Mordet på Nils Trældal

Her kan du lese om mord og likvidasjoner på enkelt-mennesker utført av pårørende, stat, politi og kriminelle.

Mordet på Nils Trældal

UNREAD_POST BmOnline » Tor Feb 13, 2014 8:52 am

Nils Trædal, norsk politiker (d. 12. oktober 1948 – alder 68)

I en minnetale over Jan Masaryk som Bondepartiets leder Nils Trædal holdt våren 1948 sa Trædal om Masaryks dødsfall: ”Slike hendingar fortel vel utan ord meir enn noko anna kva det stundom kostar å gå inn for det ein er overtydd om!”

Da Stortinget kom sammen i oktober 1948 var saken som engasjerte Trædal mest den såkalte ”Hvitboken” til undersøkelseskommisjonen av 1945, hvis offisielle navn var ”Regjeringen og hjemmefronten under krigen”. Hvitboken inneholdt bl.a. dokumentasjon om den kontroversielle og sensitive korrespondansen mellom Hjemmefront-ledelsen og London-regjeringen under krigen.

Trædal døde etter å ha falt ut av et vindu i en trappeoppgang i bygården i Oslo der han bodde. En gjennomgang av hendelsesforløpet konkluderte med at fallet praktisk talt ikke hadde vært mulig uten at noen hadde ”hjulpet” ham med å falle.

Kommentar BmO:
Det skal vise seg at det er drap på uskyldige, utført av makteliten som er det vi skulle få på dagsordenen. Få de ansvarlige bak lås og slå!

http://www.navigate3d.no/mbbs22/forums/ ... ightmode=1

Nils Trædal fra Norulv Øvrebotten.com:

Dagen før "Hviteboken" ble offentliggjort, kvelden den 11. oktober 1948, var det styremøte i Nationen. Der var blant andre Trædal og Holten til stede. Møtet diskuterte bondereisningens problemer, den politiske utfordringen den sto overfor, og sakene som skulle opp i nærmeste framtid. Særlig Trædal var aktiv pådriver i å trekke opp perspektiver framover. Han og Holten hadde også egne samtaler under styremøtet for å planlegge hovedorganets arbeid med de forestående sakene.

Seinere på kvelden døde imidlertid Nils Trædal. Han ble funnet døende med store hodeskader i bakgården i huset der han bodde på hybel. Det var hybelverten, en eldre kontorsekretær i partiet, som fant ham. NTB, og dermed alle avisene i landet, skrev at dødsfallet skyldtes en ulykke. Trædal måtte ha blitt svimmel på veien opp trappen til hybelen i fjerde etasje der han bodde, så svimmel at han falt, et fall som
førte til at han støtte mot en vindusrute, en vindusrute som tilfeldigvis ikke var låst denne
kvelden, slik at Trædal falt to og en halv etasje ned på gårdsplassen.

Hvilke kilder NTB-forklaringen bygger på, er uklart. Den stammer ikke fra hybelverten som fant ham dødende i gården, og så langt det har vært mulig for folk i ettertid å kontrollere, heller ikke fra andre i oppgangen, der Trædal bodde. Heller ikke stammer beskrivelsen fra politiet, for ulykken ble aldri registrert i politiets vaktprotokoll.
Den ble heller aldri etterforsket, slik alle liknende dødsfall ville blitt. Ikke ble den etterforsket seinere heller.

I sykehusets journaler ble den registrert som en "ulykke". Trædal var fremdeles i live da han ankom til sykehuset, men han døde av de store hodeskadene like etter ankomsten på kirurgisk avdeling. Det ble ikke utført noen medisinske undersøkelser av ham som kunne skape klarhet i hva som hadde skjedd, eller sendt noen melding fra sykehuset til politiet.

Mange, både da og seinere, har ment at en slik ulykke som NTB beskrev, er svært usannsynlig. Særlig fordi det i dette tilfellet gjaldt en høyreist, kraftig mann og en vindusåpning på 120 x 50 cm. Statistisk er sjansen for slike ulykkesforløp ganske liten.

Da Trædal døde, forsvant ifølge familien, også de papirene han måtte ha hatt i Oslo i forbindelse med sitt politiske virke. Dette bidro til å styrke mistanken blant venner og familie om at dødsfallet ikke kunne være en tilfeldig ulykke.

De som arbeidet sammen med Trædal i Stortinget, beskriver gruppa som "lamslått", og Holten som nærmest i sjokktilstand. Dødsfallet ble oppfattet som en stor tragedie for Bondepartiet. Partiet hadde fått seg en leder med et meget godt omdømme,
en som hadde opparbeidet stor autoritet og respekt, også blant sine politiske motstandere og en som evnet å sette mot i sine partifeller.

Men akkurat dette dødsfallet ble et ikke-tema i det politiske og journalistiske miljøet i hovedstaden. Det ble ikke snakket om i det hele tatt, og i motsetning til andre dødsfall eller liknende hendinger. Det la seg raskt et lokk av ubehag og taushet over saken.

For noen som ikke kjente Trædal og det arbeidet han stod oppi, har tausheten ledet tanken i retning av selvmord. Men i dette tilfellet var sannheten ikke skapt av familie, venner og kolleger, av dem som kunne ønske om å verne om partiformannens ettermæle.

Tausheten var framfor alt en offentlig taushet. Den gjaldt dette dødsfallet i særdeleshet, og kunne derfor kanskje styrke mistanken om selvmord. Men den må også forstås som del av det spesielle klimaet i de første etterkrigsårene.

