Sannheter om krigen 1940-45

Nasistene fikk seg toppjobb hos Einar Gerhardsen. Han benådet dem etter 9 mnd i fengsel. Denne sannheten er det ingen aviser som skriver om. De samme individene startet i 1949 opp Europabevegelsen i Norge. I 1969 startet de opp Europabevegelsens stortingsgruppe.
Forumregler
Nazistene i Norge trodde at man ble fri for nazister ved å erklære Knut Hamsun å være en ekte nazist, og så straffe ham- så skulle alt bli så stuerent.
De er så frekke, tenk Hamsun ble kastet ut av Adolfs gode selskap, Hamsun var en god nasjonalromantiker på linje med Bjørn-Stjerne Bjørnson, Henrik Wergeland, aldri noen nazist.

Sannheter om krigen 1940-45

UNREAD_POST BmOnline » Fre Mar 31, 2017 5:35 pm

Fra siden til Astrup:

Visste du:
At Regjeringen, i sin naive dumhet (I boka Utrolig, men sant av O. Harsem) , ved kapitulasjonsavtalen av 10 juni 1940 hadde fraskrevet seg retten til å gjenerobre Norge med norske styrker, retten til å delta i krigen på alliert side, retten til å delta i forhandlinger ved en tysk kapitulasjon, når den tid kom, retten til å delta i fredsforhandlingene med tyskerne, retten til krigsutbytte og visse konstitusjonelle rettigheter. Tyskerne hadde på forhånd kunngjort dødsdom mot de som ødelegger krigsviktige anlegg og utstyr, samt enhver sivilperson som blir tatt med våpen i hånd. Så dette var kjent for heimefronten og andre.

At de store mengder tømmer for gjenoppbyggingen av Finnmark, som lå i Kirkenes, tok russerne som krigsutbytte.

Kommentar bmonline: Ja, i dag skryter russekatankene i Regjeringen uhemmet over hvor snille russerne var som frigjorde Norge fra nazismen, men hvorfor vil de ikke fortelle at Norge slett ikke er fritt, men totalt underlagt CCCP i dag?


At før 9. april 1940 krenket 21 tyske spionfly norsk luftrom, mens Storbritannia tok rekorden med 44 spiontokter over Norge.

At det var britene v/ Winston Churchill, som ønsket og håpet at tyskerne skulle angripe Narvik så britene kunne slå tyskerne på norsk jord, for så å erobre og få kontroll med malmen og jernbanen til Sverige.

At det var britene som først angrep Norge og fremprovoserte det tyske angrepet.

At britene ikke fortok seg noe for å stoppe eller angripe inn mot den tyske invasjonsflåten til Narvik, tiltross for at flåten ble observert av britiske fly, da den gikk ut fra nord tyske hamner.

At britiske politikere uttalte at det tyske angrep på Norge, var det beste som kunne ha skjedd.

At Regjeringen på Elverumsmøte den 10. april var innstilt på forhandlinger med tyskerne etter dansk mønster, og at en forhandlindsdelegasjon på tre mann ble utnevnt, men at general Ruge, som mot generalstabens kapitulasjonsforslag, rådet
Nygaardsvold med utrenede soldater og med geværer fra 1870 årene, til krig mot verdens sterkeste krigsmakt. og hypermoderne våpen. Det kostet Norge dyrt. Resultatet var gitt på forhånd. En katastrofe.

At under felttoget i Norge, lurte britene Den norske regjering, og at de britiske soldater
var så udugelig at vår statsminister, Nygaardsvold karakteriserte disse ikke bedre enn kirkegårdsvakter, og skopussere. Han tok også opp det forhold at britene oppførte seg som tyvknekter og voldsmenn. Disse uttalelser er dysset godt ned for allmennheten. Når jeg bruker liknende uttrykk i min avhandling om britene, er det i
overensstemmende med Regjeringens oppfatning.

Det er ikke uvanlig at når seierherren skriver sin krigshistorie, så pakkes denne inn i egne heroiske framstillinger. Ubehagelige krigshendelser holdes enten skjult eller forfalskes i den grad at det grenser opp mot det kriminelle, mens den tapende part, med eller uten grunn, blir dømt som krigsforbrytere.

Hvordan tror du det hadde gått med den norske flygeren dersom tyskerne hadde vunnet krigen, da han uten motstand i lav høyde, innrømmet å ha meiet ned en hel kolonne med sivile tyske flyktninger, barn, kvinner og gamle menn inkl. trekkdyrene,
hester og esler, på flukt fra Dressen. (i boka Kald krig i nord).

Når noen forlag og avispressen unnlater å skrive om den ubehagelige virkeligheten, må dette oppfattes som pressesensur. Det er bl. annet aviser som har nektet å ta inn (hadde ikke spalteplass) til mine innlegg om skjult krigshistorie, samt å korrigering av usannheter.

Hva sidene handler om:

Hovedtema i mine nettsider er de alliertes ( de britiske) krigsforbrytelsene mot kystbefolkningen og de sivile hurtigruteskipene, som førte til den forferdelige katastrofen, at over 600 uskyldige barn, kviner og menn ble drept på den mest brutale måten som tenkes kan, flere drepte og på en verre måte enn ved de tyske torturmetoder. I noen tilfeller ble de som kjempet mot døden i sjøen, beskutt med automatvåpen for å drepe flest mulig. Sorgen og savnet i de berørte hjem, var ubeskrivelig Det er krigshendelser som den offisielle krigshistorien og de ansvarlige norske myndigheter dessverre har dysset ned og forfalsket i stedet for å få morderne stilt for krigsrett.

En kort oversikt om krigen i Norge, er tatt med, og en mer utførlig beskrivelse av den såkalte "Elverums - fullmakten", som ikke eksisterte, og kapitulasjonene 10. juni 1940 og i juni 1945.

Et lite eksempel til ettertanke.

Den 12 april 1943 angrep den sovjetiske ubåten K 21 flere fiskebåter, som drev fiske på Svensgrunnen utafor Senja. !0 fiskere ble drept, 10 såret og 7 ble tatt som krigsfanger av et land som kjempet mot vår felles fiende. Våre styremakter har holdt en lav profil i saken, men det er skrevet flere bøker og beretninger om tragedien, bl. annet av Paul Vatne "Ukjent ubåt", og Bjørn Bratbak "Svensgrunnen 12. april 1943". Dertil har en marineoffiser skrevet en beretning om samme sak. Han forteller om den spontane innsamling av midler til de sårt trengende etterlatte, både lokalt, av tyskere og Nasjonalhjelpen. Men han nevner ikke at direktør Overå i Norges Råfisklag (en antinazist) etter krigen ble dømt til en bot på kr. 2000.- for landssvik fordi han hadde støttet den nazifiserte Nasjonalhjelpen ved sin underskrift. Forstå det den som kan.
Overå var ved sin nasjonale holdning som en far for fiskerne.

I 1947 ble det reist ei minnestøtte i Gryllefjord over tragedien. Inskripsjonen på støtta forteller ikke hvem som utførte udåden. Dette mener marineoffiseren er en historieforfalskning, og forfalskningen skjer årlig på nasjonaldagen. Marineoffiseren skriver: "Mesteparten av min drivkraft med denne beretningen, har vært at sannheten skulle frem i offentlighetens lys".

Kommentar bmonline:
Ja, kommunist svin var årsaken til udåden, og det må frem i lyset. De dreper nemlig sine egne for å styrke den dype staten, Kreml i vesten.

Hva skal man da si om usannhetene om "Irma"- tragedien? Det er helt ufattelig det ikke er gjort noe for å dementere disse, som kostet 65 mennesker livet, utført av nordmenn, da hurtigruteskipet ble torpedert på Hustadvika den 13. februar 1944



Det var avsløringene om myndighetens
falske beskrivelse av "Irma"- tragedien,
som førte til min interesse for de øvrige
9 hurtigrutene, som ble angrepet og
senket av britene uten forhåndsvarsel,
og uten et eneste forsøk på å redde folk.

