Alt mot Norge

Grunnloven i Norge er endret av kuppmakerne.
Riksrettssak er rett medisin til dem.

http://bmonline.no/html/riksrett.html
Forumregler
Stortinget hevder at vi har et demokrati i dette landet. Men sannheten er at vi har et parti-diktatur.
Idet samtlige folkevalgte har deltatt i en forbrytelse så rammes de av Straffelovens §§ 83 og 330. Ingen vei utenom RIKSRETT!

Alt mot Norge

UNREAD_POST BmOnline » Man Jan 08, 2018 10:56 pm

Norulv Øvrebotten
Alt mot Norge

Dagens norske monark som har arvet et kontinuerlig landsforræderi, etter statskuppet i januar 1940–fra far og bestefar–Kong Harald, har ikke bare medvirket til å forfalske krigshistorien ved å markedsføre en falsk film om krigen som har cover-up til følge, med tittelen "Kongens Nei", men også medvirket i den falske flaggoperasjonen som er spunnet på 77 lik etter 22. juli 2011. For indirekte å befeste det gamle maskerte russiske herredømmet over Norge.

I tillegg har Kong Harald medvirket til en annen falsk flaggoperasjon i Kremls og norske mafiaadvokaters regi med samme hensikt, nemlig innføring av store mengder av unge, sterke, våpenføre muslimske menn som slett ikke er flyktninger i virkeligheten, men som utgjør en smart fremmedlegion for å terrorisere nasjonale innbyggere enda mer med voldtekter av jenter og kvinner – og kriminalitet ellers. Så befolkningen blir skremt og undertrykket og fordrevet.

SyrFlykt.jpg
Syriske flyktninger..er ikke flyktninger.



Overfall på vergeløse mennesker er terrorens sanne ansikt.

Det er imidlertid gått altfor lang tid før virkeligheten er gått opp for folk. Og det gjelder ikke bare Norge.

Folk i Øst-Europa forstår i alle fall mer enn folk i Vest-Europa. Av KGBs håndverk.

https://voiceofeurope.com/2018/01/hunga ... -invaders/
Brukerens avatar
BmOnline
Admin
 
Innlegg: 2042
Registrert: Ons Nov 05, 2008 2:44 pm
Bosted: Norge, som kunne vært det vakreste sted på jord

Riksrettssak mot Storting- og Regjering

UNREAD_POST BmOnline » Man Des 10, 2018 11:35 am

I lys av hva Regjeringer og storing har gjort i sakens anledning, jfr Norges Grunnlovs § 1. Norge er et fritt og uavhendelig Rike...

Så er det i dag i høyeste grad betimelig å fremme riksrettssak mot dem som hevder å ha sitt på det tørre, mens de lyver så det renner når det kommer til å følge Norges Grunnlovs prinsipper.


Her er en kopi fra en sk utredning om Riksrett sett med øine fra jusen i Norge. Men hva om jusen har fått "rødbrus" i øinene og ikke ser tegningen pga misfarving i sitt "konglomerat"?
BmOnlines kommentar.

Om Riksrettens myndighet og arbeidsområde


Etter Grunnlovens § 86 er det Odelstinget som er anklagemyndighet og Riksretten som dømmer i saker om konstitusjonelt ansvar mot statsråder, stortingsrepresentanter og høyesterettsdommere. Dette betyr at den alminnelige (borgerlige) påtalemyndighet (se straffeprosessloven kap. 6) som utgangspunkt ikke har myndighet å avgjøre eller uten videre iverksette etterforskning i saker som gjelder konstitusjonelt ansvar. I slik saker må Odelstinget koples inn. Her er liten eller ingen praksis å søke hjelp i og reglene omkring disse forhold er uklare.

Spørsmål om eventuelle rettsstridige uregelmessigheter omkring utbetalt diettgodtgjørelse til en stortingsrepresentant hørte under det konstitusjonelle ansvar til representanten. Hauglin-saken
I Protokollkomiteens innstilling (Innst. O. nr. 26 (1975-76) het det bl.a. om sakens bakgrunn:

«1. I brev av 13. januar 1975 til politimesteren i Oslo har bladet «Kapital» ved redaktør Trygve Hegnar henledet påtalemyndighetens oppmerksomhet på artikkelen i «Kapital» nr. 1 for 1975 om stortingsrepresentant Otto Hauglins forhold i forbindelse med hans diettgodtgjørelse som stortingsrepresentant og anmodet om etterforskning mot ham i den anledning. Det fremholdes i anmeldelsen som redaktør Hegnars oppfatning at Hauglin har gjort seg straffskyldig for overtredelse av straffelovens § 270, subsidiært § 294 nr. 1, samt av bestemmelser i lov om folkeregistrering.

