Skuddene som falt på Utøya 22. juli 2011

Forumregler
Forvaret blir rasert, lagt ned. Det er en skam at vårt forsvar forblir en trist kopi av 1939.

Skriv et svar


This question is a means of preventing automated form submissions by spambots.
Smil
:D :) :( :o :shock: :? 8) :lol: :x :P :oops: :cry: :evil: :twisted: :roll: :wink: :!: :?: :idea: :arrow: :| :mrgreen:
BBCode er
[img] er
[flash] er AV
[url] er
Smil er
Emne
   

Utvid visningen Emne: Skuddene som falt på Utøya 22. juli 2011

Bedraget mot folk og land

Innlegg Ørneredet » Fre Jan 03, 2020 8:54 pm

Var du en av dem som trodde at Norge hadde et flott demokrati?

Var du en av dem som mistet en venn på Utøya i 2011- eller flere venner? Da leser du på rett sted.

Bedragerne i Norge lirer av seg flotte og lange taler- uten innhold- dvs alt er løgn og bedrag.

Stay Behind er en gruppe individer som kun drar rundt for å drepe hvem som helst- for å sikre at Norge skal forbli under et OLIGARKI.
Det var disse svinene som var på ferde ute på Utøya- i 2011. Flere av dem er kjente fjes hos regjeringen og i Nrk. De har til og med giftet seg med hverandre, slik at det skal virke så flott og tilfeldig. Men det er massemordere.

På sin "fritid" klarer de ikke å holde seg i "frakken"- og dreper mennesker også da. Dette vet politiet alt om, men de forsøker å støvsuge miljøet etter passende individer som har vært i søkelyset før- som de kan anholde og plage og fengsle. Slik er det saker og ting gjøres i dette meget korrupte landet- hvor hverken politi eller dommere er til å lite på.

Det er med andre ord på høy tid å sette en stopper for disse bandittene som tar seg friheter i vårt land.

Nå har det blitt samlet tropper som er klare til å ta tak i sakene. De som var på Utøya og drepte ungdommer- er kjente fjes.

Re: Skuddene som falt på Utøya 22. juli 2011

Innlegg Kgb Informer » Tir Jan 22, 2019 11:24 am

Norulv Øvrebotten

I en verden utenfor tenkningen om moral hos normale mennesker

Konspirasjon er navnet som de hemmelige russiske tjenestene selv bruker på faget som de utøver. Der det er en konspirasjon må det nødvendigvis være en teori. Som regel er det en hel oppskrift som det skapes kreative variasjoner av. I dette tilfellet er det en gammel stalinistisk.

Innen etterretning og kontraetterretning er falske flagg operasjoner et velkjent fenomen, så massedrapet i Norge og alt bedraget som fra første stund er blitt spunnet på de 69 likene, de fleste av barn og ungdommer, er ikke noe som prinsipielt er nytt i historien. Det er bare så ekstremt rått gjennomført og brutaliteten er kommet oss så nær.

Jeg kom inn i Forsvarsdepartementet i 1978 som soldattillitsmann for Luftforsvarets mannskaper i Norge og ble politisk trukket inn i kretsen rundt Haakon Lie og hans gamle høyre hånd, daværende byråsjef John Sundhagen. Da var Rolf Hansen forsvarsminister og Johan Jørgen Holst var statssekretær.

Siden har jeg levd med forsvars- og sikkerhetspolitikk enten jeg har vært innenfor eller utenfor Forsvaret, i mediene eller i andre sammenhenger. Jeg er av russisk etterretning blitt omtalt som "Big Fish" og kalt en veldig modig mann. Så da er jeg muligens begge deler. Noen liten fisk er jeg i hvert fall ikke. Jeg har opplevd litt av hvert. Med livet som innsats.

Det har vært et lærerikt liv. Et helt usedvanlig liv har det vært.

Jeg lærte av Jens Christian Hauge at jeg skulle bare overse folk, det gjorde han, så jeg overser uvitende mennesker som skulle finne på å stemple meg som useriøs konspirasjonsteoretiker eller forsøke på å svekke troverdigheten min ved hjelp av andre personangrep. Blant annet fordi jeg ble syk av å bli mishandlet. Å diskreditere meg på alle mulige vis har jo sterke krefter holdt på med siden midten av 90-tallet. Jeg er et menneske som vet for mye, kan for mye og som forstår for mye. I hvert fall mer enn det jeg har hatt godt av.

Konspirasjon er det mest håndfaste faget innen politikk. Kan du ikke noe om det, er og blir du en amatør i særlig maktpolitikk. Du er dømt til å bli et hjelpeløst offer for manipulasjon.

Når du kan og behersker de gamle kommunistiske fremgangsmåtene innen bedrag, kan du for eksempel som jeg har gjort gå inn og bevise at ingen gransking av hva som hendte 22. juli er skjedd, selv om det fikst er skapt en illusjon hos befolkningen om at så er skjedd. Noe som danner grunnlaget i bunn også for saksbehandlingen som skjer i Stortinget av Riksrevisjonens kritikk av terrorberedskapen nå om dagen.

Er noe usant i bunn, kan ingenting som utledes fra det senere bli sant. Det er rasjonelt umulig. Det er å bygge videre på noe usant og følgen er bedrag. Slik du ser blir gjort i Stortinget nå. På fjerde året.

Et usant premiss kan aldri lede til en sann konklusjon.

Derimot skaper denne fremgangsmåten effektiv cover-up. Stadig mer ettersom saksbehandlingen baller på seg og tiden går. Slik at det som i virkeligheten er skjedd blir maskert stadig bedre.

Jeg forstår at vanlige mennesker har vondt for å innse at verden kan være så djevelsk og brutal som jeg beskriver. Så virkeligheten blir fortrengt. Ikke minst fordi det blir skapt kognitiv dissonans å få knust og ødelagt hele det grunnleggende bildet som du har av eget land, eget system og egne ledere.