Endelig etter nesten 58 år med usannheter har Forsvarets overkommando nå
innrømmet følgende (29.august 2002): Sjøforsvarsstaben har mottatt ditt brev, hvor du påpeker at teksten i vår historiske kalender "Sjøforsvaret dag for dag 1814 - 2000, på side 48, ikke gir en korrekt beskrivelse av hendelsesforløpet under senkningen av hurtigruteskipet "Irma" og må derfor rettes opp.

Nåværende tekst er vurdert og vi er kommet frem til at teksten i sin nåværende form ikke gir et korrekt bilde av hendelsesforløpet. Dette beklager vi, og erkjenner et klart behov for rettelser .--------------.

I kjølvannet av mine undersøkelser, dukket det opp flere feilaktige beskrevne norske krigshendelser, også som jeg opplevde. De beskrives i forkortet form.

Det er f.eks. holdt skjult at Kong Haakon skulle arresteres av britene i Tromsø. Det kan du lese om i linken under <Kapitulasjonen i 1940>. Var Norge i krig mot Tyskland etter kapitulasjonen 10. juni 1940?

Min offentliggjøring, har ført til reaksjoner både fra Regjeringen, Forsvarets Overkommando, Forsvarets høgskole og Marinens Krigsveteranforening. Det kan du lese om på siden om "Irma".

Det er beklagelig at selv lærere i skolen i dag gir sine elever usanne informasjoner
om krigen i og mot Norge uten at myndighetene griper inn. Man sitter med det
inntrykk at det er det usanne som skal læres for å gi et heroisk inntrykk av Norges krigshistorie. Noe liknende finner vi bare i diktaturstatene.

Så følg med oppdateringen. Du tror det ikke før du leser det, og muligens ikke da heller, for det er utrolig hvordan vår krigshistorie er skrevet. Tross purringer med juridisk bevis, fastholder Forsvaret v/ 6. divisjon grove forfalskninger fra krigstiden. Sannheten er upassende.

Det er ingen myndighet som hittil har påvist feil i min framstilling.


Om Einar Gerhardsen

BRAKT TIL TAUSHET:


Oliver Langeland (t.v.), Milorg-sjef i Oslo, ble utsatt for det kanskje styggeste angrep på ytringsfriheten her i landet etter krigen. Hans knallharde og krasse kritikk av det såkalte landssvikoppgjøret truet med å trekke teppet bort under hele oppgjørets legitimitet. Foto: NTB scanpix
Da sannheten ble kneblet
Regjeringen Gerhardsen gikk i 1949 til injuriesøksmål mot Oliver Langeland for å stoppe hans kritikk av landssvikoppgjøret. Langeland ble frikjent. Men kritikeren ble en ikke-person. Og kritikken forstummet.
KRONIKK
ARVID BRYNE
Forfatter av boken «Krig og sannhet. Langelandsaken og landssvikoppgjøret.»
mandag 5. november 2012, kl.12:51
TIPS OSS 2400
annonse

I Statsarkivets gjemmer på Kringsjå i Oslo ligger 13 arkivesker som dokumenterer det kanskje styggeste angrep på ytringsfriheten her i landet etter krigen. Innholdet handler om granskningen av og rettssaken mot krigshelten Langeland. I 1952 satte Høyesterett punktum for en sak som begynte i desember 1948, da regjeringen i statsråd oppnevnte to av landet fremste advokater til å undersøke om de to bøkene Langeland hadde skrevet kunne rammes av straffeloven. Etter rettslige avhør av 125 personer, deriblant flere av krigsårenes ledende nordmenn, ble det reist tiltale. Ved dom i Eidsivating lagmannsrett 9. desember 1949, ble Langeland frifunnet. Men hans to bøker, Dømmer ikke (1948) og Forat I ikke skal dømmes (1949), ble inndratt. 11. januar 1952 avviste Høyesterett Langelands anke og ila ham 800 kroner i saksomkostninger.

Sakens akter ble arkivert, glemt og gjemt på samme måte som den rakryggede frihetskjemperen som nå skulle fjernes fra historien. Han er demonstrativt utelatt fra alle verk som omhandler krigen, endog fra Norsk Krigsleksikon som utkom så sent som i 1995.

Oliver H. Langeland (1887-1958) hadde Krigsskolens øverste avdeling og statsøkonomisk embetseksamen. I 1928 fikk han avskjed i nåde som offiser og ble kontorsjef i Oslo Ligningsvesen. I 1941 påtok han seg den tunge oppgaven å bygge opp Milorgs motstandsbevegelse i og rundt hovedstaden. Høsten 1944, da han måtte flykte fra landet, besto Milorg D-13 av 7000 mann og var den uten sammenlikning største og mest slagkraftige motstandsgruppe i landet.

Hvordan våget myndighetene så kort tid etter å anklage en mann med en slik posisjon?

Svaret er at så mye sto på spill. Langelands knallharde og krasse kritikk av det såkalte landssvikoppgjøret truet med å trekke teppet bort under hele oppgjørets legitimitet. Hans bok Dømmer ikke, ble på rekordtid solgt i nærmere 30.000 eksemplarer. Her fyrte han av salver mot myndighetene som ikke praktiserte likhet for loven:

• Ingen tiltale ble reist mot medlemmene av Administrasjonsrådet som ble oppnevnt av Høyesterett i forståelse med okkupasjonsmyndighetene 15. april 1940. Mens krigen fortsatt raste flere steder i landet, ga rådet ordre til Marinens Hovedverft i Horten om at det skulle gjenoppta produksjonen av krigsskip, nå for den tyske marine og tysk regning. Likelydende ordrer gikk til Kongsberg Våpenfabrikk og Raufoss Ammunisjonsfabrikk.

• Ingen tiltale ble reist mot medlemmene av Stortingets Presidentskap som i forhandlinger med tyskerne sommeren 1940 sa seg villige til å avsette regjeringen Nygaardsvold og det norske kongehus med kong Haakon i spissen. Presidentskapet skrev også brev til den tyske Fører og tilbød fredsslutning når det måtte passe ham.

• Det ble heller ikke på noe tidspunkt etter krigen vurdert å reise sak mot myndighetene i Trondheim og Oslo som i aprildagene 1940 skaffet tusenvis av arbeidere til å sette flyplassene på Værnes, Lade og Fornebu i slik stand at tyske jager- og bombefly kunne bruke dem til angrep på norske og allierte soldater som fortsatt var i innbitte kamper mot den tyske invasjonshæren. Bare én av de flere tusen arbeiderne på Værnes ble etter krigen tiltalt og straffet. Han var medlem av NS.

Det finnes mange liknende eksempler. På den andre siden sparte man ikke på straffen til de mange som hadde valgt feil side.

• Mer enn 50 000 nordmenn ble etter krigen dømt til fengsel, bøter, inndraging og tap av rettigheter for å ha vært medlem av et politisk parti som var lovlig 9. april 1940. De ble dømt etter lover som ble gitt tilbakevirkende kraft, i åpenbar strid med den norske grunnloven. Og et flertall hadde ikke gjort annen forbrytelse enn å betale medlemskontingent i NS.

Sakens dokumenter, med blant annet stenografiske referat fra de rettslige avhør, var lenge forsvunnet og man fryktet at de var tapt for godt. I 2009 lyktes det imidlertid Statsarkivet å oppspore dem, bortgjemt i en kjeller. I 2010 fikk jeg adgang til materialet da jeg samlet stoff til min bok Krig og Sannhet. Langelandsaken og landssvikoppgjøret, som utkommer i disse dager. Slik kunne jeg lese den ordrette forklaringen til biskop Berggrav og de andre mektige menn som det første etterkrigsåret med stor sikkerhet hadde proklamert at de som ikke hadde vært motstandsfolk fra første stund, var å betrakte som forrædere. I rettssalen fikk de det nå veldig travelt med å forklare hvorfor det hadde vært nødvendig for dem å samarbeide både med NS og tyskerne. De sto i vitneboksen, dommere av alle kategorier, politifolk, ekspedisjonssjefer og byråsjefer og en biskop og ga det klare inntrykk at de mislikte å bli stilt til regnskap.

