Likvidasjonen av stortingsmann Nils Trædal

[BmOnline]

65 år siden den politisk motiverte likvidasjon av stortingsmann Nils Trædal!
Da spørsmålet om ratifikasjon av avtalen om OECD kom opp for Stortinget gikk Bondepartiets Nils Trædal sterkt imot. Han ble funnet død under et åpent vindu og motstanden mot å legge Norges økonomiske politikk under fremmed herrevelde fikk banesår.

I dag er det 65 år siden stortingsmann Nils Trædal fra Bondepartiet (nå SP) antakelig ble brutalt myrdet av sterke krefter innen motstandsledelsen og tilknyttet AP (Gerhardsen, Jens C Hauge m fl!)

Nils Trædal (født 29. november 1879 i Sunndal, død 12. oktober 1948) var en norsk prest og politiker. Han regnes som en av grunnleggerne av Bondepartiet.) Det meget bemerkelsesverdige og forunderlige er at selv i god ettertid har ikke Norsk Hjemmefrontsmuseum eller historikere vurdert denne forunderlige drapssaken og med dens store politiske vinkling og virkning som dette drap på en stortingsmann hadde. I dag samarbeider jo også SP med AP uten problemer – så dette er virkelig en spesiell utvikling! Sakset fra SPs historie – jf
Bare uker etter dødsfallet begynte flere av dem, deriblant generalsekretær Einar Hovdehagen, å
stille spørsmål ved NTB-forklaringen på hodeskadene, undre seg over det påtakelige ved tidspunktet for dødsfallet, og spørre seg hvorfor saken ikke ble etterforsket på vanlig måte. Og hvorfor ble den heller ikke i ettertid etterforsket?
Slike ting ble ikke sagt høyt i de første etterkrigsårene, men det var på 50- og 60-tallet stadig tilbakevendende tema i fortrolige samtaler mellom folk i de indre partikretser. Konklusjonen var
gjennomgående: Trædals tilfelle kunne neppe være en ulykke. Men også denne erfaringen var gjennomgående: Når en forsøkte å finne ut hvorfor saken ikke ble etterforsket, hvorfor sykehusjournalen var så bemerkelsesverdig knapp, og hvorfra NTB hadde meldingen sin, så kom en
ingen vei. Det virket ikke beroligende.

I ettertid er det mange som har tenkt at det skal spesielle forbindelser til for å kunne forhindre
politietterforskning, og for å legge fullstendig lokk på saken. f eks
(Leder av bondepartiet i Norge, prost Nils Trædal, led en voldsom død i 1948 like før han skulle redegjøre for Stortinget om hendelsene under 2. verdenskrig, deriblant om Hjemmefrontledelsens fascistiske tendenser og om dens forsøk på å slutte særfred med Adolf Hitler i 1940. I forslaget inngikk at Kong Håkon VII skulle avsettes.)

Dødsfallet ble ikke etterforsket på vanlig måte. Det er gjort forsøk på å dysse ned saken. Et medlem av frimurerordenen hadde noen år tidligere skrevet til den norske eksilregjeringen i London og bedt om at Trædals medarbeider lærer Emanuel Haug måtte bli likvidert.