Det saksforhold som lå til grunn for anmeldelsen, kan kort resymeres slik:

Etter å ha vært nominert som nr. 1 på Sosialistisk Valgforbunds liste til stortingsvalget for Østfold, meldte rektor Otto Hauglin i juli 1973 for seg selv og familien utflytning fra Oslo til Fredrikstad. Han fikk overensstemmende hermed utstedt flytteattest fra Folkeregisteret i Fredrikstad. Hauglin og hans familie fortsatte imidlertid å bo i hans tjenestebolig i OSLO, bortsett fra at hans politiske engasjement i Østfold medførte at han til tider oppholdt seg i Fredrikstad, hvor han har sitt barndomshjem. Etter at Otto Hauglin i september 1973 var valgt til medlem av Stortinget, gav han i forbindelse med fastsettelsen av sin diettgodtgjørelsessats opplysning til Stortingets regnskapsfører om at han hadde meldt flytning til Fredrikstad, men også at han fortsatt hadde fått anledning til å disponere sin tjenesteleilighet i Oslo og ønsket å ha familien boende hos seg der. Han fremla på anmodning flytteattesten fra folkeregisteret. På dette grunnlag ble satsen for diettgodtgjørelsen fastsatt til kr. 85,–pr. dag, hvilket er den sats som gjelder for stortingsrepresentanter hvis faste bopel ligger mer enn 40 km. borte fra Oslo. Denne godtgjørelse oppebar Hauglin i den etterfølgende tid. Diettgodtgjørelsen for stortingsrepresentanter som er bosatt i OSLO, er kr. 42,50 pr. dag.

Ved sin vurdering av saken er den ordinære påtalemyndighet (statsadvokat og riksadvokat) under noen tvil kommet til at den påståtte overtredelse av de nevnte bestemmelser i straffeloven i tilfelle er foretatt av Otto Hauglin i egenskap av stortingsrepresentant og at saken derfor hører under riksretten, som ifølge grunnlovens § 86 første ledd «dømmer i første og sidste Instans i de Sager som Odelsthinget anlægger mod ... Storthingets Medlemmer for strafbart Forhold, de som saadanne maatte gjøre sig skyldige i». Hvis dette resonnement er riktig, at saken i tilfelle hører under Riksrett, er det bare Odelstinget som kan avgjøre om det skal reises tiltale, og den ordinære påtalemyndighet er uten kompetanse.

Riksadvokaten har forelagt spørsmålet for Justisdepartementets lovavdeling, som har sagt at det er et tvilsomt spørsmål om saken hører under riksrett og at kompetansespørsmålet derfor bør forelegges for Odelstinget. I samsvar hermed har riksadvokaten 3. juni 1975 sendt sakens dokumenter over til Odelstinget til avgjørelse av hvorvidt påtalen hører under Odelstinget.

Uttalelsen fra Justisdepartementets lovavdeling og riksadvokatens oversendelsespåtegninger av henholdsvis 22. mars 1975 (til Justisdepartementets lovavdeling) og 3. juni 1975 (til Odelstinget) er trykt som vedlegg (nr. 1, 2 og 3) til nærværende innstilling.

Såvel Justisdepartementets lovavdeling som riksadvokaten finner det klart at spørsmålet om overtredelse av folkeregisterloven hører under de ordinære domstoler. Denne del av anmeldelsen er derfor skilt ut som egen sak og er behandlet av den ordinære påtalemyndighet. Oslo politikammer har ikke funnet at det for så vidt foreligger noe straffbart forhold og har derfor henlagt saken.

Etter at saken kom opp for offentligheten gjennom omtalen i bladet «Kapital» tok Fredrikstad folkeregister på eget initiativ Otto Hauglins flyttemelding opp til fornyet vurdering. Denne vurdering resulterte i at registreringen av Otto Hauglin og hans familie som bosatt i Fredrikstad ble opphevet. Otto Hauglin påklaget denne avgjørelse til Statistisk sentralbyrå, som imidlertid stadfestet folkeregisterets beslutning.

Otto Hauglin har refundert Stortingets kontor differansen mellom høyeste og laveste diettgodtgjørelse.

Komiteen drøftet først spørsmålet om hvilken domstol saken skulle bringes inn for i lys av Grunnlovens § 86 første ledd.

1. Som det vil fremgå av det foregående, er spørsmålet om hvilken domstol saken i tilfelle skal innbringes for, utslagsgivende for hvilken myndighet som har kompetanse til å reise tiltale, eventuelt beslutte påtaleunnlatelse eller henleggelse. Det vil således være nødvendig å ta stilling til spørsmålet om den formelle kompetanse før det tas standpunkt til realiteten i saken.

Det spørsmål som foreligger for protokollkomiteen og Odelstinget er derfor i første omgang om saken hører under riksrett eller om den hører under de ordinære domstoler. Avgjørende for besvarelsen av dette spørsmål er forståelsen av uttrykket «som saadanne» i grunnlovens § 86 første ledd.

Denne bestemmelse lyder slik:

«Rigsretten dømmer i første og sidste Instans i de Sager, som Odelsthinget anlægger mod Statsraadets, Høiesterets eller Storthingets medlemmer for strafbart Forhold, de som saadanne maatte gjøre sig skyldige i.»

Det er således bare straffbare handlinger som er begått av medlemmer av Statsrådet, Høyesterett og Stortinget «som saadanne», som hører under Riksrett. Andre straffbare handlinger hører under de ordinære domstoler.

