Eu vil forby tradisjons-familien

[Adolf Hykler]

EU ønsker forbud mot barnebøker som viser tradisjonelle familier

Tradisjonelle historier kan skade kvinners karrieremuligheter, sier forfatteren av en EU rapport.

Bøker som viser bilder av tradisjonelle mødre som viser omsorg for sine barn eller fedre som går til arbeid kan bli forbudt på skoler dersom forslaget fra Brussel får gjennomslag. En EU rapport hevder at kjønnsstereotyper i skolene påvirker oppfatningen av hvordan gutter og jenter skal oppføre seg og videre at dette er skadelig for kvinners karrieremuligheter i fremtiden.

Peter Pan er en trussel for EU-feministene.

Dersom et slikt lovforslag blir vedtatt for å fremme en feministisk agenda vil det bety at klassiske barnebøker og filmer som Peter Pan, Emil i Lønneberget og andre folkekjære historier vil forsvinne fra skole og undervisning.

Rapporten er utarbeidet av Europaparlamentets komité for kvinners rettigheter og likestilling. De fremmer også et lovforslag om hvordan kvinner bør bli fremstilt på barne-tv. Videre kritiserer rapporten at det er for få kvinner i EU parlamentet, og Komiteen kommer med et forslag om å opprette faste kvoter for kvinnelige parlamentsmedlemmer.
I rapporten står det: ”Barn blir konfrontert med kjønnsstereotyper i svært ung alder gjennom blant annet tv-serier, reklame, læremateriell og utdanningsprogrammer.» Rapporten vil endre oppfatningen av hvordan jenter og gutter skal forstå sin identitet. Forlagene i EU – rapporten går ut på at det skal innføres ”spesielle utdanningsprogrammer og læremateriell som bør brukes i undervisningen som ikke lengre viser tradisjonelle familier hvor mannen er familieforsørger og kvinnen tar seg av barna.”

”… Negative kjønnsstereotyper kan derfor ha en betydelig og negativ innflytelse på unge kvinners selvtillit og selvfølelse, spesielt jenter i ungdomsalderen. Resultatet er en begrensing i unge jenters ambisjoner og valgmuligheter for fremtidige karrieremuligheter.”

Rapporten anmoder EUs lovgivende forsamling om ”å handtere problemet” og anbefaler komiteen: ”Til tross for EUs satsing på likestilling mellom menn og kvinner, er det fortsatt et stort gap i lovgivning som skal hindre diskriminering av kvinner. Særlig gjelder det likestillingspolitikken på områder som sosial trygghet, utdanning og i media. Rapporten understrekker at det er behov for en ny lovgivning på disse områdene.
I rapporten oppfordrer de EU-kommisjonen til «å gjøre likestillingspolitikk til en del av alle samfunns sektorer.”
Barnebøker som Konge og Konge skal lære små barn om et mer seksualisert mangfoldig samfunn.

I Norge har myndighetene allerede innført en ”alternativ” undervisning i barnehagene. Norske myndigheter vil motvirke de ”gamle” kjønnsrollene og undervisningen skal være mer fremtidsrettet og kjønnsnøytral. Barnehageansatte blir bedt om å ta i bruk bildebøker med helt andre eventyrskikkelser enn de tradisjonelle. Eksempler er bøker med temaer der blant annet prinser forelsker seg i prinser eller tøffe prinsesser som redder prinsen fra den store fare. Et annet eksempel er konger som ikke vil styre riket sitt, men heller være sammen med barna.

Regjeringen i Norge har støttet en slik omstrukturering i undervisningen ved norske skoler ved blant annet å gi støtte til Stiftelsen Reform, Ressurssenter for menn, en stiftelse som Lysbakken selv styrte sammen med kjønnsforsker Jørgen Lorentzen. Kort tid etter Lysbakken trakk seg fra ledelsen ga han 13,5 millioner kroner til stiftelsen.

Reform har trykt opp 1.500 eksemplarer av det nye undervisningsmateriellet som har blitt gitt til barnehager rundt omkring i landet og som skal vise barnehagebarn et mer ”seksuelt mangfoldig” samfunn. Regjeringen ga stiftelsen Reform 150.000 kroner til dette formålet. I tillegg mottar stiftelsen fire millioner årlig i støtte av Barne- og likestillingsdepartementet.

Tidligere barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken ønsker å forme små barn i sitt bilde.

Målene for rapporten som er utarbeidet av Europaparlamentets komité for kvinners rettigheter og likestilling er å utvide barns ”kjønnsidentitet”. Stiftelsen Reform har tilsvarende målsetning. Homofili skal innlemmes i barnehagens ”kunnskapsformidling”. ”Seksuelt mangfold” skal synliggjøres. Barn skal lære at det er ”normalt” å ha homofile og lesbiske foreldre. I noen eksempler fra Reform som anbefales, er det spesielt to bøker. Den første omhandler «Konge og konge». Bildeboken handler om en dronning som ønsker at hennes sønn skal gifte seg med en prinsesse slik at hun kan trekke seg tilbake. Moren arrangerer møter med prinsesser fra fjerne steder, men prinsen liker ingen av dem. Til slutt blir han forelsket i broren til en av prinsessene. De to gifter seg og blir konge og konge.

