KGBs siste offensiv, Jens Stoltenberg

Nå er det kommet oss for ørene at vi har landsforrædere i regjeringen. Men det er ikke bare i AP. Hele veien er det gjennomsyret av "kreft." Fremmede makter styrer Fedrelandet, og disse personene vi snakker om skal til-snakkes, ikke fremsnakkes!!
Forumregler
Nå må det norske folk ta tak, kast stasi-spionene i kasjotten og få de dømt etter sine egne metoder.
KGB-avhopperen Vasilij Mitrokhin og den britiske historikeren Christopher Andrew lagde en bok om KGB i bl.a. Norge.

KGBs siste offensiv, Jens Stoltenberg

UNREAD_POST BmOnline » Tor Des 06, 2018 9:10 pm

KGBs siste offensiv,

Mikhail Butkov
Flere kgb agenter i AP avslørt, Jens Stoltenberg, Jonas G Støre, Torbjørn Jagland og Reiulf Steen.

* Jens Stoltenbergs kontakt med KGB-offiseren Boris Kirillov førte i 1989 til at han av KGB ble tildelt dekknavnet "Steklov." * Det ble også opprettet et dossier på Stoltenberg i KGB-senteret i Moskva med personlig og politisk informasjon. * Dossieret var av typen DOR (Delo operativnoj razrabotki). Slike mapper var normalt forbeholdt personer som befant seg på "et framskredet stadium av kultivering" eller allerede ble regnet som en av KGBs "konfidensielle kontakter."
Oppdatert 30.07.2001, kl. 14:59

Disse opplysningene blir lagt fram i NRK Brennpunkts program "KGBs siste offensiv" på NRK 1 tirsdag 24.10 klokken 22. Programmet avslører for første gang den virkelige historien bak KGB-offiseren Mikhail Butkovs dramatiske avhopping i Oslo i mai 1991.
Villedende utsagn

Det har tatt to år å avdekke de reelle omstendighetene rundt Butkov-saken. Det skyldes ikke minst at de uttalelser om avhoppingen og den påfølgende utvisning av åtte Sovjet-diplomater som ble gitt av daværende overvåkingssjef Svein Urdal og Utenriksdepartementet, under daværende utenriksminister Thorvald Stoltenbergs ledelse, var uriktige og formulert for å villede opinionen om hva som egentlig hadde skjedd.

Det samme gjaldt de intervjuer Butkov selv ga til norsk presse i 1991 og 1992, da han utga boken "KGB i Norge. Det siste kapittel" om sin tjeneste som Sovjet-spion i Oslo. Både intervjuene og boken var "doktorert" av de hemmelige tjenestene i Norge og Storbritannia for å skjule den egentlige sannheten:

Butkov var ingen playboy som hoppet av på et øyeblikks innskytelse og søkte tilflukt i vest, slik det ble påstått.

Helt fra mars 1989 hadde han med livet som innsats arbeidet for Politiets Overvåkingstjeneste og det britiske Secret Service (MI6) som dobbeltagent med dekknavn "Lennart" i POT og "Plainsman" i MI6.
En uhyre viktig agent

Utstyrt med redskaper for skjult kopiering og et miniatyrkamera, gjemt i en sigarettpakke, hadde Butkov i mer enn to år smuglet ut store mengder topphemmelig informasjon om KGBs operasjoner og den politiske tenkningen i Kreml. Informasjonene ble overlevert under regelmessige møter i en dekkleilighet på Oslos østkant med Butkovs to føringsoffiserer, nå avdøde politiavdelingssjef Einar Brusletto fra POT, og MI6s tidligere stasjonssjef i Oslo, John Venning.

Butkovs arbeid som dobbeltagent skjedde i den kalde krigens kritiske sluttfase - perioden da Berlin-muren falt og det gamle Sovjetunionen gikk i oppløsning. Hans informasjoner var særlig betydningsfulle for Vesten under opptøyene i Baltikum og under forberedelsene til operasjon Desert Storm - krigen mot Irak - vinteren 1991. De dokumenter og opplysninger Butkov skaffet, bidro til at Vestens politiske ledere på en bedre måte kunne forutsi reaksjonene til Gorbatsjov og andre Sovet-ledere - og ble studert med stor interesse både i Oslo, London og Washington.

