Vladimir Putin Strengthens his Secret Reign of Norway by the

[BmOnline]

Norulv Øvrebotten

Vladimir Putin Strengthens his Secret Reign of Norway by the Terror

If you look back at the news shortly after the 2011 terror attack in Norway, in which the Kremlin mafia lawyers and Prime Minister Jens Stoltenberg started a rapid enhancement of the old Russian hegemony, you will find articles on stronger military cooperation between Russia and Norway as well.

The Kremlin has reorganized the Norwegian state quickly and centralized everything by use of its puppets in Oslo.

All these follow-ups were carefully planned before the masked war on the Norwegians were launched in the bloody attack in 2011.

This process of keeping all power in Oslo, in the KGB front of the EU Commision in Brussel and finally in Moscow, has been accelerated over the last years.

Both the police, the secret services and the Defense in Norway are currently in firm control of President Vladimir Putin.

His mafia lawyers in Oslo running the show, have handpicked persons who lack integrity and some of them are also criminals to manage the tools of the force of the dual Norwegian state.

President Barack Obama and former Secretary of State in the US, Hillary Clinton were both complicit in the Norwegian terror and covered up the real underlying reality of things.

A part of the cover-up of the terror was to appoint the mass murderer Jens Stoltenberg in 2014 to become the General Secretary of the NATO, something Angela Merkel, Barack Obama and David Cameron initiated.

https://www.dagbladet.no/nyheter/norske ... n/63597056

[BmOnline]

Norulv Øvrebotten

Utvid ditt perspektiv - det store spillet er ikke i Syria

" hva ville du gjort hvis vi skulle kjøre en horisontal opptrapping i norge som et svar på krig med russerne i korea eller et annet sted i asia," en amerikansk admiral spurte meg på en middag i norfolk, virginia i høst av 1986.

På den tiden var jeg politisk rådgiver til forsvarsministeren, johan jørgen holst, akkompagnert statens forsvarsminister, arne karstad på et offisielt besøk til usa i som vi over noen uker besøkte flere oss militære leirer av betydning til norge.

Rett over den norske grensen med russland, på den superdype halvøya i det høye nord, kreml hadde, som den fortsatt har, de fleste strategiske atomvåpen som er siktet på det amerikanske hjemland og kontinentet.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si.

Jeg hadde aldri hørt uttrykket "horisontal opptrapping" før.

Jeg var ung, 31 år gammel, og hadde vært i ledelsen for forsvarsdepartementet bare en kort tid.

Å lære strategi og dyp politikk er ikke noe du gjør over natten. Det tar tiår å vokse inn i krigens kunst.

Jeg er dobbelt så gammel og lærer fortsatt, men jeg vet godt hva horisontal opptrapping betyr.

Jeg vet selv hva i motsetning til horisontal opptrapping betyr at alt kan være speilet i den store globale spill.

Som joseph stalin gjorde da indirekte startet den koreanske krigen i 1950 for å avlede oppmerksomheten fra hans travle forbedring av hemmelig makt i hans doble stater i amerika og europa etter å ha gjort sin vellykkede strategiske bedrag-operasjon som feilaktig heter wwII i historiebøkene.

I 1986 visste jeg ikke at jeg, i virkeligheten, jobbet på et høyt nivå av sovjetisk russisk bord, som en konsekvens av strukturen til den doblet norske stat.

I like måte, alle generalene og admiraler som vi møtte regelmessig i usa, trodde at både usa og norge var uavhengige og suverene nasjoner i en kald krig for å beskytte grunnleggende vestlige friheter.

Det var feil. Død feil.

Det er for tidlig å forutse utfallet av bombingen som usa, storbritannia og frankrike utførte på Syria i går kveld.

Du bør, uansett, utvide ditt perspektiv, husk at alt i verden er forbundet, og oppmerksomhet kan bli omdirigert av slike slag, og den virkelige kampen kan være på mange måter et annet sted på kloden. Ikke minst i landene bak angrepet; amerika, storbritannia og frankrike.

De er alle under maskerte og hemmelige russiske hegemony, og det er det virkelige grav i vesten.

Den er enorm.

Som en leder i et vestlig land kan du fortsette å de den av verdens makt siden dagene av stalin, eller du kan begynne å frigjørende folket i vesten fra de smarte russerne og deres mafia-advokater i det dype av deres stater.

Bare tiden vil vise hva alternativ usa og andre ledere i vest har valgt.

Sannsynligvis har de ingen felles strategiske mål bak angrepet på syria.

Ifølge noen nyheter ser den syriske regjeringen på gullfunn som " begrenset." den nettsteder ble forlatt for flere dager siden.

De virkelige lekreste flekkene på kloden disse dagene skal bli funnet i amerika og europa, ikke i midtøsten.

Noe stort foregår i norge som ser ut til å bli den første russiske domino til å falle i vest.

Krigen skjer i Norge- ikke i Syria- slik "gammelerik i øst" bruker å gjøre det. Kgb deception.

https://news.sky.com/story/live-us-uk-a ... a-11329799

[BmOnline]

10. mars 2018 av Ole
24.14 Karstad-utvalget

Skal man undersøke Trond Johansens virksomhet, og spesielt den ulovlige delen, må man kjenne til Karstad-utvalget. Vi har notert oss at alle de offisielle «tjenestedødarne» holder seg langt borte fra både eksistensen av og innholdet i denne utvalgsinnstillingen, som dreide seg om E-tjenestens hemmelige budsjetter og finansieringsformer, tjenestens totale organisasjon med totalt ca. 3400 ansatte (fast + deltid) inklusive den ytre – «ute i det blå» – istedenfor det halvoffisielle tallet på ca. 1100 (eller maksimalt 2000 ifølge Alf R Jacobsen, se kap. 25.11, og ikke i noen av disse tallene er «Stay behinds» 1000-1500 personer eller Mossad Norges ukjente styrke medregnet), og om hvordan alle disse «ikke-eksisterende» statsansatte kunne «hvitvaskes» og innpasses i offentlige, halvoffentlige eller private organisasjoner der de bl.a. kunne få ordinær pensjon og helst statspensjon. Poenget var at disse hadde utført alle slags oppgaver, ikke bare oppgaver til landets beste under den kalde krigen, men også oppdrag til Aps beste og systemets beste mot utpekte lovlydige, norske borgere.

Det hadde lenge murret i E-rekkene for å få orden på dette, og i god tid før store deler av gruppen nådde pensjonsalder. Men det hadde ikke vært mulig å gjøre det så lenge regjeringen Willoch satt. Så snart Gro fikk tilbake regjeringsmakten ble det derfor igangsatt et forberedende arbeide som så førte til at Brundtland-regjeringen ved forsvarsminister Johan Jørgen Holst nedsatte Karstad-utvalget i 19891.

