Gjeterøya er mystikkens øy i skjærgården mellom Langesund og Helgeroa. Lokalbefolkningen har nesten aldri våget å gå i land på øya. Det er noe utilnærmelig med de bratte klippene og den anonyme hovedgården. Nå har PD vært i land og sett at Gjeterøya både er vakker og vill og en fredelig idyll.
Dagens eneeier Peter Kristoffer Meyer (61) har viet sitt liv til mystikkens øy som har arvet det hemmelige ryktet etter hans far, rederen Hans Otto Meyer . Allerede i 1987 skiftet de tre søsknene arven, etter deres mors død, og Peter Kristoffer ble eier av Gjeterøya.
– Min far døde i 2002. Da hadde han vært syk siden 1997. Faderen døde som en syk mann og ikke som en gammel mann, sier Peter Kristoffer Meyer som vennlig tar imot PDs medarbeider på brygga i båthavna ved hovedbygningen på nord-vestsiden av Gjeterøya. Han kaller sin avdøde far konsekvent for «faderen».
Gjeterøya eller Geiterøya, som øya kalles i enkelte offentlige skrifter. Eierne holder på navnet Gjeterøya, og postadressen er 3970 Langesund.
Eget sjøfly
Vi som er vokst opp i Langesund har alltid kjent til Gjeterøya, men vi har ikke våget å gå i land. Mon tro hvorfor. Men i vår ungdom så vi sjøflyet komme og lande utenfor Gjeterøya. «May-Air» sto det på flyet, det var et norsk flyselskap på 1970-tallet som «faderen» Hans Otto Meyer stiftet i 1970 og som hadde base på Fornebu. Flyselskapet opphørte virksomheten etter konkurs i 1973.
De to kjekke Meyer-guttene kom med raske racerbåter inn til Langesund og ble beundret av langesundsjentene slik oslogutter alltid ble den gang, da de kom til småsteder som Langesund. Vi husker nok ikke deres yngre søster, vi jentene.
– Joda, det hendte vi ankom med sjøflyet, sier fysioterapeuten Peter Kristoffer Meyer. Han er storebror til advokaten Hans Otto Meyer (60) som har arvet barndomshjemmet i Oslo. Søsteren Else Margrethe arvet andre verdier i arveoppgjøret mellom søsknene i 1987, etter morens død.
Beskjeden mann
Peter Kristoffer Meyer er en beskjeden mann, fysioterapeut av yrke. Det har tatt PD en tid å komme i kontakt med ham og få tillit nok til å få komme på besøk. Men når vi først er i land, er han vennligheten selv. Kona Jorid Lian kom inn i livet hans for 12 år siden, med sine tre barn. Det er Peter Kristoffers første ekteskap, og han har ingen egne barn.
– Jeg har vært veldig ofte på Gjeterøya gjennom hele mitt vokne liv. Jeg tror nok jeg har vært her omtrent hver helg. Gjeterøya er blitt en livsstil.
Jorid serverer kaffe og nystekte vafler med nyrørte jordbær på terrassen bak hovedhuset. Utsikten herfra sørover er mot hagen og skogen. Det er ikke så mange åpne landskaper inn over den 800 mål store øya. Det er mye skog, og Peter Kristoffer er opptatt av å forvalte øya med å hogge ned skogen jevnlig.
Faderen Hans Otto Meyer kjøpte Gjeterøya for 70.000 kroner i 1956. Da besto gården av hovedhuset, en driftsbygning og en låve, og ellers ingenting.
– Jeg vet ikke eksakt hvor gammel bosettingen har vært her på Gjeterøya. Men da Tordenskiold bygde skipet «Løvendals Galei» på Langesund Mekaniske verksted, så bodde han her, sier Peter Kristoffer.
Tordenskiold bodde her
Og sjøhelten Tordenskiold bygde sitt skip i Langesund i årene 1711, sjøsatt i 1712.
Meyer tror at Gjeterøya opprinnelig var en del av eiendomsmassen til Treschow-Fritsøe. Folk som bodde her livnærte seg med fiske, gårdsdrift og produksjon av høy. I en årrekke var Gjeterøya også losstasjon.
