Troen er ikke noen bærende kraft i Norge

Hva er Krf? Mange tror at de står for de kristne verdiene, men det er helt feil. Det er noe de selv vil at du skal tro. Så galt fatt er det i den "syklubben" Krf. Hvordan kan jeg si det? Jo, de har lite med vår Herre å gjøre, men mer med Paven å tøve. Janne Haaland Matlary- som var pavens tidligere rådgiver holdt et kurs for Krf, hvor de skulle lære meget om pavens nærhetsprinsipp, subsidiaritetsprinsippet. Tenk det, mørkets irrganger. Krf har hoppet til køys med paven! Er det rart at kristendommen er borte i Norge? De kaller seg religiøse, men de forstår ikke at det er Satan også!
Å være kristen, har intet med å være religiøs!
http://www.bmonline.no/html/katbvr.html
Forumregler
Vår Herre ville aldri at vi skulle herske og så splid, lage stengsler og politiske agendaer som Guds vilje. Det er imot Guds Ord. Folket skal være fritt i Herren Kristus Jesus. Det er Herren som eier idividene, og synd om dem som ikke gjør Faderens vilje. http://bmonline.no/html/kristendom.html

Troen er ikke noen bærende kraft i Norge

UNREAD_POST BmOnline » Tir Mai 21, 2019 3:30 pm

Kopi fra Morgenbladet:

Troen er ikke noen bærende kraft i Norge, skriver Gunnar C. Aakvaag.



Norge er et gjennomgående sekulært samfunn. Det er ikke arven fra 1030 (Stiklestad) eller 1536 (reformasjonen) som har gjort oss til dem vi er, men det vi feirer 17. mai: arven fra 1814.

Med jevne mellomrom hevdes det at religion er en viktig del av dagens Norge. Sist ut er nyvalgt KrF-leder og barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad. I en kronikk med den talende tittelen «Troens kraft i samfunnet» (NRK Ytring, 18.04) hevder han at religion (kristendommen) er «en hjørnestein» som «har satt sitt preg på dagens Norge».

Så frustrert er Ropstad over at religionens betydning ofte underkjennes, at han inviterer til en «liten historietime» om hvordan «den kristne kulturarven» har formet våre verdier, bidratt til å skape viktige institusjoner og gir mening og motivasjon til oss som individer og samfunn.

Ropstad har rett i at det er viktig at vi har en korrekt forståelse av oss selv som samfunn; av hvem vi er, hvor vi kommer fra, og hvor vi er – og bør være – på vei.

Jeg er derimot helt uenig i Ropstads syn på religionens plass i dagens Norge, og vil skissere en alternativ sekulær motfortelling som i mine øyne er mer historisk og sosiologisk treffende enn Ropstads. Den går slik.

grunnloven.jpg
Grunnloven som bandittene tråkket på



År null i det moderne Norge er 1814. Da innledet en liberal embetsmannselite et kollektivt norsk samfunnsprosjekt som gjennom 200 år har skapt det Norge vi i dag lever i. Det som drev dem, var ikke religion, men sekulære, fornuftsbaserte og ikke minst humanistiske opplysningsideer som satte individet i sentrum. Dette prosjektets kjerne var frihetens demokratisering, og det i en egalitær norsk tapning: Individuell frihet skulle ikke være et eliteprivilegium, men tilgjengelig for alle – selv om det fortsatt var langt frem i 1814.

Embetsmannselitens bidrag til frihetens demokratisering var grunnloven fra 1814, som omdannet norske samfunnsmedlemmer fra undersåtter underlagt en eneveldig dansk konge til likestilte borgere beskyttet av rettigheter, rettsstatsprinsipper og (tilløp til) demokrati.
Vi er en gjeng gudløse sosialdemokrater som de siste 200 årene har skapt et av historiens beste samfunn.

Dette frihetsprosjektet ble deretter videreført og utdypet av særlig tre sosiale bevegelser. Først nedkjempet bondebevegelsen i andre halvdel av det 20. århundre embetsmannseliten i folkestyrets navn. Deretter temmet arbeiderbevegelsen kapitalismen i første halvdel av det 20. århundre drevet av idealer om sosioøkonomisk likhet, før kvinnebevegelsen fra 1970-tallet i likestillingens navn nedkjempet det kjønnsarbeidsdelte husmorsamfunnet.