Inntil 1932 hadde bestemmelsen en noe annen utforming. Riksretten skulle dømme i de saker «som af Odelsthinget anlægges, enten mod Statsraadets eller Høiesterets Medlemmer, for Embedsforbrydelser, eller mod Storthingets Medlemmer for de Forbrydelser, de som saadanne, maatte begaa...» Da bestemmelsen i 1932 fikk sin nåværende ordlyd, var foranledningen opprinnelig et forslag som ble fremmet i innstillingen fra Spesialkomiteen av 1927 om revisjon av grunnlov, ansvarlighetslov og riksrettsreglement (vedlegg til Innst. S. nr. 1 for 1932). Spesialkomiteen begrunnet sitt endringsforslag med at betegnelsen «forbrydelser», som etter grunnlovens språkbruk omfattet ethvert straffbart forhold, ikke er overensstemmende med terminologien i nyere straffelovgivning hvor man skjelner mellom to grupper av straffbare handlinger, nemlig «forbrydelser» og »forseelser», jfr. straffelovens § 2. Det ble videre fremholdt fra Spesialkomiteens side at betegnelsen «embedsforbrydelser» ikke gir noen helt uttømmende eller treffende karakteristikk av de forgåelser som er gjenstand for påtale ved riksrett.

Som også anført i uttalelsen fra Justisdepartementets lovavdeling (vedlegg 1 ), var det neppe tilsiktet noen realitetsendring da man i 1932 gikk bort fra betegnelsen «embedsforbrydelser».

1.Grunnlovens forarbeider gir ingen sikre holdepunkter for tolkningen av uttrykket «som saadanne» i § 86 første ledd. Det kan for øvrig bemerkes at i den form grunnloven opprinnelig ble vedtatt av Riksforsamlingen, var stortingsrepresentantene ikke tatt med blant de personer som kunne settes under tiltale ved riksrett. Først under redaksjonskomiteens arbeid kom det med en bestemmelse om at også de forbrytelser stortingsrepresentantene måtte gjøre seg skyldige i som sådanne, skulle pådømmes av riksretten.
2.Den statsrettslige teori har stort sett nøyet seg med å fastslå at det er vedkommendes handlinger i egenskap av henholdsvis statsråd, høyesterettsdommer eller stortingsrepresentant som kan begrunne tiltale for riksrett, mens andre straffbare handlinger begått av de samme personer, faller utenfor.

Dette er allerede anført i P. K. Gaarders «Fortolkning over Grundloven» fra 1845, hvor det bl.a. heter (s. 380):

«Da Grl.s. 86 indskrænker Rigsrettens Kompetance til de Forbrydelser, som de der nævnte Personer maatte begaa i Egenskab af Embeds- eller Storthingsmænd, er det klart, at Rigsretten ikke danner et almindeligt Forum for alle de Forbrydelser hvori de maatte gjøre sig skyldige.»

Frederik Stang her gitt en noe mer konkret tolkning i verket «Systematisk Fremstilling af Kongeriget Norges constitutionelle eller grundlovbestemte Ret», som utkom allerede i 1833. Han fremholder her bl.a. (s. 297):

«Hvad dernæst angaar det andet Spørsmaal, nemlig i hvilke Sager de ovennævnte Personer skulle svare for Rigsret, da er det af Grundlovens Ord i § 86 for det første klart, at Statsraadets og Højesterets Medlemmer skulle svare for denne Ret i Sager angaaende Embeds-Forbrydelser, altsaa, efter den almindelige Forstaaelse af Udtrykket «Forbrydelser»,i Sager angaaende hvilkensomhelst strafbar Pligtovertrædelse i Embedsførelse, og Storthingets Medlemmer i Sager angaaende de Forbrydelser eller strafbare Pligtovertrædelser, de som saadanne, det vil sige i at rygte deres kald som Repræsentanter, have begaaet.»

Komiteen gjennomgikk deretter praksis. En sak, Fastingsaken fra 1821, var forsåvidt av spesiell interesse fordi den gjaldt et tilfelle der en statsråd hadde mottatt gasje både som statsråd og som kommandør i marinen. Om denne saken het det:

Justisdepartementets lovavdeling har i sin uttalelse (vedlegg 1) henvist særskilt til riksrettssaken mot statsråd Fasting i 1821. Lovavdelingen har for så vidt uttalt:

«Så vidt vi kan se, er det ikke gitt noen presis eller fyllestgjørende drøftelse av problemstillingen i statsrettsteorien. Et liknende tilfelle var imidlertid oppe i riksrettssaken mot statsråd Fasting i 1821. Statsråd Fasting var tiltalt fordi han som statsråd og sjef for Marinedepartementet hadde beholdt kommandørposten i Marinen, uten å gjøre Kongen eller den norske regjering merksam på de uleiligheter kombinasjonen av disse to embeter ville føre med seg, og fordi han hadde hevet sin kommandørgasje mens han var statsråd. Riksretten tok av eget tiltak opp spørsmålet om sin kompetanse, og besluttet mot to stemmer å pådømme realiteten i saken. Etter grunnloven av 1814 skulle Riksretten pådømme statsråders «Embedsforbrydelser»,men noen realitetsendring var neppe tilsiktet da dette uttrykk ble endret i 1932. Kompetansespørsmålet er imidlertid ikke særlig inngående drøftet i riks-rettsdommen, og i lys av den tid som er gått, kan det diskuteres hvor stor vekt man bør legge på avgjørelsen. Dette gjelder særlig fordi Riksretten bl.a. etter at parlamentarismen ble innført har fått en noe annen funksjon i statslivet.»

