Hvordan reagerte du på 22. juli?

Her er innlegg fra leserne om fremmedmixen som rikspolitikerne tvang på folket, imot deres vilje.
Det er en stor urett å fjerne en nasjon, uansett om det er Afrika eller Norge. Ingen har rett til å forfølge folkeslagene og utsette dem for terror.
http://bmonline.no/htm/innva.htm

Moderator: BmOnline

Hvordan reagerte du på 22. juli?

UNREAD_POST BmOnline » Tir Jun 05, 2012 11:13 am

Bjarne Dahl, Høvik, FMIs formann fra 1999-2002, ble av forsvaret til Anders Behring Breivik først stevnet som vitne til rettsaken, men senere strøket. I den sammenheng publiserer vi Dahls tanker han hadde tenkt å bære frem i retten.

Bjarne Dahl ble fredag 1. juni også intervjuet av Sunnmørspostens Arne Per Andersen. Intervjuet stod på trykk i Sunnmørspostens 4. juni. Og tilgjengelig på nett her.
Dahls vel fem siders skriv ble medsendt journalist Andersen hjem, men tydeligvis ikke brukt, ut i fra søppeljournalistikken Andersen presenterer.

Bjarne Dahl skriver:

Hvordan reagerte du på 22. juli?

Først, med komplett forvirring. Jeg gikk ut fra som selvsagt at det var muslimer som hadde satt seg i hodet å ville demonstrere sin slagkraft her i det de definerer som «krigens hus», men jeg kunne ikke begripe hva mer de kunne kreve av den norske regjeringen. Den finansierer med hundrevis milliarder år etter år drap og terror overalt hvor muslimer viser hva de legger i begrepet «fredens religion», samtidig som den samme regjeringen legger ut rød løper for titusenvis nye innvandrere. Hva mer kan de kreve? At Norge erklærer krig mot, eller i det minste blokade av Israel? Vi har opplevd opptøyer som kunne tyde på dét.
Så kom meldingene fra Utøya, og jeg oppfattet sammenhengen. Det var en desperat reaksjon på innvandringen fra den 3. verden, på blodtappingen av landets økonomi for å fylle svarte hull i svarte land, og på den terror som har tvunget nordmenn til å holde tann for tunge i eget land siden invasjonen begynte.
Det var Nemesis som rammet regjeringen, og partiet. Arvesynden skulle avregnes, for 20- og 30-årenes fanatiske klassekamp og målbevisste nedbryting av forsvarsevne og forsvarsvilje, som førte til okkupasjon og fremmedvelde. De ansvarlige ble aldri trukket til ansvar, da var det etter bibelsk oppskrift rettvist at etterfølgerne måtte bøte for forgjengernes synder. Jeg ville grått tørre tårer om hele maktapparatet hadde fløyet til himmels.
Jeg forsøkte i all beskjedenhet noe lignende etterjulsvinteren 1945, prøvde å sprenge et tilholdssted for okkupantene og norske medløpere – og «medliggere», blei tatt og havnet i Vollan kretsfengsel i Trondheim sammen med et femtitall milorg-karer fra Ørsta og Volda, og fikk sokneprest, seinere biskop Norderval i nabocella og prost Tjensvoll et hakk lenger nede i korridoren – den tiden var norske prester erklærte nasjonalister. Seinere er det blitt andre toner i den norske kirken.

Hva med AUF-erne?

Ungsosialistene oppfatter seg som en kamporganisasjon, og opptrer som sådan. Hver gang nordmenn, individuelt eller i fåtallige grupper prøver å hevde at landet er vårt, går Arbeiderpartiets unghird til angrep. Vi husker den hatefulle postkortaksjonen de satte i gang, illustrert med blodige kjøttøkser og varsel om at vi «rasister» skulle hakkes til medister. Grunngivningen? At vi ikke ville dele landet vårt med farende fant, og overta forsørgeransvaret for befolkningen i den 3. verden.
For dét skulle vi altså dø, og siden vi skulle ende opp som medister var vi i utgangspunktet, som «råvare», SVIN. Jeg er ikke overrasket over at, muligens overspente, nordmenn reagerer på trusler om død og lemlestelse. Så var det da også mantraet til de overlevende fra Utøya at kampen mot «rasismen» skal fortsette – de nevnte ikke kjøttøksene akkurat da. Men vi som har stått ansikt til ansikt med 3-4.000 fanatiske ungsosialister, og bare med flaks har overlevd, vet at disse ungdommene mener alvor. Og all historie viser oss at der sosialistene overtar, betyr det livs fortapelse. Det var ikke bare et populært slagord når det ble sverget på at «borgerne skal dingle i lyktestolpene.» Hundretalls millioner er blitt myrdet i sosialistisk regi. Med en jevn strøm av forsterkninger fra land der politiske og religiøse uoverensstemmelser gjøres opp på kniven har vi nasjonalister intet godt i vente.