Medlemmer av utvalget var tidligere statssekretær i Forsvarsdepartementet (1986-88), Arne Karstad (A) (formann) (han sluttet sikkert som statssekretær i 1988 for å forberede seg på denne jobben), den mektige Ap-byråkraten Erik Himle, på dette tidspunkt departementsråd i Olje- og Energidepartementet, tidligere statssekretær i Forsvarsdepartementet Oddmund H. Hammerstad (H) og tidligere forsvarssjef Sverre Hamre. Meningen var selvsagt at utvalget skulle rapportere til den samme regjeringen, men «uheldigvis» tapte Ap valget. Således var rapporten høsten 1990 på vei til forsvarsminister Per Ditlev-Simonsen (H). Det man trolig foreslo var bl.a. dels begravelse, dels kremasjon av deler av Aps og Tronds apparat som aldri hadde inngått formelt i E-staben, men som hadde vært «ute i det blå», men bare deler, for apparatet finnes fremdeles, og er i aktivitet hver eneste dag.

Dette apparatet – som Trond hadde bygget opp bl.a. etter mønster av Reinhard Gehlen – besto eller består av dekkbedrifter slik som enkeltmannsfirma, lås- og nøkkelfirma, rengjøringsfirma, finansieringsselskaper og større produksjonsbedrifter av typen Norasonde og Kjettingfabrikken, deler av «Stay Behind»-apparatet og enkeltpersoner som utfører ulike oppdrag, herunder også personer rekruttert fra kriminelle miljøer benyttet som faste provokatører, desinformanter, infiltratører etc. Det har vært finansiert på ulike måter.

Det som det for Karstad-utvalget var viktigst å få ordnet opp i, var en finansieringsform som vi kan kalle kvasilegal, dvs. den hemmelige delen av statsbudsjettet. Dette budsjettet ble inntil budsjettåret 1994 (da var det – ved hjelp av Karstad-utvalgets arbeid – bygget såpass ned at det kunne behandles åpent sammen med den helt legale delen) aldri behandlet av Stortinget i plenum, og figurerte aldri i de offentlige budsjettdokumenter, bortsett fra muligens som en uspesifisert del av «ymse»-posten e.l. … Det ble hvert år, sannsynligvis fra 1960 og inntil 1994 godkjent av en gruppe bestående av stortingspresidenten, lederen i Stortingets forsvarskomité, forsvarsministeren, forsvarssjefen, etterretningssjefen (les: Trond Johansen), og en representant for Riksrevisjonen.

Dette utvalget fikk ikke mer enn et høyst overflatisk innsyn i hva midlene gikk til, og Riksrevisjonen drev kun teknisk regnskapskontroll uten å vurdere den operasjonelle bruk av pengene. Vi kjenner ikke til om dette budsjettet var gitt noen form for legalitet gjennom hemmelig lov, forretningsorden e.I., men antar at dette i alle tilfelle var i strid med Grunnlovens bud om Stortinget som bevilgende myndighet2. En annen meget betenkelig side er at denne ordningen i alle år må ha lagt betydelige føringer på valget av stortingspresident og formann for Forsvarskomitéen. «Noen må ha snakket sammen» for å kvalitetssikre disse valgene, uansett parti, i forhold til budsjettets kvasilegale karakter. Men disse temaene fortjener idag neppe større oppmerksomhet enn den historiske – og kanskje en og annen juridisk doktorgradsavhandling. Det som er viktig er å få bragt visshet om hvorvidt midler fra det hemmelige budsjettet er brukt til ulovlig virksomhet innenlands – rettet mot nordmenn og det politiske Norge.

Dessverre er vi overbevist om at deler av det hemmelige budsjettet som er brukt til bl.a. Stay Behind er misbrukt på denne måten. Likeså penger som har havnet hos endel av Tronds dekkfirmaer som også i sin portefølje har utført aksjoner i strid med norsk lov. Kjettingmannen har som en av mange finansieringskilder fra Forsvaret/Staten utvilsomt også mottatt penger fra det hemmelige budsjettet både direkte fra Trond og via Stay Behind – i tillegg til penger fra Gubben Harlem (Arbeidstilsynet – se kap. 24.3.2.8.4), Distriktenes Utbyggingsfond og Forsvarsdepartementet.

De medvirkende stortingspolitikere har selvsagt unnlatt å stille for mange spørsmål, fordi de har antatt at pengene ble brukt til nyttig spionasje mot øst (hvilket også mesteparten ble brukt til, men langt fra alt!).

Noe av årsaken til at slike sentrale politikere på Stortinget har akseptert ordningen i alle år ligger sikkert i at Riksrevisjonen tross alt var tilstede som garantist. Riksrevisjonen er Stortingets eget organ (de fem riksrevisorer med like mange vararepresentanter, som leder denne meget omfattende etaten, er alltid tidligere stortingsrepresentanter), som det alltid har hatt stor tillit til, jfr. Tim Greve3:

«Det har vært en lykke for statsrevisjonen at den bare i helt spesielle perioder i vår historie har vært trukket direkte inn i den politiske strid. Det skjedde først og fremst i maktkampen mellom storting og regjering i siste halvdel av det forrige århundre. Men selv da var statsrevisorenes antegnelser i forbausende liten grad preget av det man kan kalle partipolitiske hensyn.

Revisorkollegiet har selv ikke spilt noen spesiell politisk rolle, og det er karakteristisk at det forholdsvis sjelden forekommer viktige dissenser blant de stortingsoppnevnte revisorer …»

Spørsmålet er om denne fred kan opprettholdes, nå som Stortinget og Regjeringen nærmer seg et nytt oppgjør som kan sette «siste halvdel av det forrige århundre» – dvs. begivenhetene frem mot Riksretten i 1884 – i skyggen!

Og om ikke Riksrevisjonen har vært trukket inn i den politiske strid, har den ihvertfall vært trukket inn i det hemmelige Ap-Norge i nesten hele etterkrigstiden. Etter at Stay Behind var på plass og amerikanerne blitt skikkelig imponert over at Norge sågar hadde vært på forskudd da CIA og MI6 bragte frem ideen på NATO-kanaler, åpnet CIA pengesekken. CC forteller4:

«Midlene som ble stilet til disposisjon gikk til Evang og hans administrasjonsoffiser Johan Refsdahl som efterhvert fikk oberstløytnants grad. Det ble etablert en spesialrevisjon med Riksrevisjonens Thor Sire og sjefredaktør Olav Brunvand (statssekretær i Forsvarsdepartementet 1952-54) som ‘hemmelige revisorer’.»

Vi antar at dette var forløperen for den senere ordningen. Det ble nok behov for å supplere de amerikanske midlene med norske. Men aktivitetene som skulle finansieres var fortsatt like hemmelige. Det ville vært for farlig å bryte Grunnlovens bud om Stortinget som bevilgende statsmakt helt direkte ved å supplere med norske midler uten å gå veien om Stortinget – på en eller annen måte. Den gangen hadde man jo full kontroll over Stortinget likevel. Prinsippet om hemmelig finansiering og revisjon var i 1960 allerede etablert. Antakelig hadde man allerede en tid supplert med ulovlig norsk finansiering, slik at etableringen av gruppen som omfattet personer fra Stortinget i 1960 sikkert fremsto som en tilpasning til lovlige forhold. Det er ikke umulig at det nettopp var Riksrevisjonen – som jo er Stortingets organ – som har insistert på dette som betingelse for å være med videre!

