Som beskrevet i Skjoldmøysagaen, fikk jeg fullt gjennomslag hos utenriksråden til tross for fagforeningens iherdige motstand.
Jeg fikk stasjonering i New York, som i UD ble regnet som en «kremstasjon».
I New York traff jeg Bjarne Lindstrøm for første gang.
Jeg skammet meg over å være norsk da jeg så hvordan Lindstrøm svinset og svanset for å oppfylle det minste vink fra sine oppdragsgivere, USAs og Israels delegasjoner.
En dag da jeg stod sammen med en østerriksk kollega og så på hvordan Lindstrøm opererte, spurte hun: «Your Mr. Lindstrom, is he a Jew?» «I don’t know, but he certainly operates like one», smilte jeg tilbake.
Mange år senere ble jeg klar over at Bjarne Lindstrøm er den personen jeg har vært på utkikk etter helt siden jeg leste det famøse stortingsdokumentet i 1975.
Innvandringsstoppen ble innført for å danne basis for Norges deltagelse i FNs kvoteflyktningsprogram, det mest menneskerettsfiendtlige av alle FNs menneskerettsstridige programmer.
Dette programmet er laget for å bistå de landene som har innvandringskvoter, først og fremst USA. I min tid i diplomatiet fungerte programmet slik:
Først fikk de store innvandringslandene (USA, Canada og Australia) finkjemme flyktningeleirene og velge ut de innvandrerne de ville ha. Resten fikk beskjed om å søke andre land som deltok i kvoteflyktningsprogrammet, men ikke Norge.
Til vårt land sendte UNHCR søknad på vegne av dem som ingen land ville ha, såsom psykiatriske kasus, voldelige personer, opprørsledere og barn under tolv år.
Norges deltakelse i FNs kvoteflyktningsprogram ble aldri tatt opp til drøfting i Stortinget. Bjarne Lindstrøm og hans kumpaner sørget for at en bevilgning til dette programmet ble satt opp i UDs budsjett, og dermed var de i gang med sin menneskehandel.
Jeg er sjokkert over hvor lett det har vært å narre den offentlige opinion til å mene at flyktninger som tilhandles oss under Lindstrøms menneskehandels-program er mer beskyttelsesverdige enn de personer som utøver sin grunnleggende rett til å vandre inn i vårt land for å søke seg en make, et sted å slå seg ned eller et samfunn å slutte seg til.
FNs kvote-flyktningprogram er kjernen i et djevelsk system som skaper og opprettholder krig og konflikter. Vil vi fremme fredens sak, bør vi øyeblikkelig melde oss ut.
Men diplomater av Bjarne Lindstrøms type har aldri vært opptatt av å skape fred.
De er lydige tjenere for de krefter som skaper krig og konflikter og har ingen anelse om hva som er grunnleggende menneskerettigheter.
De har helt ut adoptert jesuittenes doktrine om at hensikten helliger midlet og arbeider hver dag for at menneskeheten skal reduseres til Human Resourses, en produksjonsfaktor i Kapitalens djevelske system.
I 1981 var Bjarne Lindstrøm for meg bare en av de mange UD-tjenestemenn som opptrådte under generalforsamlingen. Han prøvde å involvere meg i sine lugubre forehavender.
Jeg avslo. Bjarne Lindstrøm truet med å rapportere meg for ordrenekt, jeg svarte at jeg tok ordrer bare fra ambassadøren. ”Men jeg er byråsjef i 1. politiske kontor og kan gi ordre til ambassadøren”, sa Lindstrøm. Det får du si til Ole Ålgård og ikke til meg, var svaret. Dengang så jeg på Bjarne Lindstrøm som en overivrig tulling som var villig til hva som helst for å avansere på karrierestigen, men som ikke hadde intellektuell kapasitet til å anrette større skade. Nå vet jeg bedre. Nest etter Terje Wold, Jens Christian Hauge og Erik Solem er det ingen som etter 2. verdenskrig har anrettet større skade på det norske rettssystemet enn Bjarne Lindstrøm.
Min hovedoppgave i de tre årene i New York var UNDP eller FNs utviklingsprogram som det kalles på norsk. Dette var mitt første møte med norsk utviklingspolitikk, og jeg var nokså oppgitt over at ingen hadde noe ansvar for å følge med i hva pengene gikk til. Det var bare om å gjøre å stadig øke bidragene. Det første året jeg var i New York hadde UNDP-sekretariatet budsjettert med en bidragsøkning på 14 %. Da økningen ble på knapt halvparten, skrek sekretariatet ut om «shortfall» og krise og på møte mellom de nordiske delegasjonene ville flesteparten av mine kolleger slutte seg til hylekoret. Men jeg hadde lest saksdokumentene grundig og sett at to års bidrag sto oppsamlet på høyrentekonti i amerikanske banker. Det var altså ikke bidragstilgangen som var problemet, men implementeringen. Dette ble hovedinnholdet i det nordiske innlegget. Sekretariatet var nokså beskjemmet. De unnskyldte seg med at de måtte ha midler i reserve dersom alle bidrag plutselig skulle opphøre.
