Kommentar om den sovende vaktbikkja, "pressa" I.

Nå er det kommet oss for ørene at vi har landsforrædere i regjeringen. Men det er ikke bare i AP. Hele veien er det gjennomsyret av "kreft." Fremmede makter styrer Fedrelandet, og disse personene vi snakker om skal til-snakkes, ikke fremsnakkes!!
Forumregler
Nå må det norske folk ta tak, kast stasi-spionene i kasjotten og få de dømt etter sine egne metoder.
KGB-avhopperen Vasilij Mitrokhin og den britiske historikeren Christopher Andrew lagde en bok om KGB i bl.a. Norge.

Kommentar om den sovende vaktbikkja, "pressa" I.

UNREAD_POST Norulv Øvrebotten » Lør Sep 12, 2015 8:12 am

Norulv Øvrebotten •

På tide at den sløve vaktbikkja våkner - her er en historie

Min gamle kollega fra NRK Utenriksavdelingen, Jahn Otto Johansen, har skrevet uvanlig mange bøker. Jahn Otto ble tatt for å ha kopiert mange sider fra en utenlandsk forfatter en gang. Han unnskyldte seg med var at han hadde glemt fotnotene hvor det skulle stå hvor han hadde skrevet teksten av fra. Jahn Otto fortsatte å gjøre det godt som journalist og forfatter. Med Sovjetunionen og Russland som spesielt fagområde.

Plagiatet hans dømte ham ikke ut av pressen for godt. Det skal vi være glade for. Jahn Otto hang i den offentlige gapestokken en stund og livet i NRK gikk deretter videre. Både for ham og oss andre. Når du er dyktig i håndverket har du som regel mye å gå på når det gjelder tabber. Da blir du fortere tilgitt.

Så rent tyveri av tekst er ikke noe nytt i pressen. Det finnes imidlertid større problemer i pressen, og Haakon E. H. Eliassen i TV 2 skal ha all honnør for å påpeke at pressen er blitt en sløv vaktbikkje. Jeg vil legge til at bikkja er feig også. For først og fremst mangler journalister og redaktører mot. De er i tillegg blitt for politisk korrekte. Altfor mange områder er tabuer som det blir gått store omveier rundt.

Viljen til å gå inn i kontroversielle saker er en viktig betingelse for å skaffe seg et publikum. Den må jeg konstatere er sterkt svekket, og vil mediene ha lesere, lyttere og seere i fremtiden også, må redaksjonene gjenvinne motet og våge å gå inn i saker som makten mener skal være tabu.

"Du får ikke til noe i denne verden uten mot," sa Aristoteles, "Motet er den største kvaliteten som du kan ha i sinnet nest etter ære."

Jeg har vært med på å lage mange gode saker både som reporter i NRK og som redaktør og sjefredaktør i aviser. I første halvdel av 1980-tallet var jeg med på å lage mange "Ukeslutt", som var Dagsnyttredaksjonens flaggskip på lørdager, og vi var langt mer aggressive journalister enn hva som er tilfelle i dag. Vi hadde monopol, vi var unge og uredde og hadde sjefer som sto bak oss når det stormet.

Det var jeg som gjorde det store scoopet, da jeg i 1981 fikk en rasende landsfader Einar Gerhardsen til å skjelle ut Per Øyvind Heradstveit for åpen mikrofon i 26 minutter og 35 sekunder.
Etter at revolverjournalisten fra fjernsynet hadde skrevet boken "Einar Gerhardsen og hans menn." Opptaket gikk direkte til historisk arkiv.
Hvor det er å finne den dag i dag. Duellen vakte stor oppsikt i datidens Norge.

Likevel måtte jeg bli brutalt renset ut av pressen før jeg kom på sporet av de virkelig store sakene. Før jeg forsto gåten Einar Gerhardsen også. Så jeg skal nå fortelle hvordan det gikk til.

Ikke noe menneske kan reise seg opp fra en stol fem ganger uten å sette seg ned igjen mellom hver gang, og ingen sjefredaktør kan bli borte fra stillingen fem ganger uten å være tilbake til den mellom hver gang. Likevel ble jeg borte fem ganger uten å være tilbake i mellomtiden, om ikke enda flere ganger, som sjefredaktør i Rogalands Avis i løpet av 1996 og 1997. Det sier seg selv at ingen av gangene kunne være sanne. Det var rasjonelt umulig.

Alle mennesker i omgivelsene mine ble i tur og orden lurt trill rundt til å handle aktivt og begå unnlatelser på falskt grunnlag, og jeg fikk ødelagt helsen for godt i prosessen. Det var grov legemsbeskadigelse og forsøk på drap for åpen scene.