Riksrevisjonen ble med. Representanten for Riksrevisjonen i den nye gruppen som fra 1960 behandlet det hemmelige budsjettet har hele tiden vært Kjell Henry Gjelstad. Han har enten personlig gjort jobben eller vært overordnet den som i praksis har gjort den. Han ble byråsjef i Riksrevisjonens 4. kontor i 19605. Fra 1968 var han ekspedisjonssjef i Avdeling II, der 4. kontor befinner seg. Da Gjelstad fylte 67 år i 1992 ble han sågar utnevnt til revisjonsråd og var således fortsatt aktiv i etaten ihvertfall inntil Statskalenderen for 1995 ble trykket (formodentlig pensjonert ved fylte 70 år, det passer også med at femårsperioden for «begravelsen» da var ferdig; den kan ha vært tilpasset nettopp hvor lenge man kunne holde på Gjelstad og dessuten på departementsråd Dag Berggrav ved Statsministerens kontor, som også fikk pensjonistjobb da han fylte 67 i 1992! – se kap. 25.26.2). Denne «pensjonistjobben» ble åpenbart etablert og skreddersydd for Gjelstad slik at han kunne fortsette inntil alle regnskaper og andre forhold knyttet til denne finansieringsformen kunne avsluttes. Noen tilsvarende stilling finnes ikke i Statskalenderen 19906! Det er åpenbart at det ikke er ønskelig å spre innsynet i Tronds hemmeligheter til yngre personer!

Vi merker oss forøvrig parallellen til Trond selv: Også for ham ble det opprettet en egen, sivil stilling som gjorde det mulig for ham å fortsette til han fylte 70!

Gjelstad har imidlertid kun hatt muligheter for en regnskapsmessig avstemming og (i en viss utstrekning) å følge hemmelige penger til dekkfirmaer, men ikke til å forestå en operativ/operasjonell gjennomgang av hvordan Trond/Ap har benyttet pengene i forhold til norsk lov og det øvrige politiske Norge – politisk overvåking til denne dag!

Med økende oppmerksomhet omkring dette tema var det åpenbart en risiko for at det etterhvert likevel ble stilt for mange spørsmål omkring det hemmelige budsjettet, slik at de ulovlige aksjonene kunne bli avslørt. Det ble derfor påkrevet å få denne ordningen bort. Man hadde sannsynligvis etterhvert funnet frem til så mange andre raffinerte finansieringsformer at denne ikke lenger var strengt nødvendig. Og noe kunne man jo øke de åpne bevilgningene når man siden proklamerte at den hemmelige delen skulle bli åpen.

I tillegg til disse problemene rundt det hemmelige budsjettet hadde man altså det problem at svært mange i Tronds ytre apparat nærmet seg pensjonsalder. Det var bl.a. disse forhold som medførte etableringen av Karstad-utvalget. Dessuten var det allerede da tegn på at den kalde krigens tid gikk mot slutten.

Det gjaldt for utvalget å få flest mulig av personellet inn i ordnede pensjonsforhold, helst på statspensjon eller gunstige private pensjonsordninger. Vi tror hundrevis av Tronds håndgangne menn idag er å finne offisielt som pensjonister i ulike statsetater – som f.eks. Forsvarets bygningstjeneste (FBT) under ledelse av fhv forsvarssjef Sven Aage Hauge, Forsvarets Tele- og Datatjeneste – eller vennligsinnede storbedrifter som Hydro, Statoil, Aker, STK etc. Disse etater og bedrifter tror naturligvis at de gjør en god og viktig nasjonal innsats, og aner intet om den fulle rolle mange av deres nye pensjonister har spilt (eller spiller fortsatt, for den saks skyld).

For å få dette til, hadde man gjennom endel år satt av betydelige hemmelige fonds for å finansiere de nye lønns- og pensjonsutgiftene. (Det fremgår av VG at tjenestene fikk tilskudd som ble kamuflert gjennom sekkeposter på de ordinært vedtatte budsjetter for bl.a. Forsvarets Forskningsinstitutt, Forsvarets Tele- og Datatjeneste og Forsvarets Bygningstjeneste). Dette var nok forberedt i Finansdepartementet over lang tid, i hele finansråds Eivind Erichsens tid i nært samarbeide med Aps finansministre. Også ikke-sosialistiske finansministre kan ha medvirket, men da uten kunnskap om at det ofte var «Aps sikkerhet» og ikke «Rikets sikkerhet» som skulle beskyttes.

Da Erichsen til slutt falt for aldersgrensen etter å ha valgt å fortsette helt til fylte 70 år var Willoch-regjeringen fortsatt ved makten. Det var maktpåliggende at Erichsen satt lengst mulig, inntil man kunne få inn en ny finansråd som var «på nett» når den kommende «Karstad-operasjonen» skulle gjennomføres. Derfor gikk man inn for å få Tormod Hermansen ansatt som finansråd. I Finansdepartementets politiske ledelse (og store deler av embetsverket) var man nå temmelig lei av Erichsens rolle som «flaskehals» for alle slags saker og ønsket å kopiere andre departementer som hadde åpnet direkte kommunikasjon mellom ekspedisjonssjefene og statsrådene/statssekretærene. Den nye tenkningen var at departementsråden burde være mer en slags «administrerende direktør» som tok seg av departementet som organisasjonen og ikke departementets beslutninger. Her hadde Hermansen posisjonert seg ypperlig ved å innføre akkurat en slik departementsrådsrolle i Kommunaldepartementet, og han ble nærmest det selvsagte valg som organisasjonsmessig ryddemann for det i denne sammenheng meget overmodne Finansdepartementet. Uten denne bakgrunnen kunne finansminister Rolf Presthus lett funnet frem til en upolitisk eller endog mer Høyre-orientert kandidat. Det ville kunne vært katastrofalt for «den fjerde tjeneste», for en slik finansråd kunne fort begynt å stille spørsmålstegn når han oppdaget all forhåndslagringen av ressurser for det kommende Karstad-utvalget.

Under enhver omstendighet ble det nok trukket mange lettelses sukk i systemene da Willoch-regjeringen lot seg felle i 1986 og deretter valgte å forbli i opposisjon.

De to medlemmene av Karstad-utvalget som ikke var på Ap-nettet, avdøde forsvarssjef Sverre Hamre og fhv statssekretær Oddmund Hammerstad fikk neppe detaljert informasjon som kunne sette dem på sporet av den ulovlige delen av virksomheten. Nøkkelmannen i dette utvalget var nok departementsråd Erik Himle.