Det fremgår av protokollkomiteens innstilling av 6. august 1821 at statsråd Thomas Fasting ble satt under tiltale ved riksrett:

«a. Fordi han, som Statsraad og Chef for Marinedepartementet, formeentlig har handlet mod sin Pligt, ved at beholde en Commandeurs Post i Søetaten, efterat være ansat til Statsraad, uden at gjøre Hans Majestæt eller den Norske Regjering opmærksom pea de med disse 2de Posters Cumulation uadskilleligen forenede Uleiligheder.

b. For at have, siden 31te Marts 1815, da han ansattes til Statsraad, ladet sig udbetale den for en Commandeur i Søetaten reglementerede Gage med 1644 Specier aarligen.»

På bakgrunn av protokollkomiteens innstilling synes det primært å ha vært konstitusjonelle forhold som dannet grunnlaget for denne saken, som ikke minst gjaldt det rent prinsipielle spørsmål om et statsrådembete kunne være kombinert med en annen statsstilling. Komiteen mente at en slik kombinasjon var utelukket hvis man skulle legge noen som helst vekt på statsrådens kontroll med det underordnede embetsverk. Aller minst mente komiteen at et statsrådsembete kunne kombineres med et embete som umiddelbart sorterte under statsrådens departement, slik som i dette tilfelle. Protokollkomiteen konkluderte slik:

«Paa Grund af denne Fremstilling maa Committeen saaledes antage at Statsraad Fasting har handlet imod den ham som Statsraad og som Chef for Marinedepartementet paaliggende Pligt, ved at beholde Commandeurposten efter sin Ansættelse til Statsraad, uden at gjøre Hans Majestæt eller den Norske Regjering oppmærksom paa de Uleiligheder, som nødvendigvis maate være en Følge af disse to Posters Cumulation, samt ved at lade sig Gagen for Commandeurposten udbetale fra 31te marts 1815, og følgelig bør han få dette sit Forhold underkastes Tiltale for Rigsretten.»

3. Som nevnt innledningsvis, har det ikke forekommet riksrettstiltale mot noen stortingsrepresentant. Dette betyr imidlertid ikke at spørsmålet ikke har vært reist.

Allerede i de første år etter 1814 forekom det to tilfelle hvor det ble overveiet å gjøre ansvar gjeldende mot representanter for ærekrenkende beskyldninger de hadde kommet med under Stortingets møter.

Det kan videre henvises til den granskning som etter siste krig ble iverksatt overfor de medlemmer av Stortingets presidentskap som hadde deltatt i de såkalte «riksrådsforhandlingen» i 1940. Odelstinget vedtok protokollkomiteens innstilling, som gikk ut på at det ikke burde bli tale om å gjøre ansvar gjeldende, selv om vedkommende medlemmer av Stortingets presidentskap hadde anmodet om å få sin sak inn for riksrett.

Så sent som i 1959 var det spørsmål om å gjøre riksrettsansvar gjeldende overfor en stortingsrepresentant. Den gang gjaldt saken spørsmålet om vedkommende hadde gjort seg skyldig i straffbar åpenbarelse av hemmelige dokumenter som han var betrodd i sin egenskap av stortingsrepresentant. Etter protokollkomiteens forslag ble saken henlagt.

Protokollkomiteen delte seg i synet på om saken hørte under Riksretten eller ikke. Flertallet (Gunnar Alf Larsen (Ap), John Austrheim (Sp), Finn Gustavsen (SV), Thor Gystad (Ap), Otto Lyng (H), Astrid Murberg Martinsen (Ap), Sverre L. Mo (KrF) og Arne Nilsen (Ap) mente:

«Tolkningen av uttrykket «som saadanne» i grunnlovens § 86 første ledd kan i enkelte tilfelle by på tvil. Flertallet finner imidlertid meget som taler for at bestemmelsen tar sikte på handlinger i tilknytning til selve utførelsen av de offentlige gjøremål vedkommende er tillagt og de særlige plikter som følger med embetet eller vervet. Saker hvor en statsråd eller en stortingsrepresentant begår straffbare handlinger uten at det skjer i forbindelse med utførelsen av vedkommendes tjenestlige gjøremål, synes derfor å falle utenfor riksrettens kompetanse slik at de må pådømmes av de ordinære domstoler. Noe annet vil det etter flertallets oppfatning kunne bli tale om i spesielle tilfelle der overtredelsen kan sies å anta en konstitusjonell/politisk karakter.