Utryggheten som er en følge av å få en fast eksistensiell forestilling ødelagt, nekter de fleste å bli konfrontert med. De nekter til og med å godta beviser. De velger heller taushet og fortrengning. Mennesket evne til å fortrenge er grenseløs.

"Kognitiv dissonans skaper psykologisk ubehag som vil motivere personen til å redusere dissonansen og oppnå konsistens. Når en person opplever dissonans vil han aktivt prøve å unngå situasjoner og informasjon som er sannsynlig til å øke dissonansen," heter det i Wikipedia. Om fenomenet som har preget Norge og nordmenn flest de siste fire årene.

Mannen uten ansikt, mesterspionen Markus Wolf, sjef for utenlandsetterretningen hos øst-tyske Stasi, sa at enhver løgn må ha sju løgner for å oppnå sannhetens aura. Det var et sitat fra Martin Luther. Markus Wolf sa også følgende om forskjellen på moral hos etterretningsvesen og normale mennesker utenfor denne lukkede verdenen. Her sitert i nekrologen over ham i Washington Post etter at han døde i 2006:

"The morality of the intelligence world can never be compared with the normal moral thinking of normal people."

Moralen i den verdenen som etterretningstjenester hører til, kan aldri sammenliknes med den normale moralske tenkningen hos normale mennesker. I den ordinære verdenen. Det er så sant som det er sagt. Det forklarer det meste.

Også om 22. juli 2011.

http://www.washingtonpost.com/.../11/09 ... 01967.html

Kognitiv dissonans er en spenningstilstand som søkes unngått. Denne spenningstilstanden hos mennesker blir først skapt og deretter utnyttet i slike narrespill. Hvor makt indirekte blir befestet ved bruk av kombinasjonen terror og bedrag. Med alle sine motsigelser.

http://no.wikipedia.org/wiki/Kognitiv_dissonans

Politiets delta gruppe mente det var 3-5 skyttere på Utøya den 22. juli 2011-.

https://www.derimot.no/jan-harstad-22-juli-massakren/

Hele massakren var kort og godt en politisk melding- fra Globalistene. Det var de selv som stod for hele arrangementet pluss moms.

Nå skal nasjonen Norge invaderes av våpenføre fremmede muslimer. Har du ladet kanonen?

Re: Skuddene som falt på Utøya 22. juli 2011

Innlegg BmOnline » Søn Des 23, 2018 8:59 pm

Av “Norvoice”.

For de som fremdeles føler en viss uro over det som skjedde den gang og som lurer på om alt egentlig har kommet frem, her er et lite tilbakeblikk på terroren i 2011…

Tror du f.eks. at alt er oppklart nå som dette skrives 7,5 år senere? Tror du at alt omkring bomben i regjeringsbygget i Oslo, skuddene på Utøya og flukten til AUF-lederen i den NIS-registrerte båten MS Thorbjørn er oppklart og forklart til offentligheten? Du er i så fall ikke alene om det.

De fleste nordmenn har slått seg til ro med at det meste nå er oppklart og at den offisielle forklaringen om kun én gjerningsmann stemmer. Akkurat som de tror det stemmer at den ansvarlige nå har fått sin velfortjente straff. Det føles så trygt og sikkert å ha svar på slike viktige ting, for da kan man bare glemme det som skjedde og gå videre. Tror man.

Hvis du er en av de mange som fremdeles tror dette, så har du mange overraskelser i vente fremover. Spesielt hvis du er av den nysgjerrige typen som ikke helt slår deg til ro med hva myndigheter og massemedier forteller deg, eller med det du selv tror fant sted. Etter at jeg selv har brukt mye tid på å undersøke denne hendelsen, er jeg overbevist om at bare en liten brøkdel av det som skjedde den dagen, både i Oslo og Tyrifjorden, er kommet offentligheten for øre.

Men kan det være mulig da, tenker du kanskje? Faktisk så er det mulig, fordi det skjedde så veldig mange oppsiktsvekkende ting den dagen. Selv bare små utsnitt av det som skjedde har fått enormt mye oppmerksomhet og tatt så stor plass i mediene, at folk har blitt helt forvirret av det. Vi snakker her om ganske mange skjebner, og hver enkelt skjebne har sin egen historie å fortelle. Man klarer ikke å absorbere alt som skrives og sies, og oversiktsbildet blir derfor veldig fragmentert og oppstykket. Fakta som har fremkommet kan fort bli oversett, og oversikten blir så som så. Informasjonen kan også bli manipulert av de som måtte ha interesse av det, og ikke minst gjelder dette myndighetene og politiet som gjerne vil fremstå som ansvarlige og med kontroll over situasjonen. Det er jo derfor de er i slike stillinger. Fakta og informasjon som blir oversett eller ikke lagt vekt på etter hendelser som dette, har lett for å gå i glemmeboken.

Derfor er det veldig viktig å være tidlig ute med å samle så mye informasjon som man kan. Det bør skje så raskt som overhode mulig når slike viktige hendelser finner sted. Informasjon fra de som selv opplevde hendelsen, eller fra noen som observerte ting andre gikk glipp av. Så kan man bruke tiden etterpå til å analysere grundig hver bit av informasjon og hver enkelts historie.

Hvis man ønsker det virkelig store bildet, må man også hente informasjon om ting som skjedde flere måneder og kanskje år før selve hendelsen, i tillegg til alt som skjedde etterpå. Vi snakker altså her om et enormt stort kompleks av aktiviteter som, når man tenker litt etter, umulig kunne innbefatte bare 1 mann – han som ble dømt for terroren.

Det finnes de som har gransket og undersøkt et stort omfang av bilder og detaljer fra den dagen, og fra disse har det framkommet ting som ikke har blitt belyst i de statsfinansierte og gjennomkontrollerte massemediene. Ting som kan ha svært mye å si for å kunne ha et godt overblikk over disse alvorlige hendelsene.