Hvis en ny granskningskommisjon skulle klare å kombinere det Himle sitter med, det revisjonsråd Gjelstad vet og endel kunnskap om organisasjonen i marken, vil svært meget kunne rulles opp. F.eks. vil man da sikkert oppdage en finansieringsform vi er overbevist om er blitt brukt meget flittig, nemlig «tapping» av andre statsinstitusjoners budsjetter. Vi vet allerede at Norasonde tappet arbeidsmarkedsmidler fra Kommunaldepartementet (og registrerer at Tormod Hermansen var en periode innom dette departementet), muligens også fra Sosialdepartementet, at infiltratører/provokatører har vært finansiert over helsebudsjettet og at Tronds avdeling Spilhaug – det «norske IB» – har vært finansiert over Arbeidstilsynet og trolig på mange andre måter (se foran).

Gjelstad vil ved en ny og reell granskning kunne legge frem informasjon som vil være meget ubehagelig for «den fjerde». Det er grunn til å tro at han også har vært med på oppbyggingen av de hemmelige fonds og planene for disponering av disse, og bare gjennom sin mangeårige kontakt med materien må han kjenne til en stor mengde detaljer om bruken av E-tjenestens hemmelige penger.

Bl.a. må han ha gjort seg sine tanker om den meget sterke kritikk Riksrevisjonen flere ganger har reist mot Forsvaret for overskridelser, manglende anbudskonkurranse og omfattende bruk av dyre konsulenter som endog kan fakse over enkle fakturaer for umiddelbar forskuddsutbetaling av penger. Han har sikkert notert seg eventuelle koblinger mellom firmaer som har nydt godt av overskridelser fra ymse deler av Forsvarets åpne budsjettkapitler og firmaer han har støtt på i Tronds kvasilegale verden!

I 1994 avdekket Riksrevisjonen feil og mangler ved flere store bygningsprosjekter i Forsvaret7:

«Forsvaret får kritikk fra Riksrevisjonen for håndteringen av enkelte bygge- og anleggsprosjekter i Forsvarets bygningstjeneste. Et av prosjektene som er undersøkt, er nybygget til Forsvarets sikkerhets- og etterretningstjeneste på Lutvann utenfor Oslo. En kontroll viser at flere store utbetalinger er gjort på grunnlag av fakturaer utstedt før utstyr er levert eller arbeider utført. Dette er i strid med regelverket, mener revisorene.

Bruddene på betalingsreglene har ført til at Forsvarets regnskap for 1992 ble belastet med 25 mill kroner for mye. Pengene skulle egentlig vært utbetalt først i 1993, mener Riksrevisjonen …

Enkelte av millionutbetalingene har skjedd uten at det forelå originalfakturaer. De private selskapene har nøyd seg med å sende en telefax med faktura for å få pengene så fort som mulig. Samtidig har Forsvaret gått glipp av renteinntekter som følge av at kredittiden ikke er benyttet.

Betalingsrutinene har dessuten ført til flere feilposteringer i regnskapet, ifølge Riksrevisjonen er innkjøp av inventar og utstyr for 2,7 mill kr belastet prosjektkonti som egentlig skulle dekke forberedende utgifter. I den forbindelse har revisorene etterlyst dokumentasjonen fra byggeprogrammet for etterretningstjenestens leir ved Lutvann.

Riksrevisjonen påpeker at undersøkelsen bare gjelder et begrenset utvalg av det totale antall prosjekter for 1992. Revisorene regner derfor med at de kritikkverdige forholdene også kan gjelde andre prosjekter og dermed omfatte langt større beløp. …»

Forsvarsdepartementet måtte også nedsette et utvalg etter at Riksrevisjonen hadde slått ned på bruken av konsulenttjenester – ialt ca 235 mill kroner årlig (1989), ifølge Arbeiderbladet8 som også redegjorde for bakgrunnen:

«Det vakte betydelig oppsikt da det ble kjent at konsulentfirmaet Railo International fikk to millioner i forskudd for et ledertreningsprogram i Luftforsvaret … (Denne avtalen) er bare et eksempel på hvordan Forsvaret er melkeku for mer eller mindre seriøse konsulentfirmaer, innenfor Forsvarets Bygningstjeneste og data- og teletjenestene er det man regner med at de fleste millionene forsvinner.

Et annet problem er militært personell som hopper av Forsvaret og starter for seg selv, og går fra en lønn på statsregulativet til en timepris på mellom 500 og 600 kroner. Men de gjør ofte bare sin gamle jobb. Utvalget, som har brukt måneder på å utrede konsulenttjenestene i Forsvaret har ikke greid å anslå omfanget av dette. De hevder det er betydelig …»

Mye av dette fant altså sted nettopp i Forsvarets Bygningstjeneste etter at fhv forsvarssjef Sven Aage Hauge var blitt sjef der. Alle konsulentmillionene representerer selvsagt fremragende muligheter for Trond’s enkeltmannsfirmaer o.l. Betalingsrutinene med telefax, lange rentefrie forskudd etc. er jo slikt ingen vil gjøre med mindre man er svært vennskapelig innstilt til leverandøren, og ønsker å yte ekstra hjelp og service. Og det må vi jo regne med Trond og Hauge var med sine dekkfirmaer …!

Karstad-utvalget la opp til en fem års «overgangsperiode» 1990-95 for skrittvis gjennomføring av overføringene og «pensjoneringene». Det innebærer at statsminister Brundtland har sittet sammenhengende som sjef for denne begravelses- og kremasjonsprosessen. De første skritt var for lengst tatt: Hermansen var kommet inn i Finansdepartementet, Sven Aage Hauge var på plass i FBT siden 1984 og det var dessuten gjort endel personellmessige endringer i Statens Pensjonskasse, slik at man fikk inn folk med ekstra stor forståelse for Rikets sikkerhet (vi er imidlertid overbevist om at de sistnevnte ikke visste at Pensjonskassens medvirkning også dreide seg om begravelse/kremasjon av deler av Tronds apparat som delvis hadde vært benyttet til ulovligheter for å beskytte Aps sikkerhet). Dessuten var Tronds mann, Alf Roar Berg, på plass som E-sjef, se kap. 25. 12.

Men i Finansdepartementet må alt sammen ha vært kjent. Vi ser ikke bort fra at det kan være en av årsakene til at Finansdepartementet plutselig fikk det så travelt med å stanse sitt eget historieprosjekt.

Hittil har ingen «dødare» våget å drive sin «oppsøkende journalistikk» eller sette sine «gravegrupper» på Karstad-utvalget. Heller ikke har noen av granskningskommisjonene brydd seg synderlig. Vi ba Agnes Nygaard Haugs utvalg se på dette – men det ble selvsagt ikke gjort! Det ville heller ikke vi gjort, hadde det ikke vært for at Karstad-utvalget ikke bare gjorde en riktig og nødvendig jobb for å slette endel av sporene etter den kalde krigen, men samtidig har tildekket eller slettet sporene etter «den fjerde tjenestes» ulovlige virksomhet. Det er denne siste delen som må frem i lyset. At det samtidig blir noe lys på den første, er en uunngåelig konsekvens som ikke vil skade noen, heller ikke rikets sikkerhet.

