Gjest » Fre Jul 24, 2015 6:52 am
- Vi skulle hatt politikere som tenkte på landet
- All inntektsskatt fra 1,5 millioner norske skattebetalere går med på å betale for dem som ikke arbeider.
Journalist, historiker og forfatter Jon Hustad, kjent for sin skarpe penn og som programleder i Harde fakta, har nettopp gitt ut boken «Farvel Norge: Velferdsstatens fremtidige kollaps», som tar et kritisk blikk på Norges misbruk av penger til velferdsformål.
Hustad sammenligner Norges situasjon med Spanias sammenbrudd på 1500-tallet - en sammenligning også statsminister Jens Stoltenberg har brukt i sin nyttårstale i 2010:
«Fra 1500-tallet innførte Spania store mengder gull fra Amerika. Rikdommen ble brukt til å kjøpe luksusvarer til overklassen, til skattefritak for adelen og til å føre kriger. Arbeid ble sett ned på. Derimot arbeidet de hardt i land som England, der de produserte tøy og andre varer som de solgte til Spania. Dette førte til at engelskmennene snart lå langt foran spanjolene i velstand og utvikling. I Spania var det for sent da en kongelig rådgiver endelig innså misforholdet mellom den store gullbeholdningen og den lave produksjonen og oppdaget at: ‘Arbeid er rikdom.’»
- Motivasjonen bak boken er å vise det besluttningsgrunnlagtet politikere har når de tar beslutninger for alle. Jeg har laget en bok med utgangspunkt i perspektivmeldinger og budsjetter. Politikere tar hele tiden dårlige beslutninger i stedet for å ta riktige beslutninger. De tar dårlige beslutninger fordi de har kjøpt seg velgere gjennom velferdsgoder, sier Hustad.
Les et redigert utdrag av bokas første kapittel her:
Julaften 1969 fant Norge olje, «den største julegaven i noen nasjons historie», er funnet omtalt som. Førti år senere fikk jeg et brev fra forsikringsselskapet som min arbeidsplass benytter. De kunne fortelle at jeg kom til å få 380 000 i uførepensjon om noe skulle gå galt. Hadde jeg vært offentlig ansatt, ville jeg i tillegg fått minst 60 000 kroner i barnetillegg på toppen av uføretrygden.
Stortinget har besluttet at enhver som blir uføretrygdet, skal få 66 prosent av sin tidligere inntekt i uføretrygd. Statskassen skal finansiere alt. Uføre skal i tillegg få bedre alderspensjon enn dem som ikke har vært uføretrygdet. Hvem hadde betalt for uføre-pensjonen min om jeg hadde valgt å ta den? Kassadama på Rema 1000, den utslitte vaskekona, industriarbeideren ved Ørsta Stål-industri, og selvsagt oljearbeideren i Nordsjøen.
I oktober 2010 publiserte Organisasjonen for økonomisk utvikling og samarbeid, OECD, en statistikk over hvilke land i verden som overfører mest trygdepenger til folk i arbeidsfør alder. Spania var nummer to. I ly av euroen har spanjolene fått overført enorme summer fra nordeuropeerne, særlig tyskerne, som igjen gjorde at spanjolene kunne skape en falsk økonomisk vekst som ble benyttet til velferdstiltak og til å finansiere en boligboble.
Historien gjentar seg, først som tragedie, sa Marx, så som farse.
Spania brukte i 2007, på høyden av den euroskapte økonomiske boomen, 4,7 prosent av alle sine inntekter på overføringer til mennesker i arbeidsfør alder som ikke jobbet. 2,7 prosent ble benyttet til uføretrygd og sykepenger, 2 prosent til arbeidsledighets-trygd. I gjennomsnitt brukte OECD-landene 1,8 prosent av brutto-nasjonalproduktet (BNP) på personer i arbeidsfør alder.
