Men vi har det jo så godt i Norge???

[BmOnline]

Her kommer en detaljert liste over hvor godt vi har det i Norge, den er både sann og grusom!!

[BmOnline]

Øistein Østgaard
Den fjerde tjeneste

Gjennom eiendomsutvikling har en av Norges største hemmeligheter blitt avdekket.

Norge har skjulte beredskapsanlegg utenfor demokratisk kontroll i følge «Den Nasjonale varslergruppen».

Hele finanseliten, de store eiendomsutviklings maktsystemer knyttet til en fremmed makt går under navnet «Den Fjerde Tjeneste» eller «Stay -Behind».

I Dagens næringsliv, datert 20./21. nov 2010 stod det om eiendomsprosjekter som har underjordiske garasjeanlegg som «Luksus under jorden». Disse garasjeanleggene defineres som tilfluktsrom, og behandles under sivilt beredskap, en underavdeling i Direktoratet for Samfunnssikkerhet og Beredskap, og Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM)

NSM er direkte underlagt forsvarsdepartementet, men rapporterer også direkte til Justis- og beredskapsdepartementet.

Demokratiet blir satt ut av spill. Plan- og bygningsloven trer ut av kraft og «Beredskapslovene» blir benyttet. Byggesaken går da gjennom, selv om den er ulovlig i forhold til Plan- og bygningsloven.

Finanseliten i samarbeid med «Den fjerde Tjeneste» eller et «Stay- Behind» styrer dermed en eiendomsutvikling som gir enorme fortjenester, men som går utover naboer som fratar dem rettssikkerhet.

Forsøker en å gå til sak mot disse ulovlighetene taper man, da domstolene, offentlig forvaltning er under kontroll av dette » Stay-Behind» systemet.

I de aktuelle byggesaker eksisterer det en dobbel journalføring i Plan- og Bygningsetaten, som viser det skjulte behandlingssystemet, pluss den aktuelle eiendomsutvikler. Les http://www.rettsnorge.com/artikler/2016 ... apping.htm Eiendomsutvikling, korrupsjon og uttapping belyst ved en byggesak i Bærum.

Direktoratet for Samfunnssikkerhet og Beredskap og i Nasjonal sikkerhetsmyndighet er registrert i dette skjulte maktssytemet, og er dermed under statlig kontroll. Rådmannen er bindeleddet mellom Stat og Kommune, og i Oslo og større byer fungerer Byrådet på samme måte.

Oddmund Hammerstad , statsekretær i Forsvarsdepartementet i regjeringen Willoch skrev boken «Oppgjør»- som viser til det samme maktsystemet, «den fjerde tjeneste eller Stay- Behind».

Utdrag fra «Oppgjør» her:

OPPGJØR

Med maktspill og overgrep i de hemmelige tjenestene.

Det finnes et skjult nettverk med rot i de hemmelige tjenester. Det er utenfor demokratisk kontroll. Det går ikke av veien for å begå ulovligheter og overgrep. De som trekker i trådene hadde sin storhetstid i den kalde krigens dager.

Som offiser, statssekretær i Forsvarsdepartementet og politiker har Oddmund H. Hammerstad sett så mye av denne virksomheten at han er blitt provosert og skremt. Men ikke til taushet. Hammerstad krever oppgjør og opprydning i demokratiet- og sannhetens navn.

«Jeg vet at jeg utfordrer sterke krefter som innbitt kjemper mot at sannheten skal bli kjent. Den som gjør det må regne med hard medfart. Etter at jeg stod frem i Lund-høringen i Stortinget, har disse kreftene grepet fatt i meg. Nå skal den tillit jeg har brytes ned. Men jeg har vært ute en vinternatt før. Jeg vet hva jeg snakker om og er ikke ute i noe annet ærend enn å fortelle det som er sant. »

I denne boken dokumenterer Hammerstad sine påstander og beskriver hvordan ulovlighetene foregår. Han retter også skyts mot journalister som – bevisst eller ubevisst- lar seg fange inn i avhengighetsforhold til sine kilder og blir en del av maktspillet, bevisst eller ubevisst. Hammerstad tar oss også med bak kulissene i møte med offiserer og politikere og kommenterer utviklingen i forsvars- og sikkerhetspolitikken i etterkrigstiden.

Kilde:

Anders Pedersen, Offisiell varsler, Nasjonale Varslergruppe i samarbeid med knutepunkter i New York, London, Melbourne, New Dehli, Roma o.a. for gjennomføring av den globale spirituelle oppvåkning.

HYGGEN OG DE SKJULTE TJENESTER Herman J. Berge

Oppgjør fra Oddmund H. Hammerstad

https://alternativ-media.com/2018/11/05 ... keNYeGEo6k

[BmOnline]

BmO kommentar:
Steigan skriver- men masse støy om usa? Elefanten er jo KGB, FSB, DKW og Maskirovka, intet annet:

Fra Politikus.

Det er ikke mye som tyder på at Forsvarets etter-retningstjeneste har hatt en heldig hånd med sin pengekurer Frode Berg. Jo mer som kommer fram, jo viktigere blir det å stille spørsmålet om vi faktisk har en norsk etterretningstjeneste.

En militærtjeneste som har til oppgave å forsvare norsk sjølstendighet. Ikke å skaffe USA informasjonene USA trenger for å opprettholde sitt verdensherredømme. Norske medier og politiske journalister er et ukritisk beundrende sjikt for USAs verdensmakt. I alle miljøer som har med militæret og politisk overvåking å gjøre, er USA-underdanigheten mye større enn sjøl blant de politiske journalistene. Det kjenner jeg fra oppveksten på 1950- og 60-tallet i et stort borettslag i Oslo for kun militære og fra militær omgangskrets. Kan etterretningsfeilene med Frode Berg bidra til å gjøre etterretningstjenesten ikke bare bedre faglig, men til det viktigere, til en tjeneste for norske interesser? — Det er neppe politisk mulig.
1940: Nazi- og tyskvennlig offiserskorps

Da Nazi-Tyskland angrep Norge i april 1940, viste det seg at kampviljen blant norske ledende militære var svært liten. Sympatien og beundringa for det tyske naziregimet og dets militærapparat var betydelig, flere kommandanter overga sine avdelinger uten kamp. Vidkun Quisling kom fra militærapparatet. I dag mener helt sikkert et overveldende flertall blant de ledende militære at alt som er til fordel for USA, også er til fordel for norske interesser. Det finnes heldigvis også sjølstendig tenkende i det norske militærapparatet, noen som til og med kan uttale seg kritisk mot norsk kriging for USAs og EUs interesser. Det endrer ikke den grunnleggende gjennomgående politiske underdanigheten for USA som har utvikla seg i det norske militærapparatet siden 1945 på bekostning av nasjonale interesser. Dagens norske militære ledere skiller seg holdningsmessig ikke ut fra sine yrkesfeller i 1940 i spørsmålet om nasjonal sjølstendighet.
Hvem var Etterretningstjenestens oppdragsgiver?