Hvorfor motstand mot fremmedkulturell innvandring?

Jeg har fått oppleve en rekke av de land som koloniserer Europa, og tror ikke befolkningene der kan tilføre Norge noe positivt. Jeg har også sett hva innvandringen har ført til i Europa, og her i eget land, og plages av en intens motvilje. Jeg hadde planlagt å reise rundt, som pensjonist, med særlig vekt på England. Vi vestlendinger har alltid hatt England kjært. Da masseturismen startet på 800-tallet var England det mest populære reisemålet, og etter at en flokk utvandrede sunnmøringer, ledet av normannerhertug Vilhelm, en direkte etterkommer av Gange-Rolv fra Giske tok over styret der i 1066 har vi følt oss som heime i England. I nyere tid, nærmere bestemt i 1940 og utover, var håpet og troen basert på klippene ved Dover og fremfor alt på London. Etter krigen var det alltid en opplevelse å komme dit, inntil invasjonen av negrer, øst- og vestpakistanere og hele myriaden av andre fremmedkulturelle erobret det landet som hadde stått imot den spanske armada, Ludvig den 14.s og Napoleons Frankrike, og Tysklands Wilhelm II og Adolf I. Nå synes landet fortapt, ikke minst fordi engelskmennene ser ut til å være opptatt av å demonstrere dannelse i stedet for å sette inntrengerne knyttneven for tennene. Glemt er dronning Boadiceas krigserklæring mot romerne: «Det er ethvert folks rett og plikt å kjempe med alle midler mot fremmede, og med ytterste strenghet straffe de landsmenn som har varmet seg ved inntrengernes leirbål». Glemt er den respekt engelskmenn nøt overalt der de bragte vestlig sivilisasjon til fjerne kontinenter, den tiden da statsminister Palmerston lovet at Englands sterke arm skulle verne enhver av Dronningens undersåtter overalt i verden. I dag kan ikke engelskmennene få vern på hjemmebane når inntrengerne går berserk i sin engelske koloni.

Tankevekkende litteratur


Her kommer etter hvert lødig litteratur og godt underbygde reportasjer om konsekvensene av innvandringen. Jeg har nettopp lest 2. bind av professor Heinrich August Winklers monumentale «Geschichte des Westens» og Timothy Snyders «Bloodlands» samt Laurence Rees’ «Bak lukkede dører» og Nial Fergusons «Civilization – The West and the Rest» - Thilo Sarrazins mesterstykke «Deutschland schafft sich ab» har jeg tatt for meg igjen og igjen. Historien viser at umåtelige krefter har forbannet seg på å ødelegge Europa, og de som håpet på kommunismen og Sovjetsamveldet setter nå sin lit til Islam, «Revolution for the hell of it» er avløst av «Immigration for the hell of it». Det er taperne, de som ikke vinner frem med egne evner og egen kraft, som vil rive ned det generasjoner europeere har bygget opp.
SSBs prognoser
SSB kom nylig frem med det enhver oppegående har visst lenge: at innvandrerne fra hutomheiti er en knugende økonomisk belastning. Hva når de er blitt dobbelt så tallrike? Hva når de er kommet i flertall? Deres talsmann Abid Raja har med vanlig beskjedenhet krevd at vi, i klartekst vi innfødte, må «løfte innvandrerne ut av fattigdommen.» For analfabeter uten arbeidsevne og –vilje forutsetter det selvfølgelig overføringer – kontinuerlige, evigvarende. Våre etterkommere får en tung bør å bære. Den økonomiske plyndringen blir likevel den letteste, nordmenn har overlevd armod før, men ideologiske og religiøse slavelenker blir verre å måtte tåle.


