Å stå i en død organisasjon, jv, pv osv

Er du i behov for forbønn, ta kontakt i Jesu navn.
Jeg ber for syke. Dette er i Herrens tjeneste og koster ingen penger.

Jakobs brev 5,15
15 Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp. Har han gjort synder, skal han få dem tilgitt.
16 Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye.
Forumregler
Trenger du forbønn? http://bmonline.no/html/kristendom.html
Du finner meg på skype, Bmonlines eller tlf 41239887

Å stå i en død organisasjon, jv, pv osv

UNREAD_POST BmOnline » Tor Jan 08, 2009 2:42 pm

Jeg har snakket med mange mennesker som har vært med i forskjellige sekter, jv, pv, metod, statskirken, katolikker...

Merkelig er det i hvert fall hva som skjer når det kommer til stykket.

Her en dag ringte telefonen, det var en dame som hadde en venninne som var blitt meget syk av kreft. Legene hadde gitt henne opp og nå ville venninnen om jeg kunne be for henne. Ja, sa jeg det er ingen problem- jeg skal be for henne.

Så tok jeg kontakt med damen, som hadde vært med i den samme sekten som venninnen. Ja, jeg sa som det var at hennes venninne hadde ringt meg og ville at jeg skulle be for henne. Joda, damen var godt voksen og hun sa selv at hun var en troende og var frelst. Men Herren rørte ikke ved henne. Men så skal du se, Herren sa til meg at hun ikke hadde tatt imot Ham. Da sa jeg til damen hva Herren sa, og om hun var interessert i å ha Ham som sin personlige frelser. Joda, hun ville ha Ham som sin personlige frelser. Jeg ba da over dette for henne, og da rørte Herren ved henne-.

Så slik er hverdagen for mange, du kan ha en god samvittighetspakt med Herren, men har ikke tatt imot Ham. Men det er en stor glede og fryd hver eneste gang Herren helbreder de syke. Hemmeligheten er at det er Herren som drager, det er Han som får deg til å komme til Ham. Det er intet som vi gjør av oss selv. Vi kan ikke rose oss.
Derfor, mange er i en menighet fordi andre er der, uten at de er "personlig til stede i Herren". De tror altså ikke i sitt hjerte, de har ikke Herren i sitt hjerte, men ønsker at det skal skje. Og når en organisasjon ikke er så RETT som Herren sin Menighet er, så blir det ikke rett, og det kan bare Herren gjøre for deg, ikke en død menighet. Når en menighet er i Herren, da er det en Menighet, merk med stor M. Fordi Herren har sagt i sitt Ord at menighetene ikke vil få kraft fra det høye før de er i rett skikk, dvs følger HANS Ord, Amen! Når det inntrer vil Menigheten være i Herren. Men en økumenisk menighet kan ALDRI bli i Herren, fordi de gjør Mammons trelldom. Kollekt er viktigere enn Herrens Ord, pluss medlemsskap. Og sannelig har de ikke laget seg dogmer, jfr Matt 15.9 og de får ikke fordi: Jak 4.3.
Tenk det, tenk det. Herren kjente allerede til det, lenge før det skjedde.

Priset være Herrens navn i Evighet, Amen!

BmOnline
Brukerens avatar
BmOnline
Admin
 
Innlegg: 2597
Registrert: Ons Nov 05, 2008 2:44 pm
Bosted: Norge, som kunne vært det vakreste sted på jord
Norsk er best: 0

Re: Å stå i en død organisasjon, jv, pv osv

UNREAD_POST BmOnline » Søn Feb 28, 2016 7:07 pm

Hva skjuler det seg i ROMA?

En benediktinermunk, Ciocci, hadde avslørt noe av den moderne Inkvisisjonens redsler nede i Rom i det 19. århundre. I den anledning skrev den katolske kardinal Wiseman en lengre artikkel i "Dublin Rewiev", septemberheftet, 1844, og påstår der blant annet at:

"Rom er en by som er likeså åpen som London. Dens klostre er et samfunn av mennesker og ikke av ville dyr. De besøkes av hundretusener, deres innbyggere går fritt ut og inn, har sine venner og bekjente ute i byen og kan si sin mening fritt ut. Folk lever og dør i Rom uten at bekymre seg om Inkvisisjonen. De som har bodd på stedet ville like så gjerne tro på eventyret om Ali Baba og de 40 røvere som på Cioccis skrøne."

En annen katolsk forfatter skriver i samme tidsskrift, bl.a:

"Fengslene var rommelige, vel utluftede og fri for fuktighet. - Boltene og lenkene under hvis vekt fangene angivelig skal stønne er bare dikterfantasier. De mørke celler, hvori heltene i så mange fryktelige beretninger er dømt til at oppholde seg, viser seg at være lyse, luftige rom. Og alle de andre redsler som i folkefantasien tilskrives inkvisisjonssystemet er enten produkter av overtro eller av uærlighet." (b. XXVIII, pag. 469, utg. 1845).

Og enda en katolsk forfatter skriver nylig:

"Nøyaktig i samme forhold som Roms innflytelse og makt, - det vil si ren katolsk, kirkelig ånd, - har hersket, har nåde og mildhet rådet i de katolske land. - Rom er overordentlig tolerant mot de villfarne og nådig og barmhjertig i sin behandling av dem. - Vil vi vite, hva Inkvisisjonen virkelig var, dengang den opptrådte i sin sanne skikkelse som kirkelig domstol, da må vi studere dens historie således som den opptrådte i Rom." ("The Inquistion," pag. 19, 30, 31, cit. John Kensit "Inquistion and Confessional," pag. 37).