– I barndommen tilbragte vi hver eneste sommerferie på Gjeterøya. Da var det gårdsbruk her, med egen forpakter. I min oppvekst fikk jeg mye av alle elementene som Oslo og Gjeterøya, og kamerater som var med hit. Det var en fantastisk barndom, sier Peter Kristoffer.
Strøm, vann og kloakk
Faderen Hans Otto Meyer la ut strømledning til Gjeterøya i 1965. Framsynt nok lot han Skiensfjorden kraftselskap overta den og med det vedlikeholdet. Før dette gikk alt på propan, gass og vedfyring.
Gjeterøya er selvforsynt med vann gjennom egen dypbrønn med pumpehus. I disse dager holder rørleggere på å legge inn et kloakkrenseanlegg med totalrensing, det er et privat prosjekt.
Peter Kristoffer Meyer har ingen inntekter av Gjeterøya, annet enn sporadisk utleie av ei hytte midt på øya som er en ombygd driftsbygning.
– Vi er her så mye vi kan om sommeren. Da er livet koselig, med kajakkliv, båtliv, makrellfiske og krabbefiske.
Utilgjengelig naturreservat
Geiterøya naturreservat er den sørligste del av øya og ble vernet i 1996. Naturreservatet er så å si utilgjengelig på grunn av skarpe klipper.
Det er den store konsentrasjonen av barlind på den ytterste delen av øya som er spesiell.
Formålet med fredningen er å ta vare på naturmiljøet i området. Det er også to forekomster av flueblomst og hjortetrøst som er regnet som botaniske sjeldenheter.
Forvaltningsmyndigheten er Vestfold fylkeskommune. Gjeterøya ligger i Larvik kommune, men det er Langesund som alltid har vært familien Meyers fastlandsby her.
– Siden fredningen er det ikke blitt gjort noe i dette området, sier eieren av øya, Peter Kristoffer Meyer.
Det hemmelige Stay Behind
Det hemmelige Stay Behind-nettverket ble avdekket ved en tilfeldighet i 1978, da det ble razzia mot Hans Otto Meyers hjem i Oslo i forbindelse med en hjemmebrentsak som også hadde forgreninger til forpakteren på Gjeterøya.
Hjemme hos Meyer ble det funnet et stort våpenlager i en bunker i privatboligen. Hendelsen avslørte at Norge helt siden 2. verdenskrig hadde hatt opp til 40 hemmelige grupper. I 1948 ble Femmannsgruppen underlagt Forsvarets etterretningstjeneste og omdøpt til Stay Behind.
Hans Otto Meyer tilhørte Stay Behind. Gruppen var blitt opprettet av Jens Chr. Hauge i 1947, og lederne var alle tidligere motstandsfolk og næringslivstopper.
Stay Behind drev en systematisk registrering av politisk aktive på venstresiden og bygget opp et eget etterretnings- og radionettverk som skulle aktiveres i tilfelle krig.
Store mengder våpen og radioutstyr ble lagret i hemmelige depot hos private medlemmer, deriblant hos Hans Otto Meyer.
Etter oppdagelsen av våpenlageret hjemme hos Hans Otto Meyer, ble det en diskusjon om sikkerheten rundt våpenlagringen i nettverket og lovligheten i det. I 1983 besluttet norske myndigheter å avslutte flere av gruppens oppgaver og inndro alle våpenlager.
(Kilde: Dagbladet 10.2.2011, kronikk av forfatter Knut A. Braa).
På Gjeterøya står det flere gamle kanoner rundt omkring i terrenget og i skogen. De stammer fra et overskuddslager våpen som faderen Hans Otto Meyer en gang kjøpte opp.
Kommentar: Gjeterøya er ikke så mystisk som mange skal ha det til.
DEL
Gjennom flere tiår har øya med postadresse Langesund blitt framstilt i et mystikkens og hemmelighetens slør, som om det nærmest til enhver tid foregår noe skummelt der. Det er betydelig overdrevet.