Butkov var en av Vestens viktigste agenter i den kalde krigens dramatiske avslutningsår - og den norske overvåkingstjenestens største suksess i nyere tid.

Operasjonen har hittil vært oppfattet som så sensitiv at intet om Butkovs sanne rolle har tilflytt offentligheten. Selv ikke da han i hemmelighet ble hentet til Norge til sin første debriefing på nyåret 1992, ble den egentlige sammenhengen lagt fram. POTs interne rapporter fra tiden etter at han hoppet av, er derfor ikke fullstendige. Det har gjort at omtalen av Butkov i den offisielle POT-historien er amputert.
Fortløpende rapporter

Det forhold at Butkov var dobbeltagent, ga Politiets Overvåkingstjeneste unik innsikt i KGBs operasjoner mot politikere og andre framtredende nordmenn. Både de operasjoner som han selv ble pålagt å utføre som major i KGB og en av KGB-resident Lev Koshliakovs nærmeste medarbeidere, og det han fikk vite av sine kolleger i Sovjet-ambassaden, ble kontinuerlig rapportert til POT og MI6.

I Politiets Overvåkings -tjeneste visste man derfor til enhver tid om de aller fleste nordmenn som KGB forsøkte å rekruttere, slik at nødvendige mottiltak kunne settes inn. Flere framtredende norske politikere ble advart og kunne derfor bryte kontakten i tide.

En av dem var Jens Stoltenberg.
Et mulig gjennombrudd

Til han ble erklært uønsket i Norge sommeren 1991, arbeidet Boris Kirillov som diplomat og presse-attaché ved Sovjet-ambassaden i Oslo. Han var i virkeligheten Sovjet-spion og offiser i KGB med ett hovedoppdrag: Han skulle rekruttere politikere og andre nordmenn som agenter og konfidensielle kontakter. Disse skulle igjen brukes til å skaffe KGB og Kreml fortrolige politiske informasjoner. De skulle også brukes til å spre sovjetisk desinformasjon og propaganda.

Det var Kirillov som plukket ut Jens Stoltenberg som kandidat for kultivering og eventuell seinere verving og tildelte ham kodenavnet "Steklov". Det skjedde da han var formann i AUF og seinere, vinteren 1990, ble formann i Oslo Arbeiderparti.

For alle, også KGB-offiserene ved Oslo-ambassaden, var det da klart at Stoltenberg sto foran en lysende karriere og i fremtiden ville få høye politiske tillitsverv.

Bare Kirillov og Stoltenberg selv kan fortelle hva som skjedde mellom dem, og som gjorde at KGB-senteret i Moskva i 1989 ga “Steklov" et DOR-dossier, som vanligvis ble forbeholdt konfidensielle kontakter eller personer som i KGBs øyne hadde nådd at framskredet stadium i den systematiske bearbeiding som alltid gikk forut for et vervingsforsøk.

I POTs offisielle historie, "Den hemmelige krigen, bind 2", blir det hevdet at "Steklov",i følge Butkov, var "iferd med å bli inkludert i KGBs nett, enten som konfidensiell kontakt eller som agent."

Til NRK Brennpunkt sier Mikhail Butkov, som fulgte sin kollega Boris Kirillovs anstrengelser på nært hold i 1989 og 1990, og som fortløpende rapporterte alt til POT og MI6, at det særlig var ett forhold som for alvor tente KGBs interesse.

I januar 1990 ble Jens Stoltenberg utnevnt som ett av Arbeiderpartiets medlemmer av Kåre Willochs Forsvarskommisjon, en posisjon som ville gi ham tilgang til store mengder politisk og militær informasjon av høyeste interesse for KGB og Kreml.

I sin bok "KGB i Norge" skrev Butkov at "residenturet hadde gode bearbeidingsobjekter...i Forsvarskommisjonen "Steklov"...det var" (ikke snakk)"om agent-forhold, det lå heller på et plan som kan kalles fortrolige kontakter."

I Brennpunkt-programmet utdyper Butkov tilfellet "Steklov" på denne måten:

- I KGB ble saken betraktet som et mulig gjennombrudd.