Vi skal nå i det følgende se litt på den romerske Inkvisisjons "nådige og barmhjertige behandling" av de "villfarne":

Under revolusjonen av 1848 nede i Rom, flyktet paven som bekjent forkledd fra byen, og en konstituerende forsamling overtok regjeringen. Den erklærte Inkvisisjonsdomstolen avskaffet for alle tider. (Mazzini, vol. V, pag. 372, og vol. I av "National Documents of Rome," 1849.)

Regjeringen beslagla Inkvisisjonens arkiver, men selve bygningene åpnedes for publikum. Der foreligger en mengde autentiske og samstemmige beretninger om, hva de mange tusener fikk se, som benyttet seg av regjeringens tillatelse.

En katolsk prest, F. Mahoney, skriver i 1849 til "Daily News":

"Jeg var nylig nede i den hellige Inkvisisjons underjordiske hvelvinger og ble ikke lite forferdet over hva jeg der med egne øyne fikk se.
Skjønt jeg i over et kvart århundre har bodd i Rom og således er velkjent der i byen, hadde jeg aldri vært nysgjerrig etter å besøke Inkvisisjonen, da jeg gikk ut fra at, alt gikk ærlig og hederlig for seg der, hvilket jeg også hadde hørt av troverdige folk. Dessuten lå stedet utenfor allfarvei, bak om Peterskirken i enslags c u l-d e-s a c.

Utenifra tok bygningen seg hyggelig og kultivert ut. Men når man kom inn, kunne stedets virkelige karakter ikke lenger dølges. En rad med fangerom med sterke gitre for utgjorde første etasje i et firkantet gårdsrom, og disse mørke og fuktige mottagelsesrom fant jeg var bare foreløpige fengsler. Gjennom en gang til venstre kom man inn i et mindre gårdsrom, hvor der var en tredobbel rad tilgitrede fengsler med plass til omkring 60 fanger. Disse gitterbur må ofte ha vært fullt besatt, for der var ennå en rad med sådanne fengsler på baksiden, ut mot en stor have. Alle disse celler har sterke jernringer muret inn i veggen, og i noen er der en stor flat stein med jernbøyler innmuret.

Vakthavende offiser fulgte meg ned i noen hvelvinger under jorden, hvor endel arbeidere var satt til å grave. De hadde avdekket en trapp som hadde vært fylt opp med gammelt søppel, og hadde oppdaget en rekke fengsler under hvelvingene igjen, enda dypere ned. Her så jeg fem skjeletter innmurte i hver sine nisjer i veggen, og utgravningen var bare så vidt påbegynt.

Fra en annen hvelving, full av hjerneskaller og menneskerester gikk der en sjakt, omkring fire fot i firkant loddrett opp til første etasje og endte i en kjellerlem i gulvet. Hensikten med denne kjellerlem var ikke vanskelig å gjette. Gulvet nede i hvelvingen var bare en eneste råtten organisk masse; i en klump som man spadde opp, fant jeg en lang silkebløt hårlokk etter en kvinne. - Når Inkvisisjonen hadde en så stor tomt utenfor byggningen, forstår jeg ikke, hvorfor de skulle ha slike gjødselbinger av menneskelige rester inne i kjellerne.

Men dette er ikke alt. Det er også store, underjordiske kalkbinger inne mellom murene, fulle av lagvis henslengte, forkalkede menneskeben; de danner gulvet i to andre rom i første etasje, like i nærheten av den mystiske sjakten jeg nevnte. Hvis jeg ikke hadde sett alt dette med mine egne øyne ville jeg aldri ha drømt om, at der kunne ha eksistert slike fengsler i den hellige Inkvisisjon. Jeg har alltid før vært lutende lei av alle beskyldninger våre motstandere kom med, og ment de var grunnløse. - Men nu blir saken alvorlig, for i morgen har hele Roms befolkning fått tillatelse til at komme og med egne øyne se følgen av og overgi makten i Kirkens hånd. - Bare ord er intet mot at se forholdene med egne øyne." ("Daily News", 18. april 1849).

(Fra boken "Sankt Peters Himmelnøkler", av Marta Steinsvik - Oslo 1928.)

Den romerske korrespondent til «La, Presse» skriver to brev om den offentlige åpningsdag, da folk flest slapp inn og fikk se Inkvisisjonens fengsler i Rom. Han sier bl. a.:

«Vi kom ned i et fangerum, ikke svært stort, fuktig, uten lys eller utgang. Gulvet var av mørk jord, likesom på en kirkegård. Der lå rester av gamle halvt oppråtnede klær strødd omkring; det var klærne av de ulykkelige som gjennem en falldør var blitt styrtet ovenfra ned i denne fallgruve, og som var død her av sine sår, av angst, av skrekk og av sult. - Disse fallgruver oppslukte alle de ofre som den hellige Inkvisisjon ønsket skulle sporløst forsvinne. - Fengselscellene gjemte tydeligvis rester etter tidligere fanger. I en lå der en damekrave, i en annen en liten hatt som måtte ha tilhørt en pike i 10—12 års alderen, i andre sandaler og ting som måtte ha tilhørt nonner, et øyeglass, små poser med medaljonger, rosenkranser, strømper, spedbarnklær etc.