Jeg gikk inn i prosjektdokumentene for UNDP og ble betenkt. Dette var ikke noe utviklingsprogram, men et program for å påtvinge fattige land den kapitalistiske verdens politikk på det økonomiske område. Ekspertene som ble rekruttert hadde ulike statsborgerskap, men de hadde det til felles at de hadde utdannelse og/eller bosted i USA.
Jeg tok initiativet til å lage regler for en bredere rekruttering og kontraktspraksis. Men de grunnleggende forhold kunne ikke endres.
Bare de som arbeider i systemet, vet at mottakerlandet selv må dekke alle utgifter med landkontoret, unntatt lønnen til de internasjonale tjenestemennene. For mange land er UNDPkontoret en utgiftspost, men de tør ikke å frasi seg «bistanden» av frykt for represalier. For den korrupte eliten er UNDP en kilde til velstand. Det siste året jeg arbeidet med UNDP-saker ble det fremmet forslag om å tillate UNDPkontorene å drive virksomhet for private oppdragsgivere uten å fremlegge regnskap. Godkjent smugling under FN-hatten, så å si. Bare jeg og den russiske representanten var imot og forhindret konsensus, til tross for at det kom fram at virksomheten var i full gang.
Synnøve Fjellbakk: Nornens beretning
WHO-forskningen på Bakkebø
Av Synnøve Fjellbakk
Jeg ble engang spurt om hva som er det verste jeg har sett i mitt liv og da svarte jeg uten å nøle: WHO-forskningen på Bakkebø.
Vedkommende som spurte viste en takk på datamaskinen og hvis Internettforskningen er kommet så langt som jeg håper, vil Bakkebøforskningen bli offentlig tilgjengelig om ikke altfor lenge.
Jesuittene har i mange hundre år forsket på hvordan det psykiske sanseapparatet kan påvirkes, og da spesielt dømmekraften.
Den internasjonale sunnhetskommisjonen i Paris koordinerte den internasjonale forskningen som fant sted hovedsakelig i sinnssykehusene.
I 1945 ble WHO etablert med hovedformål å koordinere hjerneforskningen og de innledet straks et samarbeid med jesuitteragenten Karl Evang.
Den tyske okkupasjonsmakten hadde innført barnetrygd i Norge.
Da den tyske okkupasjonen ble avløst av alliert okkupasjon ble utbetalingene til mottakerne straks stanset mens arbeidsgiverne måtte fortsette å innbetale til trygden. (!)
I 1946 var et betydelig beløp oppsamlet og pengene ble brukt til å bygge et forskningssenter på Bakkebø der små barn ble utsatt for medisinske og psykologiske eksperimenter med sikte på å svekke eller ødelegge det psykiske sanseapparatet, spesielt dømmekraften.
Forskningsresultatene ble fremlagt på et topphemmelig seminar på Holmenkollen hotell i 1957.
De som ble utsatt for disse eksperimentene var overveiende såkalte "tyskerunger" som av allierte soldater ble raidet opp i sine tyske familier og transportert til Bakkebø.
Eksperimentene tok sikte på å finne ut hvilke doseringer som skulle til for å svekke dømmekraft og rettferdighetssans slik at hjernen på de stakkars barna ble et “tabula rasa” (utvisket) som det het på vitenskapsmennenes språk.
Forsningsresultatene er benyttet for å bestemme doseringen i barnevaksinasjonsprogrammene.
Kilde: Nyhetsspeilet: WHO-forskningen på Bakkebø
I Nornens beretning, skriver Synnøve flg. om Bakkebø:
I Geneve hadde jeg en oppdagelse som førte til at mitt liv forandret retning. Det var nokså tilfeldig det hele.
Jeg visste at WHO var blitt etablert for å koordinere verdens hjerneforskning men hadde egentlig svært uklare forestillinger om hva dette innebar.
Så fikk jeg det rett i ansiktet. På et norsk barnehjem som het Bakkebø hadde de såkalte "ekspertene" fra WHO med norske myndigheters velsignelse bedrevet kliniske eksperimenter med både kjemikalier og psykologi for å studere hvordan normale barn kan gjøres til undermålere.
