Et land helt uten venstre-ekstremister?

Generellt forum for samfunnsspørsmål
Politikere som ikke lytter til grasrota, er med på å skrinlegge sin egen eksistens!
Forumregler
Her er det samfunnspolitikk som gjelder.

Velkommen til debatten!

Administrator BmOnline Forum

Et land helt uten venstre-ekstremister?

UNREAD_POST BmOnline » Lør Jun 16, 2012 2:15 pm

Naivitet i kongeriket: Et land helt uten venstre-ekstremister?
AV: Roy Vega

Intet er så galt at det ikke kan bli litt verre. I kjølvannet av 22. juli og den pågående Breivik-saken har det kommet dalende et utvidet, udefinert ekstremisme, så ladet med trang til stimatisering og politiske forfølgelser at faregrensen er nådd.

Alt for mange forholder seg passive til en politisk utvikling som nokså utvetydig peker i retning av politisk forfølgelser, og i sin konsekvens – forfølgelse av kristne. Kristne og "ekstremister" synes å bli gjort til stadig mer flytende og synonyme begreper i sinnrike, lingvistiske assosiasjonsteknikker. Stadig gjennom eiendommelige, politiske journalist-kulturer.

Det synes før og under Breivik-saken å være utviklet et retorisk assosiasjonsmetode der begreper og uttrykk som er brukt i kristne og konservative kretser over hele Europa og ikke minst i USA nå blir forsøkt gjort til etiketter for «ekstremister», gjennom en begrepsbruk hvor selv ekstremist-begrepet ikke defineres, kun assosieres i retning av rasisme og nazisme.

En politisk kampanje synes å ha tatt av i forlengelsen av 22. juli og Breivik-saken, der ord og begreper som lenge har vært i bruk blant konservative i Europa og ikke minst i USA konsekvent blir forsøkt assosisert inn som beslektet med "Breiviks holdninger"; i et modus der en betydelig andel av den politiske opposisjonen i Norge nå forsøkes gjort til potensielle massemordere. Som om begrepet "væpna revolusjon" og annen voldsforherligelse aldri har inngått som en fast del av den politiske venstresiden.

Siden Breivik har sakset og limt sammen en sprø mosaikk av ideer og ressonmenter for å rettferdiggjøre en alvorlig terrorhandling, er alle og enhver som måtte inneha kritiske anførsler til fenomener som multikultur-doktriner, mislykket integreringspolitikk og kulturmarxisme (et reelt fenomen under det eurokommunistiske konseptet som bl.a. finnes i SVs støpeform) – forsøkt gjort til potensielle terrorister. For sikkerhets skyld forsøker man nå også å generalisere dette under begrepet "høyrekreftene". Alle tilhengere av Erna Solberg kan med andre ord være i ferd med å bli potensielle massemordere oppe i denne logikken.

Resonnementene og retorikken mangler enhver logisk substans, all den tid man ikke er i nærheten av å kunne bygge en forbindelse mellom kritiske holdninger til dagens politiske elite i dette landet og terrorisme fra dem man nå ser assosiert under «Breiviks holdninger». Bildet blir slett ikke noe bedre ved at toneangivende premissleverandører i og utenfor våre medier selv har tung ballast fra miljø der man nå så intenst gjennom flere tiår programfestet væpnet revolusjon, og reiste inn og ut av treningsleire i Midtøsten både for å vise solidaritet med de mest blodsprutende prosjektene fra arabisk side, og samtidig for å skolere seg i våpenbruk. Det hele blir slett ikke bedre ved at en av de fremste hovedkontaktene for denne våpentreningen, Jan Guillou i Stockholm, viste seg å være betalt KGB-agent gjennom den perioden han samarbeidet helt konkret med AKP-toppene i Norge.

