RIKFOLK og STAY Behind i Spikersuppa

[BmOnline]

Mafianettverket Stay Behind gjennomsyrer Oslo og rikfolk er redde for å bli tatt i en frigjøring fra Kreml

Mafianettverket Stay Behind har vært lønnsomt å være en del av for mange kapitalister i Norge som har bygget opp store formuer under det fordekte russiske herredømmet siden statskuppet før krigen.

Slike formuer skal fryses og beslaglegges når Norge blir fritt og arrestasjoner av bakmenn begynner.

Johan H. Andresen hadde en far som sto KGBs og Arbeiderpartiets Jens Christian Hauge nær og blant de mange som finansierte Stay Behind i likhet med en rekke forrretningsmenn. Ikke minst skipsredere.

Så oligarkiet fra øst kom ikke med Kjell Inge Røkke. Det er gammelt. Det ble bare enda mer vulgært og morderisk med Røkke. Alt var mer skjult før.

Milliardæren Andresen ser at utviklingen for ham og andre innen Stay Behind er farlig, og klarer ikke holde nervene under kontroll. Slik du så da han skjelte ut Hege Storhaug i Rights med ukvemsord for noen uker siden.

Johan H. Andresen har en sentral plass i maskering av den russiske mafiaens kontroll over Oljefondet også, som en av dem som er satt til å passe på at investeringene er etiske. Noe som gir en god plattform for manipulasjon og prioritering av pengebruken fra fondet.

De rike som har nytt godt av den Stalin-innførte dobbelstaten under fordekt russisk herredømme, er redde, og med god grunn. De vil nå på mafiens vis kneble ytringsfriheten enda mer.

Offentlig omtale er det aller verste en mafia vet, ifølge en mafiajeger i det italienske politiet som ble drept ganske fort på 90-tallet da han begynte å etterforske sentrale personer i Italia.

Så å gå løs på alle profitørene i Norge under indirekte kontroll av russisk mafia og etterretning, som det ikke kan skilles mellom, er farlig.

Hittil har alt som er av lov og rett fra politi til domstoler vært kontrollert av den russiske mafiaen og Stay Behind, så de priviligerte oligarkene i Norge har kunnet gjøre hva de ville og er blitt stadig mer velstående.

«Disse forholdene ble avdekket og avklart ved politiets etterforskning og forsvarets undersøkelser. Det ble raskt etablert
ordninger og gitt direktiver som fjernet enhver tvil om ansvar og myndighet i forbindelse med slike forberedelser i Norge. De
som var involvert, ble gjort oppmerksom på de muligheter de hadde til å yte innsats innenfor det norske forsvar.» 2
Det Rolf Hansen fortalte Stortinget med disse ordene er uten å si det direkte — den dramatiske historien om Lien/Platouorganisasjonen, om e-sjef Evang og overvåkingssjef Bryhn som grep inn, om Evangs kunstgrep som fødte Stay behind, og forsvarsminister Jens Chr. Hauge, som strødde politisk sand på det hele.

Men Rolf Hansen gikk et skritt lenger i sine informasjoner. Han fortalte at spredte depoter med våpen og utstyr var et selvfølgelig ledd i mobiliserings-forsvaret.

Han la til:
«En del slike lagre er lagt opp for avdelinger som også kan gjennomføre geriljaoperasjoner mot en fiende i områder som er
okkupert. Jeg går ut fra at alle vil forstå at planlegging og opplegg av slike depoter ikke kan være gjenstand for alminnelig
debatt og offentliggjøring.»

Stein Ørnhøi kommenterte svaret med å si at han var gledelig overrasket over at statsråden var så åpen. Men det er tvilsomt om Ørnhøi, eller noen andre stortingsrepresentanter, overhodet forsto at Rolf Hansen lot nasjonalforsamlingen kjenne på duften av en av den kalde krigens best bevarte hemmeligheter. Men at det var et mesterstykke i politisk informasjon fra Rolf Hansens side er ikke tvilsomt. Dette var den perfekte «åpenhet» om det som ingen skulle vite noe om. Et politisk stykke «need to know». En informasjon som for så vidt var ganske megetsigende, men som samtidig var umulig å forstå rekkevidden av dersom en ikke kjente en rekke andre og viktigere forhold. Som sådan var det et perfekt politisk alibi som det kunne henvises til i ettertid — om det skulle bli nødvendig.