Og videre: At nettopp 1948, da den kalde krigen for alvor ble trappet opp og en i flere miljøer bekymret
seg over hvorvidt forsvaret, den offentlige invasjonsberedskapen og etterretningsvesenet var
tilstrekkelig, var et år da det eksisterte mange private, hemmelige paramilitære beredskapsgrupper av ymse slag som blant annet drev politisk overvåking, og der ikke alle medlemmene var like disiplinerte og lovlydige. Også Kretsens folk hadde et eget nettverk “i full sving”. Kunnskapene om disse gruppene og aktivitetene var først og fremst kommet fram på 1980- og 1990-tallet.
Det er i sannhet sagt at AP har mange virkelig skjelletter som detter ut av skap – de har forsørkt å skjule i så mange år! APs politiske framferd har mange destruktive og infiltrerende historiske trekk ved seg de har forsøkt legge skjul på hele tiden! Det er sannelig på tide at sannheter kommer på bordet – nå 65 år etterpå! Sannsynligvis er det fortsatt motkrefter i de kretser som vil motarbeide og hindre at denne saken blir opplyst på riktig måte noen gang! Det vitner om en rettsmoral i det partiet som har sine mørke sider – virkelig svarte! Litt av en poolitisk arv å føre videre og forsvare – ikke sant?
I sykehusets journaler ble den registrert som en “ulykke”. Trædal var fremdeles i live da han ankom til
sykehuset, men han døde av de store hodeskadene like etter ankomsten på kirurgisk avdeling. Det ble ikke utført noen medisinske undersøkelser av ham som kunne skape klarhet i hva som hadde skjedd, eller sendt noen melding fra sykehuset til politiet.

Mange, både da og seinere, har ment at en slik ulykke som NTB beskrev, er svært usannsynlig. Særlig fordi det i dette tilfellet gjaldt en høyreist, kraftig mann og en vindusåpning på 120 × 50 cm. Statistisk er sjansen for slike ulykkesforløp ganske liten.

[Jonas i snøret]

65 år siden den politisk motiverte likvidasjon av stortingsmann Nils Trædal!

I dag er det 65 år siden stortingsmann Nils Trædal fra Bondepartiet (nå SP) antakelig ble brutalt myrdet av sterke krefter innen motstandsledelsen og tilknyttet AP (Gerhardsen, Hauge m fl!)

Nils Trædal (født 29. november 1879 i Sunndal, død 12. oktober 1948) var en norsk prest og politiker. Han regnes som en av grunnleggerne av Bondepartiet.) Det meget bemerkelsesverdige og forunderlige er at selv i god ettertid har ikke Norsk Hjemmefrontsmuseum eller historikere vurdert denne forunderlige drapssaken og med dens store politiske vinkling og virkning som dette drap på en stortingsmann hadde. I dag samarbeider jo også SP med AP uten problemer – så dette er virkelig en spesiell utvikling! Sakset fra SPs historie – jf
Bare uker etter dødsfallet begynte flere av dem, deriblant generalsekretær Einar Hovdehagen, å
stille spørsmål ved NTB-forklaringen på hodeskadene, undre seg over det påtakelige ved tidspunktet for dødsfallet, og spørre seg hvorfor saken ikke ble etterforsket på vanlig måte. Og hvorfor ble den heller ikke i ettertid etterforsket?
Slike ting ble ikke sagt høyt i de første etterkrigsårene, men det var på 50- og 60-tallet stadig tilbakevendende tema i fortrolige samtaler mellom folk i de indre partikretser. Konklusjonen var
gjennomgående: Trædals tilfelle kunne neppe være en ulykke. Men også denne erfaringen var gjennomgående: Når en forsøkte å finne ut hvorfor saken ikke ble etterforsket, hvorfor sykehusjournalen var så bemerkelsesverdig knapp, og hvorfra NTB hadde meldingen sin, så kom en
ingen vei. Det virket ikke beroligende.

I ettertid er det mange som har tenkt at det skal spesielle forbindelser til for å kunne forhindre
politietterforskning, og for å legge fullstendig lokk på saken. f eks
(Leder av bondepartiet i Norge, prost Nils Trædal, led en voldsom død i 1948 like før han skulle redegjøre for Stortinget om hendelsene under 2. verdenskrig, deriblant om Hjemmefrontledelsens fascistiske tendenser og om dens forsøk på å slutte særfred med Adolf Hitler i 1940. I forslaget inngikk at Kong Håkon VII skulle avsettes.)

Dødsfallet ble ikke etterforsket på vanlig måte. Det er gjort forsøk på å dysse ned saken. Et medlem av frimurerordenen hadde noen år tidligere skrevet til den norske eksilregjeringen i London og bedt om at Trædals medarbeider lærer Emanuel Haug måtte bli likvidert.