Butkov hørte dekknavnet "Steklov" i 1989 og rapporterte saken til POT. Han visste imidlertid ikke hvem som skjulte seg bak dekknavnet, et forhold som skapte bekymring i Overvåkingstjenesten. Under et besøk i KGBs hovedkvarter i Moskva tok han en stor risiko. Han greide ved ulovlige metoder å skaffe seg tilgang til "Steklovs" dossier, hvor det reelle navnet var oppgitt.

I et møte, som etter alt å dømme fant sted i januar 1990, fortalte han om Steklovs identitet og mappe til POT. Like etter, i tiden fram til 26.januar, ble det offentlig kjent at Jens Stoltenberg ville bli utnevnt til medlem av Willochs Forsvarskommisjon, og at det antakelig ville bli krevd sikkerhetsklarering av kommisjonens medlemmer. Siden kommisjonen for en stor del besto av politikere, dreide det seg om en ganske delikat problemstilling. Så seint som 11.januar 1990 skrev Aftenposten i en stort oppslått artikkel at Forsvarsdepartementet ennå ikke hadde tatt stilling til spørsmålet. Forsvaret ville selv ikke ta opp saken. Det kunne bli misforstått dithen at Forsvaret ønsket å påvirke kommisjonens arbeid, ble det skrevet.

Dermed startet en prosess hvor alle fakta ikke ble klarlagt før Brennpunkt-programmet gikk på lufta.

I likhet med de øvrige medlemmene av kommisjonen har etter alt å dømme Stoltenberg fylt ut og sendt inn det spørreskjema, som klareringsmyndighetene krever. I et slikt skjema blir man bedt om å oppgi eventuelle kontakter med representanter for fremmede makter. I henhold til det som ble opplyst i går var det i dette skjemaet at Stoltenberg opplyste at han var i kontakt med Boris Kirillov ved Oslo-ambassaden. Om han gjorde dette i samråd med E-stabens tidligere nestkommanderende, Trond Johansen,er ukjent.

Dette skjemaet ville normalt ha blitt sendt til Forsvarsdepartementet som igjen bragte inn faginstansene - Forsvarets Sikkerhetsstab og Politiets Overvåkingstjeneste, POT.

De ubesvarte spørsmålene er mange:

Når mottok POT skjemaet med Stoltenbergs opplysninger, og hvordan var svarene formulert?

Når avga POT sin innstilling til Sikkerhetsstaben og Forsvarsdepartementet, og hva gikk denne innstillingen ut på?

Når ble Stoltenberg eventuelt sikkerhetsklarert?

- Dette er det opp til Forsvarsdepartementet å svare på, sa fung. POT-sjef Stein Vale i en knapp kommentar før programmet.

Det som synes helt klart er at POT ikke innkalte Stoltenberg til noen samtale før på et mye seinere tidspunkt. Mens Forsvarskommisjonen hadde sitt første møte den 23.februar 1990 og fortsatte sitt arbeid utover våren, ble Stoltenberg av POT innkalt først vel to måneder seinere, 4.mai 1990 til en såkalt sikkerhetssamtale, hvor han ble advart mot å ha flere møter med Kirillov. En ny slik samtale ble gjennomført vel en måned seinere, den 11.juni 1990. Om kontakten med Kirillov ble brutt etter den første eller den andre samtalen, er heller ikke klart. Uansett hadde nesten hele vinteren gått før POT grep inn og satte en stopper for videre kontakt. POT bygde da tilsynelatende på skjemaet de hadde mottatt. Verken da eller seinere ble det opplyst at de samtidig var blitt fortløpende orientert om kontakten mellom Stoltenberg og Kirillov av Mikhail Butkov.

Saken ble dysset ned og har vært hemmeligholdt siden. Forsvarskommisjonens formann, Kåre Willoch, ble ikke informert om det inntrufne. Litt seinere forlot Jens Stoltenberg kommisjonen for å bli statssekretær i Miljøverndepartementet.
Oppsøkte POT

Fra han lot seg verve som norsk og britisk dobbeltagent i mars 1989 til han, av frykt for å bli avslørt, måtte smugles ut av Norge den 22.mai 1991, ga Mikhail Butkov POT og MI6 store mengder detalj-informasjoner om KGBs operasjoner - både i Norge og i andre deler av verden.