OECD-statistikken hadde en suveren vinner: Norge. Ingen land i verden bruker så mye av den samlede verdiskapingen på overføringer til folk i arbeidsfør alder, ingen land i verden har en så stor del av befolkningen på en eller annen diagnose. Norge benyttet 5 prosent av BNP til uføretrygd, attføring, arbeidsavklarings-penger, sykepenger og arbeidsledighetstrygd. Men bare 0,2 prosent gikk til arbeidsledige, 4,8 prosent av OECDs reelt sett høyeste BNP per innbygger, gikk til folk som sier ? reelt eller ikke reelt ? at de har en eller annen lidelse.
Hvilke konsekvenser har disse enorme overføringene fra dem som arbeider til dem som ikke arbeider? Én er selvsagt at stadig flere nordmenn oppdager at de ikke trenger å arbeide. I 1950 var vi 3,2 millioner mennesker i Norge. I 2010 var vi nesten fem millioner.
De siste 30 årene har vi i tillegg hatt en marsj av kvinner inn i arbeidslivet, særlig i omsorgsyrkene. På toppen kommer en stor innvandring som særlig skjøt fart etter at Øst-Europa kom med i EU. Det samlede antall timer et stadig økende antall nord-menn arbeider per år har likevel knapt gått opp siden 1950, da vi altså var knapt 2 millioner færre enn nå. Først i 2004, etter -åpningen for unge polakker, passerte vi permanent like mange timer arbeidet som i 1950.
La meg bare få gjenta dette: I over femti år arbeidet vi mindre enn de vel tre millioner menneskene som bodde i Norge i 1950.
Summen vi bruker på å betale mennesker bort fra arbeidslivet, er vanskelig å fatte. I 1865 utgjorde forbruket i regi av offentlig forvaltning 4-5 prosent av samlet offentlig og privat forbruk. I 1935 var andelen steget til 10 prosent, i 1970 til 24 prosent og i 2004 til 33 prosent. I tillegg kommer trygdeveksten. NAV alene forvalter nå nær 40 prosent av statsbudsjettet. I ly av den olje-smurte velstandsøkningen og på grunn av den generelle produktivitetsøkningen som kapitalismen stort sett alltid gir, har alle Storting vært i stand til å øke utgiftene. Faktum er at nordmenn flest knapt har registrert det som har vært en godt kamuflert skatte-økning for vanlige borgere. I 1960, under den store sosial-demokraten Einar Gerhardsen, tok staten 26 prosent av BNP i skatter og avgifter. Nå er over 58 prosent av det vi bruker på fastlandet offentlig.
Det tok bare 20 år ? 1960 til 1980 ? å doble skattenivået. Samtidig som staten lånte stort mot fremtidige oljeinntekter, økte skattene tilsvarende. Realøkonomien tålte ikke utgiftsveksten, og vi fikk massiv inflasjon, som igjen både la beslag på vanlige folks sparepenger og kamuflerte skatteøkningene. Vi kom oss aldri ut av problemene som disse årene skapte. Blir mange nok mennesker gjort avhengige av staten, har stadig flere interesse av å ta fra dem som ikke er avhengige av staten. De som har, de som arbeider, de som sparer, kunne ikke gjøre annet enn å akseptere utviklingen. De utgjorde og utgjør et stadig mindre mindretall.
Tallene er tydelige. I 2010 mottok 717 952 personer sykepenger, sosialhjelp, uføretrygd, attføring og arbeidsledighetstrygd i Norge. Nær 40 prosent går av med uføretrygd før de når den offisielle pensjonsalderen. Bare 14 prosent sto i 2008 i arbeid til den da offisielle aldersgrensen for pensjon på 67 år. I 2013 ble det alene satt av 136 milliarder til syke, uføre og de som er på attføring, arbeidsavklaringspenger og rehabilitering på statsbudsjettet. All inntektsskatt fra 1,5 millioner norske skattebetalere går med på å betale for dem som ikke arbeider.
Listen over folk som lever av penger fra staten, kan gjøres mye lengre. Under den rødgrønne regjeringen økte antall ansatte i offentlig sektor med 94 000 personer fra 2005 til andre kvartal i 2010, tallene gikk opp fra 702 100 til 795 800. Dette tilsvarer en øking på 13 prosent. I 1970 var det 280 000 ansatte i offentlig sektor, da arbeidet 433 000 i konkurranseutsatt sektor. Nå arbeider om lag 350 000 i konkurranseutsatt sektor.