Og videre: At nettopp 1948, da den kalde krigen for alvor ble trappet opp og en i flere miljøer bekymret
seg over hvorvidt forsvaret, den offentlige invasjonsberedskapen og etterretningsvesenet var
tilstrekkelig, var et år da det eksisterte mange private, hemmelige paramilitære beredskapsgrupper av ymse slag som blant annet drev politisk overvåking, og der ikke alle medlemmene var like disiplinerte og lovlydige. Også Kretsens folk hadde et eget nettverk “i full sving”. Kunnskapene om disse gruppene og aktivitetene var først og fremst kommet fram på 1980- og 1990-tallet.
Det er i sannhet sagt at AP har mange virkelig skjelletter som detter ut av skap – de har forsørkt å skjule i så mange år! APs politiske framferd har mange destruktive og infiltrerende historiske trekk ved seg de har forsøkt legge skjul på hele tiden! Det er sannelig på tide at sannheter kommer på bordet – nå 65 år etterpå! Sannsynligvis er det fortsatt motkrefter i de kretser som vil motarbeide og hindre at denne saken blir opplyst på riktig måte noen gang! Det vitner om en rettsmoral i det partiet som har sine mørke sider – virkelig svarte! Litt av en poolitisk arv å føre videre og forsvare – ikke sant?
I sykehusets journaler ble den registrert som en “ulykke”. Trædal var fremdeles i live da han ankom til
sykehuset, men han døde av de store hodeskadene like etter ankomsten på kirurgisk avdeling. Det ble ikke utført noen medisinske undersøkelser av ham som kunne skape klarhet i hva som hadde skjedd, eller sendt noen melding fra sykehuset til politiet.

Mange, både da og seinere, har ment at en slik ulykke som NTB beskrev, er svært usannsynlig. Særlig fordi det i dette tilfellet gjaldt en høyreist, kraftig mann og en vindusåpning på 120 × 50 cm. Statistisk er sjansen for slike ulykkesforløp ganske liten.

Jeg undrer meg på hvor mange gode nordmenn som er blitt avlivet pga Arbeiderpartiets vinduspraksis? Var det ikke også en mann som hadde hoppet igjennom et vindu i Danmark, i forbindelse med utredningen av flyplass på Hurum. Han hadde beviser på at Hurum var et mye bedre alternativ enn Gardermoen.

[Informanten]

Dagen før "Hviteboken" ble offentliggjort, kvelden den 11. oktober 1948, var det styremøte i Nationen. Der var blant andre Trædal og Holten til stede. Møtet diskuterte bondereisningens problemer, den
politiske utfordringen den sto overfor, og sakene som skulle opp i nærmeste framtid. Særlig Trædal var
aktiv pådriver i å trekke opp perspektiver framover. Han og Holten hadde også egne samtaler under
styremøtet for å planlegge hovedorganets arbeid med de
forestående sakene.

Seinere på kvelden døde imidlertid Nils Trædal. Han ble funnet døende med store hodeskader i bakgården i
huset der han bodde på hybel. Det var hybelverten, en eldre kontorsekretær i partiet, som fant ham. NTB, og
dermed alle avisene i landet, skrev at dødsfallet skyldtes en ulykke. Trædal måtte ha blitt svimmel på
veien opp trappen til hybelen i fjerde etasje der han bodde, så svimmel at han falt, et fall som
førte til at han støtte mot en vindusrute, en vindusrute som tilfeldigvis ikke var låst denne
kvelden, slik at Trædal falt to og en halv etasje ned på gårdsplassen.

Hvilke kilder NTB-forklaringen bygger på, er uklart. Den stammer ikke fra hybelverten som fant ham dødende i
gården, og så langt det har vært mulig for folk i ettertid å kontrollere, heller ikke fra andre i
oppgangen, der Trædal bodde. Heller ikke stammer beskrivelsen fra politiet, for ulykken ble aldri
registrert i politiets vaktprotokoll.
Den ble heller aldri etterforsket, slik alle liknende dødsfall ville blitt. Ikke ble den etterforsket
seinere heller.