Med røtter i en gammel militær familie var Butkov blitt tatt opp som elev ved KGB-akademiet (Andropov-instituttet) i Moskva i 1984. Da han var ferdig med utdannelsen, ble han headhuntet av den nye KGB-sjefen i Oslo, Lev Koshliakov. Denne hadde fått i oppdrag å gjenreise spionorganisasjonens norske nettverk som var blitt lagt i ruiner da Arne Treholt ble arrestert vinteren 1984.

Butkov kom til Oslo med dekkstilling som journalist i avisen Sosialistisk Industri i januar 1989. Utviklingen i Sovjetunionen, og det han hadde fått vite som offiser i KGB, hadde gjort ham desillusjonert. Han hadde derfor ved første anledning bestemt seg for å tilby sine tjenester til Vesten. Det skjedde, da han i mars samme år tok kontakt med en tjenestemann i POT.

De globale opplysningene Butkov kunne skaffe, samt sakens risikable natur, gjorde at POT tok kontakt med det britiske MI6. Fra våren 1989 ble Butkov ført av POT og MI6 i fellesskap.
Dudins mappe

Ett av de første oppdragene han fikk av Koshliakov, var å ta kontakt med en sentral norsk AP-politiker som KGB hadde gitt dekknavnet Dudin.

Dudin var identisk med Reiulf Steen, som den gangen var stortingspresident. Da Butkov sommeren 1989 oppsøkte Steen i Stortinget med et intervju som påskudd, sørget han for å overbringe hilsener fra Steens “gamle venner" i Moskva. Ifølge Butkov var Steen positiv til fortsatt kontakt - som behørig ble rapportert, først til KGB - deretter til POT og MI6.

Det unike med Butkov er at han personlig har hatt tilgang til og studert en av KGBs mapper om Reiulf Steen. Han bygger følgelig ikke - som andre avhoppere - på annenhånds informasjon.

Han fikk innsyn i mappen, da han var hjemme på juleferie i desember 1989 og besøkte KGBs arkiv. Mappen hadde DOR-status og omhandlet bare operativ informasjon - møterapporter, vurderinger av Steen som person og kilde og andre typer interne notater, utvekslet mellom KGB i Oslo og Sentralen i Moskva. Den inneholdt ikke de konkrete informasjoner KGB måtte ha fått av Steen. De ble oppbevart i andre arkiver.

Likevel var mappen på cirka 200 sider med operativ informasjon fra 70-tallet og tidlig på 80-tallet.

Det fantes i tillegg andre og eldre mapper, siden Reiulf Steen hadde vært kultivert over en lang periode fra 1960-årene av flere forskjellige KGB-offiserer. Det var KGBs seinere visesjef, generalløytnant Victor Grusjko, som i 1969 personlig hadde godkjent at Steen ble inkludert i KGBs nettverk som en konfidensiell kontakt med dekknavn Dudin. I følge vurderingene fra de ulike KGB-offiserene som hadde holdt kontakten med Steen, var han en god kilde for fortrolig politisk informasjon, og en god kanal for såkalte “aktive tiltak" - spredning av Sovjet-vennlige synspunkter.

I den "sminkede" versjonen som ble publisert i Butkovs bok, anførte han at kontakten med Dudin ikke ble gjenopptatt fordi han trodde at Steen var "falsk" - det vil si - at han jobbet for POT og "fôret" russerne med "doktorert" informasjon. Den virkelige grunnen var en annen. Nettopp høsten 1989 ble Steen involvert i skandalene rundt Edderkopp-saken. KGB anså ham for å være på vei ut av norsk politikk og la ham på is for godt.
Telegram om Jurij

Vinteren 1990 fikk Mikhail Butkov et annet oppdrag av KGB-residenten, Lev Koshliakov.

Fra Senteret i Moskva var det kommet et telegram som påla stasjonen i Oslo å forsøke å gjenoppta kontakten med en annen høytstående norsk politiker, som KGB hadde inkludert i sitt nettverk som en av sine konfidensielle kontakter med dekknavn Jurij.

