ANGREPET PÅ NARVIK OG NORGE, 9. april 1940.

Nasistene fikk seg toppjobb hos Einar Gerhardsen. Han benådet dem etter 9 mnd i fengsel. Denne sannheten er det ingen aviser som skriver om. De samme individene startet i 1949 opp Europabevegelsen i Norge. I 1969 startet de opp Europabevegelsens stortingsgruppe.
Forumregler
Nazistene i Norge trodde at man ble fri for nazister ved å erklære Knut Hamsun å være en ekte nazist, og så straffe ham- så skulle alt bli så stuerent.
De er så frekke, tenk Hamsun ble kastet ut av Adolfs gode selskap, Hamsun var en god nasjonalromantiker på linje med Bjørn-Stjerne Bjørnson, Henrik Wergeland, aldri noen nazist.

ANGREPET PÅ NARVIK OG NORGE, 9. april 1940.

UNREAD_POST Amund » Lør Mai 02, 2015 2:20 pm

ANGREPET PÅ NARVIK OG NORGE, 9. april 1940.
----------------------------------------------------------------------------------------------
Tidlig om morgenen den 9. april, for 75 år siden ble Narvik og en rekke andre byer i Norge angrepet av tyske marinefartøyer. Hitler-Tysklands angrep kom overraskende på de fleste, der landet vårt lå åpent for rov og ran. Og hvor nesten ingen var forberedt på hva som var i ferd med å skje. Noen få som var våken, de hadde forstått faren og hadde sett det lenge, bl.a General Carl Gustav Fleischer og daværende Kronprins Olav som var godt orientert fra diverse kontakter i England og her i Norge. Men de som satt med makta, Nygaardsvold-regjeringen, de blei så og si tatt på senga. Samtidig hadde vi en utenriksminister, denne Halvdan Koht, og som ikke forsto noen verdens ting. Der han saboterte den ene advarselen etter den andre. Helt til de tyske soldatene var på plass både i Oslo, Kr.sand , Bergen, Trondheim og her i Narvik. Denne tidligere historieprofessoren som var regjeringens sterke mann, men sviktet så totalt da det gjaldt som mest. Og hans manglende realitetssans i dagene før 9. april ble ganske skjebnesvanger for vårt land i tiden som kom.

Men det mest dramatiske, det foregikk ved Drøbak, i innseilingen til Oslofjorden. Der var det heldigvis en skikkelig tøffing av en nordlending på plass. Og hans navn var Birger Eriksen! Han var oberst og sjef på Oscarsborgs festning. Denne mannen var full av mot, vilje og styrke til å gi ordre om å senke den flunkende nye tyske krysseren "BLUCHER." Ja, som forsøkte å passere forbi disse forsvarsverkene i ytre Oslofjord. Der planen var å komme seg inn til hovedstaden i grålysningen. For der skulle de ta rask kontroll over byen, kongen og ei ganske tafatt regjering. Adolf Hitler spilte et høyt spill, og han hadde nok ikke regnet med at hans brutale og overlegne styrke ville møte en slik resolutt handling fra Oberst Birger Eriksen, hans offiserer og soldater på Oscarsborgs festning.

"Blucher" og dets mannskap møtte sin tragiske og tunge skjebne i Drøbaksundet, noe som ga regjeringen og kongen et lite pusterom. Ja, som sikret at disse kunne unnslippe, og der de rømte av sted i hui og hast. Slik at tyskerne ikke fikk tatt dem til fange.
Mens her i Narvik møtte tyskerne nesten ingen motstand, utenom fra de to gamle panserskipene "Norge" og "Eidsvoll" som kom fra Tromsø dagen før. De to gamle ps Norge og Eidsvoll fikk beskjed av regjeringen om å seile fra Tromsø til Narvik for å forsvare nazistenes interesser, tenk det.

Der de hadde ankret opp utafor Dampskipskaia om kvelden 8. april. Disse to gamle stolte panserskipene ble fort satt ut av spill, torpedert og senket. De ble lurt i bakhold for å bli senket av den norske regjeringen. Der hundrevis av unge marinegaster og offiserer druknet i et inferno av olje, røyk, splinter og flammer - i et iskaldt hav, der snøbygene gikk tett. Min mor fortalte meg mange ganger om de hjerteskjærende ropa hun kunne høre helt fra Framnesodden. Og som kom fra disse unge guttene som lå og skreik og kjempa for sitt liv. Der de aller fleste dessverre druknet i dette infernoet av død og lemlestelse. Det var jageren "Wilhelm Heidkamp" som senket PS "Eidsvoll" - og på en svært så feig måte. Like etterpå ble PS "Norge" som lå til ankers lenger inne, utafor malmkaia senket. Den ble skutt i senk av jageren "Bernd von Armim" som fyrte av sine dødbringende serier med torpedoer. Og som var fatale overfor dette gamle panserskipet. Her mistet også en rekke marinegaster og offiserer sitt liv.
Ellers besto denne flåten med tyske inntrengere av jagere på i alt 9 skip og to U-båter, ett ammunisjonsskip samt et gammelt ombygd hvalkokeri, "Jan Wellem" som kom direkte fra Murmansk med 2000 mann ombord. For enda på denne tiden var Hitler og Stalin gode venner.
Men ombord på det ombygde hvalkokeriet som nå var troppeskip, "Jan Wellem" var nok ikke logistikken helt på topp. De fikk feil på luftkondisjoneringsanlegget og måtte snu på vei til Murmansk, fordi soldatene ombord ble veldig sjøsyke. Derfor lå Jan Wellem til kai i Narvik om kvelden den 8 april da begge panserskibene kom til Narvik, de visste ikke at det var blitt ombygd til troppeskip og hadde 2000 mann ombord.