I en celle i gulvet i annen etasje var der i selve gulvet en firkantet løs stein liksom en gravsten over en grav. Og da den ble fjernet, avdekket man en åpning ned i et tomt, bittelite fangerom. Det er slike celler, som man kaller «V a d e in pace!» (Gå i fred!) Når denne sten først var lagt tilrette og muret fast over hodet på fangen, kunne hverken lys eller luft eller noen lyd fra verden utenfor trenge inn, og levende begravet sultet fangen her ihjel mellem disse fire vegger. (Vade in pace!)

I noen av de underjordiske fengsler ble fangene levende begravet og dekkedes til helt opp til halsen med jord iblandet ulesket kalk. Dette kunne tydelig sees av likenes forvrengte stilling, etterhvert som de døende prøvde og befri seg fra kalken som stivnet til rundt om dem. Noen av likene var uten hoder; dem fant man i en haug, henslengt i en krok.» («Roma Papale,» pag. 303, 314, u.tg. 1871).

Et annet øyevitne forteller i en artikel til Frazer's Magazine, om «et rum, hvor der var en kolossal stor ovn, som var således bygget, at den kunne hetes opp bakfra. Den hadde vært brukt til tortur med ild.» (vol XLVI, pag. 560—562).

En katolsk prest skriver til mr. Kensit:
«I året 1848, da revolusjonen brøt ut på Sicilien studerte jeg teologi her i Messina. - Vi forsto det så, at pave Pius IX sto i spissen for den nasjonale bevegelse for å samle hele Italien. Følgelig sluttet folk fra alle steder, deriblandt prester, munker og studenter, seg til revolusjonen. Dens første frukt var pressefrihet, og nå var det ikke lenger noen forbud mot å lese aviser, hverken innen- eller utenlandske. I Rom utkom dengang tre større aviser, — «E p o c a,» «L a b o r o» og «C o n t e m p o r a n e o.» Alle holdtes i Messina og sluktes av enhver. - Men man kunne bli syk av at lese om forbrente menneskeben, funnet i store ovner nede i Inkvisisjonens underjordiske fengsler. Om skjeletter av menn og kvinner, innkapslet i ulesket kalk, hvor de forvridde skjeletter bar merke av offerets grenseløse smerter i dødsøyeblikket. Om nisjer i tykke murvegger, hvor ofrene, bundet og lenket fast til veggen, var blitt levende innmurte.

Avisene gjengav de skrik av forferdelse og harme som lød fra folket over disse redselsfulle oppdagelser. Og kristendommens fiender fikk nok å henge seg i. Altslags ondt og stygt ble sagt om det som for oss var hellig.

Jeg og mine kollegaer som studerte til presteeksamen ble dypt nedtrykt over alt dette. Og da vi mente, at Kirken ikke kunne fare vill og at paven som var ufeilbar aldri ville kunne sanksjonere sådanne gjerninger var vi i høy grad forvirret. Hva kunne vi svare alle disse som spottet pavedømmet og Kirken?

Hittil hadde vi bare svart, at de mørkets gjerninger man tilskrev Inkvisisjonen bare var oppdiktelse og overdrivelser av Kirkens fiender. Dette svarte vi i god tro, og var bibrakt denne oppfatning av våre skriftefedre. Men nå, etterat sådanne slående beviser på avskyelige gjerninger var bragt for dagens lys, bevitnet av tusener og atter tusener, og bekreftet av selve de dokumenter man fant i Inkvisisjonens arkiver, - hva skulle vi da svare? Selv et så moderat blad som «G o n t e m p o r a n e o» skrev for 7de april 1849 følgende:

«Vi har hverken tid eller spalterum nok til å avtrykke alle de beviser som er i vår besittelse, på, hvordan Kristi religion, den reneste og ydmykste av alle religioner, er blitt utnyttet av våre geistlige, de som regjerte her i Romerstaten, som et middel til at erverve seg rikdom og makt og som et redskap til å undertrykke folket og utrydde ethvert frihetens frøkorn hos dem. Dessuten vil vi ikke unnlate fra tid til annen å komme frem med visse beviseligheter som uimotsigelig dokumenterer sannheten av disse våre ord. Og mange av de fakta vi her bringer, har vi fra dokumenter som er funnet i selve den hellige Inkvisitions bygninger.»

Vår ærverdige teologiske professor prøvde å berolige vår samvittighet som var høyst urolig, med å si, at meget av det som sto i avisen bare var overdrivelser. Og selv om det hadde vært sant, trodde vi da ikke at Kirken var ufeilbar? At paven lededes av den Hellige ånd?

Jeg gikk til skrifte og åpnet min sjel for min skriftefar, som sa til mig, at jeg skulle ikke lese disse løgnaktige aviser, og ikke tro slikt som ble skrevet av religiøst hat, - og selv om alt som hadde vært skrevet, var sant, tilkom det ikke mig å dømme Kirkens institusjoner.