Resultatet er en «norsk kulturarv» preget av menneskerettigheter, rettsstat, demokrati, sosial likhet og likestilling. Slående med disse «norske verdiene» er at de er tuftet på sekulære humanistiske prinsipper som skal fremme individets frihet, at de er kjempet frem av overveiende sekulære sosiale bevegelser, og at de i dag ivaretas av sekulære institusjoner som utdanningssystemet, helsevesenet, vitenskapen, politikk, rettsvesen, kunst og medier – og ikke kirken.

Ropstad gjør videre et poeng ut av at nesten 85 prosent av Norges befolkning er medlem av et tros- eller livssynssamfunn. Betyr det at vi er et religiøst folk i utakt med de sekulære verdiene og institusjonene som omgir oss? Nei. Omkring halvparten av oss tror ikke på gud, og for den store majoriteten spiller ikke religion noen stor rolle i hverdagen – kun litt over ti prosent går regelmessig i gudstjeneste.

Dessuten blir vi stadig mer sekulære. De siste 30 årene har antallet medlemmer i tros- og livssynssamfunn sunket, stadig færre døpes, konfirmeres, gifter seg og går regelmessig i kirken, færre tror på gud og troen blir mer privat.

I sum betyr dette at troen ikke er noen bærende kraft i Norge. Vi er en gjeng gudløse sosialdemokrater som de siste 200 årene har skapt et av historiens beste samfunn.

Hva kan vi lære av dette? Noe svært viktig. At et av menneskehetens mest sekulære samfunn også er et av de mest velorganiserte, forteller oss to ting: at religion hverken er ufrakommelig eller uunnværlig. Sagt annerledes, religion trenger ikke være en sentral del av et samfunn, og samfunn faller ikke fra hverandre uten religion – tvert om. Målt etter objektive levekår og subjektiv livskvalitet er sekulære Norge et av historiens mest vellykkede samfunn.

Ropstad avslutter sin kronikk med å bekymre seg for religionens og særlig kristendommens fremtid i Norge. Jeg deler ikke Ropstads bekymring. Tvert om mener jeg at i møte med langt mer religiøse innvandrere fra østeuropeiske (katolikker) og ikke-vestlige (muslimer) land er det viktigere enn på lenge å tone ned religionens betydning og få frem at Norge er et sekulært samfunn holdt sammen av en sekulær kultur og sekulære institusjoner, og hvor de fleste av oss har et perifert (om noe) forhold til gud. Det er selvfølgelig lov å tro og gi uttrykk for det, men religion er en privatsak – ikke en bærebjelke i samfunnet.

Så la oss ikke «velge de kristne verdiene», slik Ropstad vil, men heller holde fast ved det sekulære og humanistiske samfunnsbyggingsprosjektet som ble innstiftet i 1814 – og som vi feirer 17. mai.

Det har tjent oss vel.

https://morgenbladet.no/ideer/2019/05/d ... n-tar-feil

Kommentar bmonline:

Gunnar C Aakvaag, helt korrekt- grunnlovsfedrene er tråkken på av fremmede makter- som IKKE ønsker at FOLKET skal bestemme i eget land, skjønt kristendommen har de også fjernet- hvor Krf er en av de med-skyldige i det bekmørket som Norge i dag- befinner seg i.

Med andre ord Gunnar C Aakvaag, det er med glede jeg kan fortelle deg at den eneste farbare vei, er Kristendom- og da mener jeg ikke dagens døde tilbedere i Krf og sektene, men de som tilber den Levende Gud vår Herre og Mester, Amen!
Brukerens avatar
BmOnline
Admin
 
Innlegg: 2597
Registrert: Ons Nov 05, 2008 2:44 pm
Bosted: Norge, som kunne vært det vakreste sted på jord
Norsk er best: 0

Gå til KrF

Hvem er i forumet

Brukere som leser i dette forumet: Ingen registrerte brukere og 3 gjester

cron