Siden omfanget er så stort og dette bare er en liten første artikkel om saken, så skal jeg i første omgang konsentrere meg om en liten men ganske konkret sak som skjedde mens skytingen pågikk på øya ute i Tyrifjorden. En sak som jeg tror er helt ukjent for de fleste nordmenn, siden de færreste har tatt seg tid til å gå så dypt inn i denne materien som det jeg og en del andre har gjort i løpet av de siste 7,5 årene…

Kjetil Klakegg Bergheim var en lokal AUF-leder fra Sogn og Fjordane som havnet midt i dramatikken sammen med de rundt 700 andre deltagerne på AUF-leiren på Utøya denne juli-dagen i 2011. De fleste var ungdommer, med AUF-leder Eskil Pedersen som den desidert eldste med sine 27 år.

Bergheim hadde sammen med flere andre klart å flykte unna kuleregnet som i følge vitner ble spredt ut over øya av flere skyttere. I et desperat forsøk på å unngå å bli drept, hadde han gjemt seg i en busk nede mot fjorden. Som følge av at han i ettertid har vært istand til å skrive om denne fryktelige opplevelsen på sin egen blogg, så skjønner vi allerede nå at han heldigvis overlevde massakren.

Hvor mange skyttere var det egentlig på Utøya?
I de to påfølgende dagene fortalte mange ungdommer til mediene om det de hadde opplevd, før politiet satte foten ned og nærmest bestemte at det kun hadde vært 1 skytter på øya! Deretter ble det også helt stille i de store mediene om dette, til tross for alle ungdommene – og andre – som fortalte om flere skyttere. Denne tausheten om flere skyttere vedvarte også tvers igjennom hele rettsaken mot Breivik, selv om flere stod frem i andre sammenhenger og fortalte det motsatte. Vitnesbyrd som også ligger på YouTube. [1] [2]

Vi kan gå direkte til noe av det Kjetil Klakegg selv skrev om dette senere. Leserne kan selv lese hele blogghistorien hans sammenhengende på linken jeg har lagt ut her [3].
———–
“Min Utøya Historie”

“Det er nå gått mer enn to måneder siden jeg var på Utøya. Dette er min historie slik jeg husker den. Den er ikke komplett og navn er ikke nevnt. En av personene som er nevnt anonymt i teksten er dessverre ikke blant oss lengre.

Etter at informasjonen om bomben i Oslo er gitt til alle på Utøya går jeg inn i Lillesalen sammen med to personer jeg kjenner. Vi satt oss i hver vår stol. Vi diskuterte hva som har skjedd mens vi prøvde å komme oss på internett, men det var nede. Selv om jeg var på Utøya så var det veldig ubehagelig å vite at Norge har blitt angrepet. Hvem står bak? Jeg husker jeg sa til de to jeg satt med at “nå har vi nok tapt valget…”

Plutselig smeller det. Det høres ut som noen som leker med knall, eller kanskje noen har fyrt av en rakett. Så et skudd til. Og et til. Folk begynner å bli urolige. Folk vil se hva som skjer. Plutselig går det på en eller annen måte opp for oss at noen skyter med våpen. Folk stormer mot døra som fører ut til teltleiren.”
———–
Deretter forteller Bergheim en del ting om hva som skjer mens de flykter og hvilke tanker som farer gjennom hodet hans. Vi kan gå direkte til der han og flere andre har kommet seg i delvis skjul bak en busk nede ved fjorden, og sitter og håper på hjelp:
———–
“Det skytes enormt mange skudd på Utøya. Stemningen er dyster. Jeg er livredd, det plaskregner, det er tåke og noen ønsker faktisk å drepe meg. Kan det egentlig bli verre?

Omtrent halvveis ute i dramaet kommer det en tredje person inn i busken. Jeg har aldri sett ham før, men han prater høylytt, tilkaller enormt med oppmerksomhet og dermed truer min eksistens. Jeg ber han holde kjeft og sitte ned eller dra sin vei. Han velger heldigvis det første. Han setter seg ned og er musestille resten av tiden. Omtrent samtidig får jeg vite at personen som skyter er utkledd som en politimann. Jeg forteller det stille til de andre. Han som akkurat kom inn sier at han allerede vet det.

På et tidspunkt ser jeg en annen person jeg kjenner gå ut mot vannet. Deretter hører jeg et plask og jeg antar at han har lagt på svøm. Han er langt ifra den eneste. På et tidspunkt gikk det ganske mange forbi der vi kunne se ut. Vi hadde dårlig utsikt og håpet at innsikten var minst like dårlig. Vi hører at de legger på svøm. Plutselig skytes det. Denne gangen er smellene veldig høye. Tre-fem skudd blir avfyrt og noen av de som gikk ned mot vannet kommer løpende opp igjen og skriker at det skytes fra landsiden. Da mistet jeg egentlig alt håpet. Jeg trodde der jeg lå at det var flere på Utøya som skjøt, og nå sa noen at det i tillegg skytes fra landsiden. Når politiet da kommer, om de kommer, så må de faktisk sikre landsiden før de kan ta seg over til Utøya. Og dersom det er mange bomber i Oslo, så vil de (slik jeg oppfattet det der og da) ha masse tid til å saumfare hele øya og skyte alle sammen som er der. Dette er nok gjennomtenkt og det er neppe, tenkte jeg, mangel på ammunisjon.”
———–

Sitat slutt.

Som vi ser så mener både Bergheim selv og andre ungdommer at det var flere skyttere på Utøya, og at skudd også kom fra landsiden imot de på øya som flyktet ned mot vannet. Når vi også vet at politiet selv ganske lenge gikk ut fra at det var flere skyttere på øya basert på det ungdommer selv hadde fortalt dem, både direkte og via andre på mobil, så er det merkelig at alle disse vitnene og deres informasjon ikke ble belyst i den påfølgende rettssaken i Oslo tinghus.