Jeg ble kvalm av å tenke på den ondskap som mennesker kan sette i verk i vitenskapens navn.
Jeg hadde lett etter ondskapens hjerte og jeg hadde funnet det. Organisasjonen hadde en logo som viste en flattrykt verden under gitter med legesymbolet som herskerstav.
Uoffisielt ble logoen kalt "Djevelens triumf"
Med et grøss gikk det opp for meg at kjernen i det kapitalistiske maktsystemet som styres av jøder, jesuitter og Jehovas Vitner og som tar sikte på å slavebinde verden, er psykiatrien, denne kvasivitenskapen som egentlig er en dødsindustri. Ville jeg gå til kamp mot Djevelen, måtte jeg ha mot til å bevege meg innenfor hans sirkler. Og det har hun altså gjort. Med skjebnesvangre resultater for seg selv.
LITEN GUTT:6 år gammel ble Jack flyttet fra Bakkebø Åndssvakehjem til Waisenhuset i Stavanger. Fotografiet ble tatt kort tid etter ankomst og var et såkalt «studiebilde for sakkyndige».
Jeg er heldigvis ikke "sakkyndig" på dette området, men min spontane reaksjon er at Jack har et både våkent og interessert uttrykk i ansiktet og er temmelig sikkert alt annet, enn "åndssvak", stakkars pjokk.
Kilde:
http://www.aftenposten.no/amagasinet/article1449094.ece Synnøves egen webside:
Linker:
Globalistenes fremste agent av Synnøve Fjellbakk Taftø (artikkelen, som pånytt fikk henne tvangsinnlagt og tvangsbehandlet i isolat på psykiatrisk institusjon av myndighetene, som åpenbart anså den som farlig, for dem)
Synnøve i UD lekket om EØS-forhandlingene
EØS-BOMBE fra UD-tjenestemann
Telefonintervju med Politisk Fange Synnøve Fjellbakk.
Former Soviet Dissident Vladimir Bukovsky Warns about Soviet like EU Dictatorship (EUSSR)
Mr Bukovsky was one of the heroes of the 20th century. As a young man he exposed the use of psychiatric imprisonment against political prisoners in the former USSR (Union of Soviet Socialist Republics, 1917-1991)
and spent a total of twelve years (1964-1976), from his 22nd to his 34th year, in Soviet jails, labour camps and psychiatric institutions.
Som beskrevet i Skjoldmøysagaen, fikk jeg fullt gjennomslag hos utenriksråden til tross for fagforeningens iherdige motstand.
Jeg fikk stasjonering i New York, som i UD ble regnet som en «kremstasjon».
I New York traff jeg Bjarne Lindstrøm for første gang.
Jeg skammet meg over å være norsk da jeg så hvordan Lindstrøm svinset og svanset for å oppfylle det minste vink fra sine oppdragsgivere, USAs og Israels delegasjoner.
En dag da jeg stod sammen med en østerriksk kollega og så på hvordan Lindstrøm opererte, spurte hun: «Your Mr. Lindstrom, is he a Jew?» «I don’t know, but he certainly operates like one», smilte jeg tilbake.
Mange år senere ble jeg klar over at Bjarne Lindstrøm er den personen jeg har vært på utkikk etter helt siden jeg leste det famøse stortingsdokumentet i 1975.
Innvandringsstoppen ble innført for å danne basis for Norges deltagelse i FNs kvoteflyktningsprogram, det mest menneskerettsfiendtlige av alle FNs menneskerettsstridige programmer.
Dette programmet er laget for å bistå de landene som har innvandringskvoter, først og fremst USA. I min tid i diplomatiet fungerte programmet slik:
Først fikk de store innvandringslandene (USA, Canada og Australia) finkjemme flyktningeleirene og velge ut de innvandrerne de ville ha. Resten fikk beskjed om å søke andre land som deltok i kvoteflyktningsprogrammet, men ikke Norge.
Til vårt land sendte UNHCR søknad på vegne av dem som ingen land ville ha, såsom psykiatriske kasus, voldelige personer, opprørsledere og barn under tolv år.
Norges deltakelse i FNs kvoteflyktningsprogram ble aldri tatt opp til drøfting i Stortinget. Bjarne Lindstrøm og hans kumpaner sørget for at en bevilgning til dette programmet ble satt opp i UDs budsjett, og dermed var de i gang med sin menneskehandel.
Jeg er sjokkert over hvor lett det har vært å narre den offentlige opinion til å mene at flyktninger som tilhandles oss under Lindstrøms menneskehandels-program er mer beskyttelsesverdige enn de personer som utøver sin grunnleggende rett til å vandre inn i vårt land for å søke seg en make, et sted å slå seg ned eller et samfunn å slutte seg til.