De tyske jagerne ble liggende mye lengre i Narvik enn det som var beregnet, da de fikk store problemer med å overføre bunkersolje fra tankskipet, grunnet at overgangsmanifoilene ikke passet til slangene og rørene.
Men den 10.april slo derimot den britiske Force H til, og fem britiske jagere med flaggskipet HMS "Hardy", seilte inn på Narvik havn. De tok straks opp kampen og senket de to tyske jagerne "Wilhelm Heidkamp" og "Anton Schmitt", mens "Diether Roeder" fikk store skader. Og det mens de fortsatte, der de senket i alt sju tyske handelsskip. Under disse tøffe kampene ble de to engelske jagerne "Hardy" og "Hunter" senket. Mens "Hotspur" ble sterkt skadd. "Hardy" fant sin grav utafor Skjomnes etter at den dreiv over fra Vidrek.
Tre dager seinere, den 13 april kommer det britiske lommeslagskipet HMS "Warspite" sammen med ni jagere til Narvik. Der de hadde følge med fly fra hangarskipet HMS "Furious." Da ble det andre sjøslaget satt i gang. Og her viste engelskmennene ingen nåde. Alle de tyske jagerne som enda befant seg i Narvik ble senket eller kjørt på land ved egen maskin i Rombaksfjorden og utafor Herjangen. Britene ødela åtte tyske jagere og en undervannsbåt, men fikk selv tre jagere skadet.
For å gjøre en lang og smertelig historie kort: Kampene om Narvik var et slag under andre verdenskrig mellom de tyske invasjonsstyrkene under ledelse av General Edvard Dietl, og mot de norske og allierte britiske, franske og polske styrkene. Ja, som for alltid har satt Narvik og Norge på kartet! Og som aldri vil bli glemt.
De norske styrkene var ledet av General Carl Gustav Fleischer, og dette varte fra 9.april og fram til gjenerobringen av Narvik 28.mai. Og med den påfølgende tilbaketrekningen av allierte styrker 8. juni 1940. Der lærdommen fra invasjonen av Narvik den 28. mai var viktig i de alliertes planlegging av D-dagen i 1944. Styrkene i Sør-Norge kapitulerte etter kort tid, der nesten ikke et eneste skudd var avfyrt.

Derimot var nordnorske avdelinger de eneste som førte en større offensiv mot den tyske invasjonshæren!
Statsminister Nygaardsvold og hans regjering kom seg om sider over til London. Ikke minst denne utenriksminister Halvdan Koht som ikke hadde tatt signalene om Hitlers overfall på alvor, der han heller holdt det meste hemmelig for Stortinget. Og han ble ikke særlig populær hos sine partifeller som satt der i denne eksilregjeringen. I tillegg var den småarrogante Oscar Torp med på lasset, og utrolig nok ble han valgt til forsvarsminister. Og det selv om han var både militærnekter og en av de politikerne som hadde ivret mest for at Norge skulle ruste ned hele vårt forsvar. Denne mannen følte et intens hat overfor General Fleischer, og som ble neglisjert og totalt oversett når det var snakk om hvem som skulle bli ny forsvarssjef. Og for å virkelig vise sin forakt overfor hedersmannen Fleischer, så gir Torp beskjed om at Fleischer, Europas dyktigste general, skal sendes til Canada som militærattasche. En meget stor tabbe, som selv Kong Haakon VII reagerte på. Ja, det var en ynkelig handling av forsvarsminister Oscar Torp! Som sjøl var en nokså udugelig type, og som ikke kunne kalles hverken for diplomat eller var særlig sympatisk. Og som i tillegg sannelig klarte å bli statsminister i Norge etter krigen. Fordi han hadde partiboka i orden. Men Fleischer, han avskydde både politikk og disse intrigene som politikerne er eksperter på både i krig og i fredstid. For Fleischer var det bare en ting som gjaldt: Norge, Norge og atter Norge!
Denne sjofle behandlingen av vår største general noen sinne, det viser bare nok et eksempel på at Arbeiderpartiet den gang som nå, alltid har ønsket å utøve makt. Makt som de egentlig ikke er skikket til å ha. Noe som viste seg til de grader i 1940, og der de i 1939 hadde erklært at Norge skulle være et nøytralt land, slik som Sverige. For vi vet at deres store "høvding" - Martin Tranmæl i mellomkrigstiden og helt fram til utbruddet av krigen i 1940, uttalte følgende: "Vi har ikke bruk for soldater fra høyresiden, kun unge menn fra arbeiderklassen skal sloss for Norges frihet". Og videre uttalte han følgende: "Norge skal ikke ruste opp, men vi skal ruste ned"! Sitat slutt. Og det skal ikke forundre meg om denne mannen fortsatt står som en foregangsfigur og ei klippe for alle i dette partiet? Inkludert de unge innafor AUF.
Hadde vi ikke hatt en AP-regjering fra 1938, da ville vi vært atskillig bedre rustet til å ta imot fienden da de kom inn i landet i de tidlige morgentimene, 9.april 1940! Og vi fikk mange bevis på handlingslammelsen den dagen. Men på Oscarsborg festning ved Drøbak , der var heldigvis Oberst Birger Eriksen på plass. En mann av den gamle skole. Ja han var den eneste som tok en beslutning, der han senket Hitlers splitter nye krysser Blucher med to gamle kanoner - Aron og Moses. Og derfor fikk Kongen tid til å komme seg vekk.

