Aftenposten om stortingsvalget i avisen 11.02-1938

[BmOnline]

Gunnar Søyland

Jeg kan ikke med min beste vilje forstå det annerledes enn at vedtaket om å gi seg selv et ekstra "nådeår" i og med grunnlovsendringen i 1938 var det samme som å gi lovendringen tilbakevirkende kraft. Det sittende stortinget hadde sitt mandat fra valget i 1936. Dette mandatet gikk ut senest 3 år senere, altså høsten 1939.

Denne artikkelen var publisert i Aftenposten 11. februar 1938:

Et «nådeår» for de nuværende tingmenn og kommunepolitikere?
En forlengelse av valgperioden må gjøres gjeldende for det sittende Storting.
Kommunevalget utskytes fra 1940 til 1941.

Som vi nevnte for flere dager siden, er det i Stortinget sterk stemning for et grunnlovsforslag om å forlenge valgperioden fra tre til fire år. Det er fremsatt forslag om en slik forandring, og forslagets opphavsmann er overrettssakfører Henrik Ameln.

Hovedbestemmelsen om stortingsperiodens lengde finnes i grunnlovens paragraf 54, hvor det heter: «Valgtingene holdes hvert tredje år». Men ved siden av denne bestemmelse, finnes det også i paragrafene 63 og 71 bestemmelser hvor tallet 3 må ombyttes med 4 for at ordningen kan gjennomføres. Hr. Ameln har imidlertid fremsatt de nødvendige forslag også vedrørende disse paragrafer, og der er altså formelt ingen ting til hinder for straks å gjennomføre fireårsperioden.

Til å begynde med var man av den oppfatning at en forlengelse av valgperioden bare kunde gjøres gjeldende for den periode som følger efter første nyvalg, i 1939. Spørsmålet har været forelagt både Justisdepartementet og Stortingets kontorchef, og svarene fra disse autoriteter i statsforfatningsrett går ut på at vedtar man en forlengelse vil den måtte gjøres gjeldende for det storting som nu sitter. Hvis intet annet er bestemt treder en grunnlovsforandring i kraft straks, og skal man vedta Hr. Amelns forslag må de tingmenn som nu er valgt få et ekstra nådeår, og de nye valg må utskytes til 1940.Som bekjendt skal grunnlovsforslag fremsettes i en valgperiode og behandles i en annen, og må vedtas eller forkastes i den form de er fremsatt. Stortinget har altså ikke adgang til å gjøre noget tillegg til et engang fremsatt forslag, og om man bestemmer seg for å forlenge valgperioden, kan man altså ikke henge på reformen en tilleggsbestemmelse om at den først skal trede i kraft efter første nyvalg. Hvis stortinget derfor vedtar forlengelsen iår, må den gjøres gjeldende for det Storting som sitter sammen. Dette forhold kan imidlertid ikke sies å være nogen avgjørende innvending imot tanken om å forlenge valgperioden.

Forlenger man valgperioden for stortinget, må man naturligvis gjøre det samme med kommunevalgperioden. En reform for stortingsperiodens vedkommende fører til at man får valg i 1940. Men i 1940 skal det jo etter nugjeldende regler velges kommunestyrer. Å ha to valg samme høst vil være temmelig meningsløst, og det blir nok nødvendig å utsette neste kommunevalg til 1941, hvis Stortinget vedtar herr Amelns forslag. Det er juridisk sett intet til hinder for en slik endring.

Stortingets utenriks- og konstitusjonskomité har ennu ikke tatt stilling til det grunnlovsforslag det dreier seg om, men så vidt vi skjønner er det adskillig stemning for det i Stortinget, og vi skulle anta at det har de beste utsikter til å bli vedtatt.

Kommentar BmO:

Nå har INGEN rett til å gi nådeår elller noe som helst taskenspill når det gjelder Grunnloven.

Ingen har rett til å sitte lenger enn 3 år ved stortinget. Det har folket bestemt, jfr § 112 i Norges Grunnlov. Den opprinnelige Paragraf.
Sannheten er at ALT de har gjort er ILLEGALT, dermed bærer det rett i AKERSHUS FESTING mot muren.