Den andre bildeboken som anbefales av Reform er «Malins mamma gifter seg med Lisa». Fortellingen handler om et lesbisk par som allierer seg med et homofilt par og får barn. Når Malins mamma skal forklare datteren hvordan hun ble til, forteller hun at hun fikk et babyfrø av pappa. Boken avsluttes med at også mammas nye kone Lise venter barn. Hun har fått babyfrø av pappas kjæreste Nikolas.

Kritikere advarer mot at dersom: «EU får igjennom sine ønsker, vil millioner av barn bli nektet gleden av å lese klassiske barnebøker fordi de viser mor og far i tradisjonelle roller».

June O’ Sullivan, administrerende direktør i London Early Years Foundation, kritiserer også rapportens anbefalinger. «Vi må ikke forveksle politiske saker med hvordan vi presenterer verden for våre barn. Faktum er at de fleste kvinner tar omsorgsrollen og de fleste menn ønsker å gå ut i arbeid». Videre sier O’ Sullivan: «Du trenger bare å stå ved skoleporten for å se dette. Stereotypier er slik fordi de reflekterer flertallet. Barn er ikke lettlurte – de ser hva de ser og mengden av manipulering av bilder vil ikke endre barn sin tenkning».

June O’ Sullivan kjøper ikke argumentene i det nye EU rapporten.

[Skalkesjulet]

Med virkelig øye-vanning illiberalism, forsøker regjeringen nok en gang å hamre familielivet i en form som millioner av oss ville avvise.

Det er ventet at dette kunngjørges i dag, og at regjeringen vil innføre et on-line kupong system som vil subsidiere opptil en femtedel av barnepass kostnader.

Ved en av disse bemerkelsesverdige tilfeldigheter, som bringer et smil om en ministers ansikt, den dagen denne glade nyheten ble snik-lekket på samme tid som også en rapport om at mer enn to millioner kvinner er familiens viktigste lønns-vinnere, som tilsvarer en av tre av de som jobber.

Mens kostnadene for barnepass bare øker og øker, kan noen derfor hagl kunngjøringen av bilag som et inspirerende eksempel på hvordan ministerposter hjerter slå som en med interessene til nasjonen.

Dessverre, men det er en eller to grunner til at slike hosannas ville være vilt upassende.

Først, vil dette tilskuddet være tilgjengelig for de som er på inntekter på opp til £ 150 000 i året. Det betyr at selv husholdninger med to yrkesaktive foreldre som tar med en felles inntekt på £ 300 000 kan ende opp med å motta denne støtten.

Dette er ulike faktisk for en regjering som, i en tid med antatt nøysomhet, aldri slutter å fortelle oss bedre-off må bære en uforholdsmessig stor andel av de nasjonale smerte.
Straffet

Den reelle ulemper dette barneomsorg kupong, er imidlertid at det er en subsidie ​​for arbeidende mødre alene.

Mer enn én million husstander der mødre velger å være hjemme for å ta vare på sine barn får ingenting. Langt verre er dette en del av et mønster hvor slike husholdninger blir straffet økonomisk.

Read more: http://www.dailymail.co.uk/debate/artic ... z2b71w5UkW

English:

I despair of a Tory Party that bribes mothers to get others to take care of their children

With truly eye-watering illiberalism, the Government is once again trying to hammer family life into a shape that millions of us would reject.

It is expected to announce today that it will introduce an on-line voucher system that will subsidise up to one-fifth of childcare costs.

By one of those remarkable coincidences that brings a smile to a minister’s face, the day this happy news was judiciously leaked also brought a report that more than two million women are their family’s main bread-winner, equivalent to one in three of those who work.

With the cost of childcare going up and up, some might therefore hail the announcement of the voucher as an inspiring example of how ministerial hearts beat as one with the interests of the nation.

Unfortunately, however, there are one or two reasons why such hosannas would be wildly inappropriate.

First, this subsidy will be available to those on incomes of up to £150,000 a year. That means that even households with two working parents bringing in a joint income of £300,000 could end up receiving this support.

This is odd indeed for a Government that, at a time of supposed austerity, never stops telling us the better-off must bear a disproportionate share of the national pain.

Punished

The real downside of this childcare voucher, however, is that it is a subsidy for working mothers alone.

More than one million households in which mothers choose to remain at home to care for their children will get nothing. Far worse, this is part of a pattern in which such households are being punished financially.