Bistanden


Jeg har vært imot bistand fra den ble innført, siden har milliardene rullet, enorme summer er skuslet bort for å kjøpe velvilje i den 3. verden. Norge har ligget i téten, men det øvrige Europa og fremfor alt USA og Canada har vært med på galskapen. Resultatet har blitt eksplosiv befolkningsvekst, som følge av vestlig medisin samt nødtørftig hygiene, vannrensing, kloakk og massive matvareleveranser. Det er meningsløst at vi i Vesten skal være solidarisk ansvarlige for elendigheten i u-landene, og stadig sende militære kontingenter, leger, ingeniører og annet fagpersonell ut i den vide verden når alle land, eller de fleste, allerede har enorme underskudd og en bunnløs gjeld, for en stor del nettopp fordi våre ledere skal løse problemene i andre verdensdeler. Det er for øvrig en skrikende urimelighet at vi er med og setter Hellas, Europas vugge, kniven på strupen, og krever at grekerne skal leve av egen verdiskapning, samtidig som vi forplikter oss til å forsørge resten av menneskeheten.
Tilbake til økonomien. Regjeringen sørger ikke bare for rause bidrag over hele fjøla, inklusive for de fremmede som har infiltrert landet vårt. Den bevilger millioner til de organisasjonene som presser på for at vi skal ta inn stadig flere, og som slåss innbitt mot retur av noen få som faller utenfor. Vi har nylig lest om én slik organisasjon, som er pålagt å betale tilbake 20 MILLIONER SOM DE HAR FÅTT FOR MYE! Hvor mye har de fått «rettmessig»? Det må være hundrer millioner som hvert år strøs over inntrengernes interesseorganisasjoner og deres norske medsammensvorne. Vi patrioter som motsetter oss at fedrelandet gis bort, bit for bit, får selvsagt ingen støtte, men arbeider for egen regning, og med risiko for ytterligere lovskjerpelse mot «rasisme» og påstått diskriminering.

Arven etter Clara Weltzin


Dere fikk i fjor en raus testamentarisk gave? Du var én av dem som ble tilgodesett.
Det er korrekt. Jeg mottok 50.000 kroner, og endosserte bankremissen til FMI, med henvisning til alder og sviktende helbred, og at jeg dermed ikke regnet med å få tid til å anvende pengene etter testamentets ordlyd og i testators ånd. Vi innvandringsmotstandere vil aldri få noen statlige bevilgninger til vern av Norge, uansett et mulig regjeringsskifte, ledige skattemidler er tydeligvis øremerket fedrelandets fordervelse. Men er det ingen av de mange velstående nordmenn som synes Norge er verneverdig, og kan bidra med noen millioner? Pengene synes å sitte løst når det gjelder for eksempel fotball, og behovet for å få flere fotballgærne afrikanere til landet. Spillet om Norge har tydeligvis ikke samme appell som kampen om lærkula. Jeg husker fra et tidlig landsmøte i Fremskrittspartiet, da en stolt formann viste frem en durabelig sjekk fra én av våre fremste skipsredere. Pengene kom godt med, men aksepten, et klapp på skulderen fra en fremtredende næringsdrivende, var enda mer verdifullt, for moralen og målsettingen.

Stoltenbergenes innsats


Motstanderne våre har alltid rikelige midler til sin ideologiske kamp, for global sosialisme og «antirasisme».
Jeg satt en gang i Geneve med en mann fra den rhodesiske etterretningstjenesten, som kunne fortelle hvor mye kontanter herrene Mugabe og Nkomo hadde fått overrakt der og da av daværende statssekretær Stoltenberg (Thorvald), samt hvor mye de hadde brukt på hvite call-girls og Rollex gullur.
Jeg lurte på om noen av de politiske lederne og LO-bossene som finansierte opprøret, i Rhodesia og andre steder, og som lønnet de kinesiske spesialistene som torturerte hvite bønder til døde, og negrene som voldtok og drepte hvite kvinner og barn, om noen av de ansvarlige hadde problemer med nattesøvnen? Om de i ettertid har reflektert over utfallet: Afrikas brødkurv forvandlet til en ruin, bragt til tiggerstaven, med uhemmet terror, og titusenvis arbeidsledige innfødte som de forega å ville «frigjøre»?

Trusler

Du blei i sin tid truet på livet. Vi hadde et bilde av deg på førstesida i Sunnmørsposten, under overskriften «Automatvåpen og kamphunder i Larsgården».