Bak dekknavnet Jurij skjulte Torbjørn Jagland seg, den gangen mektig sekretær i Arbeiderpartiet.

Kontakten med KGB, som hadde gitt ham et dekknavn og en mappe i KGBs arkiv, skrev seg imidlertid fra tidligere tider. Jagland var blitt kultivert på 70-tallet, da han var formann i AUF og siden ble ansatt på Aps partikontor. Han hadde ifølge telegrammet vært en nyttig kilde for politisk informasjon. Han hadde også vært utnyttet som kanal for aktive tiltak - blant annet i spørsmålet om atomfrie soner i Norden.

Ifølge Koshliakov hadde KGB arbeidet "tett" mot Jagland. En av Arne Treholts føringsoffiserer, Vladimir Sjisjin, deltok i operasjonen. Han ble siden KGBs yngste general og nestkommanderende for hele utenlandsspionasjen.

Etter å ha avholdt to møter med Jagland og en av hans sekretærer på partikontoret, overlot Butkov kontakten til sin sjef, Koshliakov - og rapporterte det hele til POT.

Koshliakov ble sammen med sju andre KGB-offiserer erklært uønsket i Norge, da Butkov hoppet av.
Offensiven ble spolert

I sine nesten to og et halvt år som dobbeltagent rapporterte Mikhail Butkov fortløpende til POT og MI6 om den offensiv som KGB under lokal ledelse av Lev Koshliakov hadde innledet mot en serie nordmenn.

En av dem var Torbjørn Berntsen, som KGB hadde regnet som sin konfidensielle kontakt på 70-tallet og gitt dekknavnet "Rodionov." Da Berntsen i 1988 på nytt ble oppsøkt av oberstløytnant i KGB, Evgenij Troitsky, sa han umiddelbart nei til videre kontakt.

En annen som KGB planla å verve, og som er omtalt i den offisielle POT-historien med dekknavnet "Rik" var identisk med Sigbjørn Johnsen, mangeårig finansminister og medlem av finanskomiteen. Det var KGB-offiseren Andrei Kukusjkin med ansvar for økonomisk spionasje som prøvde å innynde seg hos Johnsen. Forsøket ble avbrutt, da Johnsen fortalte at han var blitt advart mot ytterligere møter.

SV-politikeren Paul Chaffey var en annen av Kukusjkins objekter, omtalt i POT-historien med dekknavnet "Ron". Butkov holdt overvåkingstjenesten fortløpende orientert.

Ved statsministerens kontor ble både Jonas Gahr Støre og Morten Wetland forsøkt kultivert - ikke som potensielle rekrutteringsobjekter, men som mulige mottakere av sovjetisk påvirkning.

KGB-offiserene hadde med seg synspunkter som var preparert i KGBs Avdeling A (for propaganda og desinformasjon) i håp om at de to ville bringe det som ble sagt videre til statsminister Gro Harlem Brundtland. Det gjaldt særlig utviklingen i Baltikum, hvor KGB ønsket å påvirke Norge til å innta mest mulig sovjet-vennlige standpunkter.

I pressen hadde KGB hatt kontakt med en journalist som var gitt dekknavnet "Sidorov," og som blant annet skulle ha vært pleid med pengegaver. "Sidorov" er i dag en av pressens kjente redaktører. Også en annen kjent journalist i A-pressen sto på KGBs liste over potensielle kandidater.

Butkov lyktes ikke med å finne identiteten til andre av KGBs kontakter. Det gjaldt blant annet en person med dekknavnet "Viking", som ble sagt å tilhøre Forsvarets Forskningsinstitutt, samt "Ostap" og "Krot", som leverte tekniske og vitenskapelige informasjoner.

Takket være Butkov, var KGB operasjoner i Norge likevel i stor grad under kontroll i tiden 1989 til 1991. KGBs siste offensiv ble stanset før den kom skikkelig igang.
Håndplukket til Oslo-offensiv

Da Mikhail Butkov ble uteksaminert fra KGB-skolen i Moskva i 1987, ble han som 29 år gammel junioroffiser overført til "Seksjonen for de små land" i Tredje Avdeling av KGBs Første Hoveddirektorat, som var ansvarlig for den sovjetiske spionasjen i utlandet.