Den tolkning flertallet er kommet frem til har også støtte i den praksis som foreligger. Det henvises for så vidt til at de riksrettssaker som har vært anlagt siden 1814, alle har knyttet seg til embetsmessige handlinger eller unnlatelser.

Det straffbare forhold som stortingsrepresentant Otto Hauglin hevdes å ha gjort seg skyldig i, har etter flertallets oppfatning ikke slik umiddelbar eller nær tilknytning til utøvelsen av stortingsrepresentantens konstitusjonelle plikter å gjøremål «som saadan». Misligheter i forbindelse med det å motta eller kreve godtgjørelse for stortingsvervet kan prinsipielt ikke sees å stå i noen annen stilling enn en tilsvarende handling foretatt av en lønnsmottaker i annet yrke. Om det skal stilles særlig strenge krav til en stortingsrepresentant, er et spørsmål som ikke spiller inn ved tolkningen av grunnlovsbestemmelsen. Den omstendighet alene at den foreliggende sak gjelder en stortingsrepresentant, innebærer ikke at saken skal behandles annerledes eller i et annet forum enn det som vil gjelde for andre norske borgere.

Flertallet er på denne bakgrunn kommet til at det forhold denne sak gjelder, ikke kan ansees knyttet til stortingsrepresentanten «som saadan» og at saken derfor hører under de ordinære domstoler. Flertallet mener således at saken må avvises av Odelstinget og sendes tilbake til den ordinære påtalemyndighet (riksadvokaten).»

Et av komiteens medlemmer kunne ikke dele flertallets oppfatning av at Riksretten kun har kompetanse i saker som angår «selve utførelsen av de offentlige gjøremål som følger med ... vervet». Stortingsvervet er av en slik karakter at det blir et bredt felt mellom den type av handlinger som klart er knyttet til utførelsen av vervet, og den type av handlinger som like klart er knyttet til representanten som privatperson og som derfor hører hjemme ved de ordinære domstoler. I dette mellomliggende felt vil spørsmålet om riksrettens kompetanse måtte avgjøres på grunnlag av en kombinasjon av juridiske betraktninger og vurdering av de hensyn som ligger til grunn for ordningen med en slik domstol.

Paul Thynes (H) mente:

«Riksretten er en straffedomstol. At den i vår historie vesentlig – men ikke utelukkende – har vært brukt som et politisk våpen for stortingsflertallet, kan ikke oppfattes som en presedens for en begrenset anvendelse av grunnlovens § 86. Dette fremgår også av riksrettssaken mot statsråd Fasting, hvor riksretten riktignok la hovedvekten på det konstitusjonelle spørsmål om statsråden samtidig kunne bekle en kommandostilling i marinen, men hvor den også erklærte seg kompetent i spørsmålet om det rettmessige i å heve lønn som marineoffiser i tillegg til statsrådgasje, og faktisk dømte ham til å tilbakebetale dette beløp.

Efter innførselen av parlamentarismen har Stortinget fått andre virkemidler i politiske saker, og den opprinnelige hensikt med riksretten som straffedomstol kan igjen tre klarere frem. Nar grunnloven i det hele tatt bestemmer at riksrettssak også skal kunne anlegges mot stortingsrepresentanter (og dommere i Høyesterett), er det naturlig å gå ut fra at man her har tenkt på riksretten som straffedomstol, og ikke som politisk domstol slik den utviklet seg i praksis i forrige århundre.

Tidligere har man når det gjelder stortingsrepresentanter lagt hovedvekten på riksretten som ledd i Stortingets «indre politi», d.v.s. som domstol ved brudd på Stortingets forretningsorden. Men det er også naturlig å se denne grunnlovsbestemmelse i sammenheng med den beskyttelse av representantene som forfatningen i de fleste demokratiske land inneholder til vern om nasjonalforsamlingens uavhengighet. Det må her erindres at kongen i statsråd er øverste påtalemyndighet, og at påtalemyndighetene står under Kongens instruksjonsmyndighet.

Grunnlovens § 66 gir bare parlamentarisk immunitet for representanters uttalelser i Stortinget. Det synes da rimelig å se § 86 i forlengelsen av dette, slik som det er gjort i F. Castberg, Norges Statsforfatning, bd. II, s. 314: «Forsåvidt stortingsmenn angår, er riksrettsinstituttet dessuten et viktig ledd i det system av normer forfatningen inneholder til sikring av Stortinget og dets medlemmers uavhengighet.» Selv om det i dagens situasjon synes å være lite behov for en slik sikring finner dette medlem det betenkelig å avvise prinsippet med virkning for fremtiden.

Når det gjelder den foreliggende sak, er dette medlem i sterk tvil om saken hører hjemme for riksretten eller for de ordinære domstoler. Det er utvilsomt riktig at det å motta eller kreve godtgjørelse for stortingsvervet prinsipielt sett ikke står i noen annen stilling enn å motta eller kreve godtgjørelse innenfor andre yrker.

