg kan derfor ikke sterkt nok fremheve at disse menn må fjernes fra rettsvesenet og fra politiet slik at rettsikkerheten i landet kan gienopprettes. Det er for å bidra til å fremme en slik løsning jeg er villig til å ta den belastningen det er å skrive og utgi denne beretning.

1. ARVETVISTEN
I 1960 kjøpte jeg en borettsleilighet til mor. Det betyr at den må eies av den som bor der. AIle som var berørt av saken syntes det var greit at jeg betalte innskuddet på 23 000 kroner alene. Jeg betalte deretter 200 kroner hver måned til husleie, foruten min andel av utgiftene til mors underhold. Innbetalingen
skulle ikke øke mine brødres arv når den tid kom. Vi laget en muntlig avtale innenfor familien som sa at leiligheten tilhørte meg.
Mor døde i desember, 9 år senere. En av arvingene kom til begravelsen med et skjema som heter "overtakerse av arv og gjeld". Han hadde bare ett eksemplar. Vi arvinger skrev under på at vi ikke hadde behov for skifterettens behandling, fordi vi var enige om hvordan vi skulle dele det mor hadde etterlatt seg. Arvingen som hadde tatt med skjemaet ville kjøpe leiligheten av meg. Vi avtalte at prisen skulle være lovlig takst fastsatt av offentlig takstmann, slik som reglene for salg var den gang.
Jeg takket for at arveoppgjøret var gått så greit. Arvingen som ville kjøpe Ieiligheten påtok seg å oppbevare mors sølvtøy som hadde en verdi av 5 000 kroner. Det forbauset meg at han dro av gårde med de to prastposene uten å
telle opp sølvet i vårt nærvær.


Taksten ble på 61 600 kroner. Det hastet med å gjøre leiligheten klar til
innflytting, men penger kom ikke. Det gikk et halvt år. Først i juni måned fortalte arvingen
at han ikke ville betale takstbeløpet. Han ville ha en advokat for å se om
det var riktig at jeg skulle ha så mange penger. Vi avtalte å møtes
for å fordele det som var igjen etter mor, men arvingen ville ikke levere fra seg
sølvtøyet. Han hadde lagt ut 953 kroner for dødsboet og var usikker på om han
fikk tilbake pengene, sa han.
Jeg skrev til ham og ba ham fortelle oss hva han ønsket.
Hvis du vil overta leilighetene må du si hvordan du har tenkt å betale. I kjøpesummen kan du trekke fra det du har lagt ut, skrev jeg. Han besvarte aldri brevet.

Jeg oppdaget at han hadde tatt ut penger på dødsboets bankkonto uten å ha
fullmakt til det. Det var noen mindre private uttak på kontoen. Det viste seg
senere at han etter å ha fått arvingenes underskrifter på skjemaet som heter
overtakelse av arv og gjeld hadde ført seg selv opp som dødsboets
fullmektig. Det fremgår av selve dokumentet at tilføyelsen var gjort etter at alle
arvingene hadde undertegnet skjemaet. En slik forfalskning belønnes med
opptil 5 års fengsel etter straffeloven.

Med det forfalskede dokumentet gikk han til skifteretten hvor han fikk
utstedt et ekte offentlig dokument, en skifteattest. Med skifteattesten gikk han
i banken hvor han fikk disponere dødsboets bankkonto på 8 000 kroner. Å
skaffe seg et ekte offentlig dokument ved hjelp av et som er forfalsket, straffes
ned opptil 8 års fengsel, dersom hensikten er å ha fordel av det.
Med skifteattesten kunne han overføre leiligheten til seg uten å betale for
den. Det kunne ikke være tvil. Arvingen forberedte seg på, urettmessig å
tilvende seg både mors sølvtøy og leiligheten.

Advokaten, som var arvingens beste venn og forøvrig en venn av familien
presenterte seg som megler. Han ville skape "fred mellom partene", skrev han'
Han ba om å få tilsendt det jeg hadde av bevismidler angående leiligheten. Da
"meglingen" ikke førte frem presenterte han seg som arvingens advokat hvilket
han vel hadde vært hele tiden. Både arvingen og advokaten tilhørte
frimuereriet. De var medlemmer av St. Johanneslogen St. Magnus i Fredrikstad,
hvor de hadde henholdsvis X og IX grad. Advokaten opptrådte arrogant og
provoserende. Denne arroganse var et omslag, den var ikke sprunget ut av vårt
mangeårige vennskap. Jeg ba ham å trekke seg som advokat fordi han først
hadde opptrådt som megler.
På et rettsmøte i september forsøkte advokaten å få dommeren til å
fastsette en lavere takst for leiligheten. Det førte ikke frem bl. a. fordi salg mellom familiemedlemmer ikke er underlagt priskontroll, men også fordi dommeren ikke kunne påta seg å være takstmann. Mitt tilbud gjaldt salg til takst. Nå, når saken var brakt inn for retten, falt tilbudet bort. Å selge under takst, ville bringe tap. Jeg besluttet å beholde leiligheten selv, for med tiden å overføre den til min datter.

I desember var det rettslige oppgjøret i gang. Advokaten krevde nå i en
stevning til retten at leiligheten skulle bli utlagt som arv. Såvel advokaten som
hans klient kjente til den muntlige avtalen. De måtte vite at det her ikke var snakk om arv, men om tilbakeføring av leiligheten til meg.
Arvingen, min motpart, hadde deltatt i de forhandlingene som førte fram til den muntlige avtalen.
Advokaten var tilstede ved mors 75 års dag, som ble feiret hjemme hos meg. Her fortalte jeg ham i mors nærvær om kjøpet av leiligheten og avtalen som sa at leiligheten skulle falle tilbake på meg når mor ikke lenger hadde behov for den. Både advokaten og hans klient, min motpart hadde førsrehånds kjennskap til den muntlige avtalen.
De førte begge sak mot bedre vitende.
De avga falsk vitnemål i retten ved å fortie det kjennskap de hadde til avtalen.
Dersom motparten skulle få medhold, og bli tilkjent en tredje del av leilighetens verdi som arv, ca- 22 000 kroner,
ville advokathonorar og tapt husleie under rettsakens gang overstige dette beløp.

Kameraderi?
At noen er kamerater og hjelper hverandre vet vi- Her var det imidlertid et
samspill mellom mennesker som ikke kjente hverandre. Så vel min advokat
som byrettsdommeren kom fra en annen by og tilhørte en annen krets enn min
motpart og hans advokat. De kjente hverandre ikke. Tross det var det åpenbart
en forbindelse og et samarbeide.
Jeg fikk tak i en matrikkel, en medlemsliste over landets frimurere. Her
fant jeg at byrettsjustitiarius, leder av byretten i Fredrikstad. Han tilhørte den
lokale frimurerlosje hvor også min motpart og hans advokat var medlemmer.
Min egen advokat sto ikke i matrikkelen, men han hadde gullring på høyre
langfinger og erkjente at han var frimurer. Det finnes altså frimurere som ikke står oppført i martikkelen.

[Brumle]

Det er også mitt inntrykk at det finnes frimurere som ikke står oppført på i den offentlige frimurerlisten.
Sannsynligvis er det sånn at det er frivillig å stå der, noe de holder skjult.

Derfor trenger vi ROTTEFELLER. Sett i gang!