Illusjoner er og blir illusjoner, men når mennesker rundt deg blir lurt til å handle på grunnlag av dem, blir følgene virkelige.

Jeg kom tilbake til livet og brukte seks år på å etterforske hva som var hendt med meg. Å analyse er å sortere ut elementene, finne ut hvilke lover som styrer forholdet mellom dem, og sette alt sammen igjen, og problemet er løst, har en analytiker sagt.

Det tok lang tid for meg å sortere, for etterforskningsarbeidet og alt materialet som jeg måtte gjennom var stort, men det som jeg grublet meg ihjel over var hvordan alt hang sammen - hvilke lover som styrte forholdet mellom de mange elementene som jeg hadde skilt fra hverandre og plassert riktig på tidslinjen.

Hjernen drøvtygget seg til depresjon på det uløselige problemet. Du kunne bli gal av mindre. Alt var vanskelig og ubegripelig.

Så kom endelig gjennombruddet. I 2002. Da gikk det opp for meg at det var slett ingen lov overhodet som styrte forholdet mellom elementene, men tvert om konsistente og konsekvente brudd på en lov som styrte elementenes forhold til hverandre.

Eureka!

Nå var det ikke hvilken som helst lov som ble brutt hele tiden heller, men selveste grunnloven for all rasjonalitet, kontradiksjonsprinsippet til Aristoteles, den greske filosofen som hans lærer Platon betegnet som "den personifiserte intelligens." Dette prinsippet er også kjent som motsigelseloven, og sier at ikke noe kan være både sant og usant til samme tid.

Jeg hadde gjennom et helt år vært utsatt for kontinuerlige og utallige kontradiksjoner som hadde den følge at illusjoner ble skapt og alle ble lurt. I tillegg ble jeg selv ødelagt fysisk og psykisk fordi jeg ikke hadde noen som helst slags mulighet til å få grep om virkeligheten. Den var blitt sprø. Stadig mer ekstremt stress var følgen.

I tillegg ble jeg fysisk skadet på andre måter. Ikke minst av medisiner, men også av gift. Jeg hadde i virkeligheten et helt team på meg. Fra skyggene.

Det er ikke noe som egentlig heter ulogisk. "Alt som ikke er logisk, fastslår en amerikansk logiker, "er crazy". Kort og godt. Dette var plutselig altså virkeligheten for meg som sjefredaktør i Stavanger i februar 1996, alt var blitt "crazy", og ikke forsto jeg noe som helst om hvorfor det skjedde, ettersom jeg hadde uvanlig stor suksess som leder i bedriften. Jeg spekulerte meg ihjel uten å finne svar. Noen begrunnelse var umulig å få.

Først senere forsto jeg at forklaringen blant annet var å finne i min tid som nærmeste medarbeider for forsvarsminister Johan Jørgen Holst mellom 1986 og 1988. Jeg ble kalt "blodhunden til Johan Jørgen" i Forsvarsdepartementet den gangen. For Holst satte meg ofte på de vanskelige sakene. Jeg løste dem som regel. Johan Jørgen Holst døde bare 56 år gammel i 1994. Etter en rekke hjerneblødninger. Da var han utenriksminister.

En annen sekretær av ham, Anne Orderud Paust, ble skutt og drept litt senere i 1999. Det samme ble foreldrene hennes for å maskere det politiske attentatet som strid om en gård. Den endelige kamuflasjen ble en rekke justismord. Norske domstoler er flinke til slikt. Noe mer råttent finner du knapt i Norge enn rettssystemet.

Det var samme type narrespill da også. Bedrag ble skapt som følge av kontinuerlig bruk av kontradiksjoner - motsigelser. Jeg ble opprinnelig satt ut av spill fysisk i februar 1996 som følge av influensa og bronkitt, og jeg ble straks spunnet bedrag på, så jeg aldri mer i prosessen kom meg opp i knestående.

Andre er blitt skutt og spunnet bedrag på. Prinsippet bak er likevel det samme. Om det så er 77 lik som ligger til grunn for spinning av bedrag. Bedragmetodene er jeg uansett godt kjent med. Jeg har studert dem i tjue år nå.

Mot meg hadde jeg advokat Johan Fredrik Remmen, som var høyre hånd til Jens Christian Hauge, maktens ansikt i arbeiderbevegelsen og mannen med gullhjelmen i Norge. Hauge var i høyeste grad ennå operativ i 1996. Døde gjorde han ikke før i 2006.

I 2002 hadde jeg identifisert Jens Christian Hauges fremgangsmåte i norsk politikk, og denne oppdagelsen hadde langt større omfang og betydning enn maltrakteringen av en skarve sjefredaktør i Rogalands Avis.