Vi må tilbake til den kalde krigen for å forstå de utrolige historiene som har svirret om Gjeterøya i minst 40 år. Hans Otto Meyer var 31 år gammel da han kjøpte øya i 1956. Han kom fra en rederfamilie i Oslo og dro til Boston for å utdanne seg til sivilingeniør på MIT, et av de ledende universitetene i verden. Dette var i etterkrigstida med høyt spenningsnivå mellom øst og vest. Den unge, godt utdannede Meyer var et attraktivt vervingsmål for norsk etterretningstjeneste da han kom hjem fra Amerika på 1950-tallet. Han var intelligent, hadde riktig politisk ståsted, og muligheter til å drive viktig etterretning i dypeste hemmelighet for sitt eget land.
På Gjeterøya vokste barna hans opp i et herlig sommerparadis. Faren var riktignok våpeninteressert, men det er isolert sett ikke veldig spesielt. Det er mange som er våpeninteressert, uten at det foregår noe skummelt. Faren skjulte godt at han også levde et hemmelig liv.
Min siste samtale med Hans Otto Meyer foregikk i et epletre ved Brekkeparken i 1992. Jeg hadde klatret høyt opp for å hente de fineste eplene i hagen da telefonen i lomma ringte. Det var Meyer som ville snakke om løst og fast. Vi hadde blitt godt kjent etter at Larvik politikammer hadde tiltalt ham for å ha vanskjøttet sauer på Gjeterøya på slutten av 1980-tallet, rundt ti år etter at han var blitt skandalisert i forbindelse med politiets funn av det hemmelige våpenlageret i villaen i Oslo. Oslo-politiet, med tabloidpresse på slep, raidet villaen og avdekket et våpen- og sambandsdeponi uten sidestykke. Bakgrunnen var en hjemmebrenningssak på Gjeterøya, og rykter om en nærmest hemmelig spritfabrikk. I virkeligheten dreide det seg om en relativt uskyldig affære med en susete forpakter som brant litt i trønderstil på øya.
Etter våpenfunnet ble Meyer sittende i avhør i flere døgn. Pressefotografer tok bilder av ham gjennom vinduene. Han forklarte at han var e-agent og at våpenlageret var del av en hemmelig beredskap for landet. Svært få trodde på dette tøyset, og avisene i Akersgata fikk i flere dager boltre seg nokså uhemmet om den angivelig hemmelige agenten. Etter 3-4 dager måtte Forsvarsdepartementet gå ut og bekrefte at det Meyer forklarte faktisk var sant. For Meyer kom bekreftelsen for seint. For ham var skandalen uopprettelig, og han følte seg sviktet av norske myndigheter. Det hadde han grunn til.
Det er forståelig at den politiske venstresiden gikk amok etter avsløringen om at norsk etterretningstjeneste hadde operert med et Stay Behind-nettverk, skjult for offentlighet og de fleste folkevalgte gjennom lang tid. Men historie kan ikke forstås uten kunnskap om konteksten historien utspiller seg i. De hemmelige tjenestene opererte med sin egen virkelighetsforståelse. Dette var Meyer en del av. Da våpendeponiet ble avslørt, ble han latt i stikken av sine egne. De ville ikke vedkjenne seg ham.
Meyer eide Gjeterøya og hadde ansvaret for hva som foregikk der. Det var likevel ikke hans skyld at betrodde medarbeidere drev med hjemmebrent og lot sauer gå for lut og kaldt vann i perioder Meyer ikke var på øya. Larvikspoli-tiets straffeforfølgelse utviklet seg til en personlig vendetta mellom Meyer og politijuristen, og rettssaken om dyrehold på Gjeterøya ble en farse. Meyer følte seg forfulgt av myndig-hetene, og det er ikke vanskelig å forstå.
Han hentet meg med speedbåt en rekke ganger i 1990. Jeg hadde fått instruks om å kalle ham opp på personsøker, og ble plukket opp på kaia ved salgslaget i Langesund. Meyer var svært preget av skandalene han var blitt dratt gjennom, og ønsket oppreisning og rettferdighet. Vi fikk et godt tillitsforhold, og han begynte å fortelle om de hemmelige operasjonene via familierederiet på begynnelsen av 1970-tallet. Som dokumentasjon for evigheten leste han den oppsiktsvekkende historien inn på kassett, som en lydbok. E-folk ble installert som mannskap på bulkbåter som gikk med sement fra Norcem til sovjetiske havner i Svartehavet. I skjul fotograferte de bygging av et sovjetisk hangarskip, trinn for trinn. Bildene ble levert Meyer som tok dem videre til sine overordnede.