Vi kan ta et kjapt regnestykke. 1. januar 2011 var det 3 millioner mennesker mellom 20 og 66 år i Norge. Litt over 75 prosent av disse er registrert som sysselsatte, riktig nok er rundt 7 prosent av disse til en hver tid sykmeldte, men det ignorerer vi her. Det vil si at den aktive arbeidsstyrken i Norge er på vel 2,3 millioner. Av disse arbeider omtrent 800 000 i offentlig sektor. Da har vi igjen 1,5 millioner i privat sektor. På toppen kommer de som er trygdede i arbeidsfør alder. Med andre ord: Omtrent halvparten av dem som er i arbeidsfør alder her til lands, blir understøttet direkte av det offentlige.
Men som vi vet, det stopper ikke her. Bøndene blir subsidiert, den kraftkrevende industrien blir subsidiert, rederne og sjøfolkene blir subsidiert, folk i distriktene blir subsidiert, slike som meg blir subsidiert, både når jeg skriver bøker og når jeg skriver artikler, listen kan gjøres nær uendelig. I tillegg kommer pensjonistene.
En stor majoritet av dem som har stemmerett her til lands, har isolert sett ingen egeninteresse av å stoppe veksten i offentlige budsjetter. Vi er alle innsauset i og av staten. Så sent som i 1957 var alderspensjon behovsprøvd. Da allmenn alderspensjon ble innført året etter, nektet mange å ta i mot denne. Disse ønsket å greie seg selv. Få om noen kan i dag se for seg et liv uten statlige overføringer.
Overføringen fra dem som arbeider til dem som ikke gjør det, har en annen konsekvens. Norge opplever noe som knapt andre land i Europa opplever: stor befolkningsvekst. De fem siste årene har Norge vært det fremste innvandringslandet innenfor OECD-systemet. Siden vi ikke har økonomiske kriser og siden vi benytter stadig mer oljepenger, etterspør vi stadig mer av alt, men særlig etterspør vi tjenester. Mange, kanskje alle disse -tjenestene ? restaurant, butikk, omsorg, transport ? kunne mange av dem som studerer og er på trygd, ha gitt oss. Men det gjør de altså ikke.
Hvis vi ikke skjærer i bruken av oljepenger og i de offentlige trygdebudsjettene, vil vi i årene fremover få et enda større opplevd behov for arbeidskraft, særlig ufaglært. Den arbeidskraften vil, som den har gjort i de seneste årene, komme fra andre europeiske land. I 1990 tok vi i mot omtrent 1000 registrerte arbeidsinnvandrere. I 2012 40 000 bare fra EØS. I tillegg kommer alle de uregistrerte, familieinnvandrerne, flyktningene og asylsøkerne.
Fra før har innvandrerne fra den tredje verden i gjennomsnitt en mye høyere uførerate enn etniske nordmenn, som igjen har den høyeste uføreraten i verden. Nå har vi fått østeuropeerne i tillegg. Gjennom 2008 ble antallet polakker som mottok trygd i Norge femdoblet. En person som har arbeidet tre måneder i Europa for så å komme til Norge, har etter tre dager med lønnet arbeid her rett til sykepenger fra Norge i ett år.
Karusellen kommer til å gå raskere og raskere noen år til. Vi får ikke store kriser på en stund ennå, den falske økonomiske veksten kommer til å fortsette, flere blir trygdet, som gjør at vi må importere flere, som igjen blir trygdet, som igjen gjør at vi må importere enda flere. Til slutt, om fem, 10, 20 eller 30 år, ingen kan gi det eksakte årstallet når oljekassa er tom eller prisene på olje og gass har gått sterkt ned, da må vi gjøre noe. Da kommer vi til å spørre oss: Hvorfor gjorde vi ikke noe mens vi fortsatt hadde tid? Da vil vi har forstått det spanjolene til slutt forstod for 400 år siden. Oljen, pengene, eller gullet om du vil, har gjort oss alle fattigere.
Over halvparten lever på statens regning
- Halvparten av befolkningen i arbeidsfør alder får støtte fra staten, og enda mer når man ser på journalister og andre grupper som blir subsidiert, sier Hustad.
