Norge i seng med fienden

[Anti-Jihad]

Norge i seng med fienden
Publisert 21 desember 2012
Den arabiske våren har blitt en arabisk vinter. Regionen er blitt langt mer ustabil etter at islamister har tatt makten i land etter land. Det vi nå ser er en betydelig øket grad av overgrep mot minoriteter som homofile, kristne og muslimske sekter.

Kronikk i Aftenposten 20.12.2012

De siste årene har Norge fått et internasjonalt rykte som støttespiller for terrororganisasjoner som det internasjonale samfunn avskyr. Man har kommet hit ved å følge antagelsen om at beste måten å motvirke terrorisme, er å gå i dialog. Det er imidlertid all grunn til å stille spørsmålstegn ved våre milde samtaler og rause pengegaver til islamister som fremmer ideologier som blant annet har til hensikt å utradere minoriteter i Midtøsten.

Ifølge International Herald Tribune 19.9 advarte daværende president i Egypt, sekulær-moderate Hosni Mubarak kraftig om at alternativet til et autoritært styresett, var å slippe løs radikale religiøse krefter som ville skape kaos. Han fikk rett. Den arabiske våren har blitt en arabisk vinter. Regionen er blitt langt mer ustabil etter at islamister har tatt makten i land etter land, deriblant ifølge Time 24.9.

Tiltroen til at innføringen av demokrati automatisk ville løse etniske, religiøse og sosiale utfordringer, har i realiteten legitimert støtte til intolerante ekstremister hvis målsetning kan være å utnytte demokratiet for å innføre rigid islamisme. Dessverre er Afrika rikt på slike engangs demokratier hvor det første frie valget blir det siste. På tross av dette antok Norge at islamistene ville bli sekulære når de vel kom til makten.

Allerede måneden etter Tahrir-plassen kom utenriksminister Jonas Gahr-Støre med fasitløsningen i New York Times der han mente det var svært viktig å aktivt imøtegå oppfatningen om at opprøret kunne inneholde islamistiske synspunkter som ville åpne for et nytt Iran 1979 eller gi ny fruktbar grunn for Al-Qaida. Artikkelen blir stående som et symbol på norsk naivitet. Og som et momento mori over politikere som er mer opptatt av ideologisk kontroll over hvordan virkeligheten beskrives enn å forholde seg til realitetene.

Det vi nå ser er en betydelig øket grad av overgrep mot minoriteter. Det gjelder koptere i Egypt der hundretusenvis har flyktet siden 2011. Det gjelder sufister, assyriske kristne i Irak som har bodd der i to tusen år, kurdere, homofile, - bare i Irak er nær tusen homofile drept siden 2004, ifølge The Observer 13.9.2009. Homoseksualitet var som kjent ikke kriminalisert under Saddam Hussein, men ble det først etter islamistisk påtrykk. Jøder, enda en minoritet som har bodd i Midtøsten i flere tusen år, har i lang tid måttet masse emigrere fra muslimske land i en slik skala at man i dag estimerer at det kun er 18 000 jøder igjen, deriblant null i Libya, ifølge Standwithus.

Og nå, kristne i Syria. Jeg kommer akkurat tilbake fra en reise i Midtøsten der jeg har holdt flere foredrag og var i audiens hos den gresk ortodokse patriarken av Jerusalem, Theophilos III samt samtalte med diplomater, ambassadører og professorer. Jeg besøkte også Golan-høydene og snakket med en av de øverste lederne for kristne i Syria. Det han fortalte var uhyggelig. Titusenvis av kristne flykter i kjølvannet av at den vestlig støttede opprørshærens islamister overtar kontrollen da «kristne er uønsket i det nye Syria.» Man går fra dør til dør og likviderer kristne. I regionen forbereder man seg nå på å bli slaktet ned. Syria er et land med mange millioner som tilhører minoriteter. Skulle regimet falle, der presidenten selv tilhører en islamsk minoritet, er faren for folkemord overhengende.