Langelands kritikk rammet i særlig grad de embets- og tjenestemenn som fortsatte i offentlig tjeneste etter den tyske maktovertakelsen uten å være medlemmer av NS. De fortsatte å gjøre det de til enhver tid ble pålagt. De skrev lover og forordninger som satte straff for en rekke forhold. De som forbrøt seg, kunne få langvarig fengselsstraff. Men for opphavsmennene fikk denne innsats i fiendens tjeneste ingen konsekvenser. Mange ble forfremmet etter krigen.

Kritikk av okkupasjonshistorien er ikke nytt. Men kritikken taper for heltehistorien om «de gode nordmenn». Om nordmannen, som ifølge Langeland først fremsto tapper og heltemodig da krigen endelig var over. Ingen turde lenger å innrømme at han var et jevnt, alminnelig hverdagsmenneske som under krigen og ellers hadde vist mange svakheter.

Fortellingen om hvordan de staute nordmennene i dette vesle landet sto sammen i innbitt kamp mot den onde overmakten, for til slutt å krones med seier og frihet, 8. mai 1945, er bærebjelken i norsk etterkrigshistorie og norsk identitet. Vi sto sammen med Einar Gerhardsen om gjenreising etter tyskernes barbariske ødeleggelser. Det var vi (gode nordmenn) mot de andre (tyskerne og NS-medlemmene), det gode mot det onde.

Og de som skapte denne historien fant vi i den indre krets i Hjemmefrontens ledelse. Det var de som skrev lovene de samme menn dømte «svikerne» etter da krigen var slutt. Vi finner dem også som forfattere av de bindsterke verk om krigen. Der skrev de historien om seg selv, for seg selv.
Brukerens avatar
BmOnline
Admin
 
Innlegg: 2276
Registrert: Ons Nov 05, 2008 2:44 pm
Bosted: Norge, som kunne vært det vakreste sted på jord
Norsk er best: 0

Tv-Innsamlingsaksjon for å få morderne i fengsel

UNREAD_POST BmOnline » Lør Nov 18, 2017 5:48 pm

Det hadde vært bedre med en innsamlingsaksjon for å få massemorderne i fengsel, som sitter med ansvaret for mye av elendigheten ute i verden, hvor disse innsamlede midlene havner i allerede fulle lommer- blir vi forespeilet at de går til utmagrede barn i langt- vekkeistan. Unicef og Raue krossen har feite kontoer- Ikke gi dem et øre!!

http://www.hegnar.no/Nyheter/Naeringsli ... V-aksjonen
Brukerens avatar
BmOnline
Admin
 
Innlegg: 2276
Registrert: Ons Nov 05, 2008 2:44 pm
Bosted: Norge, som kunne vært det vakreste sted på jord
Norsk er best: 0

Det brukne AP partiets gevær-taktikk

UNREAD_POST BmOnline » Tor Nov 01, 2018 11:40 am

STORLYGERNE I AP var og er samme gjengen i dag:

Supplement til en TV-debatt


«Det brukne gevær har kastet lange skygger. Alle som før 1940 arbeidet med å reise forsvaret, har følt kulden av dem.»

(C.J. Hambro)

En noe akademisk preget debatt i TV om hvorfor Norge kom med i krigen fikk mot slutten et forfriskende innslag. Uten snikk-snakk plasserte Norges tidligere forsvarssjef, general Bull Hansen ansvaret for at det gikk som det gikk 9. april der det rettelig hører hjemme. På programlederens spørsmål: «Hva kan man si om den politiske ledelse i 1940?» svarte gene­ralen kontant at det var vanskelig å ikke karakterisere den politiske ledelse som kriminelt naiv.

Statshistorikeren Ole Kr. Grimnes, som har utnevnt Nygaardsvoldregjeringen til helter, måtte føle seg ille berørt av generalens klare tale. For å undskylde helteregjeringen for dens manglende beredskap fremholdt Grimnes, visstnok støttet av professor Dahl, at man måtte huske på at Norge før krigen var et fattig land. Og det er selvfølgelig sant. Men Danmark var vel på den tid ikke noe utpreget rikt land. Likevel kunne daværende oberst Otto Ruge under foredrag i Militære Samfund 4/10 1937 opplyse: Utgif­tene til utdannelse av en soldat i Norge lå under halvparten av hva man inves­terte i Danmark. «Og det var som kjent ikke overveldende», tilføyet obersten.

Jeg tvinges til å spørre de lærde her­rer: Var det norsk fattigdom som gjorde at Arbeiderpartiet drev med sin energiske agitasjon og sitt oppvigleri mot norsk forsvar? I sin ypperlige bok «Mot stupet» gir Kjell Fjørtoft en rys­tende skildring av Arbeiderpartiets intense kamp mot forsvaret. Jeg nev­ner i kort form: Arbeiderungdom kom­mer i biler fra Oslo til Gardermoen for å påvirke rekruttene der til å nekte militærtjeneste. To kjente medlemmer av den senere helteregjering blir tatt for oppvigleri mot militærvesenet, en av dem blir i tillegg dømt for militær­nekting. Han ble senere forsvarsmi­nister! I boken «Gubben» viser forfat­teren bilder av en rekke arbeiderparti­folk som var noen av de mest ener­giske bekjempere av norsk forsvar. Lederen av flokken fikk senere hen borgerdådsmedaljen i gull!

Fikk så Arbeiderpartiets intense agitasjon mot forsvaret noen betyd­ning 9. april 1940? Jeg overlater be­svarelsen til kompetente personer. I «Historisk Supplement» uttaler C.J. Hambro: «Det var Arbeiderpartiets konsekvente og fanatiske agitasjon mot forsvaret som nedsatte forsvars­viljen i det norske folk og som ikke lot noen av de menige upåvirket i noe parti.» På Norges Forsvarsforenings møte 14. nov. 1947 sa generalmajor Erichsen innledningsvis: «I virke­ligheten hadde det norske folk lite, svært lite, å kreve av det forsvar som det hadde sulteforet på en slik måte i mange år at det teknisk sett var helt mindreverdig, men også på en slik måte at det er det verste at forsvarsånden og forsvarsviljen var forsøkt drept i folket.»

For å belyse at det ikke bare var naiviteten som var kritikkverdig, må jeg be om plass til følgende:

I 1925 foreslo Arbeiderpartiet hel avvepning, subsidiært at det fremset­tes forslag som går ut på å avskaffe militærvesenet. I 1927 foreslo Arbeiderpartiet påny alle våpenøvel­ser sløyfet. I regjeringen Hornsruds til­tredelseserklæring 28/1 1928 ble det foreslått at alle årets våpenøvelser skulle sløyfes «samt forberede full avvepning.» I 1929 foreslo Arbeider­partiet vernepliktloven opphevet, alle festninger nedlagt, militære fabrikker og verksteder avviklet. I 1933 foreslo Arbeiderpartiet at forsvaret skulle nedlegges og erstattes med en kyst- og landvakt. Om dette het det i forslaget: «Kystvakten skal utover dette oppsyn ikke ha noen krigsmessige oppgaver. Landvakten skal ikke innlate seg på krigshandling overfor direkte angrep på landet av andre makters militær­styrker eller overfor tilsiktede nøytra­litetskrenkelser fra disse.» «Dette for­slag om nasjonal selvoppgivelse ble fastholdt i forslags form av Arbeider­partiet i 1934», opplyser C.J. Ham­bro.

Da det har vært hevdet at Arbeider­partiet radikalt la om sitt syn på forsva­ret etter at partiet 20/3 1935 hadde fått regjeringsmakten, må jeg la leseren bedømme om dette helt stemmer. Primo februar 1936 spurte Hambro forsvarsminister Torp: «Vil Arbeider­partiet gå til alminnelig isolert avrust­ning eller ikke?» Torp svarte bl.a.:



Side 18:



”Jeg vil allikevel fremholde at regjeringens - regjeringspartiets - stilling til militærvesenet er kjent. Vi har ikke endret vårt prinsipielle syn i så hense­ende. Under trontaledebatten samme år sa Torp bl.a.: «Men vi går her ut fra det som må være ledetråden for hele vår militærpolitikk, nemlig at Norge vil ikke og kan ikke føre krig.» Så sent som i lukket stortingsmøte 16/12 1939 ga Stortingets visepresident, Magnus Nilssen, uttrykk for det samme: «Nøytralitetsvernet må være helt pas­sivt. Om en krigførende makt setter i land militære styrker eller gjennomfø­rer andre tiltak på norskekysten, så må vi ikke gi oss til å fyre løs.»