Men jeg følte mig ikke tilfredsstillet. Jeg ville prøve å finde ut sannheten ved å tale med øyenvitner. Jeg behøvde ikke å vente lenge, for flere aktverdige og vederheftige mennesker som kom hit fra Rom bekreftet sannheten av avisenes beretning om Inkvisisjonens redsler, og grusomme mørkets gjerninger. Ja, de sa endog, at visse ting ikke kunne nevnes offentlig i avisene, så utrolig ville de høres ut. - Blant de øyenvitner jeg selv utspurte var en høytstående katolsk geistlig som bekreftet sannheten av alt dette, men sa, at dette ikke på minste måte forstyrret hans tro og hans ubegrensede tillit til vår kirke.

Tre år etter kom jeg på presteskolen i Rom, og der traff jeg gamle bekjente og venner som også bekreftet alt hva jeg tidligere hadde hørt fortelle, og tilføyet detaljer som ikke offentlig kunne nevnes. Noen av disse personer er ennå i live.

(Fra boken "Sankt Peters Himmelnøkler", av Marta Steinsvik - Oslo 1928) - Utdragene er tatt fra sidene 381 - 396.

I tilknytning til overstående brev meddeler mr. Kensit:
«Da paven ved franske bajonetters hjelp vendte tilbake til Rom, ble Inkvisisjonen påny satt i gang og består den dag i dag. Her er en av deres typiske mørkets gjerninger, som meddeles av den romerske korrespondent til «N e w York Crusader»: Rom, 7de sept. 1855.

I mitt siste brev omtalte jeg arrestasjonen av pater P e l u f f e av Cruciferi-ordenen. Fra sitt kloster ble han om natten av to politibetjenter brakt til Inkvisisjonens fengsler, og siden har man intet hørt om hans videre skjebne. Han er anklaget for kjetteri og for hemmelig at ha stått i brevveksling med reformatoren Desanctis i Turin, og å være imot pavedømmet. Hans plutselige og mystiske fengsling har vakt stor misnøye i Rom, da han var en av de meget få bra munker, og meget avholdt av folket.» (Kensit, «The Inquisition pag. 53).

...nå da vi såvidt har streifet borti den romerske inkvisisjon også, at se litt på den spanske.

Som bekjent avskaffet Napoleon Bonaparte den 4. desember 1808 Inkvisisjonen i Spania. Den ble senere gjenopprettet, men Napoleons dekret bevirket i hvertfall, at domstolen for en tid opphørte, og dens fengsler åpnedes. - Da man brøt fengslene opp, fant man celler «med forråtnede rester av fanger. Noen hadde tydeligvis bare vart død i kort tid, mens der av andre ikke var annet enn skjelettet igjen, som enda var fastlenket til gulvet i fangecellen. I andre celler fant vi levende fanger av begge kjønn og enhver alder, fra 60-70 år og ned til 14-15 årsalderen, alle nakne som da de kom til verden, og alle i lenker. Her var gamle menn og gamle kvinner som hadde vært innestengt i mange år. Der var også middelaldrende menn og ungdommer, og småpiker i 14 årsalderen.» (Hogan, «Popish Nunneries,» 4. utg. 1848, pag. 175).

I et rom i nærheten av cellene oppdaget man - torturredskaper av enhver art som menneskelig eller djevelsk fantasi kunne utpønske. Der var t.eks. en maskin, som fangen ble stengt inne i, hvoretter hvert led i fingrene, i hendene, i armene, i benene og tilsist i hele kroppen ble brukket eller trukket i stykker, det ene etter det annet, inntil offeret døde. - Et av disse torturredskaper var en spesielt djevelsk innretning, en horisontal maskin som fangen ble bundet fast på. Maskinen ble deretter anbrakt mellom to bjelker, hvortil var festet snesvis av skarpe kniver, på en slik måte, at når man ga maskinen et puff, skar knivene kjøttet i småbiter av kroppen på den ulykkelige fange. - Ved siden av disse torturinstrumenter var der noen som simpelthen er for grufulle til å beskrive.» (Haydn, «Dict. of Dates,» art. Inquisition, 1853).

I anledning av Inkvisisjonsfengslenes åpning i Toledo, skriver Shoberi:
«Gravene syntes å åpne seg, og skikkelser bleke som dødninger kom ut av fengsler, hvorfra der strømmet ut en grufull likstank. Med skjegg som en hel krattskog hengende nedover brystet, og vansiret av negler, så lange som fugleklør, viste disse levende lik seg, og fikk for første gang på lange årrekker innånde frisk luft. Mange av dem var blitt krøplinger, - så lenge hadde de vært i huler som var så lave, at de ikke hadde kunnet stå oppreist der inne, - og tiltross for legenes omhu døde de samme dag. - Spesielt virket sollyset smertefullt på synsnerven. - Dagen etter inspiserte den franske general L a s a l l e stedet omhyggelig, ledsaget av endel av sine stabsoffiserer. De mange torturinstrumenter fikk endog menn som var vant til slagmarkens redsler til å gyse. En av disse torturmaskiner bør spesielt nevnes:

I en nisje i en underjordisk kjelderhvelving i nærheten av det hemmelige forhørsrom sto en trefigur, utskåret av munkene; den forestilte Jomfru Maria. En forgylt glorie omgav hennes hode, og i høyre hånd holdt hun et banner. Det slo oss alle ved første øyekast som mistenkelig, at tiltross for silkekjolen som i rike folder ombølget henne, bar hun dessuten enslags rustning. Armene og hendene var lukket. - Et maskineri åpnet forsiden av figuren som viste seg at være full av uhyre skarpe nagler og smale knivblad, som vendte spissen mot tilskuerne. En av Inkvisisjonens betjente ble av generalen befalet å sette maskinen i gang. Figuren åpnet seg og utstrakte sine arme likesom for kjærlig å trykke en eller annen til sitt hjerte. - En velspekket soldatransel ble lagt inn istedenfor et levende offer. Statuen omslynget den fastere og fastere. Da betjenten på generalens ordre lot figuren løsne taket og lukke seg opp igjen, oppdaget vi, at ranselen var gjennomboret i en dybde av flere tommer og hang fast på spissen av knivbladene.
I et sådant djevelsk øyemed og i en bygning som var reist til ære for den sanne tro, lot man den hellige jomfru gjøre tjeneste!) «S h o b a r y» Persecutions of Popery, vol. I, pag. 130—134).

Uendelig vemodig er det å gjennomlese Inkvisisjonens akter vedrørende «kjetteres» domfellelse. De fleste er forsåvidt nokså like. Den anklagede - «har trodd på erkekjetteren Martin Luthers villfarne lærdommer,» - «tenkt ille om pavens makt,» - «trodd at gode gjerninger ikke var fyllestgjørende», - «trodd at der ingen skjærsild fantes», o.s.v. o.s.v.

Som straff for disse fryktelige forbrytelser blir synderen, hvis han er «halsstarrig» og ikke vil tilbakekalle disse «falske lærdommer,» som oftest levende brent på bål, eller puttet i livsvarig fengsel. Tristest av alt er det dog å se, at de anklagede undertiden er svake nok til å avsverge sin tro, - sine «kjetterier», som det heter, - og vende botferdig tilbake til «Moderkirkens» favn. Men hvem vil våge at dømme disse svake sjeler, om de ikke maktet å holde stand overfor Inkvisisjonens djevelske pinsler?

Om selve «rettergangen» skriver dr. Døllinger at den er uhørt i menneskehetens historie. På blot og bar mistanke anvendtes t o r t u r. Det gjaldt for «nåde» å bli innestengt for levetiden på vand og brød mellom fire trange fengselsmurer, og det var en samvittighetsplikt for sønnen å overlevere sin egen far til tortur, evig fengsel eller kjetterbålet.

Navnene på vitnene fikk den anklagede ikke vite. Ethvert rettsmiddel til forsvar unndras ham. Appell til en annen domstol eller til en høyere instans var ikke mulig, og likeså lite var det tillatt at velge en forsvarer. Ville en jurist ha påtatt seg å forsvare den anklagede, ville han selv blitt bannlyst. To vitner var nok til at domfelle et menneske, og selv utsagn av denslags personer som ved enhver annen rett ville blitt tilbakevist på grunn av personlig fiendskap med anklagede eller offentlig vanære, som t. eks. menedere, koblersker, forbrytere, ble her godtatt. Det var forbudt inkvisitoren at vise mildhet og skånsel. Tortur i de grusomste former var det sedvanlige middel til at fremtvinge tilståelser. Ingen tilbakekallelse, ingen forsikring om at han nå var rettroende katolikk kunne hjelpe ham. Man innrømmet ham skriftemål, absolusjon og kommunion, trodde altså på hans sinnsforandring såmeget at man innrømmet ham sakramentene, men samtidig betydet man ham, at man juridisk ikke trodde på hans «omvendelse»; derfor måtte han dø. For endelig å gjøre målet fullt, berøvet man hans uskyldige familie alt hva den eide Halvparten gikk til det pavelige kammer og halvparten til inkvisitorene). Kun livet alene, sier pave Innocens III, skal man levne kjetteres barn, og det kun av barmhjertighet. De ble også erklært for uverdige til alle borgerlige embeter og verdigheter.» (Dr. D ø l l i n g e r, «Das Papsttum,» pag". 118, 119).

Jeg formoder at ingen etter dette vil påstå, at jeg i mitt foredrag «har overdrevet Inkvisisjonens virkemåter.»

I samme forbindelse kunne også nevnes at en kommisjon, nedsatt av den spanske nasjonalforsamling, i desember 1812 innleverte en overordentlig fengslede men uhyggelig innberetning, hvor de gjør rede for den spanske Inkvisisjons historie. Dette dokument er ikke minst verdifullt derved, at, det helt tilbakeviser og ihjelslår moderne romersk katolske apologeters påstand om, at beskyldningene mot Inkvisisjonen for grusomhet vesentlig skyldes protestantiske skribenters livlige innbilningskraft. (Cfr. Kensit, «The Inquisition,» pag. 15).

Og i anledning pastor Krijns og andre katolikkers påstand om, at Inkvisisjonen og fortrinnsvis den spanske Inkvisisjon var en verdslig, og ikke en kirkelig domstol kan jeg i tilknytning til de før anførte uttalelser i motsatt retning, enn ytterligere føye et utsagn av historikeren dr. Schafer, som uttrykkelig sier:

«Historien viser, at den spanske Inkvisisjon i virkeligheten ikke var en verdslig domstol, men tvertom en kirkelig institusjon - «Katolske forfatteres apologetiske forsøk på å befri kirken fra ansvaret for den spanske Inkvisisjons vederstyggelighet, må betraktes som komplett mislykket.» - «Den spanske Inkvisisjon har tvertom rettslig vært en helt ut kirkelig institusjon, således som også Hinschius i en avgjørende avhandling med største skarphet har dokumentert.» (Dr. E Schafer, «Spanischer Protestantismus und Inquisition,» pag. 58, 59).