«Vi kan ta et kjapt regnestykke. 1. januar 2011 var det 3 millioner mennesker mellom 20 og 66 år i Norge. Litt over 75 prosent av disse er registrert som sysselsatte, riktig nok er rundt 7 prosent av disse til enhver tid sykmeldte, men det ignorerer vi her. Det vil si at den aktive arbeidsstyrken i Norge er på vel 2,3 millioner. Av disse arbeider omtrent 800 000 i offentlig sektor. Da har vi igjen 1,5 millioner i privat sektor. På toppen kommer de som er trygdede i arbeidsfør alder. Med andre ord: Omtrent halvparten av dem som er i arbeidsfør alder her til lands, blir understøttet direkte av det offentlige.
Men som vi vet, det stopper ikke her. Bøndene blir subsidiert, den kraftkrevende industrien blir subsidiert, rederne og sjøfolkene blir subsidiert, folk i distriktene blir subsidiert, slike som meg blir subsidiert, både når jeg skriver bøker og når jeg skriver artikler, listen kan gjøres nær uendelig. En klar majoritet av dem som er i arbeidsfør alder er altså avhengig av staten.»
Enorme summer brukes på dem som ikke jobber
Hustad mener situasjonen Norge nå er i er helt prekær.
«Ingen land i verden bruker så mye av den samlede verdiskapingen på overføringer til folk i arbeidsfør alder, ingen land i verden har en så stor del av befolkningen på en eller annen diagnose. Norge benyttet 5 prosent av BNP til uføretrygd, attføring, arbeidsavklaringspenger, sykepenger og arbeidsledighetstrygd. Men bare 0,2 prosent gikk til arbeidsledige, 4,8 prosent av OECDs reelt sett høyeste BNP per innbygger, gikk til folk som sier – reelt eller ikke reelt – at de har en eller annen lidelse», skriver Hustad i sin bok.
Ifølge Hustad skaper dette en farlig utvikling.
«(...) stadig flere nordmenn oppdager at de ikke trenger å arbeide. I 1950 var vi 3,2 millioner mennesker i Norge. I 2010 var vi nesten fem -millioner. De siste 30 årene har vi i tillegg hatt en marsj av kvinner inn i arbeidslivet, særlig i omsorgsyrkene. På toppen kommer en stor innvandring som særlig skjøt fart etter at Øst-Europa kom med i EU. Det samlede antall timer et stadig økende antall nordmenn arbeider per år har likevel knapt gått opp siden 1950, da vi altså var knapt 2 millioner færre enn nå.
Først i 2004, etter åpningen for unge polakker, passerte vi permanent like mange timer arbeidet som i 1950.
La meg bare få gjenta dette: I over femti år arbeidet vi mindre enn de vel tre millioner menneskene som bodde i Norge i 1950. Denne boken har et enkelt budskap: Stadig flere mennesker kan ikke fortsette å arbeide stadig mindre.»
Les et redigert utdrag av bokas første kapittel her.
- Må kutte i trygder
Hustad forteller til Nettavisen NA24 at han bare ser én vei ut fra dagens situasjon.
- Det jeg håper kommer til å skje er at det kommer kutt i budsjetter og at en kommer med reformer. Det gjør nok ikke politikerne, og det vil føre til en økonomisk krise, og det betyr høyere arbeidsledighet. Da havner mange igjen varig ute av arbeidsmarkedet. Alternativet er å gjøre noe med situasjonen nå, men på kort sikt ser jeg ikke mange lyspunkter, sier forfatteren.
- Smellen kommer enten gjennom lavere oljeproduksjon eller gjennom lavere oljepris.
Ifølge Hustad er problemet i Norge at vi har politikere som ikke tør å gjøre noe med de store problemstillingene.
- Det vi skulle hatt var politikere som tenkte på landet fremfor sin egen regjering. Gerhard Schröder gjennomførte i 2003 store endringer i Tyskland med betydelig kutt. Det ble han ikke populær av, og han ble ikke gjenvalgt, men Tyskland er i dag et av de rikeste landene i Europa, sier Hustad.