Jeg skal ikke trekke noen endelige konklusjoner, men overlate til leseren selv å lese hele bloggen sammenhengende og i tillegg ta en titt på de linker som jeg har lagt ut her. Mange vitner har stått frem og fortalt om flere skyttere, men de har ikke blitt trodd. Deres vitnemål har blitt fullstendig “glemt” eller underslått i den påfølgende rettsaken etter tragedien. At store deler av rettssaken og det som framkom i Stoltenberg-regjeringens egen rapport om saken (deriblant vitneavhør) i tillegg har blitt hemmeligstemplet i 60 år, virker også veldig merkelig. Det hevdes at omtrent 80% av alt som ble avdekket har fått hemmelighets-stempel, uten at jeg kan garantere at det tallet er riktig. Det er jo som kjent hemmelig…

Hvordan ting som dette kan finne sted i det som offisielt blir kalt et “åpent demokrati i verdens beste land å bo i”, ja det kan man jo bare undre seg over…

https://norgesavisen.no/en-utoya-histor ... sOOdmQ9QjA

Kjetil Klakegg Bergheim på Utøya 22. juli 2011

Innlegg BmOnline » Søn Des 23, 2018 8:54 pm

Min Utøya-historie

>> Click here for english version

Det er nå gått mer enn to måneder siden jeg var på Utøya. Dette er min historie slik jeg husker den. Den er ikke komplett og navn er ikke nevnt. En av personene som er nevnt anonymt i teksten er dessverre ikke blant oss lengre.

Andre innlegg om 22. juli:
- Sofahelter og andre helter (innlegget VG og NRK siterer)
- Er journalister forvokste barnehagebarn?
- Å møte hat med kjærlighet


Til mine kjære Nyhetsspeilet-lesere: Gratis kake og brus til den som kan søke opp denne siden med en annen historie enn den som ligger her nå. Jeg følger forresten med på diskusjonene dere har om meg, uten hjelp fra PST.

(Jeg har ikke lest over teksten selv, bare skrevet den og derfor kan det forekomme skrivefeil)

---

22. juli 2011. Det er en fredag og jeg er på Utøya. Jeg hadde ankommet dagen før, to dager forsinket på grunn av en betennelse i store-tåen min. Jeg står opp litt senere enn de fleste andre i leiren siden jeg satt oppe altfor lenge om natta. Det første jeg får med meg er foredraget til Gro Harlem Brundtland. Det neste jeg får med meg er et foredrag av Stine Renate Håheim. Midt under foredraget kommer det en person bort og sier at alle må samle seg i Storesalen etter at foredraget er over, de har noe viktig å meddele. Jeg ser på vedkommende at noe alvorlig har skjedd. Rett etterpå får jeg en SMS. Vedkommende lurer på om jeg har fått det med meg. Hva da? spør jeg tilbake. Jeg går fra foredraget med en litt ubehagelig følelse. Går inn i teltet, finner iPaden min, logger meg på internett og besøker en nettavis: En bombe har gått av i Oslo!

Jeg går tilbake til foredraget og mer vedkommende som sendte meg en SMS om å holde meg oppdatert. Nettet på Utøya var allerede begynt å bli tregt og jeg hadde en mistanke om at alt kom til å kollapse når alle får vite hva som skjer. Ber pappa om å gjøre det samme, og forsikrer han om at Utøya mest sannsynlig er verdens tryggeste plass for øyeblikket.

Etter foredraget går vi inn i Storesalen. Mange vet nå hva som har skjedd og det er en ubehagelig følelse i rommet. Mange på Utøya kjenner folk som jobber i Regjeringskvartalet. Vi får informasjon og en del har spørsmål. Et av spørsmålene som ble stilt var om diskoteket om kvelden kom til å bli avlyst. Vi fikk ikke noe umiddelbart svar på det...

Det første skuddet
Etter at informasjonen om bomben i Oslo er gitt til alle på Utøya går jeg inn i Lillesalen sammen med to personer jeg kjenner. Vi satt oss i hver vår stol. Vi diskuterte hva som har skjedd mens vi prøvde å komme oss på internett, men det var nede. Selv om jeg var på Utøya så var det veldig ubehagelig å vite at Norge har blitt angrepet. Hvem står bak? Jeg husker jeg sa til de to jeg satt med at "nå har vi nok tapt valget..."

Plutselig smeller det. Det høres ut som noen som leker med knall, eller kanskje noen har fyrt av en rakett. Så et skudd til. Og et til. Folk begynner å bli urolige. Folk vil se hva som skjer. Plutselig går det på en eller annen måte opp for oss at noen skyter med våpen. Folk stormer mot døra som fører ut til teltleiren. Jeg reiser meg rolig opp og går mot døra. Jeg skjønner på en måte, men nekter å godta det. Jeg bøyer meg ned bak alle som prøver å presse seg gjennom døra. Det var kanskje 10-20 personer som prøvde å komme seg ut. Jeg tar tak i skoene mine og forsøker å ta de på. Så langt kom jeg aldri. Flere skudd blir avfyrt. De er rettet mot Lillesalen. Som på kommando snur alle i døra seg. På en eller annen rar måte klarte jeg å reise meg og komme meg bort fra døra før de snublet over meg. Det ville de nok gjort dersom jeg ikke hadde stablet meg på beina.

Jeg springer inn i Storesalen. Den ligger vegg i vegg med Storesalen. Plutselig står jeg midt i Storesalen. Skudd avfyres og jeg tenker ikke. Noen må tenke for meg og skriker til meg at jeg må legge meg ned inntil en vegg. Jeg gjør som jeg får beskjed om. Jeg dukker ned og løpet inntil veggen og setter meg ned. Jeg tror jeg er den personen som da sitter nærmest døra som fører ut i gangen. Plutselig hører vi nye skudd, men denne gangen oppfatter vi skuddene for å komme fra Lillesalen. Folk spretter opp og løper mot døra. Nå er det den sterkestes rett som gjelder. Ikke noe solidaritet å spore. Jeg kommer meg fort ut og løpet ut på grusplassen foran bygget.