Jeg oppfattet herr Grimnes slik at han ville unnskylde regjeringens manglende forsvarsberedskap med at stortingsflertallet var borgerlig. Ja, det er riktig. Venstre har i flere forbindel­ser vært et haleheng til Arbeiderpar­tiet, så også i forsvarspolitikken i mel­lomkrigstiden. I en artikkel i «Tidens Krav» 14. mars 1939 ble Mowinckel av Olav Oksvik (A) skamrost for den støtte Venstre hadde gitt Arbeiderpar­tiet. Men på et punkt er det en enorm forskjell på Venstre og Arbeiderpar­tiet. Meg bekjent drev ikke Venstre med oppvigleri, oppfordring til militærstreik o.lign. Det var Arbeiderpar­tiet alene om. Radikale Folkeparti viste også stor svikt i forsvarsspørs­mål. Ved en anledning sviktet også Ivar Lykke (H).

Mange har spurt: Hvorfor gjorde ikke forsvarsvennene mer for å bygge opp norsk forsvar? Svaret på dette ga general Halvor Hansson som vitne i Quislingsaken: «Problemet for for­svarsvennene var egentlig nærmere hvor meget som kunne forhindres av ødeleggelse, enn hva som kunne gjø­res av virkelig oppbygnings­arbeid.) En forsvarsvenn fortjener å bli nevnt: Stortingsmann Svend Nilsen (H) foreslo mobilisering etter Altmark-affæren. Dersom hans forslag var blitt vedtatt hadde vi neppe fått noe 9. april.

Her må jeg innskyte hva som står på side 61 i Undersøkelseskommisjonens Innstilling: «I samtaler med Koht etter Altmark-affæren lot den tyske sende­mann dr. Braüer, ham tydelig forstå at den tyske regjering ikke ville nøye seg med diplomatiske protester eller undskyldninger, men at den ville kreve at Norge i gjerning skulle vise at det kunne verne om sitt sjøområde. I mot­satt fall måtte Norge regne med at Tyskland ville gripe inn.» En så klar tale burde Koht ha forstått.

I det debattprogram jeg nevnte innledningsvis fikk general Bull-Hansen spørsmålet: «Hvorfor vil du si at det var kriminelt naivt?» Generalens kloke svar lød: «Kriminaliteten ligger jo i at man sitter med ansvaret for en nasjons sikkerhet, med ansvaret for enkeltlivene man sender i felt.» Etter min oppfatning var det verste med 9. april at regjeringen ikke kjente noe ansvar for de menn den sendte i felt. For hvordan var situasjonen? Det manglet klær, feltkjøkkener, telter, stålhjelmer, vinterutstyr etc.» Og hør nå hva Kommisjonen forteller: Det fantes for Hæren ammunisjon bare til 3 slagdagers behov! Ikke rart Administrasjonsrådets formann uttalte: «Med det utstyr våre soldater hadde fant han uforsvarlig at vår ungdom så å si nakne ble sendt fram til kamp.»

Det «helteregjeringen» gjorde i aprildagene 1940 var å sende spjelingen Norge, uten hansker, inn i ringen til en topptrimmet Mohammed Ali (Tyskland). Hvor ansvarsbevisst, klokt og riktig dette var stiller jeg spørsmålstegn ved.

Studerer man 1940-historien grun­dig vil man finne at det mange steder var pasifister og personer som hadde brutt ned forsvaret som var de ivrigste til å velge kamplinjen. Selv tok de ikke noe ansvar for det nederlag som nød­vendigvis måtte komme. For å bort­forklare sin skyld og sitt ansvar er mange offiserer blitt stemplet som tvilsomme, udugelige og feige. Det siste motsies klart av det faktum at av falne og sårede norske militære under krigen i 1940 var hele 11 ½ % offise­rer. I den finske vinterkrig var på finsk side det tilsvarende prosenttall 4.

For de forsvarsvenner som måtte ønske en nærmere innføring i det her berørte tema vil jeg anbefale Kjell Fjørtofts bok «Mot stupet». Fjørtoft utnevner ingen helter. Men han gjør sitt beste med å gi oss en korrekt histo­rie. I motsetning til de såkalte faghis­torikere synes hans motto å være det samme som professor Jens Arup Seip har gitt uttrykk for: «En historikers oppgave er ikke å kle på, men å kle av.»

http://www.krigshistorie.net/sand_bruknegevaer.html

Kommentar bmo:
Merk dere folkens- det er HELT alminnelig at eliten har sine egne advokater og løstløgnere til å pynte på historien for å forfalske den-. Joachim Rønneberg takket pent NEI til å være med på filminnspillingen om Tungtvannsaksjonen på Rjukan- av følgende meget viktige grunn og årsak. Han ville SLETT ikke være med på å forfalske Krigshistorien. Der har dere et meget godt eksempel på en rettskaffen mann, som ikke er ute etter store overskrifter i globalist svinenes magasin- Aftenposten osv.

Takk til vår store krigshelt Joachim Rønneberg-.
Brukerens avatar
BmOnline
Admin
 
Innlegg: 2276
Registrert: Ons Nov 05, 2008 2:44 pm
Bosted: Norge, som kunne vært det vakreste sted på jord
Norsk er best: 0

Soldat ute av takt

UNREAD_POST AP spytter » Tor Feb 14, 2019 8:10 pm

09-11-2012
Soldat ute av takt

Historien om krigen er også krigen om historien.

Lars West Johnsen

3 plass 408 innlegg 6514 kommentarer

Prøvde virkelig norske myndigheter å kneble kritikere av landssvikeroppgjøret etter krigen? Ja, viser ny, oppsiktsvekkende bok. I 1949 gikk regjeringen Gerhardsen til injuriesøksmål mot den tidligere Milorg-sjefen for Oslo og Akershus, krigshelt og major Oliver H. Langeland.

At den offisielle krigshistorien er skrevet med påholden penn, brukt i byggingen av Norge og en nasjonal identitet etter krigen, er ikke lenger noen kontroversiell påstand. Men det har likevel vært vanskelig å helt begripe hvordan dette er blitt gjort, man har bare ant systemets usynlige hånd som har styrt økonomiske tildelinger, stipender og professorater. Det viktigste ved forfatter Arvid Brynes arbeid med å trekke Langeland-saken fram i lyset igjen, er å vise hvor langt norske myndigheter var villig til å gå for å styre historien. Hånden får farge.

Den staute vestlendingen skrev etter krigens slutt to bøker, «Dømmer ikke» (1948) og «Forat I ikke skal dømmes» (1949), der han tok et rasende oppgjør med regjeringen Nygaardsvolds håndtering av krigsutbruddet. Som soldat var det en åpenbar refleks, mange følte at regjeringen sviktet. Men kritikk av Nygaardsvold var ufarlig, han var ute, æreløs og politisk død, selv uten riksrett, som Langeland ønsket for ham. Men majoren sa også ifra om det han mente var et landssvikeroppgjør ute av proporsjon, med mangel på likhet for loven og basert på ny lovgivning som hadde tilbakevirkende kraft for NS-medlemmer - selv om de helt lovlig ble med på 30-tallet. Det siste et absolutt brudd på Grunnloven. Og Langeland pekte ikke minst på navngitte embetsmenn, tjenestemenn, kirkefolk og andre i det norske apparatet som etter 9. april sømløst gled over i tyskernes tjeneste, og som etter krigen ubesudlet kunne fortsette sitt virke. En undergravelse av krigsoppgjøret var svært uheldig og en pekende finger mot samfunnets støtter var destabiliserende. Og selv om alle påstander Langeland fremmet var basert på offentlige dokumenter, gikk regjeringen til sak.