1 Alle informasjoner vedr Karstad-utvalget fra VG 14. desember 1993 og fra våre samtaler med CC, som visste alt, men skrev intet om dette.

2 VG konstaterte 14. desember 1993 at dette var i strid med Grunnloven. Daværende utenriksmnister Johan Jørgen Holst kunne kun svare «Jeg vil ikke tro finansieringen er i strid med Grunnloven …, det kommer an på øynene som er.» Han snakket om midlene fra utlandet, men disse ble senere supplert med norske midler. Det er imidlertid i denne sammenheng uvesentlig, fordi alle inntekter og utgifter skal føres over statsbudsjettet/statsregnskapet.

3 Tim Greve: «Riksrevisjonens Historie». Universitetsforlaget 1966. Side 131.

4 Chr Christensen: «Vår Hemmelige Beredskap – Historien om M. M.» (kommandørkaptein Alf Martens Meyer), Cappelen 1988. Side 40.

5 Greve, side 136.

6 Statskalenderen 1990 og 1995.

7 Aftenposten 11. oktober 1994.

8 Arbeiderbladet 6. november 1995.
Kategorier24. DEN FJERDE TJENESTE
Innleggsnavigasjon
Forrige innleggTidligere 24.15 Internasjonal avlyttingsbørs
Neste innlegg
Neste 24.13 Televerkets Ap-gruppe

10. mars 2018 av Ole
24.13 Televerkets Ap-gruppe

Det er ingen hemmelighet at det i Televerket finnes en gruppe som arbeider sammen med politiet og de hemmelige tjenester. I prinsippet skal de assistere med avlytting når rettslig kjennelse foreligger. I virkeligheten har dette gått mye lenger. Vi er ikke i tvil om at denne gruppen i realiteten er 100% på «den fjerde tjenestes» Ap-nett og flittig samarbeider om alle slags avlyttingsoperasjoner, trolig også romavlytting via telefon, som i alle tilfelle er helt ulovlig.

Det har det vært lett for denne gruppen å gjøre, fordi den enkelt kan skyve ansvaret over på oppdragsgiverne. Resonnementet er helt sikkert: «Kommer norske myndigheter til oss, må de ha rettslig kjennelse. Da er det ikke vår oppgave å overprøve dommeren».

Tradisjonen går helt tilbake til den opprinnelige Ap/LO-tjenesten og avlyttingen på Youngstorget, endog med linjer til andre bygninger i området. Det er åpenbart at Televerket må ha medvirket til det1.

Vi har selv førstehånds observasjoner av nært samarbeid mellom E-staben, Spilhaug, Industrivernet, Norasonde, Mossad og Televerket ifbm avlytting av oss.

Den velkjente Ruseløkka-bunkeren (se kap. 25.26.3) ble valgt til avlytting fordi den lå nær inntil en av Televerkets sentraler. Dette var et enormt elektronisk anlegg som selvsagt ble etablert med Televerkets medvirkning. Hvis ikke, er det opplagt at Televerket ville merket dets eksistens som må ha innvirket på driften.

Vi har i vår sak journalført en lang rekke begivenheter knyttet til avlytting med Televerket på banen. Vi har også fotografier og videoopptak av teleoperatører i arbeid. En lang rekke av disse sakene er beskrevet på ulike steder i denne boken. Vårt materiale vil øyeblikkelig lede til identifikasjon av medarbeidere i Televerket (eller verre: agenter utkledd som Televerksfolk og med Televerksbiler) som har deltatt i installering og/eller fjerning av ulovlig avlyttingsutstyr. Vi viser også til episodene vedr avdekking av lytteinstallasjoner hos Norsk Oljerevy i Drammensvn 10 (kap. 4.5), der Televerket aldri ville bidra til oppklaring, omstilling av en av Norsk Oljerevys linjer til å gå via Sikkerhetsstaben på Huseby, innrømmet av en telebetjent (se kap. 6.5) og blokkeringen av Ramms PC-modem på Slemdal (kap. 6.3) da det endog viste seg at interessante deler av Televerkets elektroniske katalog, som vi da hadde arbeidet opp mot, var blitt modifisert i mellomtiden. I alle disse sakene må Televerket ha vært direkte involvert.

Vi har også vært utsatt for provokatører hjemmehørende i Televerket. Under dekke av selv å være utsatt for avlytting etc., har de kommet for å «hjelpe oss», men i virkeligheten hatt etterretnings- og desinformasjonsoppdrag som så mange andre.

Vi viser videre til det påfallende ved at tidligere stortingsrepresentant Anne-Lise Steinbach med sin livslange tilknytning til Televerket/Telenor og flere kontaktflater mot E-tjenesten er medlem av Kontrollutvalget for Overvåkings- og Sikkerhetstjenesten (se kap. 25.23), og til den hensiktsmessige men lite troverdige historien om at Televerkets/Telenors sjef Tormod Hermansen selv skulle ha vært utsatt for avlytting (se kap. 25.9).

1 Ronald Bye med Finn Sjue og Alf R Jacobsen som medforfattere: «De visste alt». Tiden forlag 1994. Side 71.
Kategorier24. DEN FJERDE TJENESTE

10. mars 2018 av Ole
24.12.5 Dommere i Kontrollutvalget

Vi vil i forbindelse med denne saken reise spørsmålet om den tilsynelatende etablerte praksis med å ha dommere i Kontrollutvalget. Rakel Surlien var lagdommer/lagmann mens hun satt i utvalget, og Brit Seim Jahre var byrettsdommer fra hun ble oppnevnt til i vår.

Det er åpenbart at regelverket ikke er til hinder for dette. Vi vet ikke om det er etablert rutiner som hindrer at den dommer som sitter i utvalget også avsier kjennelser om lovlig overvåking – eller om man tvert imot måtte anse slike dobbeltroller som en fordel så lenge de ikke er uttrykkelig forbudt. Vi velger ikke å tro det siste som ville vært særdeles kritikkverdig.

Det er imidlertid nokså likegyldig, fordi det i alle fall vil være nære arbeidskolleger av dommerne som har avsagt de rettslige kjennelser. Det er også snakk om hemmelige rettsmøter, slik at ingen kan vite om det foreligger dobbeltroller eller ikke. Det er mao. høy risiko for direkte eller indirekte forutinntatthet hos vedkommende dommer. Dette er særlig alvorlig fordi nettopp dommere vil ha meget høy legitimitet i et slikt kollegialt utvalg og andre medlemmer vil svært lett akseptere dommerens vurdering pga. bedre kompetanse og kjennskap til sakene. Det vil dessuten virke som en fornærmelse mot dommeren, evt. kollegene, å kritisere domstolens avgjørelser.

Det skulle heller ikke forundre oss om Utvalget oppfatter det som utenfor sitt mandat å kontrollere domspremissene for slike kjennelser.

