BmOnline Norge

Les mer om :

  • krigen

    Norges grunnlov:

  • 1

  • 112

    Straffeloven:

  • 83

    Folkeaksjonen mot landsforræderi

     

  • Diskusjons- forum.

  • Send din e-post til BmOnline om meninger i innv.politikken.
  • Alle henvendelser blir behandlet seriøst. Du kan selv velge om du vil være anonym. Saklig kritikk kommer på trykk.
  • Tord F. Morsund om Stortinget.

     

    Narrenes skip
    Nok et valg har passert og velgerne sitter igjen med samme smak i munnen som tidligere. Betød egentlig min stemme noe; vil noe kunne endre seg i og med at partisammensetningen på landsbasis har endret seg? Bryr politikerne seg i det hele tatt om mitt liv, mine sorger, mine problemer, mine ønsker og drømmer?

    Ett er sikkert, samfunnet vil fortsette å endre seg etter dette valget og som de foregående de siste 30 år; til det verre. Det er dessverre ingen spådomskunst eller utslag av misantropi, men en realitet. Med partiledere som Jens Stoltenberg som synes det er på sin plass å rakke ned på Bondevik fordi han syntes det var fint at Mette Marit gledet seg over morsrollen, en Bondevik som snakker om menneskelighet og humanisme i et mer og mer menneskefiendtlig samfunn, en Carl I Hagen som tiltross for store ord så langt har kommet med tomme trusler mot den destruktive innvandringspolitikk som føres med fremgang av sittende Regjering, en Petersen som ser det som sin viktigste oppgave å gå USAs ambassadør i Norge i næringen fremfor å representere Norges interesser, en Kristin Halvorsen som har blitt bergtatt av Hagens populistiske evangelium, bli størst gjennom å love mest. Med disse er det ikke til å undres over at vi ikke vil oppleve noen omveltning i positiv forstand i løpet av de nærmeste år. Proporsjonalt med deres valgløfter vil skolene fortsette å ramle sammen, de eldre vil bli flere, sykere og mer vanskjøttet, barnehaveplasser og familieoppløsning vil stegrere, industrien vil fortsette å flagge ut, kriminaliteten vil øke, innvandrerne vil flomme inn og fremmedgjøringen av nordmenn vil fortbestå.

    Og du som sitter der å bivåner dette, du vil måtte betale for det hele. Helt sant, dessverre. Vi er nemlig fanget på narrenes skip, av de såkalte folkevalgtes narrespill ovenfor seg selv, hverandre, media og viktigst, sitt folk.

    I min tid som politisk rådgiver for en viss Stortingsgruppe fikk jeg mulighet til å betrakte og til en viss grad delta i dette spill, fordi det er faktisk et skuespill, som kunne hatt komediens skjær hvis ikke det var for alle tragediene og enkeltskjebnene som følger i kjølvannet. Det finnes idealister innenfor de fleste partier, men de når sjelden frem, og gjør de det så settes de ettertrykkelig på plass for ikke å ha forstått spillets regler. Idealisme er noe som selv for en temmelig realistisk person som undertegnede var overraskende fraværende i Stortingets korridorer. Enten var representanter, uavhengig av fra hvilket parti opptatt av å fjeske for partiledelse og organisasjon for å sikre sin betydelige person fortsatt plass på Tinget for å kunne fortsette sin etter eget sigende viktige politiske misjon; eller de var opptatt av å markere seg gjennom en småsak for å, ja, oppnå akkurat det samme:

    Sikre seg et mer enn anstendig levebrød. Unntak fantes og finnes, men de er akkurat det; unntak. Er det da slik at alle disse representantene kun hadde sitt eget vel som mål da de entret politikken, er det nærliggende å spørre. Selvsagt ikke, men de fanges inn, strømlinjeformes og slipes så de tilslutt har blitt runde sosialdemokrater, konturløse og meningsløse. Personer som ikke passer inn i skjemaet støtes ut, isoleres eller forties. De fleste representantene kommer utenbys fra og fra vanlige kår, og bra er det, men når de da plutselig blir gjort stas på, får snakke og spise fint sammen med de Store og pressen sirkler rundt dem som hyener etter dødt kjøtt, kan det bli for mye for et enkelt menneskes sårbare integritet. I tillegg isoleres de fra samfunnet generelt. De beholder kontakten med hjemfylket og partiorganisasjon for å oppnå renominasjon, de drikker titt og ofte på Tostrupkjelleren sammen med de samme menneskene de har sett før på dagen før de tusler sent hjem til sitt kvarter, som du har betalt for. Denne vandringen gjennom korridorer, møter, lunsjer, middager, komitéreiser pluss obligatorisk øl på Torstrup, er selvsagt slitsom for noen og enhver.

    I tillegg kommer det faktum at de fleste har tre dager arbeidsuke. Fordi de har så fryktelig hjemlengsel, reiser de for din regning hjem til for eksempel Saltdal på torsdag kveld, der er det så fint at man ikke kan komme tilbake før på tirsdag.

    Da er man utkjørt etter reise og alle inntrykk, forståelig nok.

    Ikke vanskelig å forstå at det kan bli knapt med tid til å finne løsninger på de problemer som berører deg og befolkningen ellers.

    At denne ørkesløse virksomheten skal kunne fortsette, forutsetter at man godtar spillets regler. Man skal vise avsky, raseri, indignasjon, skuffelse, misbilligelse, forventning, bestyrtelse etc. ovenfor din politiske motspiller utad, men innad skal man smile gjenkjennende til hverandre. Partiene agerer som bedrifter som konkurrerer om samme markedsandel, men som i næringslivet eller når de vokser seg store blir de redde for å miste sitt gods og fordeler da markedet seg imellom, slik at ikke konkurransen blir ødeleggende for deres virksomhet. De er jo i samme båt.

    Et land i moralsk og åndelig oppløsning, som står foran et demografisk mareritt med en flom av fremmede inntrengere, herjet av vold, drap, voldtekter og menneskelig lidelse er ikke nok til å få disse narrene til å legge bort sin maske og vise et sant ansikt, deres sanne ansikt tåler vel ikke dagslyset.

    De lever i verdens rikeste land, de må jo vite det som nyter godt av offentlige goder.

    Vi lever i det som kunne være verdens rikeste land.

    For en idealist fortoner dette spillet seg som lite oppløftende og kan ta musten fra enhver, men spillet er ikke sterkere enn deres deltagere som faktisk er avhengig av din stemme eller mangel på engasjement for å kunne fortsette forestillingen. Narrenes skip, hvor narrer og de narrede denne gang seiler sammen seiler kun så langt som vi tillater å narres. Det er på tide å la sceneteppet falle og gjennom handling ta over roret og legge mot fastland. Vi er jo i samme båt.

    Av: Tord F. Morsund 30.12.03

    Fra månedsavisen Nation & Kulur, ved Tord F. Morsund
    nk.redaksjon@portalen.no  

     

    BmOnline

    Bjørgulf Mortensen

    Kjemp for alt som du her kjært dø om så det gjelder...

     

    http://BmOnline.no