Du må identifisere prosessene som kontinuerlig skaper virkeligheten for å forstå den, sier en kjent amerikansk historiker. Nettopp det hadde jeg gjort. Falsk i ett, falsk i alt, bare følgene er virkelige, er opplegget. Nå kunne jeg systematisk gå gjennom den norske historien bakover i flere generasjoner, og hva var motoren som hadde drevet utviklingen i alle forhold av betydning? Nettopp bedragmetodene som jeg hadde identifisert i eget tilfelle. Det var den røde tråden.

Brudd på rasjonalitetens grunnprinsipper i saksbehandlingen av betydningsfulle forhold, var måten Norge var blitt styrt på. (Det er slik Norge ennå blir styrt, forresten.)

Jeg skulle ikke etterforske så lenge før jeg fant ut hvor bedragmetodene kom fra. Jeg stanset fort opp hos Stalin & Co, og siden sovjetkommunismen var et internasjonalt fenomen, kunne jeg nå begynne å forstå historien i andre land også på en helt annen måte enn før. Ikke minst Amerikas historie fra mellomkrigstiden og fremover. Den boken over dammen var usedvanlig spennende å åpne.

Jeg satt med KGBs mest hemmelige oppskrift i fanget, og jeg ble en stor kjendis i en meget omfattende verden som er lukket og underjordisk. Nemlig etterretningstjenestenes internasjonale verden. Med mange intelligente mennesker i skyggene. Av begge kjønn.

Scoopet mitt var formidabelt, og opplevelsene skulle bli mange, men for pressen her hjemme var jeg fortsatt en gal redaktør som måtte sparkes fra Rogalands Avis. (Noe jeg aldri ble i virkeligheten, bare en illusjon om det ble skapt. Heller ikke har jeg noen sykdom. Det var nok en illusjon. Alle mennesker blir syke av å bli grovt mishandlet.)

Jeg levde selvsagt i livsfare. I 2005 begynte jeg å publisere resultater av mine funn på nettet, og ble i 2006 overfalt som ventet og havnet på sykehus, men overlevde. Jeg kunne ikke skrive mer før i 2008. Da kom det ikke mer fra meg før i 2009 og 2010, men det er vanskelig å være journalist når du blir herjet med fra skyggene hele tiden for å hindre deg fra å gjøre jobben. Jeg er blitt utsatt for de mest utrolige påfunn opp gjennom årene. Djevelskapen har ikke kjent noen grenser.

Ikke bare var bedragmetodene kommunistiske, trakasseringen var det like mye, og den fulgte et ondsinnet program for tortur fra beryktede Stasi i kommunistiske Øst-Tyskland. Det heter Zersetzung. Noe som jeg fant ut langt senere. Følgene av det hadde jeg levd med lenge. Bare bruk Google, så finner du omtale av hele programmet.

Jeg fikk mye ros fra USA helt til Barack Obama og Hillary Clinton kom til makten i 2009. Da ble det etter hvert teknisk umulig å benytte Yahoo og hjemmesiden min med server i Amerika. Så jeg måtte finne andre plattformer og unngå all manipulasjonen. Samt ofte direkte sensur.

Mine sannheter om politiske prosesser ble for nærgående også i Washington. Det var til å forstå. For jeg kunne med min etter hvert dype kunnskap i magiske knep fra øst, konstatere at både Barack og Hillary var jurister som var like godt opplært i østlige bedragmetoder som juristene Jens Christian Hauge og Johan Fredrik Remmen her hjemme.

Dette avanserte håndverket er ikke noe du lærer i en håndvending. Så jeg har funnet amerikansk politikk usedvanlig interessant i mange år nå. Virkeligheten blir en helt annen når du kjenner prosessene som skaper den til enhver tid. Pluss når du vet hvem som har regien fra skyggene. Lengst bak i mørket.

KGB kaller faget for konspirasjon. Stalins gamle bedragmetoder er bare ett av mange redskap i en stor verktøykasse. Kamuflerte drap er like vanlig. Hensynsløsheten er så stor at den faller utenfor forutsetningen for normale menneskers tenkesett. Stalin lever i beste velgående. Også i et nytt årtusen.

I bedrag dobler du det meste. Å doble kommunikasjonssystemet i et helt departement, slik Hillary Clinton gjorde som utenriksminister, så du til samme tid har både et offisielt system og et privat, med egen server også hjemme, og dermed etter behov fritt kan krysse mellom de to samtidige systemene og gjemme, slette og skape forvirring om offisiell korrespondanse i både samtid og ettertid, til stadighet og alt etter som det passer, er så klassisk bedrag som overhodet tenkes kan. Fremgangsmåten er et 100 % sikkert bevis for bedrag.

Double-crossing på amerikansk betyr å svike noen som følge av bedrag. I dette tilfelle egen nasjon. Amerika.