Et raskt blikk på eksempelvis Hamas’ vedtekter er en katalog over illiberale, antidemokratisk og minoritetsfiendtlig tankegang: Man oppfordrer til folkemord mot den jødiske minoriteten og oppmuntrer sin egen sivilbefolkning til selvmord for Allahs skyld. Sharia-loven skal innføres i alle land som muslimer har tatt fra andre med makt og ethvert forslag til fredelige løsninger fra det internasjonale samfunn skal avvises. Sekulære løsninger er uaktuelle og andre religioners plikt er å bøye seg for dekretet uten å yte motstand.

I så måte må Norges nåværende offisielle holdning anses som en ideell samarbeidspartner for Hamas. For her protesteres det lite. Hamas og andre menneskefiendtlige grupper har lyktes godt i å skaffe seg politiske støttespillere i Vesten i mens de forfølger minoriteter på hjemmebane. Vi tier om det vi vet: uskyldige drepes. Og den som tier, samtykker.

Norges utenrikspolitikk er sjekkheftediplomati. De siste årene har man ukritisk bidratt finansielt med milliarder. Vi var det første vestlige landet som inviterte Hamas inn i varmen og konsekvent nektet å følge USAs, EUs og FNs fordømmelse av organisasjonen. Vi har stadig delegater på besøk i Oslo og byr på festligheter og «opplæring i demokrati» til en organisasjon som på forhånd har sagt fra om at de aldri vil bøye seg for fredelige løsninger fra et sekulært samfunn. Det er ikke måte på hvor mange venner Norge har maktet å kjøpe seg gjennom aktiv pengetildeling.

Vi er i seng med fienden og stolte av det. Her går jødehat og anti-israelisme hånd i hånd. En raskt blikk på billedbruken i den siste konflikten mellom Israel og Gaza illustrerer den ensidige mediedekningen. Nesten alle fotografier er av sårede i Gaza, ingen bilder av skadde, drepte og ødelagte eiendommer inne i Israel der Hamas hittil i år har sendt inn over 2200 raketter. Påvirkning av vestlige journalister er ifølge The Wall Street Journal 19.11. en bevisst pr-strategi fra Hamas som lenge har plassert militær infrastruktur nær sivile. Selvsagt skapes et inntrykk av at Israel er ’den slemme’, det er jo dette man ønsker å oppnå: en demonisering av liberaldemokratiet Israel, det eneste landet i Midtøsten som gir kristne og muslimer likeverdige rettigheter, og eneste land der religiøse minoriteter vokser, ifølge Jewish Virtual Library. I Norge derimot, indoktrineres unge til hat, godt illustrert av Hamar AUF politikerens nylige utsagn der han ønsket at Hitler kunne komme tilbake og fortsette Holocaust. Det sier i grunnen alt at politikeren ikke ble ekskludert etter uttalelsen.

Norges internasjonale rykte som troverdig og rettferdig fredsmekler i Midtøsten er dessverre historie. Oslo avtalen 1993 representerte en av de få virkelig store hendelser som satte Norge på kartet internasjonalt. Under Oslo avtalene var Norge den viktigste aktøren i å ledsage forhandlingene om en tostatsløsning. Avtalen sier spesifikt at det er de to partene som sammen skal bli enige om grensesetting og delingen av landområder. Ingen andre land er spesielt nevnt i selve avtalen, ikke engang USA.

Men noen ganske få år senere bestemte man seg utålmodig for å kaste Oslo avtalen på båten, gå fra løftene man selv hadde forpliktet seg til og oppmuntret palestinerne til å omgå Oslo avtalen og gå direkte til FN der man har søkt status som observatørstat basert på grensene før 1967.

I dag har Norge forspilt sjansen som troverdig fredsmekler gjennom å dømme Israel og islamistene etter forskjellige skalaer. Vi har stilltiende akseptert at islamistene forfølger kristne, jøder og homofile. Det er et meget ubekvemt faktum.

Kronikk i Aftenposten 20.12.2012