Og Medier24s redaktør Gard Michalsen som mener man «ikke forstår folket» og har forlatt «dem man skulle være til for».
Nok av Trump-stemmer
Først, en liten kommentar til det med dette Folket. Eller folk flest, som de også kalles. Folk flest har ikke stemt på Trump, mange av folk flest lot seg ikke mobilisere til stemmelokalene. Av de som stemte, stemte et knapt flertall på Hillary Clinton. Det er altså ikke det mystiske folket norsk presse ikke har fått med seg, de har feilet på det samme som meningsmålerne, tallknuserne, de har ikke helt klart å forutse hvem og hva som ble avgjørende for det endelige utfallet.
Så, den påståtte blindheten for Folket, om vi da går ut i fra at det er Trumps velgere som her menes. Det har ikke akkurat manglet på intervjuer med Trump- velgere (en hel liten serie fra VG) Eller deltagere på republikanernes landsmøte. Vi møtte også kristne kvinner som på tross av Trumps noe frynsete moral ville stemme på ham fordi de er abortmotstandere. Og det var intervjuer med middelaldrende velstående menn i finere forsteder som synes Obamacare kostet for mye (for flere Trumpsupporterstemmer, se NRK Urix sin serie Splitta).
Den lille flåten av utsendte norske medarbeidere har altså snakket med Trumps supportere. Man har muligens vært mer opptatt av den noe eksotiske rasismen og misogynien, enn samme segments klagesang over handelsavtaler. Men skal man først føre regnskap, så er det nok ikke Trump sine supportere som var mest fraværende i norsk presse. Om noe manglet var det kanskje stemmene til de som før har stemt demokratisk, men nå ikke ville gjøre det, eller stemmene til dem som støttet noen av de andre kandidatene, Gary Johnson og Jill Stein.
Vi er ikke amerikanere
Og så klart, det er alltid vanskelig å fange opp sofavelgere, det er jo derfor de er nettopp det.
Dette at man ikke har snakket med folket eller klart å lese folkemeningen er nå en ting (det første er altså ikke helt sant, det andre skjer ofte ved valg). Noen kritikere mener de også vet hvorfor.
Det skyldes en fremmedgjøring. Ikke bare ut i fra det åpenbare, norske journalister flest har ikke vokst opp i hvite forsteder i Florida, eller jobbet på bilfabrikk i Detroit. Vi er ikke amerikanere (selv om halve slekta kanskje er det, min er spredt over både republikanske og demokratiske flekker på kartet). I tillegg ser noen kommentatorer en politisk fremmedgjøring. Man tilegger, som kandidaten Trump sjøl, en samlet presse et ideologisk standpunkt. Journalister mener visst helt det samme, fra Aftenposten til Klassekampen, fra NRK til VGTV. Og famler derfor rundt i blinde. Ikke bare ved dette valget, men også ved andre valg der høyrepopulister har framgang. For det er visst de som er det mystiske Folket, skal man tro en del av kritikerne (uavhengig av hvilket kontinent de bor på).
En av de som mener det er Hanne Nabintu Herland. Hun skriver om sterkt «indre gruppepress» og gutteklubben Grei, og et utdatert verdenssyn. Litt mer konkret er innlegget fra Anlov Mathiesen som mener norsk presse er en ukritisk heiagjeng (for Clinton).
Idealet hos sistnevnte ser ut til at man skal dekke valg som man dekker en fotballkamp, uavhengig av om lagene holder seg til reglene sjøl. Samtidig etterlyser han «reell politisk analyse».
Konspirasjonsteorier
Som ved våre egne valg skal vi selvsagt etterstrebe å opplyse og informere velgere så godt og rettferdig som mulig når vi drar i utlendighet. Men vi skal også være sannferdige, vi skal kunne analysere. Og da er det ofte tydelig at det å være så objektiv som mulig, eller helt nøytral, ikke alltid er det samme som å være sannferdig. Jeg dekket et svært omstridt valg en gang. Som endte i et uforutsett valgskred, for et parti de fleste norske journalister nok vil ha store problemer med å identifisere seg med.
I januar 2006 var jeg i Gaza, der var det valg til nasjonalforsamlingen for de palestinske områdene. Det var ventet at Fatah, partiet til avdøde Yassir Arafat skulle vinne. Mot Fatah sto et reformparti med utspring i Hamas. I Gaza var entusiasmen for det siste langt større enn det første, og det var noe å skrive hjem om. Da jeg intervjuet Hamasvelgere snakket de om korrupsjon i Fatah, om økonomiske problemer som følge av at man var innestengt på en liten sandstripe uten kontroll over egne grenser. Og annet hverdagslig.
Dette siterte jeg dem på, men skulle jeg samtidig ha latt være å minne om Hamas historie? At mange i bevegelsen trodde på tvilsomme konspirasjonsteorier om jøder? Det jeg skrev hjem om (til Klassekampen) var selvsagt farget av det. Var det galt? Ville det vært mer objektivt om jeg hadde nøyd meg med å sitere velgere, og politikerne de skulle velge? Hadde jeg tilstrekkelig «respekt for standpunkter»?