NRKs tidligere Moskva-korrespondent Marit Christensen stiller i vg.no 21.11.19 spørsmålet om hvem Forsvarets etterretningstjeneste jobber for:

Man kan spørre seg om hvem som er mest interessert i opplysninger om nye russiske ubåter, og et svar som utmerker seg er amerikanerne. Kanskje var spionoppdraget Norge satte i verk et bestillingsverk.

I VG 22. november skriver VGs journalister dette om etterretningstjenestens oppdragsgiver:

Ververen hadde før det et aktivt reisemønster til og fra Nord-Norge og til land Norge samarbeider tett med når det gjelder etterretning rettet mot Russland.

Hvem jobber Etterretningstjenesten for? Hva er den opptatt av, og hvordan klarer den det?

Marit Christensen skriver i den nevnte artikkelen:

Hele den mislykkede og amatørmessige etterretningsoperasjonen, som Frode Berg var innblandet i og ble offer for, har ført til at E-tjenesten har tapt tillit siden Norge ble lurt trill rundt av russerne. Det viste seg at en russer, som angivelig skulle overlevere hemmelig informasjon om russiske ubåter, var dobbeltagent og fulgte hele operasjonen uten at nordmennene oppdaget det.

Kan en utnytte noe fornuftig for nasjonale interesser når en ikke er så opptatt av det, men heller av USAs interesser? Og blir en en særlig flink av det? Er det noe bedre nivå på etterretningstjenesten enn marinekorpset i Norge som klarte å havarere båten «Helge Ingstad» for mange milliarder? Og han i Forsvarets etterretningstjeneste som ga Frode Berg oppdragene som Russland hadde full kontroll og kunnskap om — VG har fulgt han syklende fra jobb — kan vi stole på at han ikke egentlig jobber for Russland eller USA?
Jobber overvåkingspolitiet/sikkerhetspolitiet for nasjonale interesser?

Så kan en trekke inn overvåkinga av nordmenn innenlands, og den delen av politiet som har det som oppgave. I 1963 uttalte daværende overvåkingssjef Asbjørn Bryhn at det å være imot norsk EU-medlemskap var å betrakte som en unasjonal handling som kvalifiserte for overvåking. Til VG 6. juli 1963 uttalte Asbjørn Bryhn som overvåkingssjef:

«Vi er for tiden utsatt for en voldsom sjarmoffensiv på alle samfunnets områder. Den har bare et eneste mål: å bryte ned vår motstand, ødelegge vår forsvarsvilje. …så vi langsomt og sikkert pådyttes synspunkter som er i strid med våre interesser — f. eks. å få folk til å protestere mot Fellesmarkedet,…»

To år seinere fikk Norge en statsminister som var imot norsk EU-medlemskap; Per Borten. Overvåkingspolitiet stod i praksis under kontroll av Arbeiderpartiets sentralstyre for å sikre Aps kontroll over LO. Alle motstandere av Aps kontroll over LO blei overvåka. Som Dagens Næringsliv skreiv om den ulovlige overvåkinga 21. november i år:

«Skandalen var ikke bare at politiet hadde brutt loven, men også at man hadde sløst bort ressurser på å overvåke mennesker som åpenbart ikke utgjorde noen trussel mot rikets sikkerhet. Spesielt den politiske forståelsen av venstrebevegelsen hadde vært lav.»

Sløsinga i overvåkingspolitiet går også fram av overvåkingspolitiets mappe om meg. Helt latterlige uvesentligheter som både overvåkingspolitiets betjenter og en politimester brukte arbeidstida si på. Rett og slett sløsende tjenesteforsømmelser. Hvor mange virkelige spioner gikk fri på grunn av Overvåkingspolitiets underordning av Aps kamp mot motstandere av LOs Ap-underdanige politikk?

Det er ellers interessant å merke seg at Kåre Willoch er en sterk tilhenger av denne tidligere overvåkinga og imot Lund-kommisjonens konklusjoner. Og selvfølgelig også Carl I. Hagen.

Pensjonerte polititjenestemenn fra Overvåkingspolitiet/Politiets sikkerhetsstjeneste jobba for USA
TV2 avslørte i 2010 at pensjonerte polititjenestemenn fra sikkerhetspolitiet dreiv «systematisk overvåking av nordmenn» for USA. Overvåkinga blei henlagt som ikke straffbar av statsadvokat Jørn Maurud, den nyutnevnte riksadvokaten.
Har Norge en nasjonal overvåkings- og etterretningstjeneste?

Nei, ikke en som setter nasjonale interesser foran alle andre nasjoners interesser. For dem gjelder ikke «Alt for Norge» hvis det skulle komme i strid med EUs og USAs interesser. Politiets sikkerhetstjeneste PST, overvåkingspolitiet, og kanskje også Forsvarets etterretningstjeneste, må underordne seg både USA/CIA og israelske Mossads politiske forutsetninger for samarbeid. Kanskje bli tvunget til å utlevere opplysninger om norske Palestina-aktivister for å delta i utveksling av internasjonale «hemmeligheter» som kunne vært nyttige for norske interesser.
Stole på EOS-utvalgets kontroll?

Flere kommentatorer setter sin lit til Stortingets EOS-utvalg som er oppretta etter Lund-kommisjonen for å kontrollere at de «hemmelige tjenestene» skal ordne opp i Frode Berg-saka. Tja. Det er jo ikke hvem som helst som vil bli utnevnt til slike verv. Riktignok har SVs fredspolitiker Theo Koritzinsky vært med i utvalget inntil nylig. SV har fortsatt en representant i utvalget. SV er nå etablert som et parti som støtter vestlige imperialistiske kriger (Jugoslavia, Libya og Syria og ikke-militære kriger i form av sanksjoner som er like dødelige som bomber (Syria)). Anti-EU-partiet og pro-USA-partiet Senterpartiet er representert i utvalget ved Signe Navarsete.

