Partiet Høyre

[BmOnline]

Høyre folk, er ikke som folk flest. De soler seg i glansen å "være hakket" over andre. De profilerer sitt parti som partiet for folk flest, på linje med FrP. Men det meste er et skuespill, de er opphengt i frimurer interesser og gir vanlige folk på "båten."

Her kan du se at Erna Solberg prøver alle knep for å lykkes med vandaliseringen av Norge.

http://bmonline.no/html/erna_2.html


Likeså kan du her se listen over samtlige i Høyre som er medlem av europabevegelsen og deres ulovlige stortingsgruppe, som ble etablert på stortinget den 8. mai 1969, med foremål å få Norge inn i de forente europeiske stater, stikk i strid med Grunnlovens §§ 1 og 112:

http://bmonline.no/html/eu_69.html

og her kan du se hvor mange "syklubber" alle politikere er invovert i:

http://www.nrk.no/maktbasen/


BmOnline

[BmOnline]

Arbeideravisa skriver 18 jan 2014:

- Norsk fagrørsle må framfor alt ikkje late seg skremme slik den tyske fagrørsla gjorde under Gerhard Schröder, seier Rune Skarstein.

Kommentar bmo: Spørs om den norske fagrørsla faktisk er i lomma på blodiglene og spiller på lag med dei, som i Tyskland-?

- Elitane styrer Europa mot økonomisk ruin og politisk diktatur. Det er ikkje overdrive, seier sosialøkonom Rune Skarstein. Om to veker innleier han om krisa i EU på Trondheimskonferansen.

Veteranen på Institutt for samfunnsøkonomi på NTNU er formelt pensjonist, men framleis å finne på Dragvoll. Og om åra går, så har mannen langt frå forvitra. Bodskapen om eit Europa på veg mot diktatur er både alvorleg meint og solid underbygd:
- Ta statsbudsjetta som døme. Dei er heilt sentrale verkemiddel for eit demokrati. Til å vedta dei, har vi folkevalde nasjonalforsamlingar. Men i Hellas, Spania, Italia og Portugal er det ikkje lenger nasjonalforsamlingane som vedtar statsbudsjetta. Dei blir dikterte av troikaen: IMF, Verdsbanken og Den europeiske sentralbanken.

Dramatisk forverring
Arbeideravisa tropper opp på kontoret til Skarstein med fire spørsmål på blokka. Det første er:
- Kva er kjernen i krisa?
- Det er to kjernar. Den første heng i hop med bank- og finanskrisa. Da den slo inn, løyvde statane enorme redningspakkar til bankane. Det slo ut på statsbudsjetta. I 2006 gikk det irske statsbudsjettet i pluss. I 2010 var underskotet 31 prosent. Det same skjedde i Spania og Frankrike. Hellas er eit unnatak i denne samanhengen.
For å redusere underskota kravde troikaen store kutt i dei offentlege utgiftene. I praksis var dette ei gigantisk overføring av privat gjeld til offentleg gjeld. Dette var openbert vanvitig, men vi skal ikkje sjå bort frå at det skjedde heilt bevisst: At dei som sto bak var ute etter å skvise velferdsstatane i Europa. Dette skjedde vel å merke også i Spania, sjølv om Spania ikkje tok opp lån hos troikaen. Det heldt at dei vart truga.

Euroen
- Den andre kjernen har med euroen å gjere. Tyskland hadde relativt høg produktivitetsvekst. Spania hadde også produktivitetsvekst, men investeringane var i stor grad i eigedom. Samtidig hadde Spania både høg prisstigning og høg nominell lønnsvekst. Reallønna sto derimot stille frå 1999 til 2007. Det var altså ikkje arbeidarane som stakk av med vinsten, men ei omfordeling frå lønn til profitt. Spania importerte frå Tyskland, som profitterte enormt på eksporten. Spanias importoverskot vart finansiert av blant andre Deutsche Bank, som gav svære lån til spanske bankar. I perioden 2001–2010 utgjorde Spanias handelsunderskot med Tyskland 60 prosent av underskotet med heile EU og 25 prosent av underskotet med utlandet totalt. Det tyske overskotet vart kanalisert til Spania i form av lån. Reallønna i Tyskland gikk ned i denne perioden. Slik fungerte Tysklands eksportstrategi, men dette måtte sprekke. Det var sjølvdestruktivt. Derfor er det fantastisk når Merkel seier at Tyskland er heilt utan skuld. Dei har køyrt heile euro-økonomien inn i ein depresjon, seier Skarstein.