På den annen side dreier saken seg her om en eventuell lovstridig utnyttelse av en bestemmelse som alene gjelder stortingsrepresentanter, utformet av Stortinget med henblikk på de særlige forhold som stortingsvervet utøves under. Allerede dette knytter saken meget sterkt til stortingsrepresentanten «som saadan».

Videre har saken fått en offentlig oppmerksomhet som bare kan forklares på bakgrunn av at den gjelder en stortingsrepresentant og den økonomiske kompensasjon han har mottatt i denne egenskap. Det kan ikke sees å være urimelig å anta at Stortinget selv, gjennom en riksrettssak, bærer det endelige ansvar i en sak som er egnet til å påvirke almenhetens holdning til nasjonalforsamlingen i videre sammenheng.

Dette medlem er derfor i prinsippet ikke enig i flertallets oppfatning av at hvorvidt, «det skal stilles særlig strenge krav til en stortingsrepresentant, er et spørsmål som ikke spiller inn ved tolkningen av grunnlovsbestemmelsen». Det synes tvert om som om dette må være et viktig punkt i bedømmelsen av om en sak faller innenfor riksrettens kompetanse.

Dette medlem vil imidlertid ikke ta opp noe avvikende forslag, idet den foreliggende saks omfang er sterkt begrenset, og offentlige hensyn ikke ellers kan sees å fordre at denne spesielle sak fremmes for riksretten. Men dette medlem vil sterkt reservere seg mot flertallets snevre fortolkning av grunnlovens § 86, og vil advare mot at flertallets konklusjon blir oppfattet som en presedens. Riksretten bør fortsatt antas å kunne ha kompetanse også i saker som går ut over stortingsrepresentantenes utøvelse av selve stortingsvervet.

Komiteen innstilte derfor på at anmeldelsen mot Hauglin skulle «avvises». Saken ble med andre ord ansett å høre under den alminnelige påtalemyndighet.

Spørsmål
1 Forsøk å angi kriteriene som må være avgjørende for at et forhold skal høre under Riksretten.

2 Er du enig med flertallet eller mindretallet når det gjelder synet på hva som må være avgjørende for hva som hører under Riksretten?

Gustavsen/Furre-saken. Spørsmål om stortingsrepresentanters mulige brudd på taushetsplikt hørte under Riksretten
Denne saken reiste spørsmål om stortingsrepresentanters brudd på taushetsplikten hørte under Riksretten.

I Stortingets møte 26. oktober 1977 meddelte presidenten:

«De tidligere stortingsrepresentanter Berge Furre og Finn Gustavsen gjorde 22. august 1977 pressen kjent med opplysninger fra den såkalte Scheirapporten som ble behandlet i lukket møte i Stortinget 7. juni 1977 og som ikke senere var besluttet offentliggjort av kompetente organer.

Det daværende presidentskap fant ikke å burde ta stilling til saken, idet man i et møte 29. august 1977 kom til at «det vil være Odelstinget i det Storting som trer sammen 1. oktober 1977, som bør behandle saken».

Presidentskapet har på denne bakgrunn drøftet saken og har funnet å burde foreslå for Stortinget at saken vedr. stortingsrepresentantenes brudd på taushetsplikten oversendes Odelstinget. Presidenten fremmer herved forslag overensstemmende med dette.»

Presidentens forslag ble enstemmig vedtatt. I Odelstinget ble det så nedsatt en protokollkomité som fikk seg oversendt saken om de to tidligere stortingsrepresentanters påståtte brudd på taushetsplikten.

Protokollkomiteens oppgave var å forberede saken og avgi innstilling til Odelstinget om det skulle reises tiltale for Riksretten mot Berge Furre/Finn Gustavsen for å ha gjort offentlig kjent hemmelige opplysninger som de var gjort kjent med i sin egenskap av stortingsrepresentanter.

I spørsmålet om det skulle reises tiltale for Riksretten delte komiteen seg. Karstensen, Friberg, Liv Stubberud, Utsi (alle Ap) mente:

«De to tidligere stortingsrepresentanter vil i formell henseende ikke kunne trekkes til ansvar for sin handling uten gjennom tiltale ved riksrett. Det ken reises spørsmål om saken er så vidt betydningsfull at den bør gi grunnlag for en såvidt omfattende reaksjon som en riksrettstiltale vil innebære. Behovet for å få saken rettslig belyst og for å få fastslått de tidligere stortingsrepresentanters straffeskyld synes relativt beskjedent. Disse me d1 e m m er tar også i betraktning at bruddene på taushetsplikten vedrører forhold som ligger langt tilbake i tiden, og at handlingen ikke kan sies å ha påført landet vesentlig skade eller ulempe.

De to tidligere stortingsrepresentanter her til forsvar for sin handlemåte blant annet anført at deres hensikt var å hevde Stortingets grunnlovmessige stilling og ivareta viktige folkestyringsprinsipper. Selv om disse medlemmer som nevnt ikke kan finne at de påberopte grunnene var tilstrekkelig tungtveiende, og selv om de mener at de to burde ha forstått dette, kan disse medlemmer ikke uten videre utelukke at Berge Furre og Finn Gustavsen selv var av den mening at de hadde aktverdige grunner for handlingen.