Det er i seg sjøl positivt å ha et sånt kontrollutvalg, men det blir veldig fort til et ukritisk skuebrød, oppretta for å forsvare «den eneste mulige politikken», ukritisk lojalitet til USA. Når to folkeavstemninger som sa nei til norsk EU-medlemskap kan nulles ut, er det mye lettere å nulle ut et sånt utvalg. Forløperen til EOS-utvalget, Stortingets kontrollutvalg, var et svært lydig og ukritisk utvalg, som når det gjaldt Overvåkingspolitiets overvåking av Hydro-ansatte, ei sak fra 1977.

Nyoppnevnt leder av EOS-utvalget, Svein Grønnern, har vært nestleder i utvalget. Han har vært leder av Oslo Unge Høyre og generalsekretær i Høyre fra 1986 til 1995. Han var blant dem som på Teisen skole i Oslo stod i spissen for kampen mot SUF-dominansen på skolen på slutten av 1960-tallet. Så spørs det hvor viktig Norges egne interesser er for Grønnern som en sentral Høyre-mann. Men viktigere: Hvor kritisk vil Navarsete fra det USA-lojale Senterpartiet være, og ikke minst: Hvor mye vil SV i denne saka tenke på å markere seg som et pålitelig vestlig imperialistisk bombeparti i de pågående nærmest «regjeringsforhandlingene» med Ap og Senterpartiet?

https://steigan.no/2019/11/etterretning ... uQzlEInWX8

[Helge Leikanger]

Helge Leikanger
7. oktober 2023

STATSBUDSJETTET 2024 & DEN STORE ELDREBLØFFEN:
IKKE EN KRONE EKSTRA TIL DAGENS MINSTEPENSJONISTER
"I Støre-regjeringens statsbudsjett for 2024 er det ikke en krone ekstra til dagens minstepensjonister, på tross av at sterkt økende levekostnader rammer denne gruppen hardt.
Samtidig foreslår regjeringen å øke egenandelen med 4,35 prosent for legetjenester og pasientreiser, som i stor grad benyttes av eldre."
Prioriteringen av landets eldre, eller rettere sagt mangelen på sådan, preger også de Rødgrønne sitt statbudsjett for 2024.
Dette er ikke annet enn et simpelt og brutalt svik mot alle landets eldre mennesker som gjennom et langt liv har bidratt til å bygge opp det velferdssamfunnet som så mange av oss i dag har kunnet nyte godt av både i vår oppvekst og vårt voksne dagligliv.
Nå er altså takken at imens den Rødgrønne regjeringen stadig drysser mange titalls med milliarder rundt seg i både inn og utland bare noen nevner ordene "klima" eller "Grønt Skifte", og som årlig også ser seg råd til å bruke rundt 250 milliarder på diverse asyl-og innvandringspolitikk alene, så skal våre eldre pensjonister tvert imot avspises med så små smuler at en betydelig andel av de norske pensjonistene altså blir tvunget til å leve et liv langt under fattigdomsgrensen, med grunngivningen om at Norge ikke har råd til å hjelpe dem ut av fattigdommen.
VERDENS RIKESTE LAND HAR IKKE RÅD TIL Å HEVE SINE ELDRE OVER FATTIGDOMSGRENSEN
"Ikke råd", altså! Vi som angivelig ofte omtales som verdens rikeste land, når det er snakk om å dele ut enda flere milliarder til politikernes prioriterte områder, eller å gi såkalt u-hjelp eller midler til å ta vare på naturen i/til verdens største økonomier (og reelt sett verdens rikeste land) som Kina, India og Brasil, m.fl., selv om disse bare tar imot pengene med en hånd, og fortsetter å rasere naturen sin med den andre.
Og for ikke å glemme u-hjelp/bevilgninger til livsviktige formål som korpsmusikk på Balkan og gateteater i Polen.
Om vi hadde tatt bare en brøkdel av det vi bruker på det ovenstående, eller bare en brøkdel av alle de milliardene politikerne bruker på det miljøkatastrofale og symbolpolitiske såkalte Grønne Skiftet (nå langt over 110 millioner pr dag), så kunne vi løftet alle våre eldre over fattigdomsgrensen, samt gitt dem en langt mer verdig avslutning på livet i form av bedre helsehjelp og hjemmehjelp, og eksempelvis at alle ektepar på eldrehjem kunne få anledning til å bo på rom sammen i stedet for å bli plassert på alenerom, eller kanskje må dele rom sammen med helt ukjente personer i sin siste del av livet.
Pensjonistreformen som de Rødgrønne utarbeidet og som ble vedtatt i Stortinget for ca 10 år siden, og som garanterer en årlig underregulering av pensjonene til norske pensjonister som altså stadig sakker mer og mer akterut økonomisk etter hvert som etterslepet blir større og større for hvert år som underreguleres, er ikke annet enn en stor skamplett i Norge sin historie.
Og at dette også bare fortsetter samtidig som staten både har hatt rekordhøye inntekter fra olje-og energisektoren, samt at våre ledende politikere bruker mer penger enn noensinne på tilnærmet alt som politikerne selv peker på som sine prioriterte formål, samtidig som vi har hatt en enorm prisstigning, svekket norsk valutakurs, og stor renteoppgang, m.m. med påfølgende redusert kjøpekraft og som selvsagt rammer mest de som fra før har aller minst, er selvsagt ikke annet enn en stor skam for Norge som velferdssamfunn.
Vårt lille land med så få innbyggere, og så mye penger at vi tidvis synes å ta mål av oss til å redde halve verden, burde klare å behandle våre pensjonister betydelig bedre enn vi har gjort hittil.
Kommentar delt fra Rainer Prang:
Statsbudsjettet 2024 er en stor skuffelse for landets eldre.
En eldresatsing uten penger er ingen satsing, slår Pensjonistforbundet fast.
Organisasjoner, bedrifter, økonomer, politikere og aviskommentatorer stod i kø i går, og kommer til å gjøre det i lang tid framover, for å kritisere statsbudsjettet Trygve Slagsvold Vedum la fram i går.
Vi hørte i talen hans i går, og i gjentatte intervjuer underveis til mediene, at pensjonistene, småbarnsfamiliene og Forsvaret var de tre stolpene han var stolt av å ha hevet nivået på i budsjettet.
STORE FORVENTNINGER
Landets eldre hadde grunn til å ha store forventninger til regjeringens forslag til statsbudsjett for 2024, som ble lagt fram.
Eldre ble både nevnt innledningsvis av Kongen i trontalen og skulle være et prioritert område, i følge finansministeren.
Men den såkalte eldresatsingen ser vi reelt sett lite til.
I Støre-regjeringens statsbudsjett for 2024 er det ikke en krone ekstra til dagens minstepensjonister, på tross av at sterkt økende levekostnader rammer denne gruppen hardt.
Samtidig foreslår regjeringen å øke egenandelen med 4,35 prosent for legetjenester og pasientreiser, som i stor grad benyttes av eldre.
Finansministere Vedum har i nyhetssendinger sagt at regjeringen har økt pensjonen for alle med 8,5 prosent og at det er lagt inn mer penger til minstepensjonister.
Han snakker da om gamle penger, årets trygdeoppgjør - ikke om neste års budsjett.
I budsjettforslaget for 2024 er det ingen ekstra økning, verken til minstepensjonister eller andre med lave pensjoner, skriver Pensjonistforbundet i en pressemelding.
Regjeringen viser heller ingen vilje til å løfte minstepensjonistene over fattigdomsgrensen.
SKUFFET PÅ VEGNE AV EN MILLION ALDERSPENSJONISTER
Helhetsbildet viser en regjering som definitivt ikke leverer på oppgaver som er nødvendige i møte med at vi her i Norge får flere eldre:
* sykehjem/omsorgsboliger
* digital opplæring
* ensomhet
* tannhelse
* fattigdom
...for å nevne noen områder.
I budsjettet legges det til å bygge 1 500 sykehjemsplasser ute i kommunene med økonomisk støttet av staten, men bygd av kommunen.
Det reelle behovet er 15 000 plasser.
Regjeringen legger seg på en oljepengebruk på 2,7 prosent, godt under handlingsregelen på 3 prosent.
Om man fra Støre-regjeringen hadde økt oljepengebruken marginalt, til 2,75 prosent, ville man fått nesten 11 milliarder koner ekstra, som regjeringen kunne brukt for å avskaffe fattigdommen, satse på eldrereformen, motvirke digitalt utenforskap og gi kommunene mer penger til å levere gode tjenester.
Men mest sannsynlig ville vel et beløp på 11 milliarder mer mellom hendene ha fosset ut til klimatiltak i inn- og utland, så som økt subsidiering av vindkraften.
Dette statsbudsjettet viser med all tydelighet at regjeringen ikke vil gi landets eldre det de trenger.
Det handler om en million menneskers hverdag, liv og helse, og disse må nå sette sin lit til at stortingspolitikerne forstår hva dette 2024-budsjettet innebærer, og tar affære.
(Kilde: Pensjonistforbundet)
Sitat slutt.
Les mer om INPs politikk for eldre og pensjonister her:
https://inpartiet.no/Politikk/kjernesak ... jonsloftet
På forhånd tusen takk til alle som bryr seg og reagerer med likes og delinger!