Som tidligere omtalt er Inkvisisjonsdomstolene for tiden offisielt avskaffet i våre moderne samfunn.
Men mr. Kensit påstår, - «At Inkvisisjonen dessuten den dag i dag består er med rene og tydelige ord å lese i den engelske «Roman Catholic Directory» (Romersk katolsk håndbok), hvor Inkvisisjonen er definert som en domstol opprettet «for å etterspore og undertrykke kjetterske og forbryterske lærdommer og gjerninger.» E n h v e r katolsk biskop må ved sin innvielse avlegge ed på at ville håndheve Inkvisisjonstribunalets «regler» og «forskrifter» således som kirkeloven påbyr. Og enhver prest blir undervist om de straffer som med rette tilkommer kjettere. Enhver skal exkommuniseres som motsetter seg eller legger hindringer i veien for Inkvisisjonen i dens utførelse av sine embetsplikter. Sådan exkommunikasjon er i kraft av pavelig lov utstedt bl.a. i oktober 1869. (O'Keefe, «Ultra-montanisme», pag. 228.)

I 1836 erklærte kardinal Wiseman like ut, at «kirken har aldri, hvor håpløst det enn kan synes, oppgitt ønsket om gjenopprettelsen av tidligere tiders disiplin og nidkjærhet. Følgelig har kirken, istedenfor å avskaffe disse påbud og etablere en annen praksis, foretrukket at betrakte de nåværende forhold som mildhet, og avdempning av straffer, den ennå holder seg berettiget til at tvinge igjennom (Cfr. den nåværende reviderte kirkelov av 1917, can. 6 § 5). Den eneste forskjell mellom kirkens tidligere og nåværende praksis er derfor kun den, at denne avdempede form er blitt til den alminnelige straffemetode, som den, så nødig som den vil, finner det klokt å utøve.» (Wiseman, Lectures, vol. 11, pag 82, utg. 1836.)

I 1869 - 70 utstedte Vatikankonsilet følgende dekret:
«Canon VI. - Hvis noen skulle si, at den intoleranse hvormed den katolske kirke forviser og fordømmer alle religiøse sekter som er adskilt fra dens samfunn, ikke er befalt av den guddommelige lov; eller at bare meninger og ikke visshet om religionens sannhet kan has, og at derfor religiøse sekter skal tåles av kirken, — han være forbannet.

«Canon XII. - Hvis noen skulle si, at den makt som vår herre og frelser Jesus Kristus tildelte sin kirke, kun bestod i at veilede ved råd og overtalelse, men ikke at styre ved lover og tvinge og nøde ved ytre dom, og ved heldbringende straffer alle dem, som er villfarne og forstokkede, - han være forbannet!» (Documenta ad illustrandum Concilium Vaticanum, II, pag. 103, 104, utg. ved J. Friedrich, koncilets historieskriver.)

I 1881 utkom en katolsk håndbok i kirkerett med approbasjon av kardinalene Newman og Manning. Vi leser der bl. a.:
«Vedrørende kjetteriets forbrytelse er de rette dommere: 1. Den øverste pave, over den hele verden. 2. Biskopene overfor sine sognebrødre og 3. De pavelige utsendinger, som man kaller inkvisitorer. - I et bispedømme, hvor der finnes en inkvisitor, d.v.s. en dommer utnevnt av den hellige pavestol, beror makten til at forhøre og straffe kjettere først og fremst hos ham, men samtidig hos biskopen. For øyeblikket er den hellige Inkvisisjonsdomstol kanskje ingensteds i funksjon uten i Rom. Derfor besitter biskopene nesten overalt den hele myndighet som opprinnelig berodde hos den hellige pavestols inkvisitorer.» («Elements of Ecclesiastical Law», vol. I, pag. 334, New York, Benzinger Brothers.)

I 1883 skriver det spanske blad «La Bandera Catolica» for 29. juli følgende:
«Gudskjelov, at vi endelig så smått begynner å vende tilbake til de tider, da kjetterske lærdommer ble forfulgt etter fortjeneste, og de som fremsatte dem ble straffet med eksemplarisk strenghet. Det katolske Barcelona har hatt den fryd at bivåne en autodafé, nå i slutten av det nittende århundre. Den 25. ds høytideligholdt man apostelen Jakobs dag nede på tollboden her i byen ved ifølge den katolske religions gamle tradisjoner å brenne protestantiske bøker, bestemt til å forderve våre barns hjerter. Forgjeves hever Satans sønner røsten og protesterer mot denne rettferdige handling, som bare innleder en ny tidsalders strålende æra, da rettferdighetens sol med sitt rene lys skal spre uvitenhetens og villfarelsens mørke. Der er bare et skritt fra den begivenhet vi her har omtalt til gjenopprettelsen av den hellige Inkvisisjon.