En av nestorene i AKPs ledelse, knyttet til påstander om ulovlig politisk overvåking i Norge, Peder Martin Lysestøl, legger ikke lenger skjul på at han samarbeidet med Jan Guillou i Stockholm, og på hemmelige møter i Norge, - i den perioden da Guillou arbeidet for KGB, som betalt agent. Guillous tidligere kollega, Gunnar Ekberg, som avslørte den senere så kjente forfatteren som KGB-mann.

Gunnar Ekberg problematiserer Guillou som KGB-agent, også i avisen Expressen, 25. oktober 2009:

"Guillou säger visserligen själv att hans kontakter med KGB avbröts 1972. Men det har vi bara hans egna ord på och tidpunkten framstår som väldigt passande, därmed svärtas inte hans livs scoop från 1973 -?artiklarna om IB."

Peder Martin Lysestøl befinner seg i samme cellestrukturer som Guillou fra og med 1969, og bistår Guillou og hans team med kontaktbygging - altså gjennom den perioden da Guillou er betalt KGB-agent. Lysestøl har på linje med sin våpenbror Guillou i Stockholm ved gjentatte anledninger trukket i gang kampanjer mot angivelig "ulovlig politisk overvåking" her hjemme. Altså helt i samme retoriske kampanje-spor som sin svenske våpenbror, Jan Guillou i den såkalte IB-affæren. Her ligger det fortsatt langt flere spørsmål enn svar, forøvrig. Skulle ikke dette miljøet være overvåket ville det klart ha vært en tjenesteforsømmelse etter gjeldende politi-instrukser både i Norge og Sverige.

I Tarjei Vågstøls hovedfagsoppgave (UiO, 2007) om Palestina-gruppene i Norge, går det ellers klart fram at Peder Martin Lysestøl hjalp Gunnar Ekberg konkret med å finne kontakter i Midtøsten; noe som også eksplisitt bekreftes i Ekbergs eksplosive bok, De skall ju ändå dö: Tio år i svensk underrättelsetjänst. (Se litteraturliste under her).

Foto: Den senere medie-professor Sigurd Allern på skytetrening i Vestfold i 1975.

Da det samlede akademia i Norge skulle ansette sin første professor i Medievitenskap på Blindern (UiO) falt valget snart på den tidligere så våpentrente Sigurd Allern (foto), med kledelig bakgrunn som AKP-leder og redaktør i Klassekampen. Han har arbeidet tett sammen med nevnte Peder Martin Lysestøl (flere år i AKPs sentralstyre) gjennom noen tiår. Hele tiden med en spesiell våpeninteresse og et programfestet, til dels forpliktende politisk program under prinsippet om "væpna revolusjon" - og støtte til det som vel fantes av totalitære desporter av betydning på denne kloden. Etter Pol Pot overtok Yassir Arafat med image som Midtøstens og islams svar på Che Guevara. Som sine totalitære forgjengere brydde Arafat seg aldri om andre mål for sine politiske uttrykk enn sivile, og aller helst jøder der det var mulig. Selv om det tidlig fløt elver av blod etter det palestinske prosjektet kalt "frigjøring" i land som Jordan og Libanon.

Udefinert rasisme-begrep

Heller ikke rasisme-begrepet er definert, slik at enhver som måtte komme med kritiske anførsler i retning av islam som religion og ideologi, blir til gjenstand for stempling. Som om det sitter flere tusen potensielle massemordere der ute og bare venter på tur etter Breivik?

Skal vi forfølge dette fraværet av logisk resonnement vil det bety at all kritikk mot kristne, hinduer og buddister er rasistisk og ekstremistisk? Tro meg: På denne måten utvannes rasisme-begrepet. Dette er spesielt betenkelig i et Norge der den politiske venstresiden så konsekvent har kultivert sitt Israel-hat gjennom våre sentrale medier, at konsekvensen er ren antisemittisme i dette landet. Bare ved å tenke på NRKs nyhetsdekning fra Midtøsten gjennom de siste 30 årene, kom en implisitt antisemittisme til å bli en eksplisitt antisemittisme blant tusenvis av mediekonsumenter. Er det noen som kan huske en reportasje fra Israel med positvt fortegn om jøder i NRK, eller over Norsk Telegrambyrå (NTB)? Tidligere i år kom en undersøkelse utført av Holocaust-sentret i Oslo som bekrefter en signifikant anti-semittisme i Norge. Dette er reell rasisme! Men det nekter noen å ta inn over seg, samtidig som de samme miljøene nå forsøker å stemple de mer bevisste og kritiske deler av politisk opposisjon i dette landet som potensielle massemordere.