[BmOnline]

[Musa på gangen]

neislam.jpg

Ja, den grusomme sannheten om maktpyramiden iblandt de store svikerne er til å kjenne igjen, jfr korrupte ledere i ymse foretak innen statlig forvaltning. Det er ikke hver dag man kan spise seg god og mett, og det som fhv statsansatt i Luftfartsverket.

BmO

[BmOnline]

Jeg gikk av som rettsmedisiner for seks uker siden. 31 år. Over 7 000 obduksjoner. Og nå skal jeg si noe offentlig som ville fått meg oppsagt på flekken hvilket som helst tidspunkt de siste tre tiårene.
Jeg holdt nesten kjeft. Kona ba meg la det ligge. Mine tidligere kolleger vil kalle meg en skam. Sykehuset kan fortsatt lage bråk rundt pensjonen min.
Men jeg er 62 år. Jeg har båret på dette i 31 år. Og jeg har sett for mange mennesker dø mens jeg holdt munn.

Så her er det.
Nesten hver eneste kropp jeg åpnet i 31 år hadde det samme inni seg. Og jeg fikk aldri lov til å skrive det på én eneste dødsattest.
Ormer. Kolonier av dem. Boret inn i tarmveggen som røtter i betong. Omgitt av et tykt, grått belegg over organene – biofilm, kalles det – som om noen hadde helt slim over alt.
Forstørrede levere. Oppsvulmede tarmer. Vevsskader som hadde bygget seg opp i årevis. Noen ganger i tiår.
Og hver attest jeg signerte sa det samme. Organsvikt. Naturlige årsaker. Komplikasjoner.