FNs kvote-flyktningprogram er kjernen i et djevelsk system som skaper og opprettholder krig og konflikter. Vil vi fremme fredens sak, bør vi øyeblikkelig melde oss ut.
Men diplomater av Bjarne Lindstrøms type har aldri vært opptatt av å skape fred.
De er lydige tjenere for de krefter som skaper krig og konflikter og har ingen anelse om hva som er grunnleggende menneskerettigheter.
De har helt ut adoptert jesuittenes doktrine om at hensikten helliger midlet og arbeider hver dag for at menneskeheten skal reduseres til Human Resourses, en produksjonsfaktor i Kapitalens djevelske system.
I 1981 var Bjarne Lindstrøm for meg bare en av de mange UD-tjenestemenn som opptrådte under generalforsamlingen. Han prøvde å involvere meg i sine lugubre forehavender.
Jeg avslo. Bjarne Lindstrøm truet med å rapportere meg for ordrenekt, jeg svarte at jeg tok ordrer bare fra ambassadøren. ”Men jeg er byråsjef i 1. politiske kontor og kan gi ordre til ambassadøren”, sa Lindstrøm. Det får du si til Ole Ålgård og ikke til meg, var svaret. Dengang så jeg på Bjarne Lindstrøm som en overivrig tulling som var villig til hva som helst for å avansere på karrierestigen, men som ikke hadde intellektuell kapasitet til å anrette større skade. Nå vet jeg bedre. Nest etter Terje Wold, Jens Christian Hauge og Erik Solem er det ingen som etter 2. verdenskrig har anrettet større skade på det norske rettssystemet enn Bjarne Lindstrøm.
Min hovedoppgave i de tre årene i New York var UNDP eller FNs utviklingsprogram som det kalles på norsk. Dette var mitt første møte med norsk utviklingspolitikk, og jeg var nokså oppgitt over at ingen hadde noe ansvar for å følge med i hva pengene gikk til. Det var bare om å gjøre å stadig øke bidragene. Det første året jeg var i New York hadde UNDP-sekretariatet budsjettert med en bidragsøkning på 14 %. Da økningen ble på knapt halvparten, skrek sekretariatet ut om «shortfall» og krise og på møte mellom de nordiske delegasjonene ville flesteparten av mine kolleger slutte seg til hylekoret. Men jeg hadde lest saksdokumentene grundig og sett at to års bidrag sto oppsamlet på høyrentekonti i amerikanske banker. Det var altså ikke bidragstilgangen som var problemet, men implementeringen. Dette ble hovedinnholdet i det nordiske innlegget. Sekretariatet var nokså beskjemmet. De unnskyldte seg med at de måtte ha midler i reserve dersom alle bidrag plutselig skulle opphøre.
Jeg gikk inn i prosjektdokumentene for UNDP og ble betenkt. Dette var ikke noe utviklingsprogram, men et program for å påtvinge fattige land den kapitalistiske verdens politikk på det økonomiske område. Ekspertene som ble rekruttert hadde ulike statsborgerskap, men de hadde det til felles at de hadde utdannelse og/eller bosted i USA.
Jeg tok initiativet til å lage regler for en bredere rekruttering og kontraktspraksis. Men de grunnleggende forhold kunne ikke endres.
Bare de som arbeider i systemet, vet at mottakerlandet selv må dekke alle utgifter med landkontoret, unntatt lønnen til de internasjonale tjenestemennene. For mange land er UNDPkontoret en utgiftspost, men de tør ikke å frasi seg «bistanden» av frykt for represalier. For den korrupte eliten er UNDP en kilde til velstand. Det siste året jeg arbeidet med UNDP-saker ble det fremmet forslag om å tillate UNDPkontorene å drive virksomhet for private oppdragsgivere uten å fremlegge regnskap. Godkjent smugling under FN-hatten, så å si. Bare jeg og den russiske representanten var imot og forhindret konsensus, til tross for at det kom fram at virksomheten var i full gang.
Synnøve Fjellbakk: Nornens beretning
WHO-forskningen på Bakkebø
Av Synnøve Fjellbakk
Jeg ble engang spurt om hva som er det verste jeg har sett i mitt liv og da svarte jeg uten å nøle: WHO-forskningen på Bakkebø.
Vedkommende som spurte viste en takk på datamaskinen og hvis Internettforskningen er kommet så langt som jeg håper, vil Bakkebøforskningen bli offentlig tilgjengelig om ikke altfor lenge.
Jesuittene har i mange hundre år forsket på hvordan det psykiske sanseapparatet kan påvirkes, og da spesielt dømmekraften.