Redaktør Helge Øgrim i fagbladet "Journalisten" er blant dem som på linje med medie-professor Sigurd Allern synes å ha åpenbare problemer med å se skillet mellom politisk og retorisk ladet kampanje-journalistikk og profesjonell journalistikk. Dette i møte med det utvidede "ekstremisme-begrep". Nå - siktet inn mot politiske motstandere på høyresiden i norsk politikk, som i tråd med Stalins ordbruk blir stemplet som "rasister" i tur og orden.

Den omtrentelige omgangen med rasisme-begrep som retorisk virkemiddel mot meningsmotstandere, som synes hentet fra Stalins likelydende retorikk ut i 1940-årene - har isolert sett en meget betenkelig side da unge menn og kvinner sitter til alle døgnets tider på nettet og ser at deres kritiske holdninger til islam og multikulturalismen som politisk prosjekt nå er å betrakte som «rasistisk» generelt. I sin konsekvens er det nå faktisk slik at kritikk av Arbeiderpartiets anmasende multikultur-prosjekt som brekkstang mot kristne identitetsmerker – også blir forsøkt gjort illegitimt og «rasistisk». Dette har blant annet Stiklestadaksjonen erfart. Oppe i dette kan flere, spesielt blant de unge, selv begynne å definere seg som rasister (etter det manipulative, utvidede rasisme-begrepet), for så å søke opp nettsider der reelle rasister og nynazister opererer! Slik bidrar venstresidens tiltagende politiske mobbing av politiske motstandere, i og utenfor redaksjonslokalene, ikke bare til polarisering: Man kan få en selvoppfyllende profeti i at spesielt unge mennesker faktisk bryter terskler ved at de faktisk tror de er rasister, uten å være det, i en tidlig fase på leting etter politiske holdepunkter. Og siden de først begynner å tro de er det, er terskler med ett brutt ned – av andre enn de man så gjerne ser stigmatiserte på den politiske (udefinerte!) høyresiden i dette landet.

I Norge brukes ikke begrepene kommunister og venstre-ekstremister lenger. Det kan være fordi de nå kaller seg journalister, lærere i journalistikk, forlagssjefer, byråsjefer og rådgivere i departementene, kirurger som sjonglerer med skalpeller og mikrofoner under Hamas-regimet i Gaza og mye mer. Her Mads Gilbert til venstre i passiar med AKPs Pål Steigan i siste halvdel av 1970-tallet.

Josef Goebbels brukte assosiasjons-retorikk

Politisk ladede medie-kampanjer med begrepsplanting og assosiasjons-psykologi finnes det flere eksepler på. Alt fra Josef Goebbels gjentagelses-retorikk i forsøk på å delegitimere jødisk eksistens og nærvær i Europa gjennom 1930-årene, til de Moskva-tro deler av vår hjemlige fredsbevegelse som til enhver tid definerte freden og dens motstandere slik at det hele rent ideologisk var på høyde med oppfatningen til herrene i Kreml. I oppløpet til jødeforfølgelsene var det ikke de direkte, falske anklagene som rådet grunnen, men de systematiske assosiasjons-metodene for å fremskape anti-holdninger gjennom gjentagelser av løgner.