Aldri det jeg faktisk fant.
Aldri sannheten.
Jeg vil fortelle deg om den ene gangen jeg forsøkte å skrive sannheten. Og hva som skjedde da jeg gjorde det.
Det var i 2011. Fjorten år ute i jobben. Erfaren nok til å vite hva jeg så på, og fortsatt naiv nok til å tro at ærlighet betydde noe.
Han het Thomas.
Thomas var 49. Håndballtrener på videregående. Gift i 23 år. Tre barn – to på studier, ett fortsatt hjemme. Stor kar. Den typen mann som fikk et rom til å kjennes trygt bare ved å være der.
Kona hans fortalte legevakten at han hadde klaget over mageproblemer i årevis. Oppblåsthet etter hvert måltid. En utmattelse som ikke ga mening for en mann på hans alder og størrelse. Tåkete hode som ble verre og verre. Våknet midt på natten gjennomsvett.
Fastlegen sa stress. Så irritabel tarm. Så «du nærmer deg 50, kroppen forandrer seg».
Thomas døde en søndag morgen. Kollapset på kjøkkenet mens han lagde frokost til den yngste datteren sin. Hun var 16. Hun så det skje.
Dødsårsak i journalen fra legevakten: multiorgansvikt av ukjent årsak.
Han kom på bordet mitt tirsdagen etter.
Jeg satte snittet. Åpnet ham.
Tarmene var svulmet opp til nesten dobbel størrelse. Leveren var forstørret og misfarget – så omfattende skadet at den knapt lignet friskt vev. Og alt var dekket av den grå hinnen. Tykk. Tett. På noen områder kunne du ikke se organet under.
Jeg løftet opp et stykke av tynntarmen.
Kolonier. Massive. Ormer boret så dypt inn i veggen at de hadde brutt gjennom på flere steder. Spredd seg ut i bukhulen. Tunnellert inn i leveren så grundig at det så ut som noe hadde drevet gruvedrift i den i årevis.
Noe hadde gjort nettopp det.
Thomas døde ikke av «multiorgansvikt av ukjent årsak». Han døde fordi parasitter hadde spist ham levende fra innsiden i sannsynligvis 15 eller 20 år, mens legen hans ba ham håndtere stresset sitt.
Jeg sto der og så på ham. En 49-åring. Håndballtrener. Tre barn. En datter som så faren sin kollapse mens han lagde pannekaker til henne.
Og jeg bestemte meg – for første og eneste gang i karrieren min – for å skrive sannheten.
Jeg dokumenterte alt. Parasittene. Biofilmen. Omfanget av koloniseringen. Gjennombruddet i tarmveggen. Leverskaden. Jeg skrev det hele inn i den offisielle obduksjonsrapporten.
Dødsårsak: multiorgansvikt sekundært til kronisk parasittinfeksjon med omfattende biofilmkolonisering.