Etter en samlet vurdering finner disse med 1 e m m er å burde foreslå at det ikke reises tiltale mot Berge Furre og Finn Gustavsen.

Disse medlemmer vil for øvrig peke på behoves for at det overveies om det kan innføres andre reaksjonsformer overfor brudd på taushetsplikt. Riksrettsapparatet er en omstendelig og tidkrevende utvei i slike tilfelle, og det bør åpnes muligheter til å benytte også andre reaksjonsformer.»

Medlemmer fra Høyre, Sp og KrF ga uttrykk for:

«Komiteens medlemmer Benkow, Gjertsen, Mo og Weiberg-Aurdal er enige i at riksrettsapparatet er tungvint, tidkrevende og omstendelig.

Disse medlemmer finner imidlertid at det ikke kan legges avgjørende vekt på dette. Disse medlemmer mener at det kan påvises tungtveiende grunner for å bringe saken inn for riksrett.

Disse medlemmer vil presisere at taushetsbrudd begått av stortingsrepresentanter alltid vil være en alvorlig sak og at unnlatelse av å reagere overfor slike forbrytelser vil kunne få alvorlige konsekvenser.

Disse medlemmer vil understreke at de konkrete skadevirkninger av den enkelte forgåelse ikke kan være avgjørende. Et taushetsbrudd begått av konstitusjonelt ansvarlige personer er i seg selv så alvorlig at det må foreligge helt spesielle grunner dersom man skal avstå fra å vurdere den strafferettslige siden av saken.

Disse medlemmer er av den oppfatning at det ikke foreligger noen slike helt spesielle grunner som gjør det naturlig å avstå fra strafferettslig prøving eller å velge en annen reaksjonsform.

Disse medlemmer vil også peke på at når man mener at det her foreligger straffeskyld, samsvarer det best med vår rettsorden at det i en så alvorlig sak som denne, også reises tiltale slik at skyldspørsmålet kan avgjøres ved riksrett som i saker av denne karakter er det eneste kompetente organ som kan felle en dom i rettslige former.

Disse medlemmer vil dessuten peke på at en slik fremgangsmåte vil gi de siktede anledning til å forsvare seg i retten.

Disse medlemmer vil under sakens behandling i Odelstinget fremme følgende forslag:

«I. De tidligere stortingsrepresentanter Berge Furre og Finn Gustavsen settes under tiltale ved Riksrett for ha brutt sin taushetsplikt som stortingsrepresentanter ved at de på et møte i Folkets Hus i Oslo 22. august 1977 offentliggjorte hemmeligstemplede opplysninger fra Scheiutvalgets innstilling om «Loran C og Omega».

II. Saken tilbakesendes protokollkomiteen til avgivelse av innstilling om de ytterligere tiltak som Odelstinget må treffe i anledning av beslutningen om tiltale ved Riksrett, herunder oppnevnelse av aksjonskomite og aktorer.»

Venstres medlem ga uttrykk for:

«Komiteens medlem Rossbach vil stemme mot forslaget om å beslutte anklage for Riksrett. Dette medlem finner at spørsmålet om anklagen mot Berge Furre og Finn Gustavsen bør henlegges, og mener også at Odelstinget og protokollkomiteen ikke bør uttale seg om realiteten i det straffespørsmål som foreligger i saken.

Ved siden av å være en straffedomstol er Riksretten også en «politisk» domstol i den forstand at de saker som tenkes å bli reist for Riksrett ofte vil ha en politisk side. Castberg sier om de saker som anlegges for Riksrett (Norges statsforfatning bind I, side 336) at:

«Den rettslige bedømmelse, i større eller mindre grad vil ha sammenheng med det politiske grunnsyn hos dommerne.»

Dette betyr at mange hensyn må trekkes inn, også i vurderingen av spørsmålet om en sak bør henlegges eller bør reises som riksrettssak.

Riksrettssystemet er stivbent og spesielt. I vårt øvrige straffesystem kan en la en forgåelses karakter være bestemmende for det apparat som setter i verk. Her skiller riksrettssystemet seg ut. En kan ved riksrettssystemet ikke avpasse apparatets omfang til den sak som behandles. Dette kjennetegn ved riksrettssystemet vil ytterligere bli understreket i dag da massemedia spiller en så stor rolle i den politiske prosess. Disse forhold tilsier også at Odelstinget må kunne trekke inn, ikke bare strengt juridiske, men også politiske og praktiske hensiktsmessighetsvurderinger i avgjørelsen av spørsmålet om hvorvidt riksrettsanklage skal besluttes eller ikke.

Dette medlem ser alvorlig på brudd på taushetsplikt, og myndighetene bør reagere strengt når det konstateres taushetsbrudd. Det vil imidlertid være å lukke øynene for vesentlige kjensgjerninger, dersom denne saken utelukkende blir betraktet i lys av strenge strafferettslige vurderinger. Saken har en meget vesentlig politisk side, og denne politiske side av saken m å få betydning for Odelstingets standpunkttagen.