Å løpe for livet
Inntil nå har jeg hele tiden tenkt, i den grad jeg har tenkt, at det er én person som skal skyte én annen konkret person. Et internt oppgjør av noe slag. Da jeg kommer ut på grusplassen ser jeg en person som ligger skutt. Jeg hører skudd fra huset bak meg og jeg jeg løper ned mot kaien. På toppen av bakken ser jeg ytterligere to personer. En ser jeg er skutt, den andre antar jeg at er skutt (i ettertid vet jeg at kun en av dem var skutt). Da går det opp for meg at det er noe mer enn et lite oppgjør. Det kan tenkes at jeg faktisk løper for livet, så jeg fortsetter å løpe ned mot kaien og håper at en eller annen båt ligger der og at jeg kan komme meg med.

På veien ned bakken mot kaien står det en person og skriker at vi ikke må løpe ned til båten. Det er en dødsfelle. Jeg tar meg ikke tid til å analysere og vurdere det som blir sagt, jeg bare stoler på vedkommende og løper mot fotballbanen. Rett før jeg kommer ned til fotballbanen treffer jeg en jeg kjenner. Han sier bare at dette er det jævligste han har vært med på. Jeg sier at ting aller helst vil gå bra. Han stopper opp ved låven for å finne seg en plass å gjemme seg. Jeg kjenner ikke særlig godt til låven, så jeg løper til fotballbanen.

Under hele oppholdet mitt på Utøya har jeg haltet rundt på grunn av betennelsen jeg hadde i tåen. Det gjør jeg ikke. Adrenalinet stenger smertene ute og jeg løper nok fortere enn jeg noen sinne har løpt. Da jeg hadde kommet over nesten hele fotballbanen treffer jeg på en av personene jeg satt med i Lillesalen. Det er mange personer som løper i samme retning. Vi stopper opp og det blir diskutert hvor vi skal gjemme oss. På noe slikt som fire-fem sekunder kom det opp forslag om å gjemme seg ved pumpehuset og at vi kunne svømme til land. De velger såvidt jeg klarte å oppfatte pumpehuset. Dessverre er det en av plassene der veldig mange ble skutt og drept litt senere.

Jeg på min side sier til han jeg kjenner at "jo flere vi er sammen, jo oftere nyser vi" og nærmest forlanger at han blir med meg i motsatt retning. Han blir med og vi finner en plass ved i nærheten av vannkanten vi legger oss ned. Jeg følte meg ganske trygg på at dette kom til å gi seg snart. Enten måtte den som skjøt gå tom for skudd, eller så ville noen leke helt. Ingen av delene skjedde.

Kontakt med verden
Helt fra jeg satt i Storesalen, så har jeg prøvd å ringe pappa. Problemet er bare det at jeg hadde kjøpt meg en ny mobiltelefon noen dager i forveien og jeg hadde ikke sett så altfor nøye på den enda. Jeg rotet en god del, men da jeg endelig fikk satt meg ned og hadde mer enn fem sekunder på meg til å taste nummeret rolig klarte jeg det. Pappa tok telefonen og jeg fortalte at noen skjøt på Utøya. Jeg merket fort at dette ikke var noe han helt ville tro på. Det var altfor uvirkelig. Det var det for meg og. Jeg ville ikke tro på det og jeg tenkte på hvor dumt dette måtte høres ut, spesielt dersom det jeg nå fortalte ikke var sant. Det kunne jo hende at det fantes helt logiske, ikke-voldelige forklaringer på hva jeg hadde sett og hørt.

Skuddene kunne jo være falske. Personene som var skutt kunne jo være del av et skuespill. Kanskje delegasjonslederen vår hadde glemt å informere oss om at det skulle skje en falsk krig på Utøya og at vi ikke måtte få panikk når det skjedde. Alt var under kontroll. Et øyeblikk følte jeg meg dum der jeg satt og gråt med pappa på tråden. Men det kom fort flere skudd og jeg slo tanken fra meg. Dette kunne ikke være et skuespill. Alle løp jo.

Nye skudd kom og jeg følte at de kom nærmere der vi satt. Dersom det kom en person med våpen der vi satt, så ville vi være sjanseløse. Vi måtte finne en bedre gjemmeplass. Mens jeg ringte pappa, så ringte han jeg var med 113. Han kunne fortelle meg rett etterpå at han ikke var alene om å ringe, men han oppfattet det slik at han var blant de aller første. Det var nå flere minutter siden de første skuddene var avfyrt.

Noen meter unna der vi satt sto det et tre. Greinene på dette treet vokste litt ut, så rett ned i bakken, samt at det var en del lave greiner. Jeg anslo at dette var det beste gjemmestedet i umiddelbar nærhet. Jeg krøp inn og la meg i busken. Det gjorde også vedkommende som var med meg. Nå var jeg livredd. Jeg tenkte at uansett hva som skjer, så må det ikke komme en eneste lyd fra busken, så jeg sier til pappa at han må viske i telefonen og kun si ting som er nødvendig. Han ber meg å gi en lyd fra meg av og til slik at han vet jeg er i live.

En og en halv time i en busk
I hvilken rekkefølge ting skjer i etter dette er ganske uklart, men telefonen min begynner etterhvert å ringe. Det er mange som vil ha tak i meg, men jeg avslår alle anrop, bortsett fra ett. Jeg tenkte at han kunne få høre at jeg var på Utøya, slik at han kunne informere de andre av våre felles bekjente om at de ikke måtte ringe meg. Det bråkte for mye. SMSene strømte inn, men jeg leste dem ikke. Jeg hatet det dypt og inderlig. Beklager. Jeg hadde fire tanker i hodet:

1. Ikke lag unødvendig lyd
2. Hva skal jeg gjøre om noen finner meg?
3. Hva skal være det siste jeg sier til pappa før jeg dør?
4. Hva skjer etter døden?