Okkupasjonsårene hadde lært folk å tie stille, vennet dem til at det var ting en ikke snakket om, ikke spurte om. Dette klimaet i samtida preget selvfølgelig også dem som hadde sin politiske tilknytning til Bondepartiet.

Blant venner og naboer der Trædal hadde virket som prest, var det derimot mange som sa: Trædal må være drept. At Trædal var en mann hvis fiender var politiske og ikke personlige, var klart for alle som undret seg over dødsfallet, og noe ran eller tyveri hadde det ikke foregått. Det ble stilt mange spørsmål både av familie, venner og naboer. Folk kunne bare ikke forstå hvem som kunne ønske ham av dage og hvorfor.

Enda fjernere virket det at han som menneske og prest skulle ha ønsket å ta livet sitt, en handling i dyp strid med hans tro. Det samme mente hans nære politiske medarbeidere.

Bare uker etter dødsfallet begynte flere av dem, deriblant generalsekretær Einar Hovdehagen, å stille spørsmål ved NTB-forklaringen på hodeskadene, undre seg over det påtakelige ved tidspunktet for dødsfallet, og spørre seg hvorfor saken ikke ble etterforsket på vanlig måte. Og hvorfor ble den heller ikke i ettertid etterforsket?

Slike ting ble ikke sagt høyt i de første etterkrigsårene, men det var på 50- og 60-tallet stadig tilbakevendende tema i fortrolige samtaler mellom folk i de indre partikretser. Konklusjonen var gjennomgående:

Trædals tilfelle kunne neppe være en ulykke. Men også denne erfaringen var gjennomgående: Når en forsøkte å finne ut hvorfor saken ikke ble etterforsket, hvorfor sykehusjournalen var så bemerkelsesverdig knapp, og hvorfra NTB hadde meldingen sin, så kom en ingen vei. Det virket ikke beroligende.

I ettertid er det mange som har tenkt at det skal spesielle forbindelser til for å kunne forhindre politietterforskning, og for å legge fullstendig lokk på saken.

Og videre:
At nettopp 1948, da den kalde krigen for alvor ble trappet opp og en i flere miljøer bekymret seg over hvorvidt forsvaret, den offentlige invasjonsberedskapen og etterretningsvesenet var tilstrekkelig, var et år da det eksisterte mange private, hemmelige paramilitære beredskapsgrupper av ymse slag som blant annet drev politisk overvåking, og der ikke alle medlemmene var like disiplinerte og lovlydige. Også Kretsens folk hadde et eget nettverk "i full sving". Kunnskapene om disse gruppene og aktivitetene var først og fremst kommet fram på 1980- og 1990-tallet.

Felles for teoriene som har vært i omløp, er imidlertid at den politiske konteksten vi her har trukket opp, i betydningen historien om Haug-opposisjonen og Trædals kobling til denne i både 1943-45 og i "Hviteboken" av 1948, samt hans medvirkning ved innledningen til
riksrådsforhandlingene, virker lite kjent. Derfor er dette knapt med i disse ettertidige betraktningene. Unntaket er opplysninger omkring et forslag om å inngå fred med Tyskland, som Trædal like i forveien hadde fortalt venner at han skulle legge fram i Stortinget.

Noen påvisbar sammenheng mellom partiformannens brå og underlig død, og de politiske begivenheter han sto oppi, har det ikke vært mulig å dokumentere. Og det må presiseres at det heller ikke er sikkert at det finnes noen slik sammenheng, enten dødsfallet nå skyldtes kollaps, en selvdestruktiv eller en kriminell handling.

Omstendighetene omkring partifomannenes død er imidlertid såpass spesielle at de, av hensyn til helhet og fullstendighet, ikke kan utelates fra en akseptabel fremstilling av saken. Frustrasjon over at saken ikke ble etterforsket og teorier om hva som kunne ha foregått, dukker stadig opp i samtaler med eldre partimedlemmer. Meningene er til dels sterke, også utenfor partiets rekker.

De spesielle omstendighetene omkring dødsfallet preget mange sentrale partifolk de påfølgende årene. Sakskomplekset utviklet hos flere av dem en betydelig skepsis, og derav en kritisk innstilling til hemmelighold, overvåking og hemmelige tjenester
utenfor demokratisk kontroll. Dette preget deler av partiet og flere sentrale partifolks standpunkter på disse områdene gjennom etterkrigsårene. Selve den kritiske innstillingen preget sentrale grupper i partiet helt opp på 1990-tallet."

Lederen for Bondepartiet, nå Senterpartiet, Nils Trædal, døde dagen før den såkalte "Hviteboken" ble offentliggjort 12. oktober 1948. Dette var en dokumentsamling med korrespondanse mellom regjeringen og Hjemmefrontens ledelse. Denne utgjorde sentrale deler av kildegrunnlaget for historikernes og juristenes undersøkelser. I 1945 var det oppnevnt en granskingskommisjon som skulle gjennomgå henholdsvis presidentskapets,
administrasjonsrådets,Stortingets og regjeringens virksomhet i okkupasjonsårene.

Siden alle hadde feilet i større eller mindre grad, særlig juristene som nå gransket seg selv, var konklusjonen stort sett at ingen hadde gjort noe særlig galt under krigen.
Brukerens avatar
BmOnline
Admin
 
Innlegg: 2597
Registrert: Ons Nov 05, 2008 2:44 pm
Bosted: Norge, som kunne vært det vakreste sted på jord
Norsk er best: 0

Gå til Mord og mysterier

Hvem er i forumet

Brukere som leser i dette forumet: Ingen registrerte brukere og 2 gjester

cron