Og det ble det. Da Meyersaken eksploderte, viklet både forsvarsledelsen og den politiske ledelse seg inn i håpløse informasjoner,
desinformasjoner og dementier. På Stortinget falt følgende uttalelser:

Rolf Hansen til Stein Ørnhøi: «Like lite er det grunnlag for å tale om forbindelse til den amerikanske etterretningsorganisasjonen
CIA.» 3
Statsminister Odvar Nordli til Hans Hammond Rossbach: «Etter mitt skjønn har vi tilfredsstillende innsyn og
kontroll på det politiske planet også med denne virksomheten. Rolf Hansen til Stein Ørnhøi: «Det har ikke på noe tidspunkt
vært reist tvil om at organiseringen av denne virksomheten har ligget innenfor Regjeringens og forsvarsministerens
arbeidsområde.» Og:

«For øvrig vil jeg bare gjenta at den organisasjonen som det her dreier seg om, og som er kjent i sammenheng med
den såkalte Meyersaken, fra den ble etablert i forsvarets regi, helt og holdent har vært en norsk organisasjon med
norsk bestemmelse i alle ledd og linjer. Det er ikke spørsmål om at den er underlagt andre organer enn våre egne
forsvarsmessige organer. » 5 Forsvarsminister Rolf Hansen klarte ikke denne gangen å takle
Stortinget så elegant som han hadde gjort det fem måneder tidligere.

Om han kunne takke seg selv for dette, om årsaken var forvirring i Forsvarets overkommando eller at Hansen ikke fikk den hele og fulle sannheten før han gikk på Stortingets talerstol, er vanskelig å si. Mye tyder på en blanding av forvirring og at militære sjefer holdt tilbake informasjoner overfor forsvarsministeren.
Ellers hadde ikke den politiske ringreven benektet at Stay behind hadde forbindelse til CIA.

Han hadde heller ikke hevdet så kategorisk at Stay behind helt og holdent var en norsk organisasjon med norske bestemmelser
i alle ledd og linjer. (kommentar bmo): Stay Behind har aldri vært norsk, men en KGB celle.

Han hadde dekning for å si til Stortinget at Stay behind-organisasjonen lå innenfor regjeringens og forsvarsministerens arbeidsområde. Om det er bevist at han benyttet begrepet «arbeidsområde », men utelot «ansvar», vet vel ingen utenom han
selv. Kanskje hadde han en urolig følelse av at statsminister Odvar Nordli hadde uttalt seg vel bastant da han et par uker tidligere
hadde forsikret Stortinget om at det etter hans skjønn var et «tilfredsstillende innsyn og kontroll på det politiske planet»
med Stay behinds virksomhet. Per Bortens forhold til de hemmelige tjenestene er omdiskutert.

Han var svært skeptisk og reservert til slike virksomheter. Dette skinner klart igjennom i uttalelser han har kommet med i flere
år. Han fikk i alle fall tidlig erfare hvor sterke konflikter det kunne eksistere mellom disse tjenestene. I hans statsministerperiode
ble det ryddet opp i det meget betente forholdet mellom overvåkingssjef Asbjørn Bryhn og e-sjef Vilhelm Evang.

De ble i realiteten gitt sparken selv om det formelt dreide seg om å la dem gå over i andre stillinger.
Men det var ikke bare i forhold til de hemmelige tjenestene at mange i det politiske miljøet og media ofte undret seg over Per
Borten. Han hadde sin spesielle form, og sin egen oppfatning om hva han hadde hørt og ikke hørt. Han hadde også selvstendige
meninger om hva han kunne tillate seg å si i full offentlighet. Høyre-statsråder i hans regjering som satt i Justisdepartementet,
Elisabeth Schweigaard Selmer og i Forsvarsdepartementet Otto Grieg Tidemand, var neppe helt komfortable når
saker om rikets sikkerhet skulle — eller burde — drøftes med statsminister Borten. For Borten hadde tydelig et annet syn på slike spørsmål. Om det som statsminister Nordli anså for «tilfredsstillende innsyn og kontroll på det politiske planet», sier Per Borten i et inter-Viju:'