Jeg leverte den en onsdag.
Fredagen etter satt jeg på kontoret til avdelingslederen.
Han hevet ikke stemmen. Det hadde vært enklere. Han var rolig. Profesjonell. Nesten vennlig.
«Denne rapporten kommer til å skape problemer.»
«Det er det jeg fant.»
«Jeg tviler ikke på det du fant. Jeg tviler på klokskapen i å dokumentere det på denne måten.»
Han la det frem for meg. Thomas hadde vært pasient i sykehussystemet i elleve år. Han hadde vært hos fire ulike leger. Klaget over symptomer titalls ganger. Ikke én av dem hadde noen gang bestilt en parasittprøve.
Hvis rapporten min ble stående, ville kona til Thomas kreve erstatning. Sykehuset ville få Helsetilsynet på nakken. Autorisasjoner ville bli gjennomgått. Erstatningssakene ville hope seg opp for hele systemet.
«Du ber meg endre den.»
«Jeg ber deg vurdere formuleringen på nytt. Multiorgansvikt er korrekt. Parasittfunnene er … medvirkende kontekst. Ikke all medvirkende kontekst behøver å stå i den endelige konklusjonen.»
«Kona hans fortjener å få vite hva som drepte mannen hennes.»
Han så lenge på meg.
«Kona hans får vite at organene sviktet. Som de gjorde. Vi spekulerer ikke i medvirkende faktorer som aldri ble diagnostisert i pasientens levetid. Det er ikke vår rolle. Vår rolle er å dokumentere den nærmeste dødsårsaken. Ikke å stille diagnoser i etterkant som skaper ansvar for de levende.»
Jeg satt der.
«Og hvis det skjer igjen?»
«Da dokumenterer du den nærmeste dødsårsaken. Som alle andre på denne avdelingen. Som alle rettsmedisinere i dette landet.»
Han reiste seg. Møtet var over.
«Du er en god rettsmedisiner. Ikke gjør dette til et mønster.»
Det var setningen. Den jeg hørte under det profesjonelle språket.
Gjør dette igjen, og du er ferdig.
Jeg gikk tilbake til kontoret mitt. Endret rapporten om Thomas. Endret dødsårsaken til multiorgansvikt. Fjernet hver eneste omtale av parasitter. Hver referanse til biofilm. Hvert bilde av koloniseringen.
Kona til Thomas fikk det samme svaret som alle familier får. Organsvikt. Vi vet ikke hvorfor. Vi er lei for det.
Jeg så henne én gang etter det. I butikken. Hun kjøpte ferdigmiddager til én. Øynene hennes var røde. Hun så ikke meg.
Jeg kjørte hjem og satt i bilen i innkjørselen i 20 minutter.
Og så fortsatte jeg å signere dødsattester i 17 år til.
Det er det folk ikke forstår om et system som dette. De forestiller seg en dramatisk skjuling. Menn i dress. Makulerte dokumenter. Hemmelige møter.
Det er ikke sånn.
Det er én samtale på et kontor. Én setning. «Ikke gjør dette til et mønster.» Og du forstår. Du justerer deg. Du skriver organsvikt. Du går hjem.
Ingen beordrer deg til å lyve. De gjør det bare tydelig hva som skjer hvis du sier sannheten.
Og så slutter du å si den.
Etter Thomas dokumenterte jeg aldri parasittfunn igjen. Ikke én gang på 17 år.
Men jeg sluttet aldri å finne dem.
Hver uke. Kropp etter kropp. De samme oppsvulmede tarmene. De samme belagte organene. De samme koloniene boret ned i vev som skulle hatt tiår med funksjon igjen.
Menn. Kvinner. 30-åringer. 40-åringer. 50-åringer. 60-åringer. Noen yngre. Hver og en med årevis av avfeide symptomer i journalen. Hver og en med normale prøvesvar. Hver og en fortalt at ingenting var galt.
Hver og en full av parasitter som ingen fant før de lå på bordet mitt. Da det var for sent.
Jeg åpnet dem, så koloniene, tok notatene mine, fotograferte alt – til mitt eget arkiv, ikke den offisielle journalen – og skrev organsvikt. Naturlige årsaker. Komplikasjoner.
Så gikk jeg hjem.
Jeg førte en privat logg. Uoffisielt. Bare datoer, aldre og hva jeg faktisk fant. Da jeg gikk av for seks uker siden, hadde den loggen over 2 700 oppføringer.
2 700 mennesker hvis familier fikk høre «vi vet ikke», når jeg visste.
Det er det jeg har båret på i 31 år.
Og her er delen der det sluttet å være noe jeg bar på, og ble noe jeg ikke kunne ignorere.
Kona mi, Marit.
Vi har vært gift i 34 år. Hun er 60. Pensjonert lærer. Går fem kilometer hver morgen. Det sunneste mennesket i hvilket som helst rom hun kommer inn i.
For rundt to år siden begynte oppblåstheten.
Ikke ille i starten. Bare nok til at hun måtte knappe opp buksa etter middagen. Hun spøkte med det. «Blir gammel.» Jeg spøkte ikke tilbake.
Så kom utmattelsen. Marit har aldri sovet på dagen. Plutselig sovnet hun i lenestolen klokka fire. Hver dag. Klarte ikke å holde seg våken.
Så kom oppvåkningene klokka tre om natta. Som et urverk. Hun lå der i mørket. Jeg kjente at hun snudde seg. Snudde tilbake. Stirret i taket. Dette holdt på i månedsvis.
Så kom tåka i hodet. Hun er det skarpeste mennesket jeg kjenner. Hun begynte å miste ord. Glemme avtaler. Hun kalte datteren vår for barnebarnets navn tre ganger i samme uke, og lo det bort.
Jeg lo ikke.
Jeg hadde lest disse symptomene i journaler. Hundrevis av journaler. Tusenvis. De var de samme hver gang. Oppblåsthet. Utmattelse. Forstyrret søvn. Kognitiv svikt. Sukkertrang.
Og de endte alle på samme måte.
På bordet mitt.
Marit gikk til fastlegen. Blodprøver. Avføringsprøve. Standardpakken.
Alt kom tilbake normalt.
Selvfølgelig gjorde det det.
Jeg har åpnet over 2 700 mennesker som hadde normale prøvesvar hele livet. Standardprøvene fanger bare opp parasitter som flyter fritt i avføringen i akkurat det øyeblikket. De som er boret inn i tarmveggen – centimetervis dypt, beskyttet bak biofilm – slipper ikke noe ut. Vises ikke. Eksisterer ikke, så langt laboratoriet er bekymret.
Prøvene er laget for å gå glipp av dette.
Jeg satt i stua den kvelden og så på at Marit strevde med å huske navnet på en film vi hadde sett uka før. Og jeg kjente hele tyngden av 31 år med taushet.
Jeg visste hva som var inni henne. Jeg hadde sett på det i kropper hele karrieren min. Jeg hadde dokumentert det 2 700 ganger i en privat logg ingen noensinne ville lese.
Og jeg hadde aldri sagt et ord. Til noen. Fordi én samtale i 2011 lærte meg hva som skjer når du gjør det.
Men dette var Marit.
Jeg skulle ikke skrive organsvikt på min egen kones dødsattest.
Jeg prøvde probiotika først. Tre ulike merker. Det billige fra apoteket. Det dyre, kjølevarene fra helsekostbutikken. Til og med en formel av medisinsk kvalitet som naturterapeuten hennes anbefalte.
Tre måneder. Ingenting av betydning. Noen dager litt bedre. Så tilbake til utgangspunktet. Probiotika traff ikke det som faktisk var galt der inne.
Så prøvde jeg et reseptbelagt ormemiddel. En legevenn hjalp meg å få det. Det sto advarsler om å ikke ta gjentatte doser på grunn av høy toksisitet og risiko for organskade. Jeg tok den anbefalte kuren på tre dager.