Gjeterøya ble viklet inn i spektakulære hendelser, folkesnakket gikk høyt, og tøvete rykter oppstod om høyreekstremisme og at krabbene ved brygga hadde hakekors på skallet. Båtfolk som hadde nærmet seg øya skulle ha blitt skutt etter. Det meste om den private øya med postadresse Langesund er i mange år blitt tolket helt ut av proporsjoner.
Det er en glede at Hans Otto Meyers sønn, Peter Kristoffer, åpnet øya for PD og lokalavisas lesere forrige uke. Peter Kristoffer er oppvokst med en far som både på 70- og 80-tallet ble kastet til ulver, og som hadde fått nok av pågående journalister. Men som vanlig handler det om tillit. Den yngre Meyer og samboeren syntes det var hyggelig å få reporter Vivi Sævik på kaffe. Mange år etter forrige pressebesøk, viste de fram en vill, vakker og idyllisk øy, som ikke er mer mystisk enn at de ferierer der og har 40 sauer på beite. Sauene ivaretar kulturlandskapet og holder flåtten i sjakk. Tjuvslakt er blitt observert på øya.
Vi setter stor pris på gjestfriheten, og tror faderen, Hans Otto, hadde likt seg i selskapet. Også han var en vennlig person, men bar på en byrde som var vanskelig. Meyer var et produkt av sin samtid, slet hardt med en skjebne som urettferdig uthengt og dels latterliggjort raring, og sånt kan man bli småparanoid av. Meyer fortjente ikke behandlingen og omdømmet han fikk.
– Min far døde i 2002. Da hadde han vært syk siden 1997, fortalte sønnen. Han var nært knyttet til sin far. Kanskje blir den mystiske øya avdramatisert etter hvert.
https://www.pd.no/langesunds-blad/e-age ... 89-7469808
Gjeterøya er mystikkens øy i skjærgården mellom Langesund og Helgeroa. Lokalbefolkningen har nesten aldri våget å gå i land på øya. Det er noe utilnærmelig med de bratte klippene og den anonyme hovedgården. Nå har PD vært i land og sett at Gjeterøya både er vakker og vill og en fredelig idyll.
Dagens eneeier Peter Kristoffer Meyer (61) har viet sitt liv til mystikkens øy som har arvet det hemmelige ryktet etter hans far, rederen Hans Otto Meyer . Allerede i 1987 skiftet de tre søsknene arven, etter deres mors død, og Peter Kristoffer ble eier av Gjeterøya.
– Min far døde i 2002. Da hadde han vært syk siden 1997. Faderen døde som en syk mann og ikke som en gammel mann, sier Peter Kristoffer Meyer som vennlig tar imot PDs medarbeider på brygga i båthavna ved hovedbygningen på nord-vestsiden av Gjeterøya. Han kaller sin avdøde far konsekvent for «faderen».
Gjeterøya eller Geiterøya, som øya kalles i enkelte offentlige skrifter. Eierne holder på navnet Gjeterøya, og postadressen er 3970 Langesund.
Eget sjøfly
Vi som er vokst opp i Langesund har alltid kjent til Gjeterøya, men vi har ikke våget å gå i land. Mon tro hvorfor. Men i vår ungdom så vi sjøflyet komme og lande utenfor Gjeterøya. «May-Air» sto det på flyet, det var et norsk flyselskap på 1970-tallet som «faderen» Hans Otto Meyer stiftet i 1970 og som hadde base på Fornebu. Flyselskapet opphørte virksomheten etter konkurs i 1973.
De to kjekke Meyer-guttene kom med raske racerbåter inn til Langesund og ble beundret av langesundsjentene slik oslogutter alltid ble den gang, da de kom til småsteder som Langesund. Vi husker nok ikke deres yngre søster, vi jentene.