I stedet for et oppgjør med sosialismen og kommunismen etter Berlinmurens fall og Sovjets relative oppløsning, fikk vi de siste to i en serie på 7 - syv - granskningskommisjoner av sikkerhetstjenestene, et Nygaard Haug-utvalg som gransket og gransket seg inn mot 1990-årene, - fulgt av en ditto politisk ladet Lund-kommisjon.Mellom linjene er det faktisk mulig å avlese den stalinistiske vrede mellom linjene i medie-kampanjen som fulgte parallelt, der konklusjonen forlengst var satt. I et kompakt opplegg der den retoriske dagsorden-funksjonen hadde doktrinære preg;i det som i ettertid fortoner seg som en meget velregissert, politisk kampanje der begrepet «ulovlig overvåking» ble banket inn som en konklusjon allerede i preludiet. Den stalinistiske vrede var en komponent i dette. Etter at Lundkommisjonen så la fram sin innstilling, helt i tråd med de rådende politiske forventninger, hadde vi med ett – tilsynelatende – ingen kommunister i Norge; bare journalister, redaktører, forlagssjefer, byråsjefer, ledere i en rekke sentrale LO-forbund, samt amanuensiser og rådgivere ofte i meget strategiske stillinger.

Kommunistene ble usynlige etter Lund-kommisjonens innstilling. Begrepet "kommunist" var ikke lenger i bruk, på linje med "venstre-ekstremist". På bildet, tidligere AKP-leder, nå førstelektor i journalistikk, Finn Sjue sammen med AKP-kollega Trond Ali Lindstad. At deres "holdninger" er beslektet med Breivik - stadig i tråd med gjeldende paradigme i norske redaksjoner, se det er det ingen som ønsker å ta inn over seg.

Men kommunistene og kommunismen hørte vi altså ikke mer til, heller ikke da KGB- og Stasi-arkiver -og ikke minst Mitrokhin-arkivet i Storbritannia fortalte om solide kontantutbetalinger på millionbeløp, midt inne i gravitasjonsfeltet for den politiske venstresiden gjennom 1970- og 1980-årene. Altså helt fram til 1991. Selv Nobelprisutdelingen får et eiendommelig lys over seg i dette perspektivet, for ikke å snakke om Yassir Arafat og hans "Mester" (internt PLO-trykk) som var den store arkitekten bak PLOs mange flykapringer, Wadi Haddad. Han var intet mindre en av Moskvas mest profilerte agenter i Midtøsten i en årrekke, omtalt i intern korrespondanse mellom partisjef Leonid Bresjnev og KGB-sjef Juri Andropov ved flere anledninger fra 1970. Den samme Haddad var i aller høyeste grad en del av kontaktapparatet i Midtøsten for de stadig ulovlig overvåkede AKP'ere og beslektede figurer som dro inn og ut av PLO-leire fra 1969 og et par tiår fremover. Kontakt-apparatet i København er en dramatisk historie for seg, forbundet med Blekingebanden.

Jeg vil hevde at det først og fremst er fraværet med oppgjør knyttet til kommunistene etter Berlinmurens fall kan stå som en av de mest sentrale årsakene til de stadig mer klare tendenser til politiske forfølgelse vi ser gjennom mediene i dag. Det rekrutteres nå nye, unge svermere inn i rekkene som ikke bærer i seg og med seg nødvendige kunnskaper om et historisk bakteppe, til å se at den dystre totalitære dimensjonen fortsatt henger over det hele, i en doktrinær ideologi som er nært beslektet med fascismen, nazismen, kommunismen og islamismen. I skolen er det ikke lenger klare verdipreferanser etter at kristendommen ble hempet ut av skoleverket. Universelle og generelle menneskerettigheter gir ingen ideologisk plattform der en automatisk vil stå stødig i møte med totalitære og doktrinære ideologier med distanse til demokratiet som grunnpilar. Samtidig er demokratiet praktisk talt luket ut av pensum i grunnskolen i dette landet, omtrent samtidig med at kristendomsfaget forsvant. (Sjekk selv).