Langeland var ikke skuddredd. Han kalte landssvikeroppgjøret en «hekseprosess». Mens menige NS-medlemmer ble demonisert og dømt til fengsel, bøter og fikk sine sivile rettigheter trukket tilbake, gikk kollaboratørene på høyere nivå fri. I boka pekte han på Oscar Christian Gundersen, som da regjeringen bestemte seg for å forfølge Langeland, var justisminister. Under krigsutbruddet hadde samme Gundersen vært rådmann i Trondheim, hvis kommunale toppfolk signerte og gikk god for tyskernes kunngjøring i Adresseavisen 24. april 1940 om at de trengte 2.000 arbeidere til å bygge ut Værnes flyplass. Folk meldte seg i hopetall, selv om krigen pågikk for fullt lenger vest og i nord. «Uten flystøtte herfra ville general Dietl aldri greid å holde stillingen i Narvik», skriver Bryne i boka «Krig og sannhet. Langelandsaken og landssvikeroppgjøret».

Justisminister Gundersen var personlig involvert og sannsynligvis inhabil som så mange andre som både lagde lover og dømte etter dem, men ingen privatpersoner hyttet ellers med nevene mot Langeland. For de fleste av de som ble omtalt, var det klokere å sitte stille i båten. Jo lengre tid som gikk, jo bedre. Tiden leger. Dekker over. Gråsonene blir enda vanskeligere å skimte. Men Gerhardsens menn kunne ikke leve med kritikken som kunne rokke ved legitimiteten til rettsoppgjøret, og etter vedtak i statsråd på Slottet i desember 1948 ble det bestemt at det måtte handles. To av landets dyktigste advokater ble satt på saken og året etter måtte Langeland møte i byretten i Oslo. Der måtte han stå skulder til skulder med en dømt landssviker. Saken mot Langeland var slått sammen med den som var anlagt mot tidligere NS-mann Arne Bergsvik - som nærmest for privat bruk hadde skrevet et hefte titulert «We are no criminals». Langeland ble satt i bås med svikerne. Langeland skulle knuses.

Likhet for loven, undret Langeland og trakk fram flere eksempler både i boka si og under rettssaken. Hva med juristene og dommerne? Verken dommerforeningen eller juristforeningen tok prinsipielt stilling til medlemskap i NS. Det var nærmest et tja. Heller ikke prestene ble kollektivt oppfordret til motstand, men fikk beskjed i rundskriv om å «følge sin egen overbevisning». Hvor gikk grensen for landssvik? Hva med norsk politi? Politimesteren i Oslo beordret sitt ridende politi til å eskortere de tyske troppene fra Fornebu, ned Karl Johan og inn på Akershus. Samme mann truet unge menn med arrest hvis de søkte ut av byen for å slutte seg til motstandsstyrkene. Landets hovedstad ble hærtatt av noen få hundre tyske soldater uten at et skudd ble løsnet innenfor bygrensene. Eller hva med administrasjonsrådet, bestående av landets sivile ledere etter at regjeringen var flyktet, som beordret Marinens Hovedverft i Horten, Kongsberg Våpenfabrikk og Raufoss ammunisjonsfabrikk til å gjenoppta sin virksomhet, selv om krigen fortsatt raste i landet? Eller hva med Stortingets presidentskap, som sammen med administrasjonsrådet gikk med på å avsette regjeringen og Kongen? Nå ble de ikke avsatt, men det sto ikke på viljen hos norske, sivile styresmakter. De ble reddet av at tyskerne ikke så poenget.

Etter anke til lagmannsretten, ble Langeland i desember frikjent for anklagene. Bøkene ble derimot inndratt, selv etter anke til Høyesterett. Men de var da allerede solgt i store opplag. Det viser at mange delte Langelands skepsis. Også mange jurister, som mente at mye av det lovlige grunnlaget for landssvikeroppgjøret var svakt. Men i dag er verken Langeland, hans historie eller noen av de andre kritiske stemmene Arvid Bryne trekker fram i sin bok, kjent. Landssvikeroppgjøret i Norge var det relativt strengeste i Europa. 92.805 nordmenn ble siktet. 46.085 ble dømt. 17.000 måtte sone. 30 fikk dødsdom. I et land som Frankrike, med 13 ganger flere innbyggere og en langt mer dramatisk krig og okkupasjon, ble 127.000 dømt. Forfatter, redaktør og senere kringkastingssjef Torolf Elster skrev følgende om landssvikeroppgjøret i Vårt Land i april 1947, en opplevelse underslått i den offisielle historien om Norges krig: «Det nytter ikke å hevde at rettsoppgjøret foregår i rettens og rettferdighetens navn. Disse uttrykkene er dårlig kamuflasje for hevntanker.»

https://www.dagsavisen.no/nyemeninger/s ... t-1.457047
AP spytter
 

Hm Kong Olav kaster kortene i 1944

UNREAD_POST BmOnline » Ons Okt 23, 2019 4:27 pm

Det er meget begredelige saker som kommer for en dag?

Tror dere at de med striper og stjerner har hjerner? Denne videosnutten vil forandre din og andres mening om dem som bor i slott- og blant mange skulle være flott??


25_10-1944 -- Olav_x kapitulerer.mp4 [ 11.4 MiB | Vist 1363 ganger ]





https://www.facebook.com/Bmonlines/vide ... 5OTQ5OTcx/
Brukerens avatar
BmOnline
Admin
 
Innlegg: 2276
Registrert: Ons Nov 05, 2008 2:44 pm
Bosted: Norge, som kunne vært det vakreste sted på jord
Norsk er best: 0

Re: Sannheter om krigen 1940-45

UNREAD_POST BmOnline » Lør Okt 26, 2019 6:10 pm

Nationen, april 1955
Hvem var det som drog Norge inn i krigsulykken?

Av forhenværende sendemann Einar Maseng

Erik Colban som i 1940 var sendemann l London har i Morgenbladet for 6. og 9. april 1955 hevdet at overfallet den 9. april 1940 var en selvstendig tysk angrepshandling som Tyskland har det hele og fulle ansvar for. Halvdan Koht som ved mange lellig­heter, og også utførlig, har rede­gjort for sitt syn, har undertiden sagt omtrent det samme som nå Colban, at begge krigførende ville angripe Norge.

Da jeg i 1940 var sendemann i Moskva og derunder, i februar 1940, var i Oslo for konferanse med regjeringen, torde det kanskje være meg tillatt i nevne litt om mine erfaringer.

Vinteren 1940 fulgte Moskva, som da ennå hadde intim kontakt med begge de krigførende og gode opplysninger hos dem, med spent oppmerksomhet deres hensikter og planer med den skandinaviske halvøy. I februar kunne en hos russerne merke en økende nervøsitet for tiltak fra Vest. Ikke så at de ventet å se engelskmennene og franskmennene på den finske fronten. De visste vel at vestmaktene ikke hadde stvrker å avse herfor. Men de fryktet for at Vesten med sin overlegne flåte, kunne skaffe seg fotfeste i Norge og kanskje fra dette føre operasjoner gjennom Beltene mot Østersjøen, hvor Vesten så mange ganger hadde vist seg farlig for Russland.

Russerne var vel bekjent med den strategiske metoden som de engelske metoden som de engelske militærforfattere har betegnet som Englands «historiske» strategi overfor landmaktene: Ved hjelp av landstignings­operasjoner ute i motstanderens flanker å tvinge ham til å spre sine stridskrefter. For å forsterke virkningen av disse operasjoner på «de ytre linjer» hadde sjømakten pleiet å trekke her liggende kyststater inn på sin side og derved legge hånden på deres råvarekilder. (Det gjaldt nå mal-

II

men på nordflanken og oljen på sørflanken).

Det var kjent at England i den 1. verdenskrigen hadde villet støte fram over nordisk område mot Tysklands nordflanke. Foretagendet som var blitt forberedt langt på vei, var blitt oppgitt alene fordi det på andre krigs-teatre (sørflariken) hendte uforutsette begivenheter som la beslag på for store vest-krefter.