– Joda, det hendte vi ankom med sjøflyet, sier fysioterapeuten Peter Kristoffer Meyer. Han er storebror til advokaten Hans Otto Meyer (60) som har arvet barndomshjemmet i Oslo. Søsteren Else Margrethe arvet andre verdier i arveoppgjøret mellom søsknene i 1987, etter morens død.
Beskjeden mann
Peter Kristoffer Meyer er en beskjeden mann, fysioterapeut av yrke. Det har tatt PD en tid å komme i kontakt med ham og få tillit nok til å få komme på besøk. Men når vi først er i land, er han vennligheten selv. Kona Jorid Lian kom inn i livet hans for 12 år siden, med sine tre barn. Det er Peter Kristoffers første ekteskap, og han har ingen egne barn.
– Jeg har vært veldig ofte på Gjeterøya gjennom hele mitt vokne liv. Jeg tror nok jeg har vært her omtrent hver helg. Gjeterøya er blitt en livsstil.
Jorid serverer kaffe og nystekte vafler med nyrørte jordbær på terrassen bak hovedhuset. Utsikten herfra sørover er mot hagen og skogen. Det er ikke så mange åpne landskaper inn over den 800 mål store øya. Det er mye skog, og Peter Kristoffer er opptatt av å forvalte øya med å hogge ned skogen jevnlig.
Faderen Hans Otto Meyer kjøpte Gjeterøya for 70.000 kroner i 1956. Da besto gården av hovedhuset, en driftsbygning og en låve, og ellers ingenting.
– Jeg vet ikke eksakt hvor gammel bosettingen har vært her på Gjeterøya. Men da Tordenskiold bygde skipet «Løvendals Galei» på Langesund Mekaniske verksted, så bodde han her, sier Peter Kristoffer.
Tordenskiold bodde her
Og sjøhelten Tordenskiold bygde sitt skip i Langesund i årene 1711, sjøsatt i 1712.
Meyer tror at Gjeterøya opprinnelig var en del av eiendomsmassen til Treschow-Fritsøe. Folk som bodde her livnærte seg med fiske, gårdsdrift og produksjon av høy. I en årrekke var Gjeterøya også losstasjon.
– I barndommen tilbragte vi hver eneste sommerferie på Gjeterøya. Da var det gårdsbruk her, med egen forpakter. I min oppvekst fikk jeg mye av alle elementene som Oslo og Gjeterøya, og kamerater som var med hit. Det var en fantastisk barndom, sier Peter Kristoffer.
Strøm, vann og kloakk
Faderen Hans Otto Meyer la ut strømledning til Gjeterøya i 1965. Framsynt nok lot han Skiensfjorden kraftselskap overta den og med det vedlikeholdet. Før dette gikk alt på propan, gass og vedfyring.
Gjeterøya er selvforsynt med vann gjennom egen dypbrønn med pumpehus. I disse dager holder rørleggere på å legge inn et kloakkrenseanlegg med totalrensing, det er et privat prosjekt.
Peter Kristoffer Meyer har ingen inntekter av Gjeterøya, annet enn sporadisk utleie av ei hytte midt på øya som er en ombygd driftsbygning.
– Vi er her så mye vi kan om sommeren. Da er livet koselig, med kajakkliv, båtliv, makrellfiske og krabbefiske.
Utilgjengelig naturreservat
Geiterøya naturreservat er den sørligste del av øya og ble vernet i 1996. Naturreservatet er så å si utilgjengelig på grunn av skarpe klipper.
Det er den store konsentrasjonen av barlind på den ytterste delen av øya som er spesiell.
Formålet med fredningen er å ta vare på naturmiljøet i området. Det er også to forekomster av flueblomst og hjortetrøst som er regnet som botaniske sjeldenheter.
Forvaltningsmyndigheten er Vestfold fylkeskommune. Gjeterøya ligger i Larvik kommune, men det er Langesund som alltid har vært familien Meyers fastlandsby her.
– Siden fredningen er det ikke blitt gjort noe i dette området, sier eieren av øya, Peter Kristoffer Meyer.
Det hemmelige Stay Behind
Det hemmelige Stay Behind-nettverket ble avdekket ved en tilfeldighet i 1978, da det ble razzia mot Hans Otto Meyers hjem i Oslo i forbindelse med en hjemmebrentsak som også hadde forgreninger til forpakteren på Gjeterøya.