Seksjonen for "de små land" inkluderte Australia, New Zealand, Malta og Irland og ble ledet av en av KGBs karriere-offiserer, Lev Koshliakov, som hadde vært KGB-sjef i Canberra i Australia.

Generalløytnant Victor Grusjko som tidligere hadde tjenestegjort en årrekke i Norge, var på dette tidspunkt en av toppsjefene i hele KGB. Han utpekte høsten 1987 Koshliakov til å lede en ny offensiv i Norge, hvor KGBs arbeid hadde ligget nede siden arrestasjonen av Arne Treholt tre og et halvt år tidligere.

Det var Koshliakov som håndplukket Mikhail Butkov som en av sine nærmeste menn i det nye Oslo-teamet.

Butkov ble overført til Arktisk avdeling og grundig briefet om KGBs arbeid i Norge som en forberedelse til oppdraget. Tidlig i 1988 ble han "ansatt" i dekkstilling som Oslo-korrespondent for avisen "Sosialistisk Industri" og gitt ett år til å opparbeide seg tilstrekkelig journalistisk kamuflasje.

Året ble avgjørende for Butkov som reiste på kryss og tvers gjennom Sovjetunionen på angivelige oppdrag for avisen. Han hadde tidligere levd et beskyttet liv som medlem av den sovjetiske overklassen. Nå fikk han oppleve folks nød på nært hold. Det gikk gradvis opp for ham at Sovjet-systemet var pillråttent, og at hans egen arbeidsgiver, KGB, var undertrykkernes viktigste redskap. Som en handlingens mann tok Butkov en monumental beslutning. Han ville ikke lenger arbeide for Sovjet-systemet. Han ville aktivt bekjempe det.

Da han kom til Oslo som fersk kaptein i KGB i januar 1989, hadde han allerede lagt planene. Han ville skifte side ved første anledning. Han ville ikke hoppe av. Han ville bli i stillingen som KGB-offiser, og samtidig arbeide som dobbeltagent for Vesten.

Han fikk sjansen i mars 1989, da han oppsøkte Politihuset i Oslo og kom i kontakt med en tjenestemann i POT han visste at han kunne stole på.

POT koblet umiddelbart inn en av sine mest erfarne menn, nå avdøde Einar Brusletto, som la opp det avanserte dobbeltspillet i en lang rekke hemmelige møter. Det ble avtalt dekkadresser, fluktruter og systemer for kontakt og kommunikasjon. I 1989 avsa KGB fortsatt dødsdom over forrædere. Risikoen var derfor enorm. Bare et lite fåtall personer i POT kunne bli involvert.

Som KGB-offiser hadde Butkov tilgang til hemmelige rundskriv og rapporter som KGB i Moskva sendte ut til sine stasjoner over hele verden, og hvor Sovjetunionens standpunkt til ulike spørsmål ble drøftet. Etter hvert som krisen i Øst-Europa skjøt fart utover i 1989 og 1990, ble Butkov stadig viktigere som kilde til forståelse av utviklingen. Det samme gjaldt da Saddam Hussein invaderte Kuwait i august 1990, og de vestlige stormaktene begynte planleggingen av de militære aksjoner som kulminerte med Gulfkrigen vinteren 1991. For Vesten var det ekstremt viktig å skaffe seg best mulig forhåndskjennskap til Moskvas reaksjoner på ulike tiltak. Fra sin post i KGB i Oslo smuglet Butkov ut en strøm av informasjoner som bidro til at Vesten bedre kunne forstå tenkningen i Kreml.

Butkovs tilgang til informasjoner av global betydning gjorde at POT våren 1989 fant det nødvendig å søke samarbeid med en stor internasjonal hemmelig tjeneste. Det ble tatt kontakt med det britiske MI6 som sendte eksperter til Oslo for å kryss-eksaminere Butkov. Fra sommeren ble han ført i fellesskap av Einar Brusletto og den lokale stasjonssjefen for MI6, John Venning. Fast møtested med få ukers mellomrom var en dekkleilighet på Østkanten i Oslo.
Flyktet via Stockholm

Da Mikhail Butkovs daværende hustru våren 1991 truet med å angi ham til KGB-sjefen Lev Koshliakov som mulig forræder, besluttet POT og MI6 seg til å handle.