— Men Borten, betyr det at du satt som statsminister og ikke visste at det var bygget opp en Stay behind-hær i
Norge? —Ja. Jeg visste ingen ting om det. —Mener du at det kunne komme en gjeng fra Stay behind på døra og si: «Herr Statsminister, vi må flytte deg fra boligen din og ut av landet» — uten at du visste at denne organisasjonen eksisterte?
—Hvis det hadde skjedd så hadde jeg bare stått og måpa. Jeg visste ingen ting om det, jeg. Jeg hadde ikke blitt
orientert om det i Sikkerhetsutvalget.' Det er jo der det burde blitt tatt opp — hvis forsvarsministeren var blitt orientert
(om Stay behind) — hvilket han sier han var. Men han orienterte aldri Sikkerhetsutvalget, for der var jo andre enn meg med. Han trudde jeg huska feil og det kan han jo tru. Men det er jo i Sikkerhetsutvalget det skal skje og der fikk jeg da godtgjort etterpå at verken Selmer eller (utenriksminister) Stray, som begge var medlemmer, heller ikke hadde hørt om dette Stay behind. Sånn var det. —Så det betyr at vi hadde en hemmelig væpnet militær organisasjon som ikke engang statsministeren fikk vite om?
—Ja.
—Hvilken tanker gjør du deg om det? —Nei, det vil jeg helst ikke sette ord på, for det blir såpass fordømmende at . . .
Per Borten var statsminister 1965-71. Han sier at den første gangen han hørte om Stay behind, var da Meyersaken eksploderte
i 1978. Han hadde ikke hørt noe, verken som regjeringens sjef eller som stortingsrepresentant. Borten var stortingsrepresentant
fra 1950 til 1977 og hadde vært innom de komiteene hvor sensitive saker naturlig hører hjemme, og han satt i perioder
i Presidentskapet. Hvis Bortens beskrivelse er riktig — og ennå har ingen vært i stand til å motbevise det — så foreligger det følgende slutninger:

Enten ble statsministrene ikke informert om Stay behind. I så fall ga Nordli Stortinget et feilaktig inntrykk da han forsikret at
det forelå tilfredsstillende innsyn og kontroll på det politiske planet. Ellers måtte Nordli ha valgt å utelukke landets statsminister
blant dem som burde ha innsyn og kontroll. I så fall må det bety at han mente at «noen» i byråkratiet og blant statsministerens
nærmeste medarbeidere kan avgjøre hva som skal gis av informasjon til en statsminister, men ikke en annen. Det vil si
at det som kunne meddeles Nordli ikke kunne meddeles Borten! At en slik oppsiktsvekkende forskjellsbehandling er kurant
i et demokrati, må sies å være mer enn tvilsomt.
Det er underlig å oppleve at personer med tidligere topposisjoner med arrogant forakt blåser av navnet Per Borten. Slik gir
de til kjenne at landets statsminister ble betraktet som noe bortimot en bygdetulling. Hvem og hva er en slik offiser eller embetsmann lojal mot?
Men mye tyder på at Odvar Nordli ikke var helt på høyde med det han uttalte seg om. Sytten år senere gir han til kjenne at
han ikke visste mer om Stay behind enn det han hadde lest i avisene. Og han avdekker at han manglet de mest elementære
kunnskaper om Stay behind-systemets oppgave. Dette står i slående kontrast til det han ga uttrykk for til Stortinget i 1978.
Kåre Willoch var statsminister i perioden 1981-86. Før det var han innom Borten-regjeringen som handelsminister i
1965-70. Han hadde sete i Stortinget fra 1957 og har blant annet vært medlem av de komiteer hvor sensitive saker blir behandlet,
inklusive den «komiteen» som er så hemmelig at den «ikke eksisterer» og ikke avholder møter. Hans første kunnskap
om Stay behind kom med Meyersaken i 1978.
Det er verdt å minne om at Kåre Willoch ble statsminister i oktober 1981, kort tid etter at det hadde vært tilløp til opprør i
Stay behind-staben — blant annet på grunn av forholdet til de politiske myndighetene. Temaet om forholdet mellom Stay
behind og blant andre statsministeren var brennaktuelt. Willoch har en rasjonell holdning til spørsmålet om informasjon
om hemmelige tjenester til politikere. Han mener at en bred orientering til for eksempel alle regjeringsmedlemmene
ville øke risikoen for at hemmeligheter ikke lenger forble hemmeligheter.
Men forsvarsministeren og i særlig grad statsministeren må være informert, mener han. Mye tyder på at heller
ikke Willoch som statsminister ble påtrengende informert om Stay behind-systemet. Informasjoner om Stay behind-systemet til landets øverste politiske ledelse har åpenbart vært sterkt begrenset." Det er også grunn til å tro at topper i den militære ledelsen har fått lite eller ingen informasjon. På samme måte er det grunn til å tro at informasjonen om de private beredskaps- og etterretningsgruppene og deres forhold til tjenestene, har vært mer enn mangelfull. Når noen i disse miljøene sier at de ble informert, er det et spørsmål om hva og hvor mye de ble informert om. Eksistensen av en hemmelig hærstyrke, som ledd i en okkupasjonsberedskap, kan ut fra prinsippet «need to know» hevdes å være god nok informasjon. Men ut fra en politisk og demokratisk vurdering er det ikke tilstrekkelig. Få, om noen, vil være uenig i at det må finnes en norsk okkupasjonsberedskap. Men mange vil nok ha sterke merknader til karakteren og kontrollen med opplegget. Og noen vil med rette kunne reise konstitusjonelle problemstillinger.
De fleste vil sannsynligvis ha forståelse for at det eksisterer kontakt med CIA og MI6. Men svært mange vil sette spørsmålstegn
ved det reelle innholdet i deres innflytelse og rolle. Prinsippet om «need to know» spiller en viktig rolle på den
klandestine arenaen. Men prinsippet henger også nøye sammenmed spørsmålet om politisk informasjon og kontroll. Også det
offentlig oppnevnte Nygaard Haug-utvalget fant at dette prinsippet er såpass vesentlig at de behandlet det i et eget avsnitt.
Her defineres prinsippet som en speilvending i forhold til vanlig taushetsplikt:
Need to know-prinsippet innebærer en vurdering av hvilke opplysninger det er grunn til å gi mottakeren, og
ikke hvilke det er grunn til å holde tilbake. Bare opplysninger mottakeren har tjenestlig behov for å få, skal gjøres
kjent.»
Nygaard Haug-utvalget mener at prinsippet er fulgt nøye i etjenesten. Det betyr en pulverisering av kunnskaper og informasjon
hvor den enkelte bare får fragmenter. Utvalget konstaterer at «need to know»-prinsippet også til en viss grad har vært
praktisert mellom ledelse og underordnet:
«Innen Etterretningstjenesten synes ledelsen i større grad enn vanlig ved forholdet mellom ledelse og underordnede,
å ha konsentrert seg om informasjon som er nødvendig for å ivareta ledelsesfunksj onen, og ansvaret i den forbindelse.
De enkelte detaljer i ulike operasjoner etc. har ikke rent sjeldent vært ukjent, i alle fall for toppledelsen. Det
skal imidlertid presiseres at Utvalget ikke med dette mener å kritisere en slik praksis, som for øvrig til en viss grad kan
begrunnes i personellsikkerhetshensyn. Men den beskrevne praksis har betydd at det heller ikke innen Etterretningstjenestens
ledersjikt har vært lett å finne tilstrekkelig informasjon samlet på en eller noen få hender, for et fullt
og nøyaktig bilde av de fenomener eller hendelser Utvalget har ønsket å undersøke.»
Nygaard Haug-utvalgets diskusjon om «need to know»-prinsippet begrenser seg til forhold innen e-tjenesten. I diskusjonen
om Stay behind står forholdet mellom de hemmelige tjenestene og den folkevalgte og politiske ledelsen helt sentralt. De viktigste
spørsmålene er hvilke problemer «need to know» skaper for informasjon og demokratisk kontroll med tjenestene. En kunne
legge til: og med de private og uoffisielle beredskaps- og etterretningssgruppene. Hvilken fare er det for at dette prinsippet
pulveriserer informasjon og dermed åpner for manipulasjon av informasjonen? Dette reiser også spørsmål ved påstander fra
tidligere toppfolk i e-tjenesten om at de selv var godt informert