Halve helsevesenet
Tala kjenner vi alle, men dei er så alvorlege at dei bør terpast: Spania har 27 prosent arbeidsløyse, nær 60 prosent blant dei unge. Hellas, Portugal og Italia har også skyhøge tal; Irland er ikkje fullt så ille, for irane gjer som dei alltid har gjort: Dei emigrerer. Denne gongen først og fremst til Australia.
Det vi ikkje alltid får med oss, er at Spania har lagt ned halve helsevesenet. Eit helsevesen som var så bra at norske delegasjonar drog på besøk. Utdanningssystemet er også rasert. I begge tilfelle har det gått raskt å rive ned velferdsordningar som det vil ta lang tid å bygge opp igjen.
I tillegg har bankane kasta ut 260 000 familiar som ikkje makta å betale renter og avdrag på bustadene sine.

Ingen rasjonalitet
- Det finst ingen rasjonalitet i dette, held Rune Skarstein fram:
- Det einaste som står igjen, er kampen for å berge euroen. Ein kunne tenke seg eit keynesiansk opplegg der overskotsland måtte betale ein viss prosentdel av sitt overskot til eit fond som kunne brukast til å hjelpe underskotsland, men slikt er fullstendig framandt for elitane i EU.
Dessverre har dei tyske sosialdemokratane eit stort ansvar for utviklinga av Tysklands eksportstrategi. Det var i Gerhard Schröder si kanslartid frå 2002-2005 at denne politikken vart utforma og sett ut i livet. I dag ser vi at ulikskapane i Tyskland er dei største sidan andre verdskrig, ja, kanskje sidan 1870. Dette er eit åtak på velferdsstaten og arbeidarklassen. Pengar blir flytta frå lønn til profitt. Igjen: Dette er sjølvdestruktivt. Det fører til at etterspurnaden går ned, og til økonomisk ruin. Ein skulle tru kapitalismen ville tape legitimitet, men det er utruleg kor kapitalens talsmenn klarer å kle katastrofen inn i retorikk. Også venstresida er prega av marknadsliberalismen, av tanken på at marknaden må få utfalde seg og kan løyse alle problem, også fordelingsproblema. Ein kan lure på kva som skjer, seier Skarstein, og føyer til:
- Eg er veldig skuffa over fagrørsla både i Tyskland og Spania. I Tyskland har dei ikkje sett seg til motverje mot låglønnspolitikken og omfordelinga til dei rike. I Spania har dei ikkje hatt mot til å sette i gang større motaksjonar.

Fasit
- Og løysinga?
- Løysinga no er å stryke all statsgjeld. Det vil sjølvsagt føre til ei rad bankkonkursar, men finanssektoren er kraftig overdimensjonert. Nyliberalistane vil seie at da stopper kreditten opp, men staten kan gi kreditt ved å overta dei naudsynte delane av bankvesenet. Det avheng av at vi blir kvitt euroen. Særleg i Frankrike er sterke rørsler i sving for å få til akkurat det, men også i Spania. Problemet er igjen elitane. Heller ikkje Francois Hollande viser solidaritet med sitt eige folk.