Samme historie som alle andre forteller. Bedre i uke to. Energien kom tilbake. Oppblåstheten forsvant. Jeg trodde det virket.
Ti dager etter avsluttet kur: alt tilbake. Oppblåstheten. Utmattelsen. Oppvåkningene klokka tre. Alt. Verre enn før.
Fordi ormemiddelet drepte de voksne parasittene. De som fløt fritt. Men eggene som satt i tarmveggen overlevde. Beskyttet bak biofilm. Og da de eggene klekket, tok en ny generasjon over. Sterkere. Bedre etablert. Allerede i gang med å bygge sine egne festninger.
Det er syklusen. To uker med håp. Så et krasj. Hver gang.
Jeg var tom for ideer.
Da ringte jeg Helene.
Helene Bjørnstad. Hun hadde vært rettsmedisiner i nabofylket i 38 år før hun gikk av. Gammel skole. Den typen kvinne som sa akkurat det hun mente, uansett konsekvenser.
Helene var den eneste rettsmedisineren jeg hadde kjent som snakket åpent om hva vi finner i kropper. Ikke offentlig – men mellom oss, privat. Hun tok det opp over kaffen. «Enda en i dag. 41 år. Tarmene så ut som et kloakkrør. Skrev hjertehendelse.»
Hun ristet på hodet. Tok en slurk. Gikk videre.
Jeg ringte henne og fortalte om Marit. Fortalte hva jeg hadde prøvd. Fortalte at ingenting virket.
Hun ble stille. Så:
«Du har sett på dette feil i 31 år.»
«Hva mener du?»
«Det er ikke nok å bare drepe dem. Du har sett hva som skjer når parasitter dør inne i kroppen. Giftstoffene de slipper ut. Betennelsen de etterlater seg. Å drepe dem er bare halve problemet.»
«Så hva er den andre halvparten?»
«Å skylle ut restene. Når en parasitt dør, forsvinner den ikke bare. Den slipper ut alt den holdt på – giftstoffer, avfall, celleavfall – rett ut i tarmen. Hvis restene ikke aktivt bindes og skylles ut av kroppen, sirkulerer de på nytt. Personen føler seg verre. Tror kuren mislyktes. Slutter. Og eggene som overlevde klekker en ny generasjon.»
Jeg ventet.
«Det er derfor ormemiddelet mislyktes. De dreper noen parasitter og lar alt det giftige avfallet ligge igjen i tarmen. Ingen binding. Ingen utskylling. Ingen reparasjon. Bare en massakre uten opprydningsmannskap.»
«Hva er det som faktisk virker, da?»
«Du trenger et stoff som både dreper og skyller ut parasittene. Og som samtidig er trygt nok å ta jevnlig – for parasitter formerer seg etter en tidsplan. Første runde tar de voksne. Så hviler du. Lar de gjenværende eggene klekke. Så kommer du tilbake og tar den nye generasjonen før de får etablert seg.»
Hun tok en pause.
«Svartkarveolje med høyt innhold av virkestoff er det du trenger. Ett av de best dokumenterte antiparasittære stoffene i tradisjonell medisin. Ett av de få plantestoffene som kan trenge gjennom biofilm og treffe parasittene på alle stadier. Den inneholder thymokinon, som forstyrrer stoffskiftet og livssyklusen deres, slik at de voksne dør og eggene ikke utvikler seg til nye generasjoner. Samtidig hjelper de betennelsesdempende og antioksidative virkningene med å binde og fjerne det giftige avfallet, mens tarmslimhinnen får hjelp til å reparere seg og leveren beskyttes. Nøkkelen er at den er trygg å ta daglig – folk i India og Midtøsten har brukt den i tusenvis av år. Da klarer du å utrydde dem helt, i stedet for å etterlate egg som til slutt starter en ny generasjon.»
«Tar du den selv?»
«Ja. Jeg har tatt den daglig i tolv år. Mannen min også. Han er 74 og har ikke vært hos lege for annet enn kontroll på over ti år.»
«Og du har aldri fortalt meg det.»
«Du spurte aldri. Og helt ærlig? Jeg regnet med at du ville tro jeg var gal. En pensjonert rettsmedisiner som ber folk ta svartkarveolje hver morgen. Ingen vil høre det fra dama som skjærer opp døde mennesker til levebrød.»
Hun hadde rett. Hadde hun sagt det til meg fem år tidligere, ville jeg ledd.
Men jeg lo ikke nå. Kona mi var våken klokka tre hver natt med de samme symptomene jeg hadde lest i 2 700 journaler. Og alle medisinske tilnærminger jeg hadde prøvd, hadde mislyktes.
Jeg gikk på nett den kvelden. Kjøpte en svartkarveolje i en nettbutikk og ga henne en teskje.
Det ble en katastrofe.
Marit fikk kramper og kvalme innen en time, så voldsomt at hun ble liggende dobbeltbøyd. Hun slet virkelig og tilbrakte hele formiddagen på toalettet.
Hun prøvde igjen neste morgen. Samme resultat. Kramper. Kvalme. Klarte ikke å forlate badet på to timer.
Tredje morgen sa Marit: «Jeg vet du prøver å hjelpe. Men jeg tar ikke det der igjen.»
Jeg ringte Helene morgenen etter.
Hun ble sint på meg før jeg fikk fullført setningen.
«Hvorfor spurte du meg ikke om hvilket merke du skulle kjøpe? Det er helt avgjørende at den er formulert riktig. Jeg gikk gjennom fire ulike merker før jeg fant ut av det. Det Marit tok var sannsynligvis harsk olje.»
«Hva mener du?»
«Når svartkarveolje står på butikkhyller eller på lager, blir den lett harsk, på samme måte som fiskeolje. Og harsk olje er ikke bare nytteløs – den skaper faktisk mer betennelse i et system som allerede er skjørt. Det er derfor Marit reagerte sånn. Hvis du ser på nett, er det mange som klager over at svartkarveolje ikke virket. Det er fordi de alle tok harsk olje. Du må ha en som er suspendert i MCT-olje fra kokos. Den fungerer som en bærerolje som hindrer at den blir harsk. Og du vil ha den i softgel-kapsler, så den kommer ned i tarmen med full styrke.»
Hun ga meg navnet på merket hun bruker. Terralis.
Jeg bestilte samme dag.
Da den kom, forsto jeg umiddelbart hvorfor den tilfeldige oljen jeg hadde kjøpt ikke virket. Purelis svartkarveolje var standardisert til 5 % thymokinon – virkestoffet som faktisk dreper og skyller ut parasitter. Den billige jeg kjøpte på nett hadde 0,23 % på etiketten, en latterlig lav mengde. Det viser seg at de fleste svartkarveoljene som selges er for svake til å ha effekt. Purelis kom i tillegg med MCT-olje. Det ga meg trygghet for at formuleringen var fersk og potent.
Marit tok motvillig to kapsler om morgenen etter litt overtalelse fra meg. Den forrige erfaringen hennes med svartkarveolje var mildt sagt ikke behagelig.
Til hennes overraskelse kjente hun ikke noe ubehag eller trang til å løpe på toalettet etter en time.
«Var det alt?» sa hun. Hun hørtes lettet ut.
Utover kvelden var noe annerledes. Gurglingen etter middagen – lyden hun var blitt så vant til at hun hadde sluttet å høre den – var stille.
Første gang på månedsvis.
Uke én: Mer toalettaktivitet enn vanlig. Marit la merke til det. Sa ikke så mye. Men noe var i bevegelse. Noe ble kvittet med som hadde gjemt seg der inne i årevis.
Uke to: Oppblåstheten begynte å avta. Ikke plutselig. Jevnt og trutt. Mot slutten av uka sto Marit foran speilet og sa: «Magen min er flat. Når var sist gang magen min var flat?»
Jeg husket det ikke, jeg heller.