Rundt kommunistpartier ligger tradisjonelt et helt sett av ulike fronter og kompakte kampanjer, men bare å minne om slike realiteter kan gjøre deg og meg til «ekstremister».

Nå fikk alle sentrale aktører av betydning i disse miljøene sin moralske og økonomiske oppreisning, da de angivelig – konsekvent – skal ha blitt ulovlig politisk overvåket. Hva skjedde så? De fleste av dem fløt så umerkelig inn under en ny politisk elite ved et tusenårsskifte, ikke bare som ideologiske museumsbestyrere, men inn i en maktpolitisk fusjon:

Det vi inntil for få år siden betraktet som en svermerisk, men oppegående politisk venstreside, forsvant rett og slett inn blant fasjonable salonger og kontorer i de helt øverste etasjene. Vi kan velge å kalle det et svik, som bare illustrerer dobbeltheten hos de aller fleste statsforherligende politiske miljø. Makten korruperer. Slik svikter de kollektivt sine idealer om å motarbeide makteliten. Slik vi har sett eksempler på i utallige sosialistiske land. Sentrale skikkelser fra det ytterste venstre ble nå sammen med mer passive 68-svermere som tasset i takt - for så å bli en integrert del av den tidligere så forhatte eliten. I dag utgjør dette en ny politisk (og egentlig også økonomisk) overklasse som minner mer og mer om den russiske nomenklaturaen, endatil med oligarker som drapperes rundt i pene glassbygg for å maskere det faktum at at sosialismen har overlevd, inn i et nytt årtusen. I hybrid med de verste og mest iskalde deler av kapitalismen -som alibi og blending mot liberale konservative ("hver mann sin gud") som ikke har tid til å lese seg til at de egentlig er med på en type "globalisme" som andre enn dem selv legger premissene for, hele tiden.

Norge er vel det land i Europa som har viet KGB-arkiver og Stasi-arkiver klart minst interesse. Det er synd, for vi risikerer en kollektiv historieløshet og en realitetsbrist helt samtidig. Hjulpet fremover av venstre-ekstremister som forlengst har fusjonert med en ny generasjon Arbeiderparti-politikere som stadig strever med ideologiske føringer i et nytt år tusen - og som et substitutt så har skyvd en multikultur-doktrine foran seg i håp om å selge ut ideologiske opplegg som jo kom så aldeles i klem da Berlinmuren gikk ned. I så henseende har Arbeiderparti-toppene - i historisk perspektiv - noe til felles med våre aldrende stalinister som aldri fikk søkelyset på seg da Sovjet-Russland reorganiserte og Berlinmuren gikk ned. Hvem som faller dypest og lengst, i det arkivenes tale sveiper inn over Norge, se det gjenstår å se. Norge er inne i det vi kan kalle en ideologisk forvirring under multikultur-doktrinens merke. Men dette prosjektet tror jeg strander allerede før det skjebnetunge stortingsvalget vi går inn i neste år.

(Se også litteraturliste under)

Roy Vega

16. juni 2012

roynorvega@gmail.com

LITTERATURLISTE


Gunnar Ekberg, De ska ju ändå dö, (Stockholm, 2009).

Christopher Andrew and Vasili Mitrokhin, The Mitrokhin Arkive, vol I & II (London, 2005)? Den norske solidaritetsrørsla for Palestina, 1967–1986, Hovedfagsoppgave i historie, UIO, 2007.

Colin Smith, Carlos – Portrett av en terrorist, Bokhandlerforlaget, 1976.

Guillou, Jan: Ordets makt och vanmakt: mitt skrivande liv, Piratförlaget, Stockholm 2009

Sven G. Holstmark, Avmaktens diplomati, (Den Norske Historiske Forening, 1999).

Trond Bergh og Knut Einar Eriksen, Den hemmelige krigen, Bind 1 og 2, (Cappelen, 1998).