Verre enn i 30-åra
Andre spørsmål på blokka:
- Kor langt ned må vi før utviklinga snur?
- Spania, Portugal og Hellas er lengre nede no enn under krisa i 30-åra. Denne utviklinga stanser ikkje før vi får folkelege rørsler som presser dei som sit med makta. Men så ser vi at i Hellas er det Gyllent Daggry som vinn terreng. Det er eit reint nazistisk parti. Så skulle ein kanskje tru at dei liberale kapitalistane innsåg alvoret og snudde, men det gjer dei ikkje. Snart har dei berre gateklinikkar igjen av helsevesenet sitt, drivne av frivillige organisasjonar. Utdanningssystemet har gått i stå, det same har infrastrukturen. Vatn er privatisert og blir selt til absurde prisar. Til og med turistane sviktar.
- Kor lenge må vi vente på oppgangen?
- I mange år. Eigentleg sit Merkel med nøkkelen. Viss ho let lønene auke, så vil det stimulere økonomien. Men ho vil ikkje. Tyskarane slit med inflasjonsangst frå 1920-talet. Minstelønna dei har innført no har null effekt. Det må større lønnsaukar og svære investeringar til. Derfor er det ein tragedie når Dagens Næringsliv framstiller Tyskland som ein suksess. Dei burde ha skrive katastrofe.

Grip Keynes
Tredje spørsmål på blokka:
- Kva er jobben for fagrørsla?
- Den bør gripe teorien til Keynes og krevje at økonomien blir stimulert. Fagrørsla må verne arbeidarklassen og drive mye sterkare opposisjon enn til no, ikkje gjere som Hollande: Love og lyge. Norsk fagrørsle må framfor alt ikkje late seg skremme, og må forsvare seg mot den sosiale dumpinga som vi kjem til å sjå i stadig nye variantar. Krumspringa til Norwegian er berre eitt av mange døme. Dessutan må fagrørsla legge større vekt på å hindre skilnader i inntekt og formue. Det blir ei utfordring med den noverande regjeringa, som vil auke skilnadene. Derfor må fagrørsla vere viljefast og handlekraftig. Strategien må vere den motsette av den tysk fagrørsle valde under Schröder. Han truga med større arbeidsløyse og utflytting av arbeidsplassar om dei ikkje viste moderasjon. Dei fann seg i det eine låglønnsoppgjeret etter det andre. Heldigvis ser vi tilløp til andre takter i delar av tysk fagrørsle no.

Lyspunkt?
Fjerde spørsmål på blokka:
- Kva for lyspunkt ser du?
Rune Skarstein vrir seg litt på stolen idet han får spørsmålet, og synest ikkje lyspunkta er så lette å sjå. Så kjem det:
- Heldigvis er det vel ein menneskeleg tendens å lære av røynsler. Problemet er at alt går så bra her til lands. Folk raser rundt på kjøpesentra med fulle handlekorger. Likevel er det vel ein del blant dei yngre som er i ferd med å få større medvit om at mye er galt, og at vi må gjere kloden meir leveleg for dei som kjem etter oss. Kanskje må vi feste liten vår til internasjonal solidaritet. Historisk har kapitalen alltid vore meir internasjonal enn fagrørsla, men innanfor enkelte sektorar, som transport, er ting på gang. Det eg er aller mest redd for, er resignasjonen. Også her i landet. Mange seier enten at politikarane berre lover og lyg, eller at alle parti fører same politikk, så det kan vere like greitt å skifte ut andleta ein gong i blant. Bak begge desse utsegnene ligg resignasjonen, seier Rune Skarstein.

«Redda» av krigen
Tilbake til diktaturet. På område etter område blir demokratiet i Europa svekka i takt med den økonomiske ruinen. I Hellas og andre stader veks nazistiske og fascistiske rørsler fram som svar. Krisa på 30-tallet forsvann med andre verdskrigen, for i krig gløymer politikarane og økonomane reglane sine. Da berre trykker dei pengar.
- Men vi får endeleg håpe det ikkje blir krig, at krisa kjem til ende på det viset. I alle høve er det berre tull når nokon brukar heilt marginale framgangar i det spanske nasjonalproduktet som prov på at situasjonen er i ferd med å snu. Den såkalla framgangen er berre eit lite trinn på veg vidare nedover. Krisa kjem til å vare i mange år før vi kan håpe på betring. Europa treng ein ny generasjon politikarar og økonomar som torer å ta tak i dei grunnleggande problema. Blant anna må vi bli kvitt euroen, seier sosialøkonomen på Dragvoll.
31. januar står han på talarstolen under Trondheimskonferansen.

http://www.arbeideravisa.no/21-nyheter/ ... t-diktatur


BmOnline