Det første løste jeg greit ved å ikke bevege meg, til tross for at det krøp maur oppover kroppen min og beit meg overalt. Jeg så også til at jeg ikke hadde på meg klær som kunne avsløre unødvendig godt at jeg var her. Heldigvis hadde jeg ikke røde klær på meg. Jeg så opp på den andre personen som lå i busken og forsikret meg om at han satt i ro og ikke hadde på seg klær med farger som lett kunne sees. Det hadde han ikke.

Det andre var verre. Kom det en person med et våpen hit, så ville ikke jeg ha sjans i havet til å slippe unna. Det var ingen pinner i busken som var store nok til å kunne slå en person bevisstløs. De var alt veldig råttent av det som lå der. Kunne jeg slå vedkommende bevisstløs med iPaden min som jeg av en eller annen grunn fremdeles hadde i hånden? Neppe. Hadde vedkommende som var i busken fremdeles mobiltelefonen sin? Da kunne jo vi kaste den bort i en annen busk et stykke unna og ringe til den for å avlede gjerningsmannens oppmerksomhet et lite øyeblikk og dermed øke vår sannsynlighet for å slippe unna. Dessverre hadde han kun batteriet i hånden. Mobilen hadde han ikke lengre. Jeg innser at jeg er sjanseløs dersom han kommer.

Det er nok derfor den tredje tanken slår inn. Hva vil jeg at skal være det siste pappa hører meg si før jeg dør. Jeg innser at fra og med at jeg oppfatter at nå dør jeg, til jeg er død vil de gå toppen to sekunder. På de to sekundene skal jeg både registrere, ta innover meg, tenke hva jeg skal si og si det. Så vil det bli svart.

Eller, vil det egentlig bli svart? Ønsker jeg at det skal bli svart? Tankene raser gjennom hodet. Energi kan ikke forsvinne eller oppstå, ergo forsvinner ikke jeg heller. Men, hva om jeg kommer i en tilstand der jeg kommer til å oppfatte at jeg nå er død og at noen sørger over meg? Ønsker jeg å oppleve den sorgen de andre har ovenfor meg? Nei, faktisk ikke. Jeg håpte at det skulle bli svart. Punktum.

Det skytes enormt mange skudd på Utøya. Stemningen er dyster. Jeg er livredd, det plaskregner, det er tåke og noen ønsker faktisk å drepe meg. Kan det egentlig bli verre?

Omtrent halvveis ute i dramaet kommer det en tredje person inn i busken. Jeg har aldri sett ham før, men han prater høylytt, tilkaller enormt med oppmerksomhet og dermed truer min eksistens. Jeg ber han holde kjeft og sitte ned eller dra sin vei. Han velger heldigvis det første. Han setter seg ned og er musestille resten av tiden. Omtrent samtidig får jeg vite at personen som skyter er utkledd som en politimann. Jeg forteller det stille til de andre. Han som akkurat kom inn sier at han allerede vet det.

Tiden går, lydene fra skuddene øker av og til å styrke og av og til forsvinner de, som om han kommer nærmere av og til og går bort fra oss av og til. Det eneste vi kan gjøre er å sitte der og håpe at det ekte politiet snart kommer. Hvis de kom da...

Plutselig tenker jeg at det ikke er sikkert at de kommer. Hvorfor skal de prioritere Utøya dersom det er mange bomber som går av i Oslo? Rett før skytingen startet gikk det et rykte om at politiet hadde rykket ut til minst en bombe til. Hvorfor skulle de da prioritere Utøya?

På et tidspunkt ser jeg en annen person jeg kjenner gå ut mot vannet. Deretter hører jeg et plask og jeg antar at han har lagt på svøm. Han er langt ifra den eneste. På et tidspunkt gikk det ganske mange forbi der vi kunne se ut. Vi hadde dårlig utsikt og håpet av innsikten var minst like dårlig. Vi hører at de legger på svøm. Plutselig skytes det. Denne gangen er smellene veldig høye. Tre-fem skudd blir avfyrt og noen av de som gikk ned mot vannet kommer løpende opp igjen og skriker at det skytes fra landsiden. Da mistet jeg egentlig alt håper. Jeg trodde der jeg lå at det var flere på Utøya som skjøt, og nå sa noen at det i tillegg skytes fra landsiden. Når politiet da kommer, om de kommer, så må de faktisk sikre landsiden før de kan ta seg over til Utøya. Og dersom det er mange bomber i Oslo, så vil de (slik jeg oppfattet det der og da) ha masse tid til å saumfare hele øya og skyte alle sammen som er der. Dette er nok gjennomtenkt og det er neppe, tenkte jeg, mangel på ammunisjon.

Redningen kommer
På et tidspunkt hører jeg et helikopter. Jeg tenker at redningen er nær. Jeg er veldig lettet. Det kan nå tenkes at jeg overlever dette marerittet. Men det skjer ikke noe mer. Eneste jeg hører er nye skudd. Men en stund etter dette får jeg beskjed fra pappa om at politiet har arrestert en person på Utøya. Jeg er lettet, nå vet jeg i det minste at politiet er på øya. Men ettersom jeg var helt overbevist der jeg satt om at det var flere personer som skjøt, så turte jeg ikke røre meg.

Jeg ble liggende helt stille med mobilen inntil øret og iPaden inntil hjertet. Jeg hadde i løpet av tiden jeg lå der kommet på en sak jeg leste en stund tilbake om en person som ble skutt ble reddet av mobiltelefonen i lomma. Da kan jo det tenkes at iPaden min kunne gjøre samme nytten.

Vi ble alle liggende helt stille. Etter en stund kom det tre politifolk. De var bevæpnet og sto rett ovenfor der vi lå. De så rett ned på oss. Jeg visste at det ble sagt at det var en i politiuniform som skjøt, så hvorfor skulle ikke disse også kunne skyte oss. Jeg ga tegn til de to andre i busken at de måtte ligge helt stille og ikke gi en eneste lyd fra seg. De gjorde som jeg sa og politifolkene gikk videre. De hadde nok ikke sett oss selv om vi så dem.