Uke tre: Oppvåkningene klokka tre stoppet. Hun sov gjennom natten. Hver natt. Jeg våknet klokka tre av gammel vane og så bort på henne. Sov trygt. Rolig pust. Stille.
Jeg kan ikke beskrive hvordan det føltes. Etter måneder med å ligge der og kjenne henne kaste seg rundt. Vite hva de oppvåkningene betydde. Vite hva jeg hadde sett i 2 700 kropper som begynte med det samme symptomet.
Stillhet klokka tre om natta. Det var den vakreste lyden jeg noensinne har hørt.
Uke fire: Marits søster kom på middag. Midt i måltidet stoppet hun og stirret på Marit. «Hva er det som er annerledes med deg? Du ser ti år yngre ut. Sover du bedre?»
Marit smilte og så på meg.
Jeg klarte ikke å si noe. Jeg tenkte på hver familie jeg hadde løyet til over skrivebordet mitt. Hver ektemann. Hver kone. Hvert barn. Alle de som hadde mistet noen med de samme symptomene Marit hadde. De samme avvisningene. De samme negative prøvesvarene. Det samme forløpet.
Den eneste forskjellen var at jeg visste hva jeg skulle se etter. Og jeg fant det i tid.
Uke seks: Tåka i hodet borte. Energien tilbake. Marit gikk seks kilometer den morgenen, kom hjem og ryddet om i garasjen. Kvinnen som sovnet i stolen sin klokka fire et halvt år tidligere, ryddet garasjen midt på dagen og spurte om jeg ville ta en sykkeltur etter lunsj.
Sukkertrangen forsvant. Leddsmertene hun hadde fått ga seg. Hun sa hun følte seg som seg selv for første gang på to år.
Fordi hun var seg selv. Hun hadde bare båret på noe inni seg som stjal alt – energien, søvnen, klarheten, helsen – én natt av gangen.
Og nå ble det fjernet. Parasittene døde. Giftstoffene ble skylt ut. Det som hadde gjemt seg inni henne i årevis, hadde ikke lenger noe sted å gjemme seg.
Jeg begynte å ta kapslene selv uka etter.
Samme resultat. Den lavgradige utmattelsen jeg hadde skrevet på kontoen til 31 år med obduksjoner – borte. Tåka i hodet jeg skyldte på omstillingen til pensjonisttilværelsen – borte. Jeg sover gjennom natten. Jeg har energi jeg ikke har kjent siden jeg var i 40-årene.
Jeg er 62 år og føler meg bedre enn jeg gjorde som 45-åring.
Purelis svartkarveolje er nå en fast del av de daglige kosttilskuddene våre. To kapsler om morgenen sammen med de andre vitaminene.
Jeg har vært pensjonist i seks uker.
Jeg åpner ikke kropper lenger. Jeg signerer ikke attester. Jeg sitter ikke overfor ektemenn og koner og sier at jeg ikke vet, når jeg vet.
Men jeg tenker på det hver dag.
Jeg tenker på Thomas. Datteren hans som så ham kollapse på kjøkkenet. Kona hans som kjøpte ferdigmiddager til én. Rapporten jeg skrev og deretter slettet, fordi én samtale på et kontor lærte meg å holde munn.
Jeg tenker på de 2 700 oppføringene i den private loggen min. Familiene som aldri fikk sannheten. Ektemennene og konene som satt overfor meg og hørte «organsvikt», når svaret sto der i obduksjonsnotatene mine.
Jeg tenker på Marit. Hvor nær det var. Hvor identiske symptomene hennes var med menneskene i loggen min. Hvordan prøvene hennes kom tilbake normale, akkurat som deres. Hvordan legen hennes sa akkurat det legene deres sa.
Den eneste forskjellen er at jeg visste hva jeg skulle se etter. De fleste vet ikke det.
Det er derfor jeg sier dette nå. Fordi jeg kan. Fordi det ikke finnes noen avdelingsleder som kan kalle meg inn på kontoret. Ingen pensjon å true med. Ingen karriere å avslutte.
Jeg er pensjonist. Og jeg er ferdig med å være stille.
Oppblåstheten. Utmattelsen. Oppvåkningene klokka tre om natta. Sukkertrangen du ikke får kontroll på. Tåka i hodet som gjør at du føler du er i ferd med å miste vettet.
Det er ikke separate problemer.
Det er varsler.
Noe lever inni deg. Bygger vegger. Stjeler næringsstoffene dine. Slipper giftstoffer ut i blodet ditt døgnet rundt.
Og jo lenger du venter, jo dypere graver det.
Prøvene dine kommer tilbake normale. Legen din sier stress. Eller hormoner. Eller alder. Eller irritabel tarm.
Jeg har lest de nøyaktige ordene i journalene til mennesker jeg har åpnet på bordet mitt. Hundrevis av dem. Mennesker med organer ødelagt av parasitter som ingen fant, fordi ingen lette.
Prøvene er laget for å gå glipp av dette. Parasitter borer seg centimetervis inn i tarmveggen. De gjemmer seg bak biofilm – tykke, beskyttende skjold som blokkerer immunforsvaret ditt, blokkerer laboratoriefunn og blokkerer hver enkelt kur du kaster på dem.
Og selv når du faktisk klarer å drepe noen av dem – med et ormemiddel, med en tilfeldig urtekur, med hva du nå fant på nett – flommer avfallsgiftene gjennom systemet ditt. Du føler deg verre. Du tror det mislyktes. Du slutter. Eggene klekker. Ny generasjon. Tilbake til start.
Det er derfor hver kur du har prøvd bare virket i to uker. Du drepte de eksponerte. Men du skylte aldri ut de giftige restene. Du brøt aldri formeringssyklusen. Du ga kroppen din en kost og ingen feiebrett.
Det eneste som både dreper og skyller ut, er svartkarveolje med høyt innhold av virkestoff. 5 % thymokinon er terskelen som er sterk nok til å trenge gjennom biofilm og ramme parasittene og eggene deres ved roten. Oljen hjelper deretter kroppen med å skylle ut restene – binder avfall, roer betennelse og styrker tarmslimhinnen. Trygg nok til å tas jevnlig, så problemet utryddes helt.
Det er nettopp det Terralis lager. Kaldpresset svartkarveolje verifisert med 5 % thymokinon. Suspendert i MCT-olje for å sikre ferskhet og styrke. En formulering som faktisk gjør det den skal, ikke de billige, harske oljene som står på lager og butikkhyller. To kapsler om dagen. Lette å svelge og enkle å få plass til i hvilken som helst rutine.
Ett daglig rituale. Fullstendig parasittkur.
Det følger til og med med 30 dagers fornøydgaranti. Kjenner du ingen forskjell, får du hver krone tilbake.
Men Terralis er et lite selskap, og de blir stadig utsolgt. Er det tomt når du klikker deg inn, meld deg på varsel når det er tilbake på lager. Det er verdt å vente på.
Hver dag du venter er en dag til de spiser. En dag til de formerer seg. En dag til de graver dypere. En dag til biofilmfestningene deres blir tykkere.
Jeg brukte 31 år på å se hva som skjer når folk venter. Jeg dokumenterte det 2 700 ganger i en logg ingen noensinne skulle se.
Jeg bærer ikke på det lenger.
Jeg er 62. Jeg er pensjonist. Og for første gang på 31 år forteller jeg sannheten.
Oppblåstheten går ikke bort av seg selv. Utmattelsen letter ikke. Oppvåkningene klokka tre om natta stopper ikke. Ikke før du dreper det som forårsaker dem og skyller restene ut av kroppen.
Slutt å gi næring til det som lever av deg.
Redigering: siden folk har spurt, her er lenken:
https://www.be-terralis.com/