"Mer kjærlighet, mer demokrati"
”Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen,” sa statsminister Jens Stoltenberg i Oslo Domkirke 24. juli 2011.
Dette skjedde i en tale som jeg ved å undersøke formuleringer, med ganske stor sikkerhet kan slå fast var skrevet av en jurist som skriver referater før møter skjer. Med andre ord før det i det hele tatt falt et skudd i dette tilfellet.
Når vedkommende skriver at noen skal gi mer kjærlighet og mer demokrati, kan du ta for gitt at det motsatte er hensikten og så blir følgene. Det samme er tilfelle når målet for en kommisjon er sagt å være at sannheten usminket og ærlig skal bli lagt fram. Da er den reelle hensikten tvert om å gjøre alt mer uærlig og sminke usannheten enda mer. Slik er det hele veien i denne sorten av kommunistiske opplegg.
Å lappe mye dramatikk fra Tromsø over hendelsene fra Oslo og Utøya i fjor, som en følge av avsluttet saksbehandling som maskerte reelle forhold i Stortinget, føyer seg pent inn i rekken av en fast fremgangsmåte i norsk politikk som jeg benyttet ganske mange år med etterforskning for å avdekke. Til gjengjeld ble jeg rene eksperten. Som mye lettere enn andre kan se når dette handlingsmønsteret dukker opp i saksbehandling av nye forhold.
Å avsløre en bedragoperasjon innebærer å påvise en gjennomført mangel på konsistens og konsekvens i saksbehandlingen som skjer, og når denne mangelen på logiske sammenhenger i ett spesifikt tilfelle, følger det gamle generelle mønsteret som er gått igjen før i norsk historie, er konklusjonen rimelig lett å trekke ganske fort i analysen. Da vet du at denne fremgangsmåten også er motoren for utviklingen fremover i kommende hendelser.
Jens Stoltenberg og Raymond Johansens saksbehandling av forholdet i Tromsø, er i seg selv full av logiske hull etter det faste mønsteret, og håndteringen er heller ikke konsistent med hvordan de ellers opptrer. Jens Stoltenberg spiste middager og møtte en ordfører i Vågå som hadde med seg en tretten-fjorten år gammel jente som kjæreste, uten å ha innsigelser.
Hvor mange kvinner som er overfalt på gatene og brutalt voldtatt siste året uten at Jens Stoltenberg har gjort eller sagt noe som helst med og om det, har jeg ikke tall på.
Jeg har bare registrert en eksplosjon i slike brutale overfall og voldtekter fra innvandrere med den følge at kvinner i de norske byene føler seg terrorisert og truet og ikke tør gå alene hjem. Ikke ett ord fra statsministeren. Det eneste Stoltenberg gjør i en slik situasjon er å utnevne en datter av en innvandrer til kulturminister, og hun er slett ikke mot tvang, som hun kaller fornuft. Tvangsekteskap mellom søskenbarn er et langt større problem i Norge enn sex i politiske partier, selv om du skulle gå til sengs med alle kvinner i et fylkesting.
Det er helt vilt. Beviselig sprøtt. Det henger ikke sammen noe sted.
Hvor liten menneskelig erfaring og innsikt som norske redaktører viser i håndteringen av forholdet som benyttes politisk i Tromsø, er jeg også forundret over. Du kan ha mange innsigelser mot kvaliteten på norske journalister og redaktører, men de er som regel lystne på livet og forhold florerer i mediebedrifter like mye som på andre arbeidsplasser. Griper sjefredaktører og administrerende direktører inn i dem? Nei, de lar forhold utvikle seg eller avvikle seg. Når de blir avviklet er det muligens nødvendig å foreta visse praktiske tilpasninger fra ledelsen for en tid, men ellers er forhold mellom voksne mennesker en del av livet og utfoldelse av personlig frihet i dette livet.
Voksne mennesker er i denne sammenhengen alle som er over seksten år, det er legaldefinisjonen. Alle andre definisjoner er irrelevant.
Sjefredaktør Helge Simonnes i Vårt Land har rett til å ha en egen seksualmoral som avviker fra norsk lov, men han har ingen rett til å benytte den til skade for andre mennesker. Det samme gjelder alle andre som definerer andre menneskers private forhold ut fra egen oppfatning. Simonnes egen kone betrakter ham neppe som sjefredaktør når de legger seg om kvelden. Hun ser vel på forholdet som likestilt og mellom to mennesker, og ikke som del av et maktforhold, hvor asymmetri og stillinger i hierarkier utenfor huset, må veies på gullskål.
Arbeiderpartiet eier ikke sine medlemmer mer enn Vårt Land eier sine ansatte. Norge består ikke av samfunn med mennesker i slavehold.
Å omtale et forhold som har vart i to-tre år, ifølge hva partene i Tromsø skal ha sagt, som et forhold som er basert på utelukkende sex, er også helt utenfor hva som folk flest godt vet er tilfelle når forhold pågår over så lang tid. Da er mennesker blitt glade i hverandre og romantikere benytter da vanligvis begrepet kjærlighet om slike forhold. Likevel skulle ikke følgene av 22. juli blir mer kjærlighet i Tromsø.
Når mafiaadvokater begynner å tukle med privatlivet ditt fordi de alltid går etter sårbarhet, da er helvete løs. Det har jeg erfart selv. Da kan de ta et pågående forhold og ødelegge det mest mulig til politiske formål, og deretter forskyve forholdet til å ha skjedd bakover i tid. Bevisst planting av desinformasjon er da middelet. Det er vel hva som er skjedd i Tromsø også.
Å flytte hendelser på tidslinjen er standard oppskrift fra magikere. "Misdirection in time" er like viktig som "misdirection in space," innen dette håndverket, hvor du lager illusjoner ved hjelp av kontradiksjoner. I virkeligheten kan kvinne og mann som nå benyttes rått i bedraget i Tromsø for å dra oppmerksomhet bort fra Utøya, ha hatt stevnemøte med hverandre senest uken før alt dramaet braket løs. Sannsynligheten for det er langt større enn at forholdet var over for åtte år siden. Det er hva som du kan slutte deg til ut fra generelle betraktninger om hvordan mennesker oppfører seg når de har funnet hverandre og ikke alt er like lett å løse i en travel hverdag.
Norske redaktører av begge kjønn oppviser for tiden en mangel på innsikt i mennesket som får meg til å lure på om de sover med buksene på. I hvert fall kan de umulig gå med lommebok på seg lenger eller ha veske for hånden, for enhver lommetyv må kunne plukke dem fri fra sånt før de kommer seg på jobben. Så troskyldige og naive som de synes å være.
Mulig Gunnar Stavrum beholder lommeboken på vei til jobb. Den dagen han innser at politiske lommetyver og bedragere setter dagsordenen i Norge for tiden, vil han skjerpe seg enda mer og lettere se hvordan det hele henger sammen. Hva som ligger bak slagordet om mer kjærlighet og demokrati, er det stikk motsatte.
http://stavrum.nettavisen.no/hvorfor-re ... erpartiet/