Mellemkrigsperiodens britiske lære, at mot høyt utviklede in­dustristater var blokaden det avgjørende våpen, var heller Ikke unngått russerne.

12. februar 1940 skrev Jeg til Utenriksdepartementet at vi måtte regne med at vestmaktene ville gå til en aktivere krigsførsel «Men Tyskland er sikkert klar til å møte alle silke tiltak, og faren for de mindre land ligger deri at Tyskland kan være fristet til i komme slike tiltak i forkjøpet.»

Jeg fant det så viktig å få rede­gjort for de norske myndigheter for de farer som, fra Mosk­vas synspunkt sett, truet Norge, at jeg bad om i få reise hjem en tur. Dette ble innvilget, og 24 februar 1940 hadde jeg en samtale med Koht.

Denne som ellers alltid tok mot meg med vennlighet var denne gangen tydelig lite fomøvd med mitt besøk. Jeg anfører av mine notater: «Jeg spurte Koht — etter at vi hadde talt sammen en tid — om jeg skulle søke Kongen. Med det eiendommelige kast han undertiden gjorde med hodet, svarte han; Det er ikke noe å snakke med ham etter. Da jeg deretter sa at jeg hadde tenkt å søke generalstabsjefen, svarte han først uvillig, og da jeg så spurte bent fram, sa han at, han ikke ønsket det.»

Min betoning av forsvarsnød­vendigheten berørte ham usympatisk.

Da det var skikk og bruk at våre sendemenn under besøk i

III
Oslo framstilte seg for statsoverhodet, og da dette måtte være særlig nærliggende for en som under brennende verdenskrig og vinterkrig i Finnland representerte Norge i Russland, matte det virke påfallende at jeg Ikke gjorde det. I september 1939 hadde Kongen med interesse påhørt min muntlige rapport Da jeg selvsagt var avskåret fra å meddele årsaken, var forholdet egnet til i sette også meg personlig i et skjevt lys. — Jeg måtte innskrenke meg til å levere uten­riksministeren et memorandum datert 23. februar 1940.

Av min samtale med Nygaards­vold 20. februar 1940 anfører jeg etter mine notater: «Jeg framholdt at Norge måtte gjøre det samme som Sveits, Belgia, Nederland og andre land hadde gjort, nemlig å innkalle de forsvarsstyrker vi

kunne sette opp. Det som nå truet var Inngrep fra vestmaktenes side.

Hvis vi sa klart ifra at de ikke kunne bruke vårt land for sin krig­føring med mindre de kjempe oss ned, så ville de vike tilbake herfor. Alt måtte gjøres for å hindre en landgang, hvilken den fare som nå hang over oss. Dertil svarte Nygaardsvold med

Resignasjon: «Det vil ikke nytte. Engelskmennene er kynikere.»

Det var tydelig, har jeg notert i dagboka, at ved «Altmark»-affæren og ikke minst ved Chainberlains tale noen dager etter af­færen, engelskmennene satt seg i respekt hos ham.

27, februar sendte jeg et brev til Koht. hvori jeg blant annet skrev: «Et annet punkt som for meg fremstiller seg som særlig viktig er at det bringes på det rene hvordan Sverige stiller seg og eventuelt hvilken medvirkning det kan regnes på fra dette lands side, i tilfelle av landgang på den norske kyst — Kunne det gis en erklæring av de to land om at de var fast bestemt på i fellesskap, med alle midler, å motsette

IV
seg en landgang, ville dette sann­synligvis virke godt til alle sider. »

På dette brev fikk hverken jeg eller legasjonen i Moskva, hvortil jeg reiste tilbake, noe svar. Det ble ikke foretatt noe i den fore­slåtte retning.

I dagboka finner jeg i forbindelse med referatet av samtalene med Koht og Nygaardsvoll et notat: «Mitt skriftlige memorandum av 23. februar 1940 med henstil­ling om 1) mobililsering. 2) forhandlinger med Sverige om samarbeid i tilfelle av landgang, kunne selvfølgelig ikke vinne gehør, etter den alminnelige innstil­ling som regjeringen hadde.» På det tidspunkt ville en mobiliser­ing i Nord-Norge nærmest være rettet mot vestmaktene.



Det foreligger nå tallrike autentiske opplysninger og redegjørelser av engelske og franske forfattere som viser hvorledes vestmaktene tok opp sin idé fra den 1. verdenskrigen — i trekke Norden inn i sine krigsoperasjoner — og hvorledes de ved sin aktivitet spesielt overfor Norge å få Tyskland til å foreta en aksjon mot Norden.

De engelske lederne hoverte over dette.

- Og med rette. For Tyskland som vinteren 1940 forberedte en hovedoffensiv mot vest, var det et stort militært avbrekk, at de ble tvunget til å detachere for et foretagende mot Norden store og viktige stridsmidler, som det hadde høylig bruk for i området ved Kanalen.

Colban skriver at selv om vestmaktene ikke hadde forberedt noen aggresjon mot Norge, ville Hitler ha angrepet oss. «I hvert fall før han gikk inn i Frankrike ville han ha overfalt Norge og Danmark.»

Ingen som har noen trening i krigshistorie og strategisk tenking, ville kunne skrive dette. Det var kun nødt og tvunget at den tyske overledelsen gikk til denne ekspedisjon. Det var et helt logisk ønske fra dens side at Norden forble liggende som et nøytralt av krigen uberørt område som fort­satte sine normale handlesforbin­delser med Tyskland.

Enda mindre begrunnet er Col­bans påstand at Tysklands foretagende mot Norge vinteren 1940 var et sikringstiltak i anledning


V
av påtenkt angrep på Russland. Når den tyske ledelsen stod foran en offensiv som den betraktet som krigsavgjørende, var det alene en akutt strategisk fare som kunne bringe den til i detachere store og verdifulle stridsmidler til et annet formål og noen sådan fare fra russisk side forelå det på denne tid absolutt ikke. — Russerne som fryktet for vestbeset­telse av den skandinaviske halvøy, kjente seg den gang tilfreds med at Tyskland forebygde en sådan. Molotov gav under en samtale jeg hadde med ham i begynnelsen av juni -1940 uttrykk for mishag med at vestmaktene stod i Nord-Norge.

Russland skulle, i parentes bemerket, helst sett at denne landsdelen var blitt holdt av nordmennene, etter «Mowinckel»-planen eller en lignende ordning.

Et sted skriver Colban at det resonnement kunne latt seg høre, at det var Storbritannias angreps-planer mot Norge som drev Tyskland til angrepet 9. april, og at Tyskland ville ha respektert Norges nøytralitet, om Storbritannia hadde vist vilje dertil — hvis det bare hadde vært Norge som ble overfalt av Tyskland. Men Hitler overfalt jo samtidig Danmark! Det kunne han godt ha latt være, hvis det bare var ham om i gjøre a komme vestmaktene i forkjøpet i Norge, sier Colban.

Dette er — militært — ikke holdbart. Den tyske ledelsen måtte være forberedt på engelske flåteaksjoner i Kattegat, gjennem hvilket det tyske ekspedisjons­korps forbindelser med hjemlandet måtte gi. Utfallet av den tyske ekspedisjonen til Norge berodde helt på om det skulle lykkes tyskerne å opprettholde denne forbindelsen. Og det kunne ikke gjøres uten ved støtte av dansk territorium.

Hadde Norge hatt forsvaret på sin post og, sammen med Sverige, latt England tydelig forstå at det ville verge sin nøytraltet mot enhver aggressør — slik som alle visste det ville gjort under den 1. verdenskrigen — ville vest-maktene, med sine begrensede landstyrker, ikke kunnet gi i gang med noe landgangsforeta­gende. Av hensyn til sin almin­nelige politikk kunne England for øvrig ikke gått til å nedkjempe


VI
var besluttet på å hevde sin uavhengighet.