I mai skulle Butkov rutinemessig besøke oljebyen Stavanger under dekke av å være journalist.

Da han kom med flybussen til Fornebu den 22.mai, gikk han imidlertid ikke inn i avgangshallen. Han gikk istedet direkte til parkeringshuset, hvor et team fra POT ventet. I bil ble han deretter kjørt over grensen til Sverige, hvor han overnattet på flyplasshotellet på Arlanda. Dagen etter ble han fløyet til London og bragt i sikkerhet i Sør-England.

Han ble av POT og MI6 feiret som en helt og sendt verden rundt på debriefing hos en rekke lands hemmelige tjenester.

På grunn av sakens sensitive karakter – og av hensyn til Butkovs familie – ble det besluttet at den sanne historien om hans virksomhet skulle holdes skjult for offentligheten. Da en KGB-inspirert bakvaskelseskampanje ble innledet i russisk og vestlig presse, kunne Butkov derfor bare i begrenset grad ta til motmæle.
Butkov krever saken gjenopptatt

Da Mikhail Butkov våren 1991 hoppet av til England, ble han av Secret Service (MI6) gitt ny identitet og britisk statsborgerskap.

Under dekke av å være konsulent fortsatte han arbeidet som vestlig agent og utførte en rekke farefulle oppdrag, både i Øst-Europa og Midtøsten.

Som konsulent ble han i 1996 gjennom sine kontakter i det eksil-russiske miljøet i London involvert i det som seinere viste seg å være en postordre-svindel. Russiske forretningsmenn ble invitert til å delta i et økonomisk seminar i USA mot å forhåndsbetale et beløp i dollar. Det hele var en bløff. Seminaret eksisterte ikke. Russerne tapte det de hadde investert, cirka 15 millioner kroner.

To eksil-russere ble i juni 1997 pågrepet og seinere dømt for svindelen i London. Butkov ble siktet for medvirkning og arrestert i Sveits to måneder seinere, den 7.august 1997. Arrestasjonen skjedde bare tolv dager før sendingen av NRK Brennpunkts program "Avhopperen 2", hvor endel av Butkovs opplysninger om norske politikere ble omtalt.

Butkov har hele tiden hevdet at han er uskyldig og har siden løslatelsen i februar 1999 kjempet for å renvaske seg. Om kort tid akter han å begjære sin sak gjenopptatt.

- Jeg ble utsatt for et grovt overgrep. Jeg ble uskyldig dømt uten å få en reell sjanse til å forsvare meg, sier han idag.
Gjorde bare jobbene sine

De politikerne som av KGB ble tildelt dekknavn fordi spion-organisasjonen betraktet dem som sine "konfidensielle kontakter", har alltid tonet ned og bagatellisert betydningen av disse kontaktene.

Da NRK Brennpunkt intervjuet Reiulf Steen om hans mange-årige kontakter i 1997, sa han følgende:

- At jeg skulle være Dudin, anser jeg som en fleip.

Steen har gjentatte ganger sagt at han aldri opplevde kontaktene som problematisk, og at KGB aldri forsøkte å verve ham.

Da Torbjørn Jagland ble intervjuet om det samme, svarte han at han bare hadde gjort jobben sin, som innebar regelmessig kontakt med utenlandsk ambassade-personell, også russere. Jagland sa at han hadde rapportert om kontaktene – ikke til POT, men til Arbeiderpartiets ledelse og sekssjonsjef Trond Johansen i Forsvarets E-stab.

Det er samtidig helt klart, basert på beretningene fra Butkov og andre avhoppere, at KGB-offiserene oppfattet situasjonen annerledes.

For Politiets Overvåkingstjeneste var de 8-10 kjente sakene dette dreier seg om, svært vanskelige.

Som POT-historikerne skriver (Den hemmelige krigen, bind 2, sidene 341 ff):

"For Overvåkingspolitiet, som i en viss utstrekning hadde muligheter til å sammenholde og kontrollere avhopperberetningene med egne spanings- og avlyttingsresultater, ble de registrerte østkontaktene og meldingene om de konfidensielle agentene i politikermiljøet et svært ømfindtlig og nesten uløselig problem."