om hva som foregikk i Stay behind. Og det reiser også spørsmål ved den informasjonen de hevder er brakt videre til politikere.
De første rundene i Meyersaken tyder på at «ned to know » -prinsippet fungerte såre «godt». Det bidro rett og slett til å villlede
både folk i forsvarsledelsen og landets regjering.
Det er klart at mangelen på politisk innsyn og kontroll ikke ensidig kan formuleres som en anklage mot den ansvarlige leder i
Stay behind, mot e-sjefen eller forsvarssjefen. Den viktigste anklagen må rettes mot de politiske organene. Nesten samtlige
politikere har forsømt seg, og unnlatt å kreve innsyn og kontroll. En typisk reaksjon er at politikere har avvist å få mer informasjon
om Stay behind enn «overskriften»." Kanskje skyldes dette en misforstått forestilling hos toppolitikere om at det
er best å vite minst mulig om de hemmelige virksomhetene. I praksis har dette ført til en ansvarsvegring som i dag må betraktes
som langt mer alvorlig enn militære tjenestemenns strenge bruk av «need to know»-prinsippet.
Men forholdet mellom landets politiske ledelse og det innkapslede, isolerte Stay behind-systemet har vært forankret i systemets
egen kultur. Dette har vært en kultur som opp til 80- årene bygde på impulser fra krigstidens illegale virksomheter.
Samtidig ble den sterkt påvirket av den klandestine ideologien til MI6 og i særlig grad CIA. I tillegg kommer at isolerte «organismer
» produserer en egenkultur som rettferdiggjør at de kan «gjøre som de vil». Disse stimulerer også ideer om egen rolle og
betydning som kan nærme seg det elitistiske. Organisasjonens kultur blir egosentrisk.
CIA-veteranen Dave Whipple formulerer klart CIAs syn på hva slags forhold tjenestene bør ha til de politiske myndighetene.
Hvert land må bestemme hvordan dette forholdet skal ordnes. Men rådet er: Hold politikerne unna.
— Når du samarbeider med regjeringer, så samarbeider du med politikere. Når du samarbeider med politikere, så har
du muligheten for lekkasje. Jeg tror de fleste klandestine tjenestene foretrekker å drive sine egne nett (Stay behind)
og ikke fortelle for mye til politikerne. De innser at politikere er mennesker som kan miste makt, eller som kan
lekke for å oppnå politiske fordeler."
Spørsmålet om hvordan Stay behind ble opprettet, hva slags virksomhet som er blitt drevet og hvordan samarbeidet har
foregått med både innenlandske grupper og utenlandske tjenester, inneholder en viktig politisk problemstilling. Hvor mye
eller lite skulle regjeringen og Stortinget ha av innsyn og kontroll? Hva om regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter
mener de er ført bak lyset? Her foreligger selvsagt ingen opphøyet objektiv sannhet. Den finnes knapt i politikkens verden.
Politikk avgjøres i strid mellom aktører som har ulike politiske ståsteder. Likevel er det all grunn til å reise disse politiske spørsmålene.
For problemstillingen har også en juridisk og konstitusjonell side forankret i Grunnloven, hvor det heter i 525:
«Kongen har høieste Befaling over Rigets Land- og Sømagt. Den maa ikke forøges eller formindskes, uden Storthingets
Samtykke. Den maa ikke overlades i fremmede Magters Tjeneste, og ingen fremmede Magters Krigsfolk, undtagen Hjælpetropper
imod fiendtligt Overfald, maa inddrages i Riget uden Storthingets Samtykke.»
At politisk informasjon og kontroll med Stay behind har vært ofret på «need to know»-prinsippets alter, finnes det vektige
grunner for å hevde. Men enda viktigere er spørsmålet om hvorvidt etableringen av Stay behind hører inn under denne grunnlovsbestemmelsen.
Og har Stay behind-systemet noen gang fått det «samtykke» som paragrafen befaler? Om svaret er ja på det
første spørsmålet og nei på det andre, oppstår noe langt mer enn et alvorlig tankekors. Da snakker vi om en politisk skandale
som strekker seg over fem tiår.
Det er ikke mulig å forene de totale og absolutte klandestine tjenestene med demokratiets spilleregler om politisk innsyn, kontroll
og styring. Det er bare mulig i totalitære samfunnssystemer. Her representerer Stay behind-systemet et stort dilemma
for det norske samfunnet.
Dersom ikke demokratiet skal undergraves, må det tradisjonelle argumentet om at politisk innsyn, kontroll og styring svekker
de klandestine tjenestene, vike for argumentet om at det er demokratiets rett og plikt å kreve innsyn, kontroll og styring.
Det finnes klare indikasjoner på at informasjon til landets statsministre
om Stay behind har vært selektiv. Sett fra de hemmelige tjenestenes side kan dette kanskje virke fornuftig og riktig.
Men sett fra demokratiets side er det uakseptabelt. Spørsmålet om svikten i politisk innsyn og kontroll med Stay
behind kan ikke ensidig lastes den militære ledelsen. De har handlet ut fra et politisk direktiv fra 1948 — riktignok gitt fra en
lukket og snever politisk krets. Men etter Meyer-skandalen i 1978 har politikerne hatt muligheter for å kreve et helt annet
innsyn og kontroll. Lite tyder på at de har akslet dette. Derfor sitter de nå med det tyngste ansvaret.
Det politiske innsynet, kontrollen og styringen med det norske Stay behind-systemet har faktisk ikke eksistert. Stortinget ble
under Meyersaken gitt feilaktig inntrykk av noe annet. Det aller meste tyder på at Stay behind-systemet, fra det ble
opprettet til våre dager, har blitt skjult bak demokratiets rygg.