Vi ble liggende videre. Noen minutter etter hørte jeg at det kom en del båter som nærmet seg øya. Noen meter framfor meg hørte jeg at personer ble satt i land. De ble ropt ut masse kommandoer. Vi hørte at de delte seg. Vi så på hverandre og ble på en eller annen måte, uten å si et ord, enige om at en av oss måtte gå ut av busken. Den siste personen som kom inn i busken satt best til. Vedkommende kunne gå ut av busken, trodde jeg, uten å bråke for mye. Så feil kan man ta og politiet som sto utenfor oppdaget selvsagt personen. Det skjønte jeg og jeg håpte dypt og inderlig at vi som lå inne i busken fremdeles ikke skulle bli oppdaget. Jeg ventet tross alt bare på at det skulle bli avfyrt et skudd. At vedkommende falt om død på bakken. At det var min skyld, jeg hadde tross alt vært med på å sende personen ut. Men skuddet kom ikke. Heldigvis.

Jeg følte meg på ingen måte trygg, men fant av at dersom vi ikke kunne stole på disse politifolkene, så ville jeg uansett ikke overleve, så hvorfor ikke bare bli ferdig med det? Så vi gikk ut av busken og der møtte vi fire personer fra spesialstyrken som siktet mot oss, ransaket oss og sa at vi skulle løpe mot kaien samtidig som vi ga oss til kjenne. Det gjorde vi. Der sto det enda flere politifolk og siktet mot oss. Og nok en gang var jeg redd for at skudd skulle bli avfyrt. At vi var lurt opp i en felle. Hele kroppen sa til meg at jeg måtte løpe min vei, og på et tidspunkt var det også like før.

Vi ble ransaket og satt i bord i en privat båt og kjørt over til landsiden. For første gang på over en time følte jeg meg litt trygg. Jeg hadde tross alt ikke hørt noen skudd på en stund og personene i politiuniform hadde fremdeles ikke skutt oss.

Da vi kom på landssiden møtte vi masse folk som allerede hadde kommet seg over. Mange hadde svømt, andre hadde nettopp kommet i båt. Folk hadde panikk. Mange hadde sett mye. Etter en stund ble vi kjørt til mottakssenteret på Sundvolden Hotell.

I løpet av den tiden jeg lå i busken ble fire av mine venner drept. 65 andre ble det også.

https://web.archive.org/web/20131202082 ... -historie/

Re: Skuddene som falt på Utøya 22. juli 2011

Innlegg BmOnline » Søn Des 23, 2018 9:22 am

Utøya drapene.

Det er ikke bare pussig, men helt utrolig at man lager en FILM om Utøya massakren.

Og det er vel noe i det Klakegg over her sier- at vi ikke må dra med oss denne Utøya saken hele livet..

Men hva gjør systemet i Norge? Jo, de koker suppe på noe som de selv har satt i scene for å lure norges befolkning.

Og det er med andre ord sinnsyke mennesker som gjør slikt.

BmOnline

Kjetil Klakegg Bergheim på Utøya 22. juli 2011

Innlegg BmOnline » Ons Nov 07, 2018 8:40 am

Øistein Østgaard

Fant igjen denne bloggen som AUF-leder fra Sogn og Fjordane - Kjetil Klakegg Bergheim skrev om sine opplevelser på Utøya 22-Juli 2011 og som han hadde kalt 'Min Utøya Historie'. Bloggen er nå slettet, men jeg skrev i 2012 ned det viktigste som stod der og det var følgende:

"Plutselig skytes det. Denne gangen er smellene veldig høye. Tre-fem skudd blir avfyrt og noen av de som gikk ned mot vannet kommer løpende opp igjen og skriker at det skytes fra landsiden. Da mistet jeg egentlig alt håpet. Jeg trodde der jeg lå at det var flere på Utøya som skjøt, og nå sa noen at det i tillegg skytes fra landsiden. Når politiet da kommer, om de kommer, så må de faktisk sikre landsiden før de kan ta seg over til Utøya."

Re: Skuddene som falt på Utøya 22. juli 2011

Innlegg BmOnline » Tir Aug 28, 2018 8:52 am

NÅR Breivikene SELV ser spøkelser på høylys dag, da skal dere mine venner sette dem SJAKK MATT!!

Her ser dere en IVRIG KGB/Breiviker som advarer oss alle imot flere "tapre Breiviker" fremover. Dette forteller denne karen fullt bevisst om at DET er HAN og ALLE de andre BLODBADS GLOBALISTENE som er Breiviks overordnede, som på denne måten prøver å fremstå som noe seriøst- men er en tom pappskalle og meget dyktig KGB Bjelle- intet annet.

Her kan dere lese beviset, han har vært hos NUPI og kost seg med stammefrendene, les mange Breiviker.

"Michael Chertoff (64) ledet US Department of Homeland Security fra februar 2005 til begynnelsen av 2009.
Han var også med på å utforme USA Patriot Act. Nå leder han Chertoff Group, et konsulentselskap for risiko- og sikkerhetsvurdering. Dagsavisen møtte Chertoff i går da han parallelt med høringen om beredskap på Stortinget, snakket om hvordan vi best kan sikre oss mot cyberangrep, for en fullsatt sal på NUPI, Norsk utenrikspolitisk institutt, i Oslo."


Michael_Ch.jpg
– Jeg tror dere vil få se mer av to typer cyberangrep, sier Michael Chertoff til Dagsavisen.
Her ser dere globalist-pakket- som planlegger drap over en lav sko!

https://www.dagsavisen.no/innenriks/fry ... -1.1193254

Det er BLODBADSGLOBALISTENE som er Breivik, ingen andre. De sitter som kjent i embetsverket og feiter seg opp med våre sårt trengte skattepenger. KAST de i Kasjotten er min varmeste anbefalning til ALLE som måtte har øine og ører å forstå med.