Mens vi her, nok en gang for et bevis på at ordtøket "Utakk er verdens lønn" til alle tider kommer til sin rett. For etter krigen ble det satt ned en slags undersøkelseskomisjon som skulle gjennomgå begivenhetene 9.april 1940. Og der dukket det opp mennesker som prøvde å mistenkeliggjøre og ikke minst ta æren fra Oberst Eriksen, og for det han hadde utført på morgenkvisten den 9.april, kl. 04.21 - da han sendte den første dødelige ladningen mot Blucher. Denne hedersmannen som berget landet, Kongen, Stortinget og Regjeringen, han måtte kjempe sin livs kamp mot mistenkeliggjøring, løgn, bakvaskelser og ærekrenkelser, helt til utpå sensommeren i 1946. Og ikke før lang etter sin død, i 1975, får han endelig en liten byste satt opp nede ved havna i Drøbak. Og det kom fra innsamlede midler og fra en rekke mennesker som vil takke Birger Eriksen for hans innsats for Norge.
Men ikke noe takk, honnør ære eller byste fra den norske stat, da han fortsatt ikke var tilgitt av AP-regjeringen og rivalene i og utenfor Forsvarets Overkommando. Kanskje Eriksen minte dem litt for mye om en mann som måtte ta viktige avgjørelser, når de sjøl sviktet? Der mantraet hadde vært en målbevisst nedrustning. Ja, der t.o.m admiralstaben var brakt til taushet. Og der det ikke var noe å høre fra de overordnede som skulle gi retningslinjer og ordrer. Eller fra de politikerne som hadde fått nøytralitet på hjernen?
Birger Eriksen sto totalt aleine, og han hadde kun et par minutter til å bestemme seg på hva han skulle gjøre. Og han gjorde det eneste riktige! Noe som fikk alt å si for utviklingen av krigens gang og Norges kamp mot inntrengerne. Dersom tyskerne hadde fått kontroll over konge, regjering og stortinget om morgenen den 9.april 1940, da hadde nok begivenhetene tatt en helt annen retning. Der verdenssituasjonen ville vært snudd opp ned. England og Churchill ville vært i virkelig stor fare, der krigen neppe hadde fått den lykkelige avslutning som den fikk i 1945. Tvert imot, så ville Hitler trolig gått av med seieren, noe som er ganske udiskutabelt. Takket være norske sjøfolk som fraktet forsyninger, krigsutstyr, våpen, olje og livsviktige varer til Liverpool og Murmansk under de fem krigsår, så kunne Hitler overvinnes, og med særlig god hjelp fra de sovjetiske millioner av soldater.
Winston Churchill uttalte i 1945, at de norske sjøfolka var verdt over en million soldater. Og dersom ikke Oberst Eriksen hadde sendt Blucher til bunns, da hadde trolig Norge kapitulert den 9.april 1940. Der norske skip og sjøfolk ville vært underlagt nazistyret i Berlin.
Det store spørsmålet man i dag må stille er følgende: Lærte vi noe som helst av begivenhetene den gangen? For meg ser det ut som at forsvarsviljen i Norge kanskje ikke er så stor som man måtte ønske. Der mulighetene ser ut til å være begrenset. Vi har de samme typer svake politikere i dag som den gang. Og landet vårt i dag som på 30-tallet, er stort sett uforberedt på nye angrep. Vårt eneste håp er at allierte skal komme oss til unnsetning. Men dessverre, den muligheten blir mindre og mindre. Måtte dette landet fortsatt ha folk av General Fleischer og Oberst Eriksen sin støpning. Det er vårt eneste håp!

ANKENES, 07.04.2015

AMUND GARFORS
Amund
 

Gå til Krigen i Norge, 1940-45

Hvem er i forumet

Brukere som leser i dette forumet: Ingen registrerte brukere og 5 gjester

cron