Tyskland ville da i 1940 — i sin egen interesse — latt Norden i fred. Og senere utviklet krigen seg slik at Tyskland flkk stadlg vanskeligere for å avse krefter til sekundære operasjonsteatre.

Da Hitler i 1941 angrep Russ­land, således at Østen og Vesten kom i krig sammen mot sentralmakten, slik som England i 1939 hadde villet det, endret den stra­tegiske situasjonen seg på flere måter.

En viktig omstendighet var det at Sverige etter hvert rustet kraftig opp og ble hardere l sin nøytralitetsvilje. Det som hadde vært faren for Norden i 1940 var at vestmaktene da hadde regnet ikke bare på Norges svakhet, men også på Sveriges — at dette land, på grunn av sin medfølelse med Finnland og uvilje mot Østmak­­­tene, mer eller mindre motstre­bende skulle akseptere det vest-makt-framstøt på den skandinav­iske halvøy, som London og Paris da ventet seg så meget av. Det var for å nå Sverige at de måtte krenke Norge, på lignende måte som Tyskland for å nå Norge, måtte krenke Danmark. — Det er all grunn til å anta, at et Norge som i 1940 var forblitt uantastet, etter hvert ville ha søkt nærmere til det i styrke økende Sverige, og satt sitt eget nøytralitetsvern i funksjonsdyktig stand. Det ville da på krigens senere stadier vært fåfengt å spekulere i de skandi­naviske lands nøytralitetsvakt. Colban skyter meget over målet når han skriver at Tyskland gjorde den svenske regjeringen til et redskap for sin politikk mot Norge og Finnland.

Tyskland, som fra 1942 av hatt interesse av å hindre entente­-transportene nord for Nordkapp, ville ikke funnet på å spandere sine svake sjøstridskrefter på denne oppgaven. Det hadde måttet innskrenke seg til herfor å bruke sine fly­krefter, som hadde kunnet basere seg på det finske Petsamo-området. Finnene gikk, som bekjent, l 1941 under det trykket de kjente fra Russland, mer enn villig med tyskerne.

Vestmaktene hadde for sin offensiv mot sentralmakten to linjer: 1) fra England mot Nord-Frankrike 2) fra det østlige Middelhav mot Balkan og Donau. På ...

VII
ning for slavene, betydde denne for entente-maktenes krigføring nå langt mer enn nordfronten, navnlig denne aller nordligste del. Vestmaktenes prinsipale forbindelse med Russland gikk også over den Persiske bukt. Entente-maktene hadde nå ikke noe større behov for noen felles besettelse av Nord-Norge lignende deres besittelse av Persia. En okkupasjon med vestmakt-tropper alene stulle Russland ha motsatt seg.

Det som Tyskland hadde interesse av i nordområdet var å kontrollere inngangen til Østersjøen, når Sverige var nøytralt, var dette en forholdsvis lett oppgave for Tyskland.

Colban har heller ikke kunnet vise til et eneste vitnesbyrd eller et eneste dokument, som taler for at Tyskland hadde noen selvstendig angrepshensikt overfor Norge eller Sverige. Endog vinteren 1940 fortsatte Tyskland å oppfordre

Norge til høyere forsvarsberedskap. Det subvenerte det norske blad som hadde gjort Norges forsvarsberedskap til det helt dominerende punkt i sitt program. Av England ble Norge, såvidt jeg vet ikke rådet til å mobilisere.

Da en fremmed makt vinteren 1940 ville angripe Norge for å bruke det for sin krigføring sviktet det norske styret.

Etter undersøkelseskommisjonens og Scharffenbergs avslørende publikasjoner er det ikke mulig å komme forbi den ting at ved siden av vestmaktenes i og fort seg legitime maktpolitikk var der våre egne lederes uerfarenhet med hensyn til den slags politikk som drog oss inn i krigen. Da ulykken var skjedd, måtte disse for Ikke å miste sitt ansikt, legge skylden på den andre krigførende parten. Det var denne som ble skurken i fortellingen. For dem som hadde lokket oss — vestmaktene — var dette en ekstra triumf.

Det ville vært det beste om disse triste ting for alltid ble over­latt til glemselen eller til en sak­lig drøftelse av det ringe fåtall som kjenner aktene.

De som nå — nesten som en innledning til tiårsminnet om krigsulykkens slutt — maner fram for den brede offentlighet de uhyggelige ukene før 9. april 1940 og dermed provoserer fram ny diskusjon og vitnesbyrd som hit­til har ligget i ro — gjør ikke
Brukerens avatar
BmOnline
Admin
 
Innlegg: 2276
Registrert: Ons Nov 05, 2008 2:44 pm
Bosted: Norge, som kunne vært det vakreste sted på jord
Norsk er best: 0

Panikkdagen

UNREAD_POST Ola K » Man Apr 06, 2020 6:21 am

Ikke engang Gestapos sjef Heinrich Fehlis var forberedt på den tyske kapitulasjonen i Norge. I ren panikk ville han skjule sine torturister blant vanlige soldater i Wehrmacht.

I mars-april 1945 gikk SS-Oberführer Heinrich Fehlis bak ryggen på Reichskommisar Josef Terboven.

Sjefen for sikkerhetsstyrkene og Gestapo i Norge, dro da i hemmelighet til den lille byen Charlottenberg i det nøytrale Sverige.

Like over grensen ved Magnor, møtte han svenske Harry Södermann som formidlet et tilbud fra øverste hold til de tyske militære: Tyskland har tapt krigen, la dere nå internere i Sverige!

Det var en stor risiko for Fehlis å besøke Sverige.

Hadde den svenske politimannen brutt avtalen og internert SS-toppen hadde det vært en gedigen PR-suksess for de allierte i krigens sluttfase.

Men Fehlis kunne uhindret reiste tilbake til Oslo. Her informerte han Terboven om tilbudet. Nazistenes ansvarlige i Norge avviste i det hele tatt å diskutere muligheten, og mente krigen skulle fortsette på norsk jord.

Møtet skal ha endt med at Terboven truet med å arrestere Fehlis som en forræder.

Dette fremkommer i en hemmelig analyse skrevet på bakgrunn av avhør med tyske krigsfanger etter kapitulasjonen. Denne er datert 24. oktober 1945.
Tok sitt eget liv

Heinrich Fehlis ledet det tyske sikkerhetspolitiet i Norge, deriblant Gestapo. Han fikk også en datter i Norge. Foto: NTB scanpixHeinrich Fehlis ledet det tyske sikkerhetspolitiet i Norge, deriblant Gestapo. Han fikk også en datter i Norge. Foto: NTB scanpix

Den hemmelige rapporten prøver å avdekke om tyskerne hadde lagt planer for å fortsette militær motstand i Norge etter kapitulasjonen på kontinentet.

Man visste om at norske NS-medlemmer hadde blitt sendt til Tyskland i operasjon «Varulv» som var igangsatt mot slutten av krigen.

Her hadde nazistene fått instruksjoner og opplæring for arbeide bak allierte linjer.

Men man så i Norge aldri noe til disse «varulvene» etter frigjøringen.

De allierte etterforskerne fikk ikke avhørt verken Fehlis eller Terboven, som begge begikk selvmord før de ble tatt i arrest.

Men flere andre overlevde og kunne bidra.

En av dem var SS-obersturmbannführer Herbert Noot.

Han var Fehlis sin underordnede og ledet Sicherheitdienst (SD), avdeling III i Reichsicherhetshauptamt (RSHA), med ansvar for den generelle sikkerhetssituasjonen.

Andre var SS-mannen senator Carlo Otte, Terbovens personlige rådgiver med særlig ansvar for tysk næringspolitikk i det besatte Norge, SS-obersturmbannführer Werner Braune, kommandør i SD og Sipo, og Heinrich Schnurbusch som ledet Terbovens propagandaavdeling.

Rapporten, som er stemplet «Secret», baserer seg blant annet på deres avhør.
Ville bruke Norge i forhandling

1. mai 1945 reiste Josef Terboven og den tyske hærens øverstkommanderende i Norge, general Böhme, til Flensburg i Nord-Tyskland.