Peter Øvig Knudsen, Blekingegadebanden, Del 1 og 2, (Forlaget Press, 2008)

Haakon Lie, Kaderpartiet, Kommunistisk strategi og taktikk, Oslo 1954.

Georg Michael, The Enemy of The Enemy, (New York, 2006).

Kamal Salibi, The Modern History of Jordan, (London, 1998).

Said K. Aburish, Yassir Arafat – From Defender to Dictator, (New York, 1999).

Barry Rubin and Judith Colp Rubin, Yassir Arafat – A Political Biography (Oxford, 2003).

Efraim Karsh, Arafat’s War, (New York, 2003).

Efraim Karsh, Palestine Betrayed, (London, 2010).

Alan Hart, Arafat – A Political Biography, (New York, 1984).

John Barron, KGB Today – The Hiden Hand, (Reader Digest, USA, 1983) (Norsk utgave: “KGB i dag i fiendens leir”, Atheneum, 1984)

Francois Furet, Den tapte illusjon, Aschehoug, 1996.

Jon D. Glassmann, Arms for the Arabs, (London, 1975).

Y. Harkabi, The Palestinian Covenant and its Meaning, (London, 1979).

James Lunt, Hussein of Jordan, (London, 1989).

Patric Seale, Asad – The Struggle for the Middle East, (Los Angeles, 1988).

R. Stephens, Nasser, (London, 1971). Pavilion Press, Captured PLO Documents, (Philadelphia, 2004)

Ion Michai Pasepa, Red Horizons, (Washington D.C., 1987).

Claire Sterling, The Terror Network, (New York, 1981).

Christopher Andrew og Oleg Gordievski, KGB sett fra innsiden, (Cappelen, 1990).

Yevgeni Primakov, Russia and The Arabs, (New York, 2006).


http://www.verdidebatt.no/debatt/cat2/s ... ead283092/
Brukerens avatar
BmOnline
Admin
 
Innlegg: 2597
Registrert: Ons Nov 05, 2008 2:44 pm
Bosted: Norge, som kunne vært det vakreste sted på jord
Norsk er best: 0

Re: Et land helt uten venstre-ekstremister?

UNREAD_POST BmOnline » Fre Jan 04, 2013 11:23 am

Ja, det er CCCP hele veien. Når skal almuen begynne å skjønne at den kalde krigen nå først har begynt?
Merk dere at media i Norge og i vesten hevder at den kalde krigen var til og med 1991, men sannheten er at CCCP la ned sin union og startet en ny EU-union- som er mye styggere og mye værre enn 22 juli 2011. De som hørte kongens nyttårstale kan jaggu slå på microbølgeovnene sine for å "steike seg til døde" i stedet for å pines langsomt ved å få kreft fra maten som blir varmet i de. Bruk ikke denne ovnen, kast den på fyllinga, akkurat som med Europabevegelsen og AP og resten av bengen inne på stortinget.

Moskva kjenner ingen tårer.

BmOnline
Brukerens avatar
BmOnline
Admin
 
Innlegg: 2597
Registrert: Ons Nov 05, 2008 2:44 pm
Bosted: Norge, som kunne vært det vakreste sted på jord
Norsk er best: 0

Test, just a test

UNREAD_POST wayneeocoe » Ons Jan 09, 2013 12:40 pm

Hi, I am new here. Thanks for sharing the information.
wayneeocoe
 

Re: Test, just a test

UNREAD_POST BmOnline » Ons Jan 09, 2013 1:35 pm

wayneeocoe skrev:Hi, I am new here. Thanks for sharing the information.

No problem, be my quest and show me your irons!

Tango papa GAZ56
Brukerens avatar
BmOnline
Admin
 
Innlegg: 2597
Registrert: Ons Nov 05, 2008 2:44 pm
Bosted: Norge, som kunne vært det vakreste sted på jord
Norsk er best: 0


Gå til Samfunn og politikk

Hvem er i forumet

Brukere som leser i dette forumet: Ingen registrerte brukere og 5 gjester

cron