Nå er det slik at Overvåkingspolitiet må ha rettslig kjennelse for å iverksette overvåking. Overvåking uten rettslig kjennelse er i alle fall ulovlig og vil i tilfelle bli holdt på helt andre kanaler og aldri bli forelagt Kontrollutvalget i det hele tatt. Kommer det en klage på slik overvåking må man som i vår sak ha klar en konverteringsplan som kan iverksettes på kort varsel. Alle saker for Kontrollutvalget kommer derved i denne stilling.

Hva da med det saksunderlag som Overvåkingspolitiet har forelagt dommeren? Hvor greit er det for Kontrollutvalget å avsløre feil eller svakheter ved dette med en dommerkollega i sin midte – enn si i sin alminnelighet? Det vil alltid bli hevdet at eventuelle slike feil eller svakheter selvsagt var vurdert av dommeren og at det tilligger Domstolen å foreta konkret vurdering av de bevis som fremlegges av politiet. Selv uten en dommer i utvalget kan dette brukes som unnskyldning for å skyve problemer tilside, og med en dommer i utvalget må kritikk mot saksunderlaget i en sak der rettslig kjennelse er gitt nærmest innebære en beskyldning om at domstolen var inkompetent til bevisvurdering og hadde latt seg føre bak lyset. Ugreit!

Vi tror at mye av forklaringen på at Kontrollutvalget nesten aldri har kritisert Overvåkingspolitiet nettopp ligger her. I alle konkrete overvåkingssaker foreligger rettslig kjennelse – før eller siden. Da vil utvalget meget lett kunne ikle sine behagelighetshensyn en formell vurdering om at saken er i orden siden den er vurdert av dommeren, og man kan ikke overprøve hverken dommerens bevisvurdering eller avgjørelse. I tillegg kommer den praksis som tilfeldig ble kjent i 1992, at Utvalget ikke i det hele tatt etterforsker hvis saken finnes angivelig er til etterforskning ved vedkommende politikammer. Det er meget lett å utvirke hvis man finner det hensiktsmessig – slik vår sak har bevist: Man får bare Leif A. Lier til å be om anmeldelse som han så henlegger, og – vips! – er saken etterforsket.

Dermed avskjærer utvalget seg også mulighet for å skaffe seg direkte kjennskap til faktum i sakene, og har heller ikke denne muligheten til å finne feil i Overvåkingspolitiets saksfremstilling. Når denne dessuten også er forelagt og godkjent av dommeren, kan man heller ikke overprøve vurderingen av faktum.

Konklusjon: Lur dommeren, og du har lurt Kontrollutvalget. Eller: Sørg for dommer på lag, og et Kontrollutvalg som er nok på lag til at de spiller sine statistroller med nødvendig suffisanse.

For Kontrollutvalget ser nå ut til kun å være en høytidelig kommisjon som skal se om det er satt de riktige stempler på papirene. Det har nok overvåkingssjef Hans Olav Østgaard lært seg å passe på.

Utvalget avløses nå av Stortingets nye kontrollorgan for EOS-tjenestene. Det avgående Kontrollutvalgets historie bør nå virkelig gås etter i sømmene. Når E-tjenesten, Mossad og Spilhaug-apparatet har drevet kriminell virksomhet som påklages til Kontrollutvalget der saken bare forsvinner, er det bare igjen uttrykk for at det er Aps sikkerhet som skal ivaretas.
Kategorier24. DEN FJERDE TJENESTE

10. mars 2018 av Ole
24.12.3 Surlien som departementsråd

På bakgrunn av alt dette er det påfallende at Rakel Surlien ble ansatt som Ingelin C. Killengrens etterfølger som departementsråd i Justisdepartementet. «Kvinnesleppet» var allerede sterkt preget av posisjonering i justisvesenet av hensyn til de mange pågående overvåkingssaker (tildekkingsaksjoner).

Killengrens utnevnelse til Oslo Politikammer er svært påfallende, og kan kun forstås når man tar i betraktning at det der var nødvending med «innside-folk» for å sikre lokk på alle informasjonene som ligger der. Behovet for fortsatt bruk av «insidere» var ikke noe mindre for denne posisjonens vedkommende.

Som departementsråd i den posisjon som tidligere hadde vært innehatt av Leif Eldring og Ingelin Killengren må Rakel Surlien ha fått kjennskap til svært mange av de aktiviteter Justisdepartementet selv driver på overvåkingsområdet. Med sin bakgrunn i justisvesenet og Kontrollutvalget må hun hatt alle forutsetninger for å fatte de fleste sammenhenger, herunder Justisdepartementets mange tidligere krumspring i forhold til Stortinget, Lillehammer-saken, vår sak, avsløringen av utvalget til Agnes Nygaard Haug som var Surliens tidligere sjef og andre saker i overvåkingsmaterien generelt.

Nå var hun jo også blitt sjef for Politiavdelingen, som under Ingelin Killengren samordnet «ping pong»-aksjonen mellom Oslo Politikammer/Leif A Lier og Kontrollutvalget.

Hun må jo også ha notert seg utgangen av Jan Wiborg-saken (se kap. 21.13) som endte på fortauet i Danmark, etter at hun hadde gransket fra ham all ære. Sjekket hun på sine kanaler hva som var skjedd med mannen i mellomtiden? Sørget hun for ev.t gjenopptakelse av etterforskningen? Utviste hun noen følelser for denne mannens skjebne i det hele tatt?

Ved å delta i Kontrollutvalgets behandling var Rakel Surlien ihvertfall blitt innblandet i den dekkaksjon som denne behandlingen representerte. Hun må således ha fått plikt til å være spesielt aktpågivende i denne saken. Hvis hun var helt uvitende om at dette var en dekkaksjon, må hun i alle fall ha notert seg og senere undret seg over de irregulære sider ved behandlingen av en sak som siden fikk meget bred offentlig omtale, og som hun til sist i departementet må ha fått meget god detaljkunnskap om, særlig på grunn av vår korrespondanse med justisministeren som strakk seg godt inn i tiden etter at hun tiltrådte 1. januar 1995. Mest sannsynlig deltok hun selv i dekkaksjonen i denne forbindelse, slik vi vet hennes forgjenger gjorde ved å være saksbehandler for statsråden.

Samlet sett må Surlien ha fått så god kjennskap til hele vår sak fra sin tid som lagmann med nært forhold til Nygaard Haug, medlem og møtende ikke-medlem av Kontrollutvalget og til sist som departementsråd at hun må ha forstått at det forelå en dekkaksjon. Både direkte og gjennom vår korrespondanse kjenner hun også til alt om Riksadvokatens dekkaksjon v/Dahl. Ved fortsatt ikke å reagere på dette øker hennes ansvar og sannsynligheten for at hun er aktivt innforstått med alle dekkaksjonene.

Det øker også sannsynligheten for at Surliens oppdrag i Hurum-saken også var en dekkaksjon. Det er mer enn nok av selvstendige fakta som underbygger dette (se kap. 21.13).