Hjemme hos Meyer ble det funnet et stort våpenlager i en bunker i privatboligen. Hendelsen avslørte at Norge helt siden 2. verdenskrig hadde hatt opp til 40 hemmelige grupper. I 1948 ble Femmannsgruppen underlagt Forsvarets etterretningstjeneste og omdøpt til Stay Behind.
Hans Otto Meyer tilhørte Stay Behind. Gruppen var blitt opprettet av Jens Chr. Hauge i 1947, og lederne var alle tidligere motstandsfolk og næringslivstopper.
Stay Behind drev en systematisk registrering av politisk aktive på venstresiden og bygget opp et eget etterretnings- og radionettverk som skulle aktiveres i tilfelle krig.
Store mengder våpen og radioutstyr ble lagret i hemmelige depot hos private medlemmer, deriblant hos Hans Otto Meyer.
Etter oppdagelsen av våpenlageret hjemme hos Hans Otto Meyer, ble det en diskusjon om sikkerheten rundt våpenlagringen i nettverket og lovligheten i det. I 1983 besluttet norske myndigheter å avslutte flere av gruppens oppgaver og inndro alle våpenlager.
(Kilde: Dagbladet 10.2.2011, kronikk av forfatter Knut A. Braa).
På Gjeterøya står det flere gamle kanoner rundt omkring i terrenget og i skogen. De stammer fra et overskuddslager våpen som faderen Hans Otto Meyer en gang kjøpte opp.
Kommentar: Gjeterøya er ikke så mystisk som mange skal ha det til.
DEL
Gjennom flere tiår har øya med postadresse Langesund blitt framstilt i et mystikkens og hemmelighetens slør, som om det nærmest til enhver tid foregår noe skummelt der. Det er betydelig overdrevet.
Vi må tilbake til den kalde krigen for å forstå de utrolige historiene som har svirret om Gjeterøya i minst 40 år. Hans Otto Meyer var 31 år gammel da han kjøpte øya i 1956. Han kom fra en rederfamilie i Oslo og dro til Boston for å utdanne seg til sivilingeniør på MIT, et av de ledende universitetene i verden. Dette var i etterkrigstida med høyt spenningsnivå mellom øst og vest. Den unge, godt utdannede Meyer var et attraktivt vervingsmål for norsk etterretningstjeneste da han kom hjem fra Amerika på 1950-tallet. Han var intelligent, hadde riktig politisk ståsted, og muligheter til å drive viktig etterretning i dypeste hemmelighet for sitt eget land.
På Gjeterøya vokste barna hans opp i et herlig sommerparadis. Faren var riktignok våpeninteressert, men det er isolert sett ikke veldig spesielt. Det er mange som er våpeninteressert, uten at det foregår noe skummelt. Faren skjulte godt at han også levde et hemmelig liv.
Min siste samtale med Hans Otto Meyer foregikk i et epletre ved Brekkeparken i 1992. Jeg hadde klatret høyt opp for å hente de fineste eplene i hagen da telefonen i lomma ringte. Det var Meyer som ville snakke om løst og fast. Vi hadde blitt godt kjent etter at Larvik politikammer hadde tiltalt ham for å ha vanskjøttet sauer på Gjeterøya på slutten av 1980-tallet, rundt ti år etter at han var blitt skandalisert i forbindelse med politiets funn av det hemmelige våpenlageret i villaen i Oslo. Oslo-politiet, med tabloidpresse på slep, raidet villaen og avdekket et våpen- og sambandsdeponi uten sidestykke. Bakgrunnen var en hjemmebrenningssak på Gjeterøya, og rykter om en nærmest hemmelig spritfabrikk. I virkeligheten dreide det seg om en relativt uskyldig affære med en susete forpakter som brant litt i trønderstil på øya.