Den internasjonale sunnhetskommisjonen i Paris koordinerte den internasjonale forskningen som fant sted hovedsakelig i sinnssykehusene.
I 1945 ble WHO etablert med hovedformål å koordinere hjerneforskningen og de innledet straks et samarbeid med jesuitteragenten Karl Evang.
Den tyske okkupasjonsmakten hadde innført barnetrygd i Norge.
Da den tyske okkupasjonen ble avløst av alliert okkupasjon ble utbetalingene til mottakerne straks stanset mens arbeidsgiverne måtte fortsette å innbetale til trygden. (!)
I 1946 var et betydelig beløp oppsamlet og pengene ble brukt til å bygge et forskningssenter på Bakkebø der små barn ble utsatt for medisinske og psykologiske eksperimenter med sikte på å svekke eller ødelegge det psykiske sanseapparatet, spesielt dømmekraften.
Forskningsresultatene ble fremlagt på et topphemmelig seminar på Holmenkollen hotell i 1957.
De som ble utsatt for disse eksperimentene var overveiende såkalte "tyskerunger" som av allierte soldater ble raidet opp i sine tyske familier og transportert til Bakkebø.
Eksperimentene tok sikte på å finne ut hvilke doseringer som skulle til for å svekke dømmekraft og rettferdighetssans slik at hjernen på de stakkars barna ble et “tabula rasa” (utvisket) som det het på vitenskapsmennenes språk.
Forsningsresultatene er benyttet for å bestemme doseringen i barnevaksinasjonsprogrammene.
Kilde: Nyhetsspeilet: WHO-forskningen på Bakkebø
I Nornens beretning, skriver Synnøve flg. om Bakkebø:
I Geneve hadde jeg en oppdagelse som førte til at mitt liv forandret retning. Det var nokså tilfeldig det hele.
Jeg visste at WHO var blitt etablert for å koordinere verdens hjerneforskning men hadde egentlig svært uklare forestillinger om hva dette innebar.
Så fikk jeg det rett i ansiktet. På et norsk barnehjem som het Bakkebø hadde de såkalte "ekspertene" fra WHO med norske myndigheters velsignelse bedrevet kliniske eksperimenter med både kjemikalier og psykologi for å studere hvordan normale barn kan gjøres til undermålere.
Jeg ble kvalm av å tenke på den ondskap som mennesker kan sette i verk i vitenskapens navn.
Jeg hadde lett etter ondskapens hjerte og jeg hadde funnet det. Organisasjonen hadde en logo som viste en flattrykt verden under gitter med legesymbolet som herskerstav.
Uoffisielt ble logoen kalt "Djevelens triumf"
Med et grøss gikk det opp for meg at kjernen i det kapitalistiske maktsystemet som styres av jøder, jesuitter og Jehovas Vitner og som tar sikte på å slavebinde verden, er psykiatrien, denne kvasivitenskapen som egentlig er en dødsindustri. Ville jeg gå til kamp mot Djevelen, måtte jeg ha mot til å bevege meg innenfor hans sirkler. Og det har hun altså gjort. Med skjebnesvangre resultater for seg selv.
LITEN GUTT:6 år gammel ble Jack flyttet fra Bakkebø Åndssvakehjem til Waisenhuset i Stavanger. Fotografiet ble tatt kort tid etter ankomst og var et såkalt «studiebilde for sakkyndige».
Jeg er heldigvis ikke "sakkyndig" på dette området, men min spontane reaksjon er at Jack har et både våkent og interessert uttrykk i ansiktet og er temmelig sikkert alt annet, enn "åndssvak", stakkars pjokk.
Kilde: http://www.aftenposten.no/amagasinet/article1449094.ece
Synnøves egen webside:
Linker:
Globalistenes fremste agent av Synnøve Fjellbakk Taftø (artikkelen, som pånytt fikk henne tvangsinnlagt og tvangsbehandlet i isolat på psykiatrisk institusjon av myndighetene, som åpenbart anså den som farlig, for dem)
Synnøve i UD lekket om EØS-forhandlingene
EØS-BOMBE fra UD-tjenestemann
Telefonintervju med Politisk Fange Synnøve Fjellbakk.
Former Soviet Dissident Vladimir Bukovsky Warns about Soviet like EU Dictatorship (EUSSR)
Mr Bukovsky was one of the heroes of the 20th century. As a young man he exposed the use of psychiatric imprisonment against political prisoners in the former USSR (Union of Soviet Socialist Republics, 1917-1991)
and spent a total of twelve years (1964-1976), from his 22nd to his 34th year, in Soviet jails, labour camps and psychiatric institutions.