Når Norges fremste universitet hvitvasker terror over kommunistisk lest
"Hvorfor sier du alltid nei til å snakke på universiteter her i landet?" spurte jeg Johan Jørgen Holst en gang da han var forsvarsminister i 1987.
Jeg var den politiske rådgiveren hans. Etter å ha blitt kjent med ham da han var statssekretær i 1970-årene.
Holst var direktør for Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) når han ikke var statsråd eller statssekretær og høyt anerkjent som sikkerhetspolitiker både i Europa og USA. Han kunne krysse Atlanterhavet flere ganger i uken på det verste.
Johan Jørgen Holst hadde et barberblad til hjerne, og ansatte i Forsvarsdepartementet var fortvilet over at han som regel hadde kommet til konklusjonen før de hadde fått med seg premissene, så de kunne være oppgitt over tempoet mange ganger. Hver minste logiske feil hos dem ble arrestert.
"Han er gal!" sa legendariske Frøken G våren 1986, da hun druknet i dokumenter og beskjeder som kom flyvende ut av den ferske statsrådens kontor.
Frøken G hadde vært forsvarsministerens sekretær siden Jens Christian Hauge, men søkte seg etter kort tid med Holst bort, for hun kunne ikke som gammel dame klare det vanvittige tempoet.
"Han var gal som statssekretær også, men nå er han enda verre," sukket den vevre og elskverdige damen med det hvite håret. Kravene fra Holst var skyhøye. Han måtte i motsetning til andre statsråder ha to sjåfører også.
Alle henvendelser fra høyskoler og universiteter i Norge avviste han, og jeg fikk et kort svar på hvorfor:
"De er så dårlige at jeg ikke vil ha noe med dem å gjøre."
Så bøyde han seg over kontorpulten og skrev videre med den gule amerikanske Cross-pennen sin, fordypet i et eller annet komplisert emne, og jeg visste at samtalen på statsrådkontoret var over. Det var slik han var. Hvert minutt talte.
Selv var han for det meste utdannet ved universiteter i USA.
Johan Jørgen Holst døde i 1994, og jeg vet hvordan det skjedde. Da var han utenriksminister.
Året etter kom det første angrepet på meg, og i 1996 nok et angrep i et kamuflerende narrespill i regi av advokatene Johan Fredrik Remmen og Jens Christian Hauge.
I 1998 ble en annen av Holsts sekretærer og mannen hennes, Anne Orderud Paust og Per Paust, mobbet med metoder fra KGB og Stasi, og i 1999 ble begge to drept i kamuflerende narrespill.
For Anne Orderud Pausts del er narrespillet kjent som trippeldrapet på Orderud gård, og hvor dødsskvadronen samtidig skjøt foreldrene hennes for at riksadvokat Tor Aksel Busch skulle ha et fabrikkert grunnlag for å gjøre sin del av jobben.
Nemlig å maskere det politiske drapet på henne med et falskt motiv og en falsk kontekst ved domstolene. I form av en tilbakelagt strid om en gård. Pluss kalke graven med fire justismord. Dette ble også kynisk gjort.
Fra pressen stilte Harald Stanghelle og en rekke andre redaktører og journalister opp for å kamuflere hva som var skjedd.
Som etter terroren 22. juli 2011. Agnet gikk begge gangene villig ned med søkke og snøre.
Harald Stanghelle er i dag redaktør i Aftenposten og leder for Norsk Redaktørforening.
I Norge er riksadvokaten på sovjetisk vis medvirkende aktør i slike politiske drap, slik du også så etter 22. juli 2011, så dødsskvadronen som utfører anslagene, er godt beskyttet.
Mordere blir koordinert med mafiaadvokater som igjen koordinerer bedragoperasjoner med utvalgte dommere. Norge er en fordekt mafiastat. Med de følger som det har.
At riksadvokat og statsadvokater bedrar over en lav sko, oppdaget jeg allerede i ledelsen av Forsvarsdepartementet, da vi tok dem i bedrag etter skredulykken i Vassdalen i 1986.
Å koordinere mordere med dem og dommere skaper bortimot perfekte forbrytelser.
Hvis Johan Jørgen Holst hadde levd i dag, ville han i alle fall ikke ha satt sine lange bein på et norsk universitet, og absolutt ikke innenfor dørene på Universitetet i Oslo, for ikke å snakke om Politihøgskolen med sin politiske slagside og engasjement for å hvitvaske terroren i 2011.
Statsminister og leder i Høyre, Erna Solberg, maskerer hvem hun i virkeligheten er politisk. Hun er lett å plukke ut når du er opplært til det.
Erna Solberg har medvirket med vilje til massemord på landets barn og ungdommer for indirekte å oppnå politiske mål, og hennes store bevilgninger til blant annet å hvitvaske terroren 22. juli ved bruk av autoriteten til Universitetet i Oslo, i den grad det måtte ha noen igjen, skulle ene og alene ha fjernet skylappene hos fornuftige og oppegående folk. Slik at de hadde sett hvem hun var. I virkeligheten.
Når et universitet begynner å gå god for begreper som "konspirasjonsteorier" i stedet for teorier eller hypoteser, er all seriøsitet borte. Da har du meldt deg ut av den vitenskapelige verdenen og sann søken etter sannhet. Det blir som å drive med voodoo.
Det neste blir vel da at korrespondanseteorien stemples som en konspirasjonsteori i forelesninger for nye studenter. I alle fall hvis noen skulle finne korrespondanse mellom Erna Solberg og andre norske politikeres prosedyrer og KGBs.
Det gjør nemlig jeg.
Innen forsvars- og sikkerhetspolitikk er konspirasjon navnet som de hemmelige russiske tjenestene selv bruker på faget sitt. De driver stort sett ikke med annet. Ansatte har høyskoleutdanning i konspirasjon.
Å drepe på fordekt vis er en dagligdags affære for russiske FSB, SVR og GRU. Like mye som tilfellet var for KGB og GRU i Sovjetunionen. Gift er førstevalget for de hemmelige russiske tjenestene når det gjelder våpen. Du finner ikke mange spor.
Hvis du vil være noe mer enn en amatør i politikk, må du kunne mafiaarbeid som etterretningsvesen av nye og gamle KGBs kaliber driver med. Du kan i alle fall ikke benekte eksistensen av det.
Universitetet i Oslo kan bare redde seg ut av dette uføret ved å legge ned denne vaskemaskinen av et politisk prosjekt etter 22. juli 2011. Så fort som overhodet mulig.
Dette er nemlig kommunistisk maskirovka. Av beste merke. Intet annet.
Prosjektet er en del av en stor konspirasjon mot den norske befolkningen. Den begynte allerede før krigen.
http://www.sv.uio.no/c-rex/vi-forsker-p ... ogi-aktor/