Etter våpenfunnet ble Meyer sittende i avhør i flere døgn. Pressefotografer tok bilder av ham gjennom vinduene. Han forklarte at han var e-agent og at våpenlageret var del av en hemmelig beredskap for landet. Svært få trodde på dette tøyset, og avisene i Akersgata fikk i flere dager boltre seg nokså uhemmet om den angivelig hemmelige agenten. Etter 3-4 dager måtte Forsvarsdepartementet gå ut og bekrefte at det Meyer forklarte faktisk var sant. For Meyer kom bekreftelsen for seint. For ham var skandalen uopprettelig, og han følte seg sviktet av norske myndigheter. Det hadde han grunn til.
Det er forståelig at den politiske venstresiden gikk amok etter avsløringen om at norsk etterretningstjeneste hadde operert med et Stay Behind-nettverk, skjult for offentlighet og de fleste folkevalgte gjennom lang tid. Men historie kan ikke forstås uten kunnskap om konteksten historien utspiller seg i. De hemmelige tjenestene opererte med sin egen virkelighetsforståelse. Dette var Meyer en del av. Da våpendeponiet ble avslørt, ble han latt i stikken av sine egne. De ville ikke vedkjenne seg ham.
Meyer eide Gjeterøya og hadde ansvaret for hva som foregikk der. Det var likevel ikke hans skyld at betrodde medarbeidere drev med hjemmebrent og lot sauer gå for lut og kaldt vann i perioder Meyer ikke var på øya. Larvikspoli-tiets straffeforfølgelse utviklet seg til en personlig vendetta mellom Meyer og politijuristen, og rettssaken om dyrehold på Gjeterøya ble en farse. Meyer følte seg forfulgt av myndig-hetene, og det er ikke vanskelig å forstå.
Han hentet meg med speedbåt en rekke ganger i 1990. Jeg hadde fått instruks om å kalle ham opp på personsøker, og ble plukket opp på kaia ved salgslaget i Langesund. Meyer var svært preget av skandalene han var blitt dratt gjennom, og ønsket oppreisning og rettferdighet. Vi fikk et godt tillitsforhold, og han begynte å fortelle om de hemmelige operasjonene via familierederiet på begynnelsen av 1970-tallet. Som dokumentasjon for evigheten leste han den oppsiktsvekkende historien inn på kassett, som en lydbok. E-folk ble installert som mannskap på bulkbåter som gikk med sement fra Norcem til sovjetiske havner i Svartehavet. I skjul fotograferte de bygging av et sovjetisk hangarskip, trinn for trinn. Bildene ble levert Meyer som tok dem videre til sine overordnede.
Gjeterøya ble viklet inn i spektakulære hendelser, folkesnakket gikk høyt, og tøvete rykter oppstod om høyreekstremisme og at krabbene ved brygga hadde hakekors på skallet. Båtfolk som hadde nærmet seg øya skulle ha blitt skutt etter. Det meste om den private øya med postadresse Langesund er i mange år blitt tolket helt ut av proporsjoner.
Det er en glede at Hans Otto Meyers sønn, Peter Kristoffer, åpnet øya for PD og lokalavisas lesere forrige uke. Peter Kristoffer er oppvokst med en far som både på 70- og 80-tallet ble kastet til ulver, og som hadde fått nok av pågående journalister. Men som vanlig handler det om tillit. Den yngre Meyer og samboeren syntes det var hyggelig å få reporter Vivi Sævik på kaffe. Mange år etter forrige pressebesøk, viste de fram en vill, vakker og idyllisk øy, som ikke er mer mystisk enn at de ferierer der og har 40 sauer på beite. Sauene ivaretar kulturlandskapet og holder flåtten i sjakk. Tjuvslakt er blitt observert på øya.
Vi setter stor pris på gjestfriheten, og tror faderen, Hans Otto, hadde likt seg i selskapet. Også han var en vennlig person, men bar på en byrde som var vanskelig. Meyer var et produkt av sin samtid, slet hardt med en skjebne som urettferdig uthengt og dels latterliggjort raring, og sånt kan man bli småparanoid av. Meyer fortjente ikke behandlingen og omdømmet han fikk.
– Min far døde i 2002. Da hadde han vært syk siden 1997, fortalte sønnen. Han var nært knyttet til sin far. Kanskje blir den mystiske øya avdramatisert etter hvert.
https://www.pd.no/langesunds-blad/e-agenten-pa-gjeteroya/s/1-89-7469808