The Cameron government is doing nothing less than continuing the campaign to undermine the traditional family that was such a hallmark of the Blair/Brown years

A few months ago, the Government cut child benefit for single-earner families whose income was £60,000 a year, while allowing dual-income families on £100,000 to keep it.

It would seem, therefore, that ministers’ desire to push mothers into the workplace is so overwhelming that this effaces their other aim to soak the better off.

The government is expected to announce today that it will introduce an on-line voucher system that will subsidise up to one-fifth of childcare costs.


Yet beyond the metropolitan commentariat, this obsession is not widely shared.

Much, if not most, of the rise in the number of mothers working is not because they all want to do so.

On the contrary, if they have young children, they often do not want to go out to work — but find there is no alternative if the household bills are to be paid.

That’s partly because of the financial discrimination against single-earner families of which the childcare voucher is but the latest example.

Surely, policy should be even-handed towards those who want to work and those who want to care for children at home.

The fairest way to rectify the state’s punitive treatment of marriage and one-earner families is through transferable tax allowances. Yet the Government has broken its 2010 manifesto commitment to introduce just such an allowance. It has thus betrayed single-earner families several times over.

Indeed, it is grotesque that, with this new childcare voucher, families in which both parents work will get child benefit and childcare subsidy, while families where one parent stays at home to look after the children will receive neither.

Such a double whammy, resulting in widening inequality, suggests an active campaign being waged against mothers (for it is overwhelmingly women who make this choice) who choose to look after their children full-time.

And the even more crazy thing is that it is actually good for children and society if mothers care for their offspring while they are very young.

So one has to ask: what on earth can explain this obsession with getting mothers out to work? Or to put it another way, why don’t ministers value mothers who choose to look after their own children?

One is forced to conclude this obsession is purely ideological — and entirely unconservative.

For the Cameron government is doing nothing less than continuing the campaign to undermine the traditional family that was such a hallmark of the Blair/Brown years. Those Labour administrations did everything they could to undermine marriage by promoting ‘lifestyle choice’.

Undermine
More than one million households in which mothers choose to remain at home to care for their children will get nothing

More than one million households in which mothers choose to remain at home to care for their children will get nothing

They did so not just by refusing to support married couples while maintaining financial incentives for unmarried mothers. They also remorselessly dismantled the irreplaceable framework of legal and social constraints that shored up marriage against the pressures working against it.

Closely allied to this campaign to undermine marriage was the corresponding push to get more mothers into the workplace.

As was stated explicitly by the cheerleaders of this militant tendency, Harriet Harman and Patricia Hewitt, who had wormed their way into the Cabinet to implement this agenda, the aim was to deprive men of their traditional bread- winner role by turning women into the main earners instead.

And behind this particular piece of sexual engineering lay the belief, espoused by prominent feminists, that men were by and large so hopeless that women were better off going it alone and raising their children without them.

To achieve this, of course, women had to become financially independent of men. It comes as no surprise, therefore, that so many mothers are now their family’s main breadwinner.

Whether such women relish this status is another matter. But then, no one in government ever thought about what most women actually wanted.

What such ideologues believed was what women ought to want — and which the state should therefore provide. The consequences of all this have been calamitous, for individuals and society.

The anti-man animus on which it was based was as unpleasant and idiotic as it was destructive.

With men being told they were an optional extra to the family, they became increasingly unwilling or unable to settle down with the mothers of their children.

The result was countless women plunged into poverty, isolation and depression, and with more mothers and children exposed to physical and sexual abuse.
Destruction

And though many lone parents do a heroic job, the cost to society — with fatherless children doing worse in virtually every aspect of their lives, demotivated men sinking into unemployability and the rising general toll of mental and physical ill-health within fractured households — has been incalculable.

If ever there was a conservative cause, a campaign against this willed destruction of the traditional family, the oppressively illiberal imposition of ‘lifestyle choice’ and the outright malice displayed towards the single-earner married couple was surely it.

Yet, despite David Cameron’s pious declarations of support for marriage, no such initiatives have been forthcoming.

Every few months there’s another vague promise that he will introduce tax allowances for married couples. Not only does this never materialise, but his Government is actively penalising traditional families.

Indeed, when it comes to family life, the only difference between this Conservative Government and its Labour predecessors is that it has gone much further in undermining the traditional family — indeed, even dismantling the meaning of marriage itself.

Meanwhile, Mr Cameron is busily hiring various practitioners of the black arts of electoral manipulation in order to see off the threat from Ukip and spin his way to a second term.

But no such political sorcery can conceal the fact that, on this fundamental issue of the family (not to mention many others), David Cameron is the demonstrable leader of the Not-The-Conservative Party.

For if conservatism is not about upholding, promoting and defending the traditional family, then what on earth is the point of it?

Exactly. You may well say so. And we are all the losers as a result.