Foreligger det spesielle behov for at det reises tiltale i denne sak? Det synes ikke å være påvist noen skadevirkninger av Berge Furres og Finn Gustavsens offentliggjøring av deler av Schei-komiteens innstilling. Det kan for eksempel ikke sees at vårt forhold til fremmede makter har vært skadelidende.
Kommentar BmOnline: Spørsmålet er snarere, hvilke krefter er det som egentlig sitter og dikterer i Odelstinget?


Heller ikke preventive hensyn synes å kreve at tiltale for Riksrett reises. Hverken hensynet til at Berge Furre eller Finn Gustavsen skal avholde seg fra lignende forgåelser i fremtiden, eller at andre skal gjøre noe tilsvarende, kan sies å kreve at anklage besluttes.

Med det alvor og den dramatikk som det er å ta i bruk i Riksretten mener dette med-1 e m at de som ønsker å ta den i bruk i denne saken kommer i skade for å feilvurdere sakens reelle betydning og Riksrettens karakter og rolle i vårt forfatningssystem. Riksretten må være en siste utvei i svært alvorlige saker som straffesystemet ellers ikke kan håndtere.
Kommentar BmOnline: Saker som absolutt burde vært tatt opp i Odelstinget i et Riksrettsaks lys er aldri blitt gjort, nettopp av den grunn at fremmede krefter drar i trådene med å legge lokk på alvorlige brudd hver eneste dag i både stortinget og i regjeringen gjemmom mange år etter statskuppet den 10. Januar 1940.

Det er forståelig at Berge Furre og Finn Gustavsen ønsker full politisk oppmerksomhet som for dem står som svært viktig. De to har imidlertid intet krav på å bli stilt for Riksrett. Et ønske om publisitet er absolutt uakseptabelt som grunnlag for riksrettstiltale.

Når det ellers gjelder de politiske sider ved denne saken, vil dette medlem vise til en uttalelse fra Protokollkomiteen i Innst. 0 IX A (1948), der det heter:

«Om ein vil seia at Riksretten er turvande avdi ein må få dømt eller frikjent regjeringsmedlemmer eller stortingsmenn som har fari gale, må ein merka seg at vi har parlamentarisk styre og frie val. Domen over politikarar i eit land med den styreform ligger det til folket i val å seia.»

Denne uttalelse har også gyldighet i denne sak.

Når det gjelder merknadene fra flertallet (Arbeiderpartiets, Høyres, Kristelig Folkepartis og Senterpartiets medlemmer av komiteen) kan dette med 1 e m i det vesentlige slutte seg til det reelle innhold i disse merknader.

Sosialistisk Venstrepartis representant mente prinsipalt at Furre og Gustavsen hadde skjellig grunn til å offentliggjøre dokumentene.

Komiteens flertall innstilte etter dette på at saken skulle henlegges. Det ble også Odelstingets vedtak.

Spørsmål
1 Komiteens medlemmer var alle enige om at saken etter sin art hørte under Riksretten. Det Storting Furre og Gustavsen var valgte representanter til ble høytidelig oppløst 11. juni 1977. Møtet der Furre og Gustavsen fikk kjennskap til rapporten ble holdt 7. juni 1977. Offentliggjøringen av den hemmeligstemplede rapporten fant sted 22. august 1977 og et nyvalgt Storting trådte sammen 1. oktober 1977. Valg var avholdt i september 1977. Furre og Gustavsen ble ikke medlemmer av det nyvalgte Storting som behandlet spørsmålet om riksrettstiltale. Var det riktig av protokollkomiteen å gå ut fra at Riksretten var kompetent domstol?

2 Hadde det noen betydning for kompetansespørsmålet at Stortinget var oppløst 11.6. 1977, når offentliggjøringen av rapporten skjedde 22. august 1977? Var med andre ord Furre og Gustavsen å regne som stortingsrepresentanter da offentliggjøringen fant sted?

3 Kunne det nyvalgte Storting bedømme tiltalespørsmålet for forhold som hadde tilknytning til representanter som var valgt til tidligere Storting og ikke var gjenvalgt til det siste Storting?

4 Drøft om riksrettssystemet er for tungvint og om det er ønskelig å etablere andre reaksjonsmåter på mulige brudd på stortingsrepresentanters taushetsplikt.

Folket i Norge burde samle seg å iverksette Riksrettssak mot det bestående kuppregimet på stortinget og regjeringen Erna Solberg, hvor alt som heter lover er brutt og følgene er at Norge må settes på kartet på ny.

Det er ingen tid å miste- sett Riksrettssak i sving- omgående!


BmOnline

https://nettressurser.no/statsforfatnin ... idsomraade
Brukerens avatar
BmOnline
Admin
 
Innlegg: 2042
Registrert: Ons Nov 05, 2008 2:44 pm
Bosted: Norge, som kunne vært det vakreste sted på jord


Gå til Grunnloven

Hvem er i forumet

Brukere som leser i dette forumet: Ingen registrerte brukere og 1 gjest