Vi minner også om at vår klage til Kontrollutvalget gjaldt også gjaldt Mossad og E-tjenesten. Etter reglene skal Kontrollutvalget selvsagt ikke selv avgjøre slike saker, men etterforske og rapportere til departementet. Har Utvalget gjort det? Hva har departementet gjort med disse delene? Vet Surlien noe om det? Og hva med våre klager vedrørende S-staben, som Kontrollutvalget skulle behandlet, men ikke en gang tok med i sin avgjørelse? Gjorde hun noe med den som departementsråd?
24.12.4 Surliens glideflukt

For å summere opp, synes vi at historien om Rakel Surlien etter at hun gikk av som statsråd hos Willoch gradvis minner svært lite om en person med fotfeste i Senterpartiet og mer og mer om en med fotfeste i Gro Harlem Brundtlands og Trond Johansens nettverk:

Høsten 1986 og våren 1987 var hun elev ved Forsvarets Høgskole. Denne utdannelsen gir meget godt innsyn i og kontakt med de hemmelige tjenestene. Vi kjenner til at Trond Johansen gjerne lar sine egne betrodde folk gå der som elever for å skaffe seg nye venner og medspillere blant andre elever.
I desember 1986 ble hun utnevnt til lagdommer av Ap-regjeringen
På dette tidspunktet uttalte hun seg likevel fortsatt som en ivrig tilhenger av ikke-sosialistisk samarbeidet1:

«(Spørsmål) Når skal Rolf Presthus bli statsminister? (Svar) – Det blir i løpet av våren, og nå må de borgerlige partiene snart overta igjen.»

Hennes meninger hadde ikke endret seg da hun i august 1987 var fersk lagdommer og kandidat på Senterpartiets liste ved kommunevalget i Oslo2:

«… en stemme på Surlien er en stemme for et fortsatt ikke-sosialistisk flertall i Oslo …

– Jeg mente og mener fortsatt at det riktigste ville ha vært å ta makten tilbake, få dannet en borgerlig regjering. Men jeg aksepterer partiledelsens vurdering av at dette måtte skje på en konkret sak En helt annen sak er om det var riktig av Willoch-regjeringen å gå av ifjor vår. … Jeg forsvarer det vi gjorde ut fra situasjonen den gang. Men i et historisk perspektiv vil det kanskje vise seg at det ikke var særlig klokt å gå av …

(Willoch) er en veldig fin mann; ordentlig. Han er til å stole på.»

I 1988 ble Rakel Surlien oppnevnt til medlem av Kontrollutvalget for Overvåkings- og Sikkerhetstjenesten – av en Ap-regjering.
I mai 1989 hadde hun skiftet oppfatning fullstendig om ikke-sosialistisk samarbeid3:

«Nå har det seg slett ikke slik at den forrige miljøvernministeren har forlatt Senterpartiet og står på spranget fra Tinghuset og Eidsivating lagmannsrett i Grubbegaten over til et eller annet av Ap-regjeringens statsrådkontorer. Fru Surlien er tvert imot så tro mot sitt politiske ståsted at hun forsvarer Sp’s Arbeiderpartivennlige linje siden 1987 …

Til forskjell fra partiledelsen sier eksstatsråden klart: – Det er viktig at et av de mindre partiene sørger for at vi har en styringsdyktig regjering!

Rakel Surlien gjentar riktignok ikke en understrekning fra Oslovalgkampen i 1987 om de borgerliges felles regjeringsløfte. …»

Samme år fikk hun viktig posisjon som leder for Sivilforsvarsnemnda for drivstoffforsyningen, en del av Industrivernets virksomhet. Industrivernet er i realiteten en del av E-stabens beredskapsorganisasjon der også Stay Behind, som skjuler det såkalte Spilhaug-apparatet (se kap. 24.5), inngår.
I 1990 ble hun utnevnt til lagmann.
I mars 1991 ble hun av Ap-regjeringen utnevnt til en av tre styremedlemmer i Statens Banksikringsfond med Tormod Hermansen som formann4. Tormod Hermansen er (se kap. 25.9) dypt involvert i Gros og Tronds nettverk. Det er opplagt at Ap-nettverket har sett dette fondet som en gylden anledning til å plassere sine folk rundt omkring i bankstyrene, og må ha lagt stor vekt på å ha lojale styremedlemmer i dette fondet. Vi minner om at det i vedtektene for banksikringsfondet heter5:

«… fondet skal stille vilkår for å yte statslån. Vilkårene kan gjelde både det enkelte private sikringsfondet og den enkelte bank. Det betyr for eksempel at staten kan forlange styrerepresentasjon i norske banker så lenge de står i gjeld til Statens banksikringsfond.»

I februar 1992 hadde Surliens forhold til den ikke-sosialistiske opposisjonen i Stortinget utviklet seg videre – nå fant hun grunn til å refse Stortinget6:

«- Man skulle tro at stortinget hadde viktigere saker å arbeide med enn å gå til sterke angrep på enkeltstatsråder. I den store sammenheng er det snakk om relativt ubetydelige ting som ikke står i forhold til de store problemene som skal løses i dette landet.»

I juni 1992 ble hun av Ap-regjeringen utnevnt til formann for en tre manns kommisjon som skulle vurdere Jan Wiborgs påpekning av politisk manipulasjon av tåkemålingene på Hurum, etter at disse målingene hadde torpedert Stortingets første Hurum-vedtak7. Med den enorme prestisje Regjeringen satset på først å hindre Hurum-vedtaket og dermed på å piske sine utbrytere på plass for å få det snudd, er det opplagt at denne posisjonen måtte besettes med en person som minst ville være velvillig innstilt til Regjeringens syn og tolke mest mulig tvil i deres retning. Vi holder det som mer sannsynlig at oppgaven var enda klarere: Å få undertrykket Wiborgs konklusjoner gjennom en dekkaksjon. Man bør legge merke til at Regjeringen anbefalte for Stortinget om å skifte til Gardermoen i mai 1992 etter at man kjente Wiborg-rapporten uten å foreta seg noe mer med den. I Stortinget kom de da krav om uavhengig gransking, som medførte at man nedsatte Surlien-gruppen. Men i oktober 1992 presset Regjeringen Stortinget til å gjøre vedtak for Surliens rapport ble avgitt8. Tror noen Regjeringen tok sjansen på dette hvis de fryktet motsatt konklusjon fra Surlien? De kjente nok resultatet i god tid på forhånd. I så fall: Hva slags «nøytral» kommisjonsleder var Surlien?
I august 1992 deltok hun irregulært i Kontrollutvalget under behandlingen av vår sak.
I 1994 var hun «utlånt» som prosjektleder i Justisdepartementet
l november 1994 ble hun utnevnt til departementsråd samme sted med tiltredelse 1. januar 1995. Det er vel nå helt overflødig å minne leseren om at akkurat denne stillingen må være en av de aller viktigste i hele statsadministrasjonen å beholde kontroll over for Gro/Trond-nettverket. Hver dag Surlien sitter i den uten å slå alarm om alle ulovligheter som dekkes over av justisvesenet er en bekreftelse på dette.