Dette er gammel KGB/FSB metode å drepe sine egne for å befeste den hemmelige DYPE STALIN STATEN fra 10. Januar 1940.

https://www.p4.no/nyheter/breivik-avhor ... el/567960/

Merk dere at purken er tyven i byen!!

BmOnline

Re: Skuddene som falt på Utøya 22. juli 2011

Innlegg BmOnline » Ons Jul 25, 2018 8:16 am

Den OFFISIELLE historien om UTØYA er et eneste STORT BEDRAG imot folket i Norge.

At noen hevder at Utøya var ABB- det er nonsens.

Selv Fantomet i en dobbelt rolle kunne ikke klare det-.

Alle som kan tenke selv- vet at Utøya var en false flag aksjon. Bevisene er tusenvis på at det ikke var EN mann på Utøya-.
Purken kan dere bare glemme oppi dette. Likeså Forsvaret. De er nemlig med på dette.

Saken er slik:
1. Der finnes et skjult nettverk som i ALLE år har bedrevet TERROR og drap, mens andre så på Titten TEI på Nrk.

2. FSB og KBG styrer hele showet bak gardinene på "kantinene" i Norge.

3. Alle liker å tro at Norge er et fritt og selvstendig Rike. Det er også hva de vil innbille alle de blåøyde som blir lurt trill rundt.

Men sannheten er at Norge ALDRI har vært et fritt og selvstendig rike. Grunnloven har INGEN i Regjeringen i dag bruk for annet enn å snakke meget rosende ord om hvor Ugyldig den er, og hvor et flott demokrati vi har.

Alt dette er kun fri fantasi, at ABB stod bak Utøya-massakren. De som er VÅKEN ser jo at da vi sa NEI til EU- så ble det JA.

Nå ser dere at de fjerner den siste rest av nærdemokratiet i kommunene ved å fjerne dem og slå sammen- store fylker og kommuner for derved å bli av med tusenvis av saksbehandlere og ordførere- nemlig å få alt dette utført av EN stilling- nemlig til å ivareta ALL jobben som fhv ordførere før har utført.
Dette bunner kort og godt i at de vil ta over all kontroll på våre ressurser i nærområdene.

Derfor må dette stoppes.

En svensk trailersjåfør vitner om hva han hørte mens skytingen pågikk på Utøya 22. juli 2011.
Han forteller at han hørte 2- 3 skyttere- og det hørtes veldig godt, og han var elgjeger og kunne skille ut om det var en eller flere skyttere på Utøya som skjøt samtidig fra flere forskjellige hold.


Det var flere som skjøt på Utøya [360p].mp4 [ 8.84 MiB | Vist 1607 ganger ]

KGBs Stay Behind og Gladio terroriserer Europa

Innlegg BmOnline » Søn Sep 24, 2017 12:27 pm

Norulv Øvrebotten KGBs Stay Behind og Gladio terroriserer Europa

Stay Behind var, og er, styrt av KGB som grunnla CIA indirekte i 1948 og brukte CIA til sitt formål, men det er nå fortid så vidt jeg forstår etter at de hemmelige metodene innen bedrag fra KGB gjennom hundre år er avslørt.

KGB har vært lysår flinkere enn hva vestlige sikkerhetsorganisasjoner og etterretningsvesen har vært, og etter at Sovjetunionen ble til Russland og lurte alle til også å snu utfallet av den kalde krigen på hodet, slik at tapere ble til vinnere og vinnere ble til tapere, med store følger for hele Vesten, er Stay Behind blitt bygget voldomt ut i Europa. Av Kreml og nasjonale familier innen mafiaen. Blant annet i Oslo.

Ikke minst i Norge er Stay Behind, kjent som Gladio - Sverdet - i Italia -, blitt stor i skyggene etter at Høyesterett snudde utfallet av den kalde krigen på hodet.

Denne skjulte delen av den norske staten benytter alle kriminelle metoder som er mulig for å beholde kontrollen over landet og bruke regjering og storting som fronter for Kreml og seg selv. Slik er det i land etter land i Europa, og med Stay Behind følger falske flaggoperasjoner som i Frankrike og mange andre europeiske land. Ofte organisert nettopp fra Norge.

Den norske statens Stay Behind sto bak terroren 22. juli. Både med maskerte drap foran og bak og kontinuerlig bedrag hele tiden. Ikke minst fra alle juristene og frimurerne som blir benyttet i dette organiserte landssviket fra doble stater i Europa.

Kombinasjonen av massedrap og kontinuerlig bedrag som ble spunnet på likene, ble gjennomført for lure og tvinge den norske befolkningen til å slutte sterkere opp om den doble norske mafiastaten som Josef Stalin og norske venner grunnla allerede i mellomkrigstiden.

Stay Behind er ikke fortid som mange tror. Det er nåtid.

En meget ubehagelig og dødelig del av dagens virkelighet.

Noe jeg selv har merket godt også i år.

http://www.jostemikk.com/vincenzo-vinci ... cia-og.../

7/22 = 9/11, Utøya og 9/11 the same shit.

Innlegg BmOnline » Man Feb 06, 2017 3:42 pm

Norulv Øvrebotten 7/22 = 9/11

As been the case in Norway over the last five years, you can rig several smaller charades within a big deception operation, like the false flag operation in Norway beginning 7/22/2011.

In a false flag operation in which one utilizes several false flags in the main attack, you can ten years later kill a copy of the person employed to be the biggest false flag in a show to the world, thus fooling everybody once more.

As being conducted during all the years before from the start.

In principle, the terror attack 9/11/2001 in America has been the same as the attack in Norway in 2011, according to my findings after having identified the Kremlin's most sophisticated deceptive procedures reaching back to Joseph Stalin's days.

The same Russian political aim to enhance an old covert hegemony has been sought attained indirectly. In both Norway and the U.S.A.

I have been in the Situation Room at the White House. As a close advisor to the Norwegian Secretary of Defense Johan Jørgen Holst, I was part of a team that was briefed there on some sensitive subjects. In 1988.

Topp

cron