https://resett.no/2019/03/20/tobakksmil ... nvestorer/

Stay Behind, av Herman J Berge:

Stay Behind

Ved andre verdenskrigs slutt var Stay Behind allerede etablert i Europa. Historikeren Frode Fanebust gjør i sin bok Kald krig, hemmelig hær,[1] et naivt eller barnslig forsøk[2] på å få folk til å tro at Norge var først ute i verden med å etablere en Stay Behind gruppe, og at denne først ble etablert rundt 1950-52. Dette er bare tull. Special Operations Executive, ledet bl.a. av banker’en og kongevennen Sir Charles Hambro, og The Auxiliary Units var å regne som Stay Behind organisasjoner som opererte med det formål å hindre eller kjempe imot enhver invasjon, samt å etablere og øve opp lignende grupper i andre land. Begge organisasjonene var etablert i 1940.

Medlemmer av The Auxiliary Units hadde ordre om å sprenge seg selv til himmels, eller skyte hverandre dersom man sto overfor en risiko for å bli tatt til fange.

I samtale med et barnebarn av en brittisk SOE-agent, ble jeg fortalt at like etter krigens slutt reiste høyt betrodde medlemmer av Stay Behind rundt i Europa og likviderte egne agenter, som man i god Jens Kristian Hauge-ånd mente at man ikke kunne stole på. Organisasjonens ledere var altså redd for å bli avslørt av hva man anså som løse kanoner. Selvutslettelsesprinsippet kan ledes ut av ordren som eksempelvis The Auxiliary Unit arbeidet under, nemlig å fjerne all mulig risiko for å bli avslørt. Ved fredsutbruddet sto mange agenter overfor nye ledere i de frigjorte land, ledere som ikke nødvendigvis støttet et Stay Behind og som kanskje også kunne tenke seg å få belyst organisasjonens virksomhet under krigen spesielt med tanke på krenkelser av krigens regler, og dermed var vilkåret for likvidering av egne mannskaper oppfylt.

Disse Stay Behind-organisasjonene er av paramilitær art, hvilket betyr at deres oppbygning og virke fremstår som og kan derfor også lett forveksles med deler av landets ordinære militære organisasjon, så som Nasjonal Sikkerhetsmyndighet som i prinsippet har samme formål og oppgaver som Stay Behind. Forskjellen er dog den at den paramilitære organisasjonen ikke er inkludert i statens formelle militære styrker. Dannelsen eller understøttelse av slike grupper er for øvrig straffbart, jf gml straffeloven § 104a, samt straffeloven § 128.