Gjenopprettelsen av det hellige Inkvisisjonstribunal må snart finne sted! Dets herredømme må bli enda mer strålende og fruktbringende i sine virkninger enn før i gamle dager, og antallet av dem som lider straff under det må langt overstige fortidens tall. Hvilken gledesdag det skal bli for oss at se frimurere - og fiender av Kirken vri seg i Inkvisisjonens flammer. Vi går ut fra, at våre lesere med stor fornøyelse vil lese statistikken over dem som led sin straff under den hellige Inkvisisjon fra året 1481 - 1808, da denne ærverdige institusjon ble avskaffet. Som våre lesere vil se, er der bare tale om Spania; vi ser oss ikke i stand til å oppgi tallet på dem som straffedes i andre land.

Samlet antall av menn og kvinner brent levende i Spania under administrasjon av 46 hellige generalinkvisitorer: 35,534.
Samlet antall av dem som brentes in effigie: 18,637.
Samlet sum av dem som. idømtes andre straffer: 293,533.
Samlet sum 347,704.

Man skulle i sannhet tro, at overstående linjer måtte være skrevet av en ondskapsfull fiende av den romerske kirke. Men mr. Kensit som refererer artikkelen meddeler, at vedkommende nummer av denne katolske avis ligger til ettersyn for enhver i det ansette engelske blad «The Christians» redaksjon.

(Fra boken "Sankt Peters Himmelnøkler", av Marta Steinsvik - Oslo 1928.)

Mr. Kensit skriver videre: «I 1888 utkom et katolsk kirkerettslig verk i New York under tittel av «The Procedure in criminal Cases of Eeclesiastics.» (Rettergang ved geistliges forbrytelser). Verket var stemplet av den romersk katolske erkebiskop i New York og anbefalt av kardinal Simeoni, «Propagandaens» sekretær». På pag. 257 leser vi:

«Hva tvangsmidler og straffer angår, må biskopene erindre, at den ekstraordinære rettsdomstol Trientinerkonsilet opprettet) (Session XIV, cap. 1, de Ref.) for hemmelige forbrytelser, er i full kraft fremdeles.» (Cit. Kensit, «The Inquisition,» pag. 74).

Professor Holmquist meddeler, at storinkvisitorembetet ble gjenopprettet i Spania i 1907 som lønnet stilling (Cfr. «Påvedømets Historia 1800 - 1920,» pag. 156).

I mitt foredrag (pag. 37 og 38) har jeg allerede gjort rede for, hvem der etter romerkirkens oppfatning er «kjetter», - nemlig enhver som har fått en kristen dåp, og som desuagtet ikke følger den katolske kirkes lære. Da romerkirken (i alminnelighet) anerkjenner dåpen i protestantiske kirkesamfunn som en kristen dåp, vil dette altså si det samme som at den katolske kirke anser alle protestanter for «kjettere», og som sådanne hjemfalne til denne kirkes strenge straffer for kjettere. Pave Benedict XIV sier uttrykkelig (Bullarium b. VII, pag. 24, Mechlin 1827):

«Men noen vil kanskje innvende, at den omtalte dåp var utført ikke av en katolsk, men av en protestantisk p r e s t, og at kvinnen som kjetteriets slave etter sin dåp hadde vært utenfor den katolske kirkes skjød og derfor ikke var bundet til å følge dens lover. Men dette kan lett imøtegås hvis vi først tenker (hva alle innrømmer) at når en kjetter døper noen (hvis han bruker den rette form og materie, hvilket vi går ut fra i dette tilfelle med denne kvinne er gjort) da har denne person fått sakramentets stempel. - For det annet er det en velkjent sannhet, at den som har mottatt dåpen på gyldig måte ved en kjetter, er i kraft herav blitt medlem av den katolske kirke. For den private villfarelse hos den person som døpte ham kan ikke berøve ham denne lykke. - Og endelig vet vi, at de som er døpt av kjettere, når de kommer til sjels år og alder og klynger seg til dens villfarelser som døpte dem, og således er utestengt fra Kirkens enhet og de goder som alle trofaste Kirkens undersåtter nyter, desuagtet ikke er fritatt fra dens autoritet og love, - således som Gonzalez så viselig påpeker. - Når en mann er blitt døpt, men oppdratt blant kjettere og vantro, må den kristne katolske tros grunnsetninger fremsettes for ham så klart at han kan komme til troen. Hvis dette er gjort, og han enda avslår at tro på kristen katolsk måte, blir han å anse for en kjetter og en frafallen.»

I den moderne «Catholic Encyclopedia» (b. VII, pag. 261) står der med rene ord: ingen er nødt til å gå inn i Kirken. Men når man engang ved dåpen er kommet der inn, da er man nødt til at holde de løfter som frivillig er avlagt. For å tvinge og bringe tilbake sine opprørske sønner bruker Kirken både sin egen åndelige myndighet og den verdslige makt som står til dens rådighet. - Da materielle kjettere har mottatt en gyldig dåp står de også under Kirkens jurisdiksjon.»

Ved «materielle» kjettere forstår romerkirken alle som har en feilaktig tro, hvor naturlige og uunngåelige deres villfarelser måtte være. Alle døpte protestanter er altså materielle kjettere til at begynne med, og formelle kjettere, når den romerske kirke har «misjonert» så lenge i blant dem, at de kan ansees for at være «halsstarrige», hvis de ikke «omvender seg».

