Grunnloven endres av bandittene, kgb jesuittene

[BmOnline]

Synnøve Fjellbakk Taftø, jurist i UD.

Dette er sannheten om hva som er endret ulovlig i Grunnloven.

La oss så se litt på de såkalte <alminnelige bestemmelser> i Grunnloven.
§93, den såkalte EU-paragrafen, er ny. I realiteten burde den blitt kalt FN-paragrafen, det er nemlig den bestemmelsen som Grunnloven burde innholde for at Norge skulle kunne slutte seg til FN. Paragrafen modifiserer §1 og gir adgang til suverenitetsavståelse på et begrenset felt, nemlig fredsbevaring og konflikter mellom stater, Tallrike utenriksministre har uttalt av FN utgjør en hovedhjørnesten i norsk utenrikspolitikk, men formelt er Norge ikke medlem av FN. Medlemskap i EU (og EØS) strider ikke bare mot Grunnlovens §§ 1 og 93, det innebærer en fullstendig overgang fra allmenningsprinsippene til lydighetsprinsippene, jfr Eiendomssamfunnet i Danmark.

§94 har i det ytre alltid vært en sovende grunnlovsbestemmelse. For embetsmennene i 1814 var det likevel et viktig anliggende å få videreført det danske eiendomssamfunnets straffelover og skattelover og dermed skape konturene av et eiendomsrettslig samfunn.

§95 forbyr myndighetene å gjøre unntak fra loven. Bestemmelsen er systematisk brutt i norsk lovgivning etter 1945.

§96 fortoner seg nå som en rettssikkerhetsgaranti. I 1814 var den noen ganske annet. I allmenningssamfunnet dømmer man nemlig etter sedvanerett og mange embetsmenn fryktet nok de konsekvenser dette kunne ha for deres egen sikkerhet. Det bør videre bemerkes at § 96 forbyr tortur i avhørssituasjonen, men ikke som straff. Blant de lovbestemmelser som ble videreført med § 94 var eksempelvis denne: Befindes nogen at have spottet den levende Gud, da skal tungen av ham avskjæres, deretter hovedet avslages og hoved og tunge settes på en stake. I tiden 1905- 1945 ble § 96 forstått slik at ingen kan dømmes til straff uten hjemmel i straffeloven og ingen kan undergis frihetsstraff uten at det foreligger en rettskraftig dom. Alle de tre elementene i § 96 ble i likhet med § 97 satt til side i det såkalte landsvikoppgjøret.

§ 98 forbyr tilsynelatende avgift på avgift, men det er utenpå. I praksis er bestemmelsen blitt brukt til å hjemle det motsatte.
Så kommer vi til § 99 som er Grunnlovens viktigste paragraf, fordi den både begrenser inngrep i den fysiske frihet og innfører et personlig ansvar for de mennesker som forestår maktutøvelsen. Det tilsynelatende mest massive brudd på denne paragrafen ble foretatt av Mil-org-medlemmer og noen lensmenn og politifolk under den allierte okkupasjonen mai-desember 1945. De som forsøkte å motsette seg arrestasjon, ble skutt. De hovedansvarlige bakmennene er Jens Christian Hauge og Einar Gerhardsen. Ingen er noensinne stilt til ansvar. Det er beklagelig, men det gjaldt en meget ressurssterk gruppe som burde vært i stand til å fremme sin egen rett. Jeg synes det er langt verre med de overgrep som begynte i 1945 og som er blitt mer og mer massive for hvert år. Grunnlovens § 99 er nemlig satt til side i forhold til de antatt ”alvorlig sinnslidende”. Før var slått fast at vedkommende manglet evne til å dra omsorg for sitt gods i den utstekning at han eller eller hun kunne kommet til å legge sine barn- eller samfunnet- til byrde (umyndighetsgjøring).
Med tidsskiftet i 1945 ble det en annen dans. Mennesker ble innesperret uten lov og dom og ble utsatt for eksperimenter i form av psykologisk og kjemisk tortur, elektrosjokk og kirurgi i en utstrekning som savner sidestykke. I 1961 fikk vi en ny psykiatrilov som tilsynelatende hjemler administrativ frihetsberøvelse av både ”alvorlig sinnslidende” og andre, og i 1969 fikk vi et tillegg til tvistemålsloven som uttrykkelig hjemler administrativ frihetsberøvelse. De som personlig burde vært stilt til ansvar for disse jesuittbestemmelsene er Jens C Hauge, Karl Evang og Stein Rognlien. De samme personer stod antagelig også bak politiinstruksen av 1971 som tilpliktet tjenestepersoner i politiet til å medvirke til overgrepene.

Grunnlovens § 99 blir brukt for å begrunne at man i norsk rett har nødvergerett overfor politifolk som forsøker å foreta en uberettiget pågripelse. Dette saksaspektet ble ikke berørt i Austbø- dommen, men vi fikk en ny lov om psykisk helsevern som har som eneste formål å gjøre politiaksjonen på Austbø lovlig- i ettertid- (§ 97).

Trykkefrihetsbestemmelsen i Grunnlovens paragraf 100 er visstnok nylig endret. Jeg går ut ifra at jesuittersamfunnets norske lakeier har forsøkt å sammenarbeide de innbyrdes motstridende bestemmelsene i Grunnloven § 100.
FN- konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og den Europeiske menneskerettighetskonvensjon, noe som i utgangspunktet er umulig.

Ytringsfriheten som sådan ble i Norge avskaffet ved dommen mot Torolv Fanebust, (i 1948?.)


BmOnline
Sitert fra Synnøves notater.