Politisk nøytral?
Eksempelet over er selvsagt satt noe på spissen. Men det er mange valg der ute. Til neste år skal for eksempel Iran velge president. Blir det den moderate nåværende presidenten Hassan Rouhani, eller den konservative hardlineren og tidligere president Mahmoud Amadinejad? For norske journalister som skal følge dette er det jo viktig å komme begge menns støttespillere i tale. Valget av den første vil bety flere reformer, og fortsatt dialog om atomenergi. Valget av den andre er skummelt. Skal man forholde seg helt nøytralt til de to kandidatene? Hva betyr egentlig det å være «politisk nøytral» i spørsmål om atomsikkerhet?
Nærmere hjemme skal nederlenderne stemme inn et nytt parlament, med det innvandringsfiendtlige Frihetspartiet til Geert Wilders i siget. Frankrike skal ha presidentvalg, her seiler Marine LePen opp som den høyrepopulistiske kandidaten. Både Frihetspartiet og Nasjonal Front kommer til å bruke retorikk og stå for en politikk som for norsk presse nok er fremmed. Har vi en forpliktelse til å stille oss helt nøytrale til retorikk som bryter med vårt eget menneskesyn? Forstår vi egentlig disse partienes velgere bedre ved å se bort i fra rasistisk eller islamfiendtlig retorikk? Blir det mer «reell politisk analyse» av det?
Valgdekning består, som av annen dekning av store prosesser, av forkjellige sjangre. Det er den helt vanlige nyhetsrapporteringen, med intervjuer og reportasjer. Som vi har sett over, manglet det ikke på dette denne gang. Jeg er heller ikke i tvil om at vi i løpet av 2017 får høre fra Frihetspartiets eller Nasjonal Fronts velgere. Så pass profesjonelle er norsk presse. Jeg er litt mer i tvil om hvor mange konservative iranere som vil få taletid i den norske mediefloraen, men jeg håper det er plass til valgdekning også fra dette landet.
Kommentariatet
Så er det andre sjangre, som kommentarjournalistikken. Det kan være historisk bakgrunnsstoff, kommentarer på papir eller kommentering på radio og TV. Kommentering, ikke minst i studio, har det blitt mye av. Den baserer seg mer på tidligere opparbeidet kunnskap og sekundærkilder enn reportasjejournalistikken. Det den mangler av bakkekontakt tar den ofte igjen ved bakgrunnskunnskap. Og den går ofte i ball under store hendelser.
Mye av kjeften norsk presse nå må ta for ikke å ha lest det amerikanske folket godt nok, er nok rettet mot flokken av kommentatorer i studio. Denne type kommentarjournalistikk kan selvsagt alltid bli bedre. Samtidig ville det jo vært pussig om våre hjemlige kommentatorer kjente amerikanske velgere bedre enn amerikanske kommentatorer, som også «tok feil».
Magefølelsesbasert
Amerikansk presse ja. De har jo selv hatt en plass i årets valg. Og det har vært et gjentagende poeng fra den ene kandidaten at et samlet amerikansk pressekorps er ute etter ham, fordi de tjener det bestående (Hillary Clinton). Også våre hjemlige mediekritikere anfører dette. Michalsen hevder sågar i sitt innlegg at det ikke ser ut til at de norske journalistene på tur har fått dette med seg. Fordi de ikke har snakket med Trumps supportere. Virkelig. Har vi sett og lest de samme mediene?
Trump har helt riktig krydret valgkampen med en rekke direkte og indirekte angrep på pressen. Han har snakket om «The media» generelt, men ikke minst har han angrepet noen journalister spesielt. I nominasjonsvalgene var det Fox News Megan Kelly, ikke akkurat noen rødstrømpe. Så forviste han Washington Post fra sine valgkampmøter. Journalister som skrev kritisk om kandidaten, eller hans familie, ble angrepet på twitter. Dette ble fulgt opp av rene kampanjer mot reportere i sosiale medier, med klart antisemittiske overtoner. Fra talerstolen har Trump gjentatte ganger slynget ut trusler om å saksøke og rettsforfølge journalister og deres arbeidsplasser. Det har gått så langt at Committe to protect Journalists, som vanligvis advarer om angrep på journalister på steder som Syria og Sør-Sudan, har gått ut å advart mot at Trump kan være en trussel mot ytringsfriheten. Sinnet uttrykt ved Trumps mange valgmøter, og fra Trump-velgere har da også blitt gjengitt i norske medier. Her er et eksempel fra TV2.
Når det gjelder angrep mot yrkesutøvelsen vår, har for så vidt kritikerne rett, her er vi som stand partiske. Når noen går etter vår uavhengighet eller truer noen våre kolleger, så skal vi ikke forholde oss nøytrale. Washington Posts mediekommentator Margaret Sullivan sammenfatter det slik.
