BmOnline » Lør Mar 03, 2018 10:07 am
Sønsteby gikk til kamp mot riveplanene
– Silhuetten av Vemork må bevares! sa en engasjert Gunnar Sønsteby i 1976. Han ville bevare Tungtvannskjelleren og protesterte mot rivningen av Vannstoffen.
Hydrogenfabrikken – populært kalt Vannstoffen – ble sprengt og jevnet med jorda i 1977. Og med det ble et av de mest markante symbolene for Rjukans industri- og krigshistorie lagt i grus. Den historien er godt dokumentert, men mer ukjent er det i årene før sprengningsbasene tente luntene raste en hissig debatt om etterbruken av de tomme lokalene i Vannstoffen. Bevaring eller rivning? Museum eller gressplen? En av dem som kaster seg inn i kampen for bevaring er rjukangutten Gunnar Sønsteby. Norges mest dekorerte soldat allierte seg med Tinns turistsjef Knut Aarnes og sammen førte de en høylytt og verbal kamp som nesten ble kronet med seier.
I 1976 holder Gunnar «Kjakan» Sønsteby -ifølge TA -referatet- «et kraftig innlegg» under møtet «Er Vemorkplanene realisme eller drøm?» som ble holdt på Rjukan hotell.
Sønsteby har tatt turen ens ærend fra Oslo for å hindre en mulig rivning av Vannstoffen – bygget som i 1928/29 ble reist rett foran fasaden til Vemork kraftstasjon – dagens NIA.
– Ideen som turistsjef Knut Aarnes har lagt fram er ganske enkelt geniale. Å samle tungtvannssabotasjen, Hydromuseum og vannkraftmuseum under ett, er det eneste riktige, og Vemork har den historiske bakgrunnen for alt sammen, sa Sønsteby under møtet.
Ideen var å ta vare på begge bygningene – kraftstasjon og det ruvende betongbygget på forsiden. Den foretaksomme turistsjefen hadde planene klare for ulike museer fordelt på maskinhallen og de mange etasjene i Hydrogenfabrikken. Noe som i god Rjukan-tradisjon kunne blitt en av Nord-Europas største museumsbygg med 25 000 kvadratmeter under tak. Dette var ideer han la fram kort tid etter at produksjonen ble lagt ned på Vannstoffen og kraftstasjonen i 1971.
Under møtet på hotellet håper han planene nå kan bli tatt alvorlig. 75 gjester var invitert, også utflytta rjukanfolk, samt representanter fra NVE, Hærmuseet og Teknisk museum.
-I de to år som har gått siden jeg første gang la fram en ideskissetil et omfattende museum kombinert med andre aktiviteter, har ideen ligget for å modne. Nå håper jeg den har modnet nok, og den legges derfor fram på ny. Jeg poengterer at fra vår side er planen meget seriøs. I noens øyne har den virket som om vi ville lage noe tivoliaktig på Vemork. Det har vi ikke tenkt å gjøre, understreket Aarnes.
– Vi må presse på
Sønsteby var enig
-Norsk Hydro har rett og slett plikt til å gå inn for dette prosjektet. Det er Hydros eget anlegg, og minimum 5–10 millioner kroner bør legges inn i bevarelsen av Vemork. Staten er hovedaksjonær i Hydro, og det er Industridepartementet vi må presse på, ikke Hydros ledelse, påpeker Gunnar Sønsteby i et intervju gjort tidligere på dagen med TA- journalist Ellen Bugge. På bildet står den da 58 år gamle forretningsmannen foran Vannstoffen på Vemork.
imponert
Lokalhistorikeren Bjørn Iversen er imponert over engasjementet til Sønsteby og Aarnes.
-Jeg synes deres kamp for å hindre rivning av bygget som i dag ville vært stolt verdensarv ikke skal glemmes. I de årene var det ikke lett å stå opp for bevaring, spesielt ikke når det gjaldt et betongbygg i funkisstil, påpeker Iversen, mens han blar i gamle avisklipp.
-På 1980- tallet fikk jeg en bunke med papirer og utklipp som fortalte mye om den kampen som foregikk på 1970-tallet vedrørende bevaring av Vemorkområdet. Knut Aarnes sto fram på Dagsrevyen i 1975 og mente en rivning ville være et stort tap for Rjukan, sier Iversen.
I år er det både 75 års siden aksjonen på Vemork og 100 år siden Sønsteby ble født. Her er det forbindelser påpeker han.
– I juni 1942 fikk Sønsteby ordre fra England om å bistå sin gamle skolekamerat Einar Skinnarland på alle måter. Skinnarland skulle forberede mottakelsen av forpartiet Grouse. Sønsteby fikk også ordre om å smugle ut en liter tungtvann fra kjellern og deretter få det over til England. Sammen med gode hjelpere fikk han det til. I ulike faser av krigen samarbeider han tett med flere av dem som var en del av Gunnerside. Det og rjukanbakgrunnen bidro nok til at Vannstoffen ikke var et hvilket som helst bygg for han, mener Iversen.
Norsk Hydro slår tilbake
I utklippene kommer det også fram at direktør Simonsen fra Norsk Hydro var på møtet.
-Bedriften har sagt seg villig til å stille lokalene til disposisjon, hvis noen kan benytte disse. Hvis ikke vil vannstoffabrikken bli revet, om 2–3 år. Da trenger vi den ikke lenger til lager. Den gamle kraftstasjonen og rørgaten regner Hydro med å bevare. Selskapet er interessert i å lage et Hydromuseum, men det er ikke tatt noe endelig standpunkt. Dette museet kan også legges til andre steder på Rjukan, sa direktøren.
Sønsteby var ikke imponert over Hydros engasjement – på det tidspunktet.
-Jeg har reist rundt i verden i 18 år. Hverken handelsflåten eller motstandsbevegelsen betydning under krigen var kjent. Men tungtvannsaksjonen den kjente de til over alt, sa Sønsteby.
– Men det er en samling mennesker i Norges land som ikke innser dette, og det er Norsk Hydro. Silhuetten av Vemork må bevares!, sier han.
-Norsk Hydro skal alltid være redningsmann, repliserte direktør Dag Flaa ved Rjukan Fabrikker.
– Men man må ha sans for hva det innebærer. Også jeg har vært for å bevare vannstoffabrikken, men når jeg ser hva naturen gjør med denne bygningen allerede nå, har jeg forandret standpunkt. Vi kan ikke komme bort fra det økonomiske, sier Flaa.
Aarnes mener museumsdrift også er viktig for å bygge opp ny aktivitet på Rjukan.
– Jeg tror på turisme som en del av industrireisningen, understreker den handlingsretta turistsjefen.
Flydel i gave
Under møtet overrekker løytnant Per Johnsen den første utstillingsgjenstanden til «Vemorkmuseet» til Aarnes. En del av understellet på det britiske trekkflyet som styrtet under «Operasjon Freshman». Dagen etter inviterer turistsjefen til omvisning i tungtvannskjelleren. Bjørn Iversen er imponert over hvor framsynte Sønsteby og Aarnes var den gangen.
-Etter at vi nå har lyktes med å grave fram kjelleren og fått ny fokus på dette unike lokalet, kan det bli en kamp om å få de nødvendige pengene til overbygg. Da kan krigsheltens engasjement og argumenter fra den striden være verdt å løfte fram igjen, la seg inspirere av, mener han.
Torfinn Skåttet