Vidkun Quisling og Josef Terboven. Foto: NTB scanpix Vidkun Quisling og Josef Terboven. Foto: NTB scanpix

Dagen før hadde Hitler begått selvmord og admiral Karl Dönitz var Nazi-Tysklands leder.

Han gjorde det klart for de besøkende at det kun ville være snakk om kort tid før en måtte akseptere de alliertes kapitulasjonsbetingelser.

Dönitz ville vite om blant annet den tyske armeen i Norge kunne kjempe videre.

Admiralen fikk ja på det spørsmålet.

Han ville bruke det som et forhandlingskort for bedre betingelser for Tyskland, og Terboven og Böhme fikk klar beskjed om ikke å foreta seg noe uten ordre fra Flensburg.

De informerer sine underordnede om dette dagen at de landet i Oslo. Klokken 14.00 den 5. mai avholder Terboven et møte med avdelingslederne.

Samme dag dukket igjen svenske Harry Södermann opp. Denne gangen i Oslo, og i en situasjon hvor det svirret rykter om at nazistene ville fortsette krigen i Norge.

At man fortsatte arbeidet med å bygge tyske forsvarsstillinger rundt Oslo, bidro til å forsterke ryktene som gikk etter Terbovens besøk hos admiral Dönitz.

Heinrich Fehlis deltok på møtet med Terboven. Etter dette skal han ha spurt Reichskommisar om beskyttelse for sine menn. Det kan det ha vært god grunn til å bekymre seg for, siden mange av dem var velkjente torturister.
– Har ingen hast

I den hemmelige rapporten heter det at dette, bare noen få døgn før kapitulasjonen, var første gang spørsmålet om å skjule mulige krigsforbrytere ble reist.

Terboven skal ha avfeid spørsmålet med at det ikke hastet.

Fehlis forsøkte da å kontakte hovedkvarteret via radio, men oppnådde ikke kontakt med sjefen Ernst Kaltebrunner, som også skal ha vært i Nord-Tyskland på dette tidspunktet.

Han måtte derfor selv ta beslutningene i de avgjørende timene.
Hun var Norges mest forhatte kvinne etter krigen
LES SAKEN

Stortinget under hakekorset. Her hadde Reichskommisar sitt hovedkvarter under okkupasjonen. Foto: NTB scanpixStortinget under hakekorset. Her hadde Reichskommisar sitt hovedkvarter under okkupasjonen. Foto: NTB scanpix

De tyske hærstyrkene la på sin side ingen planer for fortsatt væpnet kamp i Norge.

Derimot deltok den første generalstabsoffiseren, oberst Friedrich Übelhack, i et møte med den tyske sendemann til Stockholm, Hans Thomsen.

Thomsen ville høre om den tyske hæren ville samarbeide med svenskene og la seg internere.

Dette ble avvist av Übelhack på vegne av både general Böhme og stabssjefen Hermann Hölter. I en samtale med norske Sverre Hartmann i 1953 skal Hölter foraktfullt ha uttalt om forslaget: «Jeg går heller i fangenskap hos min fiende enn frivillig å overlate min skjebne til en nøytral».

I rapporten slår man fast at de tyske væpnede styrkene ikke gjorde noen forberedelser til fortsatt kamp, og at Fehlis sine forsøk på å overføre mannskaper til armeene først og fremst bygget på hans bekymring for deres sikkerhet.

7. mai 1945 hadde svenske Harry Södermann lunsj med to ledende tyske offiserer - SS-mennene Herbert Noot og Werner Braune - i Oslo. Til møtet kom også Fehlis.

Rett etter deres samtale fikk de nyheten om den tyske kapitulasjonen - servert over radio.

«Fehlis virket helt overrasket», heter det i rapporten.
– Dönitz har kapitulert

Identifikasjonspapirer for Hans Keller, SS-offiseren som forhandlet med den tyske hæren på panikkdagen. Foto: ABC Nyheter/ RiksarkivetIdentifikasjonspapirer for Hans Keller, SS-offiseren som forhandlet med den tyske hæren på panikkdagen. Foto: ABC Nyheter/ Riksarkivet

Og mens Södermann dro til Grini og deretter Möllergata 19 for å overse frigjøringen av norske politiske fanger, ble Hans Keller innkalt i det tyske Sikkerhetspolitiet til møte hos Fehlis.

Gestapo-sjefen Fehlis ville få sine torturister i Gestapo, medlemmene av spesialkommandoene og vaktmannskapet ved Grini i sikkerhet.

Han kontaktet generalløytnant Hermann Hölter, Böhmes stabssjef, og avtalte at Keller skulle komme til hovedkvarteret på Lillehammer i løpet av kvelden.

Også på generalstaben kom nyheten om overgivelsen som en overraskelse.

Hos Reichskommisariat som hadde sine kontorer på Stortinget, pågikk et møte.

Terboven skal ha fått beskjeden overlevert på en papirlapp: «Dönitz har allerede kapitulert».

Hamar 8. mai: En tysk soldat er med på å feire at krigen er slutt. Fotograf Normann/ DomkirkeoddenHamar 8. mai: En tysk soldat er med på å feire at krigen er slutt. Fotograf Normann/ Domkirkeodden

Klokken 02.30 den 8. mai ankom Keller (og Noot) Lillehammer.

General Hölter nektet å ta imot store grupper fra Gestapo og SD fordi det måtte bli oppdaget og kunne skade hærens ære.

De avtalte derimot at enkelte mindre enheter kunne bli sluset inn, men da som bestående enheter og ikke som enkeltpersoner.

Kun for et svært begrenset antall, «ikke mer enn 10 utvalgte personer», var det aktuelt å vurdere noen individuell løsning.

I rapporten konkluderer analytikerne med at Fehlis først vurderte muligheten av å gjemme belastet personell i Wehrmacht, 7. mai.

For til tross for forhandlingene han hadde iverksatt på Lillehammer, tok Fehlis også egne initiativ i Oslo. Hovedkvarteret på Furulund i Bærum, var i oppløsning og kaos.

Fehlis var så presset at han i nattetimene 7. mai hadde tillat sine underordnede å forsøke å skjule seg i Wehrmachts rekker. Og han nektet å trekke tilbake denne ordren etter at Keller og Noot var tilbake fra Lillehammer.

På formiddagen 8. mai ble Fehlis og andre ledende nazister, innkalt til møte hos Terboven på Skaugum. Her leste han det offisielle telegrammet fra Dönitz hvor Reichskommisaren ble avskjediget og makten overført til general Böhme.

Terboven tok sitt eget liv senere på dagen.
Fanges ved Porsgrunn

Midt på dagen 8. mai kunne en konstatere at alle ansatte i Sikkerhetspolitiets Avdeling IV, blant dem torturistene i Gestapo, hadde forsvunnet fra Furulund.

Bare 75 mann fra ulike andre avdelinger var tilbake.

Fehlis gjorde da en avtale med general Hermann Tittel, sjefen for 70. armekorps i Sør-Norge, om at de kunne gjemme seg på Heistadmoen. Klokken 17.00 ankom de i 25 kjøretøy. Fehlis var blant dem og han fikk i tillegg et dekknavn.

Styrken ble utstyrt med ordinære uniformer og en dekkhistorie. De skulle ha gått på en mine utenfor Narvik på flukt fra Nord-Norge, noe som skulle forklare fraværet av våpen og utstyr.

De forlot Kongsberg-området og søkte tilflukt i en tom leir ved Porsgrunn. Her ble de arrestert 13. mai.

Før han ble pågrepet rakk Fehlis å skyte seg selv.

I 2012 ga datteren til Heinrich Fehlis, Venke H. Fehlis, som har norsk mor, ut en bok om sitt liv og hvordan familien oppfatter historien - «Gestaposjefens datter».

https://www.abcnyheter.no/nyheter/2015/ ... anikkdagen


Sist flyttet til topp av BmOnline den Man Apr 06, 2020 6:21 am
Ola K
 


Gå til Krigen i Norge, 1940-45

Hvem er i forumet

Brukere som leser i dette forumet: Ingen registrerte brukere og 4 gjester

cron