Norsk presse kan alltids bli bedre, ikke minst når vi er utaskjærs. Men å karakterisere dekningen av presidentvalget som «feilet», som «propagandaorientert» eller «heiagjeng» synes mer basert på magefølelsen enn noen mer dyptpløyende analyse. Å forutsi et valgutkomme, spesielt når det ikke dreier seg om ett i eget nabolag, er vanskelig. Og jo lenger unna det er, jo mer avhengig er vi nok også at sekundærkildene, de lokale journalistene, meningsmålingene og analytikerne. Denne avhengigheten av sekundærkilder synes også å gjelde mediekritikerne, Trumps egen retorikk om media som det bestående, om media som har sviktet folket, kan se ut til å ha svevet over dammen med resten av diskursen. Skal slik retorikk være noe mer enn synsing, så bør den være mer konkret.
Og gu’bevares meg vel, slutt nå å snakke om folket som en bestemt størrelse.
Maren Sæbø er frilansjournalist.
Norulv Kommenterer:
Norulv Oevrebotten • for 2 timer siden
Jeg har fartstid som nyhetsreporter i NRK Dagsnyttredaksjonen og NRK Utenriksredaksjonen og sjefredaktør i norsk presse, samt bakgrunn som forsvarspolitiker på toppnivå.
Hva jeg mente privat belemret jeg aldri lytterne med da jeg arbeidet i NRK, enten jeg rapporterte eller kommenterte. Det ville ha svekket både NRKs og min troverdighet.
Jeg har sanert en hel avis en gang for å redde den, nemlig Rogalands Avis. Fordi hele kulturen i avisen var feil og ødela all tillit hos befolkningen i Stavanger-området. Det var en vellykket prosess.
Den samme prosessen burde nå hele den norske pressen gå gjennom.
Alt er galt etter hvert, og dekningen av valget i USA er bare et stort symptom på manglende kontakt med virkeligheten.
Pressen er blitt politisk korrekt, og det er de dummes måte å undertrykke de oppvakte. Da tas også fakta som meninger. Noe som gjør det umulig å diskutere med slike folk og organer.
Journalister og redaktører bør få pressefriheten tilbake. Den er tapt som følge av den store avhengigheten til staten. Med alle subsidiene.
At dette betyr en nødvendig sanering av pressen i første omgang, vil være veldig bra for det journalistiske produktet. Da kan troverdigheten bygges opp igjen.
At nordmenn skal betale over fem milliarder kroner for NRK som fremstår mer som et politisk parti på venstresiden enn som et foretak innen pressen, ser jeg ingen grunn til. NRKs dekning av politikk og samfunnsliv generelt viser at institusjonen tilhører fortiden. Alt har sin tid.
Dekningen av valget i USA, der åpenbare nyheter ble oversett fordi de ikke passet journalistene politisk, burde ha åpnet øynene til befolkningen og fortalt den at dette ikke har noe for seg å bruke skatte- og lisenspenger på. Bort med det. Når sannheten ikke lenger blir oppsøkt.
Mediene av i dag her i landet står i veien for sola. Det er det siste de burde gjøre.
4
•
Reply
•
Share ›
Avatar
BmOnline Norulv Oevrebotten • for en time siden
Ja, sannelig har du avkledt pressen ja selveste riks-pressen N.Ø. Det er det ikke mange i Norge som har vært i nærheten av det- når det gjelder journalister i dagens pressekorps, ei heller i disses pensjonerte rekker. Jeg kan neppe skilte med så store gjerninger i det offentlige når det gjelder kulepenn. Men kule derimot- der har jeg litt erfaring- når det kommer i overført betydning av kuler.
Og da tenker jeg på disse elendige veiene vi kjører på for tiden. Der har en tendens til å bli slike kuler av is og snø, eller isis om du vil. Slikt er jo galematias og i stedet for å benytte sand og brøytebil som man skal, så benytter de veisalt nesten hver dag. Og akkurat like ille er det blitt med norsk politikk over hele fjøla. Vi kjenner oss ikke igjen, kort og godt.
Jeg er derfor glad for at noen har tatt blyfanten fatt for å vise veien, ja det som vi før lærte var rett- er i dag blitt galt. Således leser jeg med interesse det du skriver. Du kjenner til disse irrgangene fra år tilbake og den erfaringen får man ikke på butikken eller ved å lytte til Gro H B, Jens S, T. Jagland, Jonas G Støre eller kartellet på stortinget.
Nå har jeg ingen slike kvaliteter, men en ting vet jeg- og det er hva som er rett og galt. Man kan si det slik at man kan komme langt med det. Kanskje lenger enn lengst?
Takk for dine velvalgte ord om dagens presse, som dessverre er under parti-pisken.
Hvor lenge skal de leke seg på stortinget? Hvor de gir inntrykk av at folk skal ha en valgmulighet? Det gjør ingen forskjell hvem folk stemmer på, de hører ikke på folk uansett, kun kartellet som ble etablert i 1969, den 7. mai.
Nå har det dukket opp et trumf ess her om dagen- og da forsvant skrivekløen hos mange journalister i det ganske land-, dvs de fikk en akutt utblåsning, og døde så hen.
http://bmonline.no/html/presid...
Jeg kjenner at optimisten har våknet hos meg, kanskje er det andre som også har kjent den gode følelsen etter trumf ess på bordet i US Open?
https://www.mediedebatt.no/jakten-pa-mystiske-folket/