Enhver protestant er således etter romerkirkens lære i kraft av sin dåp, blitt pavens undersått, og er bundet til at følge alle forskrifter i den katolske kirkelov. - Som «kjetter» har han med andre ord nedkalt over seg ikke bare alle Trientinerconcilets 125 - et hundre og fem og tyve - forbannelser, men også de øvrige koncilers og pavebullers flom av hatefulle ord og fordømmelsesdommer, - som t. eks. Coenae Domini-bullens «nestekjærlige» utgytelser:

«Vi exkommuniserer og forbanner på vegne av den treenige Gud, Fader, Sønn og Hellig ånd, og i kraft av de hellige apostler, Peters og Paulus og vår egen myndighet, - alle Hussiter, Wicklefianere, Lutheranere, Zwinglianere, Calvinister, Hugnenotter, Anabaptister, Trinitarer, og en hvilken som helst annen frafallen fra den kristne tro; og ethvert annet kjetteri, hvilket navn det enn måtte gå under, og hvilken sekt det måtte tilhøre; og de som tar imot og ynder dem; og alle de som forsvarer dem i sin alminnelighet, hvem det enn måtte vare, og alle dem som uten tillatelse fra oss og den hellige pavestol med vitende og vilje leser og oppbevarer, trykker eller på noen som helst måte og av hvilken som helst grunn, offentlig eller privat, under noen som helst påskudd forsvarer bøker som inneholder kjetteri eller behandler religiøse emner; likeså skismatikere og alle som hårdnakket unndrar seg og unnlater å vise lydighet mot oss og de romerske paver etter oss.» (Mag. Bull. Rom. Luxemb. an. 1727; forordet).

En typisk katolsk excommunications- formel lyder således:
«Ifølge myndighet fra den allmektige Gud, Fader, Sønn og Hellig ånd, og den ubesmittede jomfru Maria, vår Frelsers mor og beskytterinne, og alle de hellige dyder, engler, erkeengler (o.s.v., o.s.v. hele rekken nedover) forbannes N. N. Vi exkommuniserer og forbanner ham. Og fra Gud den allmektiges hellige kirke fordriver vi ham, for at han kan pines, anbringes og overleveres i likhet med Dathan og Abiram blant dem som viker bort fra Gud. - La hans lys utslukkes for evig, med mindre han angrer og gjør bot. Amen.

Må Gud Fader, som skapte ham, forbanne ham! må Sønnen som led for oss, forbanne ham! må den Hellige ånd som led for oss i dåpen, forbanne ham! Må det hellige kors, som Kristus til vår frelse, triumferende over sine fiender, besteg, forbanne ham! Må den hellige og evige jomfru Maria, Guds moder, forbanne ham! Må St. Michael, de hellige sjelers talsmann, forbanne, ham! (o.s.v., o.s.v.).

Må han være fordømt, hvorhen han går, i huset eller i stallen, i haven eller på marken, på veien eller i skogen, på vannet eller i kirken. Må han være forbannet mens han lever og når han dør! Må han være forbannet når han spiser og når han drikker, når han er sulten og når han er tørst, når han er våken og når han sover, slumrer, sitter, ligger, arbeider, og hviler.

Må han være forbannet i alle sitt legemes funksjoner. Må han være forbannet innvendig og utvendig, i sin hjerne, i sin ryggmarg, i sine tinninger, øyenbryn, kinn, hake, nesebor, tenner, lepper, hals, skuldre, arme og fingre!

Må han vare forbannet i sin munn, sitt bryst, hjerte og like ned i sin mage. Må han være forbannet i sine nyrer, kjønnsdeler, hofter, knær, ben og- føtter og negler, i alle sine ledd og lemmer! Fra issen til fotsålen ikke en sunn plett. Må den levende Guds sønn i all sin herlighet forbanne ham! Og må himmelen og alle dens makter reise seg imot ham, forbanne og fordømme ham, inntil han angrer og gjør bot! Amen! Således være det! Således være det! Amen.»
----

Grunnen til at jeg har lagt ut disse sidene fra boken er for at vi skal forstå at Den katolske kirke ikke er en kristen kirke og at den i stor grad er ansvarlig for at mange kirkesamfunn innehar alvorlige og feilaktige læresetninger. På grunn av denne kirke er også kristendommen mildt sagt misforstått av folk flest.

Boken det er sitert fra er på ca. 600 sider og kan lånes på bibliotekene.

(Fra boken "Sankt Peters Himmelnøkler", av Marta Steinsvik - Oslo 1928 - side 381 - 396).

Steinsvik, Marta (1877-1950), kvinnesakskvinne, teolog, journalist og landskjent foredragsholder, berømt for sine drabelige oppgjør med katolisismen i mellomkrigstiden (St Peters himmelnøkler o.a.). Prekte som første kvinne i en norsk kirke.
(Fra NorgesLexi)
Kopi fra SOL kristendom
http://debatt.sol.no/show/3426561/19422561


Sist flyttet til topp av BmOnline den Søn Feb 28, 2016 7:07 pm
Brukerens avatar
BmOnline
Admin
 
Innlegg: 2597
Registrert: Ons Nov 05, 2008 2:44 pm
Bosted: Norge, som kunne vært det vakreste sted på jord
Norsk er best: 0


Gå til BmOnlines kristendomsforum

Hvem er i forumet

Brukere som leser i dette forumet: Ingen registrerte brukere og 8 gjester

cron