Det var en tid da «speznaz»-trusselen blei tatt alvorlig, og jeg var mob-disponert som MP-sjef for Base Åndalsnes. Det kunne tenkes at jeg ville bli forsøkt likvidert, så mye mer som potensielle lokale femtekolonnister nok hadde et godt øye til meg, blant annet fordi Sunnmørsposten praktiserte utstrakt trykkefrihet. Jeg hadde lett provoserende henstilt til en lokal aktivist ikke å drøye for lenge med den bebudede «væpna revolusjon», jeg ville gjerne den skulle komme mens jeg ennå var noenlunde våpenfør. Det blei selvsagt lagt ut som om jeg var giret på å skyte norske arbeidere. Sosialistledere hevder alltid å kjempe for «arbeiderklassen» selv om de selv helst skyr arbeid, og nøyer seg med å sørge for ideologien.

Jeg var forresten vant til å være på vakt, fra tjenesten i Brasil. Der var det kontinuerlig revolusjonær virksomhet, med drap og gisseltaking. Utenlandske diplomater var særlig utsatt, og det resulterte i at brasilianske fengsler, som «Time» uttrykte det, fikk svingdører: Hver gang en diplomat ble kidnappet slapp en bande «frihetskjempere» ut, og kunne fulle av hån og skadefryd over fjernsyn fra Algerie skryte av sine forbrytelser. Jeg ville ikke tjene et slikt formål, og hadde alltid en Colt 45 i bilen og en 9-mm Lahti i soveværelset, mens «Tim», en velvoksen sjæfer, holdt vakt i første etasje.

Tilhenger av autoritært styre

Rart, kanskje, at jeg aldri blei utsatt for noe, jeg la aldri skjul på mine sympatier, møtte etter protokollen frem ved de høytidelige avslutningene av skoleåret ved den militære høyskolen, med stor festivitas i Teatro Municipal, ved avslutningene på Militærpolitiets skole utenfor São Paulo, og ved mottakelsene som sjefen for 3. armé holdt, samt ved sammenkomstene som guvernøren i São Paulo innbød til hvert nyttår. Ambassadør Paus, som selv var krigsskoleutdannet, hadde ingen innvendinger, tror nok at han mislikte den offisielle norske holdningen til Brasil. Til gjengjeld medvirket jeg i all beskjedenhet til at ambassadøren og hans frue fikk fly første klasse da de dro til slektninger i Syd-Afrika på ferie – ambassadører fikk/får? bare fly første klasse ved tiltredelse og hjemreise, ellers var det bare turistklasse den tiden. Trolig nøt norske diplomater godvilje tross norsk offisielt mishag som følge av den aktelsen min forgjenger, oberst Otto Aubert hadde opparbeidet – han hadde deltatt i invasjonen i 1944 og felttoget gjennom Belgia og inn i Tyskland, og ble verdsatt av brasilianske ledere som gammel våpenbror i kampen mot nazismen.

Det var og er min oppfatning at styresmaktene i et land først og fremst må sørge for lov og orden, for at arbeidslivet fungerer og produksjonen av varer og tjenester opprettholdes slik at innbyggerne har sikkerhet for det daglige brød, dernest at helsestell og utdannelse er kvalitetssikret og allment tilgjengelig. Når slike grunnleggende goder er sikret kan der fremmes krav om «frynsegoder». Pågående streik er etter mitt skjønn gangstervirksomhet, geriljakrig mot staten som lønner dem og samfunnet de skal tjene. Jeg har før sagt hva jeg mener om streikeagitator Arne Johannessen, og jeg har en rekke forslag til stillinger der han ville passet bedre enn som norsk polititjenestemann.

Ut av Fremskrittspartiet

Du ble jo sparket ut av Fremskrittspartiet?

Det hadde oppstått et motsetningsforhold mellom den allmektige formannen og meg. Opprinnelsen var et stykke jeg hadde skrevet i Sunnmørsposten der jeg forsvarte Syd-Afrika, og trakk noen sammenligninger med nabolandene. Det likte ikke Carl Ivar, og han tok meg i skole på landsmøtet i Skien. Jeg svarte bare at jeg hadde beskrevet fakta, ting jeg selv hadde sett og opplevd, og at dersom partiet forlangte at jeg skulle «neka fakta» og delta i hetsen mot Syd-Afrika fordi det var innenrikspolitisk opportunt, så var jeg ikke med. Det gjentok jeg så i et intervju med Gunnar Myklebust i NRK og med CIH til stede på Parken Hotell, partiformannen hadde tatt turen hit for å få meg på linje. Det blei bomtur for ham.