Få rapporterte direkte til POT. Noen innstilte selv kontaktene, da de forsto at KGB-offiserene var ute for å lure til seg informasjon. Andre ble advart av POT og avbrøt sine kontakter.

kommentar bmo:

I denne informasjonen som er lagt ut, så får man et inntrykk etter å ha lest dette at POT liksom er nøytral til Kgb. Ser dere?
Hvor mange er det som lar seg LURE til å tro akkurat det? Jo, mange lar seg lure til å tro at POT er så steike dyktige og nøytrale. Men det er bare tullball. POT er så inni skogen på bare ræva på isen i Sibir dere. Det de serverer må du jaggu ha saksbehandlers- older og tippoldermora til stede for å få verifisert uttalelsene. Så snuskete er dette. Det er mildt sagt- gjennomsyret korrupt politiet, Pot og dagens PST.
Brukerens avatar
BmOnline
Admin
 
Innlegg: 2597
Registrert: Ons Nov 05, 2008 2:44 pm
Bosted: Norge, som kunne vært det vakreste sted på jord
Norsk er best: 0

I en dobla stat med KGB siden 10. jan 1940

UNREAD_POST BmOnline » Tir Okt 08, 2019 7:35 am

Info ang Elmer Solberg som ble frastjålet sitt sertifikat uten grunn, akkurat slik de gjorde det med Norulv Øvrebotten. Bandittene er fortsatt i Politiet- skurken er purken!
Kommentar bmo.

I ein dobla stat, slik Norge har vore sidan statskuppet med verknad frå 10. januar 1940 med no avslørte kommunistiske bedragmetodar frå Kreml, er den indirekte og smarte følgjen at norsk politi utgjer ein okkupasjonsstyrke for Russland og tener slett ikkje det norske folk, men mafiastrukturar av makt under fordekt russisk herredømme som Kreml har bygd opp gjennom fleire generasjonar i Norge.
Du finn dette fenomenet overalt i Vesten. Så at politiet i Norge oppfører seg ofte verre enn Gestapo, har ei strukturell forklaring i tillegg til at dei er hjernevaska frå politihøskulen til å tru at vanlege nordmenn med normalt gangsyn og fornuft, er høgreekstremistar.

Sertifikatet ditt tok politiet for å trakassere deg.
Dei gjorde det same med meg i 2013 utan eg hadde rørt bilen i det heile teke. Fastlegane er blitt politiske kommissærar som har fått snudd lojaliteten sin til å ligge hos staten og ikkje pasientane.

Og fylkeslegane passar på at dei held seg innanfor desse rammene. Alt blir snudd opp ned. I dette spelet.
Når dei tok PC'en din, så har det ei enkel forklaring.
Politiet brukar å plante bevis når dei ikkje har nokon.

Dersom du er utsett for grove brotsverk frå politi, påtalemakt og domstolar og anmelder nokre av toppane i Oslo, gir riksadvokat Tor-Aksel Busch berre ordre om at du skal etterforskast av politiet og ikkje den eller dei som er verkelege forbrytarer.

Riksadvokat og påtalemakt ellers snur med andre ord forhold mellom personar på hovudet, så offeret blir gjerningsperson og gjerningsperson blir offer med dei konsekvensar som det har.
Dette kommunistiske knepet går også igjen internasjonalt frå toppjuristar i statar som er dobla og dermed i realiteten stolne frå folket.

Noko som skjedde i Vesten i stort omfang allereie i mellomkrigstida, viser analyser innan vestleg etterretning. Denne framgangsmåten innan bedrag frå Moskva og følgjene på alle nivå, er grundig avslørt gjennom mange års etterforskning. Det er slik ein mafia arbeider.

Norulv Øvrebotten
Brukerens avatar
BmOnline
Admin
 
Innlegg: 2597
Registrert: Ons Nov 05, 2008 2:44 pm
Bosted: Norge, som kunne vært det vakreste sted på jord
Norsk er best: 0


Gå til Stasi- agentene i Regjeringene

Hvem er i forumet

Brukere som leser i dette forumet: Ingen registrerte brukere og 1 gjest