Vi konstaterer:

Rakel Surlien hadde opprinnelig byråkratisk bakgrunn fra Justisdepartementet og som sekretær for Stortingets justiskomité da hun ble statsråd. Hun har svakt sosialt, organisatorisk eller annet rotfeste i Senterpartiet. For de som var på jakt etter å skaffe en lojal system-støttespiller med alibi på opposisjonssiden var Rakel Surlien utmerket råmateriale.
Det var rike muligheter for en tidlig bearbeiding for en slik konvertering under oppholdet på Forsvarets Høgskole og deretter via kontaktene etablert der. En naturlig psykologisk tilnærming var selvsagt først kun å opparbeide vennskapet med de tilsynelatende upolitiske hemmelige tjenester uten å utfordre den partipolitiske lojalitet, slik man ser av hennes politiske uttalelser av 1968 og 1987.
Det er verd å merke seg at 1986-uttalelsene var en var til den såkalte «vårjakten» på Ap-regjeringen etter at «høstjakten» hadde vist seg som en fiasko. På dette tidspunkt var Sp sentralt i ferd med å orientere seg bort fra «jaktlaget» og over på Ap-laget.
Hennes uttalelser i 1987 reflekterte derfor ikke bare Oslo Senterpartis positive syn på lokalt ikke-sosialistisk samarbeide, som partiet sentralt var meget lite begeistret for, men var dessuten en kritikk mot Sp for ikke å ha gjort sin jobb under «vårjakten» (da man bare ville stemme for sine egne mistillitsforslag på konkrete Sp-saker og ikke på generelle forslag som kunne felle regjeringen). I disse årene var hun altså langt mer for å avskaffe Ap-regjeringen og få en ikke-sosialistisk regjering enn partiet var.
Det er da påfallende at Surlien og partiet to år senere har byttet plass. I mai 1989 var Sp i full sving med å vende tilbake til den ikke-sosialistiske leir med initiativ til Lysebu-forhandlinger om et nytt regjeringsgrunnlag – akkurat det Surlien av 1987 argumenterte så sterkt for. Men nå har Surlien et helt annet syn: Det er best at Sp fortsatt støtter Ap-regjeringen … Nå er Sp for, og Surlien mot, ikke-sosialistisk samarbeid.
I 1992 identifiserer Surlien seg fullstendig med den nye Ap-regjeringen og refser Stortinget for å angripe Gro ‘s statsråder. Stortingets kontrolloppgave reduseres derved som en pine og plage for de seriøse byråkratene som arbeider med «de store problemene som skal løses her i landet» – en helt ordinær holdning for en god regjeringsbyråkrat som betrakter Stortinget som en lekegrind og regjeringskvartalet som Mekka for all visdom.
I mellomtiden har Gro oppnevnt Rakel Surlien til jobber alle må forstå er av helt avgjørende betydning for Ap-nettverket: l 1988 Kontrollutvalget, 1991 Banksikringsfondet, 1992 Hurum-kontrollgruppen og 1995 departementsrådsstilingen.
Hun er innblandet i en helt sikker og en sannsynlig dekkaksjon.

Vi hevder ikke at Rakel Surlien er vervet som agent for E-tjenesten eller «den fjerde», men at hun bl.a. gjennom Forsvarets Høgskole og den oppvartningen hun har fått der, gjennom Kontrollutvalget, samarbeid med Nygaard Haug og sikkert også Hermansen, og trolig på uformelle kanaler har vært sterkt utsatt for systematisk påvirkning for å få en sympatisk innstilling til tjenestene og skepsis til deres kritikere.

Vi hevder heller ikke at Rakel Surlien er blitt innskrevet medlem av Ap. Det ville virket alt for påfallende og er selvsagt ikke ønskelig hverken for henne selv eller nettverket eller Ap, som helst ser at flest mulig av påvirkningsmulighetene overfor Senterpartiet beholdes.

Vi hevder ikke en gang at hun er noe slags hemmelig Ap-medlem, men at hun gradvis også er blitt trukket inn faglig og sikkert sosialt i et person-nettverk omkring statsministeren, justisministeren og kolleger i justisvesenet der alle snakker vakkert om Ap-regjeringen og Gro og de fleste snakker nedsettende om et Storting som bare bjeffer men ikke handler, og dessuten er i ferd med å bli så desperate etter saker at de faller for alle slags folkeforførere som skal slå mynt på å ødelegge bl.a. de hemmelige tjenester.

Vi snakker altså om en meget dyktig gjennomført strategi for holdningspåvirkning, trolig nøye planlagt gjennom flere år, som får objektet til å opparbeide de riktige følelser, sympatier og antipatier uten å overstige noen formell grense.

Såpass at hun ble anvendelig for oppgaver der det gjaldt å ta subtile signaler og forstå verdien av hensiktsmessighet, i et større perspektiv der det ikke kan tas hensyn til pinlig nøyaktig sannhet når det

«… i den store sammenheng er snakk om relativt ubetydelige ting som ikke står i forhold til de store problemene som skal løses i dette landet.»9

Hver dags taushet fra kontoret ved siden av justisministerens blir derfor påfallende. Vi finner det nødvendig å påpeke dette, fordi Rakel Surlien som tidligere statsråd for Senterpartiet har muligheter for å påvirke innenfor sitt parti. Det er da viktig at hennes partifeller kjenner de motforestillinger de må ta i betraktning.

1 Intervju med Aftenposten 27. desember 1986.

2 Intervju med Aftenposten 22. august 1987.

3 Intervju med Aftenposten 27. mai 1989.

4 Utnevnt 24. mars 1991 iflg Dagens Næringsliv neste dag.

5 Som referert i Aftenposten 3. april 1991.

6 Aftenposten 10. februar 1992.

7 Utvalget ble oppnevnt av Samferdselsdepartementet 17. juni 1992 og kom i arbeid i midten av august. Saken ble behandlet av Stortinget 8. oktober, men da var Surlien-gruppen ikke ferdig.

8 Aftenposten 2. oktober 1992.

9 Aftenposten 10. februar 1992.
Kategorier24. DEN FJERDE TJENESTE

http://www.ravn-roede.net/24-12-3-surli ... ementsrad/

[BmOnline]

Ja, nå har vel sikkert mange av leserne fått lest seg opp om kloakkens cowboys fra Kreml som har sopet over det meste innen norsk etterretning og styrt det meste som foregår både på slottet og i departementene i alle år etter statskuppet den 10. januar 1940.

Er det nå på tide å fjerne disse kloakkens medarbeidere en gang for alle?

Jeg tror vi glatt kommer opp i ca 500 000 som må tas og puttes dit sola aldri skinner.

Denne kladden over fravik fra statsborgerlovgivningen ble signert på Oslo Slott i 1945. Signert av Einar Gerhardsen, O Tostrup og HM Kong Haakon. Den 25. sept 1945 mottok Stalin dokumentet- og dro hjem til Kreml for å feire seieren. Stalins slagord, "Når det er fred, er det full krig". Det er nemlig KGB/FSB agentene som det kryr av i hele vesten.

http://bmonline.no/html/1945.html