Det var våpenstillstand en kort stund, så kom avstemningen om skjenkeløyver opp i bystyret. Spørsmålet var alltid omstridt i Ålesund i de dager, ingen hadde noe selvfølgelig krav på å kunne servere alkoholika til sine bysbarn. Én av søkerne var en pakistansk unggutt, uten hotellfaglig eller annen relevant utdannelse, og Fremskrittspartiets gruppe stemte samlet i mot. Den tiden var Fremskrittspartiet sentralt og lokalt konsekvent avvisende til innvandring, og det ville være selvmotsigende om vi skulle latt en av infiltratørene få etablere næringsvirksomhet i Ålesund, og attpå til drive restaurant der. Det ble en storm i mediene, som resulterte i at jeg ble presset til å melde meg ut. Det har jeg ikke beklaget. Jeg er bare lei meg fordi en mann jeg trodde var en annen sort politiker, og hadde like mye karakter som karisma, ikke skjønte hva situasjonen krevde og hva det norske folket forventet: En effektiv innvandringsstopp, og retur av alle fremmedkulturelle som var kommet inn i landet etter at Stortinget i et, dessverre forbigående, anfall av klarsyn og fremsyn, vedtok innvandringsstopp. Hadde Carl I. Hagen kjent sin besøkelsestid, ville han for lengst vært statsminister i Norge. Vi ville hatt et annet Norge, og andre fremtidsutsikter: 12 millioner «nordmenn», av disse 4, mest sannsynlig 3 millioner av vår egen ætt – vi gamle er heldige som etter naturens lov slipper å oppleve det.

Syd-Afrika utfor stupet

Når det så gjelder Syd-Afrika går det som forventet: Kriminaliteten er skyhøy, korrupsjonen umettelig, det samme er voldtektsforbryterne, med hvite kvinner som fritt vilt, landet topper alle statistikker over vold og ugjerninger. Ungdomsorganisasjonene «fylker seg» der også, med slagordet «A bullet for each boer». Boerne skuffet meg forøvrig, de skulle emigrert, hver eneste én, Australia og New Zealand ville tatt imot dem med begeistring. Før de dro skulle de satt landet tilbake til den tilstand det var i da deres forfedre kom på 1500-tallet, og latt de innfødte, - og innvandrede, for der som overalt ellers kom innvandrere strømmende over grensene til et samfunn som var styrt av europeere, der de kunne få lønnet arbeid, få mat og klær, tjene penger til en batteridrevet radio, en sykkel, en bruktbil, ting som var uoppnåelige der de kom fra, - de uglesette boerne skulle tatt det forstokkede verdenssamfunnet på ordet og latt disse menneskene selv skape sin velferd. Det ville nok blitt færre limousiner og Ur til den svarte overklassen. Som det er nå, lever de høyt på reservene etter de forrige styrende, så lenge de varer.

Rasisme.

Er du rasist?

Det er et definisjonsspørsmål. Jeg har ikke noe imot andre raser så lenge de ikke krever bolig og underhold hos oss, med arve- og pensjonsrett. Det er fullkomment forrykt at vilt fremmede skal kunne komme og påberope seg rettigheter i fremmed land, at deres opprinnelse, deres rase skal gi dem krav på fri kost og losji i vårt land – Det er flertallet av udugelige og korrupte statsledere i FN som krever at vi skal bære konsekvensene av deres evneløshet. Kravene deres, og utpressingen, er grunn god nok til å satse på et nord-atlantisk forbund, et økonomisk og handelspolitisk NATO, og la resten av verden seile sin egen sjø.

Det er europeerne som har skapt vår sivilisasjon, og i tillegg det meste av det som finnes av dét slaget på andre kontinenter. Vi har gitt andre folkeslag oppskriften, eksemplene, med teknikk, medisiner, organisasjon, infrastruktur – hvor hadde afrikanere og asiater stått i dag om Skaperen hadde glemt europeerne i skaperverket? Nå får de stå på egne bein, og selv skape den velferden de forlanger. Jeg vil ikke ha fremmedkulturelle i mitt land, og helst ikke på vårt kontinent.

Bjarne Dahl stevnet: http://www.smp.no/nyheter/article448407.ece
Brukerens avatar
BmOnline
Admin
 
Innlegg: 2597
Registrert: Ons Nov 05, 2008 2:44 pm
Bosted: Norge, som kunne vært det vakreste sted på jord
Norsk er best: 0

Gå til ISLAM dreper nordmenn

Hvem er i forumet

Brukere som leser i dette forumet: Ingen registrerte brukere og 1 gjest