22. juli 2011 var et brutalt sjokk for nordmenn, men prinsippet for bedraget som ble spunnet på likene, var så russisk og velkjent som overhodet mulig. Jeg forsto straks hele opplegget. Derfor ble terroren et helvete for meg også, for jeg ble fort overfalt for å bringe meg til stillhet, og jeg havnet til slutt på sykehus høsten 2013, etter å ha blitt forgiftet og jaget ut av egen leilighet uten mulighet til å få sove.

Jeg overlevde med et nødskrik nok en gang, men kom ikke ut igjen fra sykehus før i desember 2014, og da i sterkt redusert tilstand fysisk.

Jeg begynte likevel å fortelle igjen i januar i år. På Facebook og Google+. Det betydde igjen å bli mobbet med nattlige besøk og alle triksene som den britiske journalisten Luke Harding i The Guardian forteller om i boken "Mafia State". Forskjellen er at han ble mildt behandlet i Russland mot det jeg er blitt i Norge. Som er en kamuflert mafiastat stor nok for meg.

Før var jeg helt tabu i norsk presse. Det er jeg ikke lenger. I det siste har både VG og Aftenposten i kommentarfeltet åpnet opp for andre versjoner enn den offisielle historien om 22. juli, som er en sammenhengende løgn. For å si det rett ut. Den norske befolkningen er som følge av massedrap og bedrag lurt trill rundt til å slutte opp om det gamle systemet og dets ledere. Bedraget er indirekte.

Jeg har i det siste kunnet skrive om det smarte statskuppet med virkning fra 10. januar 1940 som følge av kommunistisk bedrag fra Stalins NKVD, forløperen til KGB. Jeg har kunnet skrive at Norge etter den tid har vært under fordekt russisk herredømme. Med et lite avbrekk for tyskerne på fastlandet.

Jeg har kunnet skrive at 22. juli 2011 var en kombinasjon av terror og bedrag, der kontradiksjonen av et prinsipp som lå til grunn var å drepe venner for å styrke seg selv og venner. At det virkelige målet med terroren og bedrag var å styrke det gamle doble systemet som Stalin etablerte ved hjelp av Arbeiderpartiet - og etter hvert også de andre partiene - i Norge for 75 år siden.

Verden står ikke til påske. Så store fremskritt i norsk presse hadde jeg ikke regnet med. På så kort tid. Noen må ha forstått noe. Vaktbikkja som pressen skal være, er begynt å røre på seg.

Da mangler bare motet.

"Du er en modig mann," sa en offiser i russiske FSB til meg i 1999. Med et smil. Russere setter pris på modige mennesker og forakter svakhet. Jeg synes imidlertid at jeg har vært alene og uredd lenge nok nå. Så jeg skulle gjerne sett at etablerte medier kunne våkne for alvor og overta stafettpinnen. Dette er et for stort lass for meg å dra alene.

I Aftenposten forklarte jeg her om dagen hvorfor den drepte russeren Aleksandr Litvinenko er relevant for Norge. Du finner forklaringen i kommentarfeltet.

Den tidligere offiseren i de hemmelige russiske tjenestene, FSB, ble drept i 2006 med radioaktivt stoff, etter ha fortalt om hvordan FSB blåste fire boligblokker i luften og drepte flere hundre vergeløse mennesker i 1999. For indirekte å lure egen befolkning og gjøre den gamle offiseren i KGB, Vladimir Putin, til en kjent og populær leder som på denne smarte og indirekte måten fikk et godt grunnlag til å bli ny president i Russland. Siden har Putin vært stormaktens ubestridte leder.

Jeg påpekte at samme prinsippet finner du bak terroren og alt bedraget i Norge fra 22. juli 2011 og fram til i dag.

"Litvinenko kan etter sin død hjelpe til med å stikke hull på Norges største verkebyll. Som er 75 år gammel," skrev jeg i kommentaren til denne artikkelen i Aftenposten. Jeg takker redaktørene for at de hjalp til å slippe katten ut av sekken. Det var modig gjort.

Nå gjenstår det bare for de andre vaktbikkjene i pressen å gjøre seg rene for lus og følge opp. Det burde bli mange store oppslag. Ufarlig er det imidlertid ikke å jobbe med store nyheter. I riktig kontekst. Det har det aldri vært. Ingen vet det bedre enn jeg gjør.

Her er for øvrig kommentaren min i Aftenposten søndag. Den forteller mer:

http://www.aftenposten.no/meni...
Når vaktbikkja våkner II
Norulv Øvrebotten
 

Gå til Stasi- agentene i Regjeringene

Hvem er i forumet

Brukere som leser i dette forumet: Ingen registrerte brukere og 4 gjester

cron