I sykehusets journaler ble den registrert som en "ulykke". Trædal var fremdeles i live da han ankom til
sykehuset, men han døde av de store hodeskadene like etter ankomsten på kirurgisk avdeling. Det ble ikke
utført noen medisinske undersøkelser av ham som kunne skape klarhet i hva som hadde skjedd, eller sendt noen
melding fra sykehuset til politiet.

Mange, både da og seinere, har ment at en slik ulykke som NTB beskrev, er svært usannsynlig. Særlig fordi det i dette tilfellet gjaldt en høyreist, kraftig mann og en vindusåpning på 120 x 50 cm. Statistisk er sjansen
for slike ulykkesforløp ganske liten.

Da Trædal døde, forsvant ifølge familien, også de papirene han måtte ha hatt i Oslo i forbindelse med sitt politiske virke. Dette bidro til å styrke mistanken blant venner og familie om at dødsfallet ikke kunne være en tilfeldig ulykke.

De som arbeidet sammen med Trædal i Stortinget, beskriver gruppa som "lamslått", og Holten som nærmest i sjokktilstand. Dødsfallet ble oppfattet som en stor tragedie for Bondepartiet. Partiet hadde fått seg
en leder med et meget godt omdømme,
en som hadde opparbeidet stor autoritet og respekt, også blant sine politiske motstandere og en som evnet
å sette mot i sine partifeller.

Men akkurat dette dødsfallet ble et ikke-tema i det politiske og journalistiske miljøet i hovedstaden.
Det ble ikke snakket om i det hele tatt, og i motsetning til andre dødsfall eller liknende hendinger.
Det la seg raskt et lokk av ubehag og taushet over saken.

For noen som ikke kjente Trædal og det arbeidet han stod oppi, har tausheten ledet tanken i retning av
selvmord. Men i dette tilfellet var sannheten ikke skapt av familie, venner og kolleger, av dem som kunne
ønske om å verne om partiformannens ettermæle.

Tausheten var framfor alt en offentlig taushet. Den gjaldt dette dødsfallet i særdeleshet, og kunne
derfor kanskje styrke mistanken om selvmord. Men den må også forstås som del av det spesielle klimaet i de
første etterkrigsårene.

Okkupasjonsårene hadde lært folk å tie stille, vennet dem til at det var ting en ikke snakket om, ikke spurte
om. Dette klimaet i samtida preget selvfølgelig også dem som hadde sin politiske tilknytning til
Bondepartiet.

Blant venner og naboer der Trædal
hadde virket som prest, var det derimot mange som sa: Trædal må være drept. At Trædal var en mann hvis
fiender var politiske og ikke personlige, var klart for alle som undret seg over dødsfallet, og noe
ran eller tyveri hadde det ikke foregått. Det ble stilt mange spørsmål både av familie, venner og naboer. Folk kunne bare ikke forstå hvem som kunne ønske ham av dage og hvorfor.

Enda fjernere virket det at han som menneske og prest skulle ha ønsket å ta livet sitt, en handling i dyp
strid med hans tro. Det samme mente hans nære politiske medarbeidere.

Bare uker etter dødsfallet begynte flere av dem, deriblant generalsekretær Einar Hovdehagen, å
stille spørsmål ved NTB-forklaringen på hodeskadene, undre seg over det påtakelige ved tidspunktet for
dødsfallet, og spørre seg hvorfor saken ikke ble etterforsket på vanlig måte. Og hvorfor ble den heller ikke i ettertid etterforsket?

Slike ting ble ikke sagt høyt i de første etterkrigsårene, men det var på 50- og 60-tallet stadig
tilbakevendende tema i fortrolige samtaler mellom folk i de indre partikretser. Konklusjonen var
gjennomgående: Trædals tilfelle kunne neppe være en ulykke. Men også denne erfaringen var gjennomgående: Når en forsøkte å finne ut hvorfor saken
ikke ble etterforsket, hvorfor sykehusjournalen var så
bemerkelsesverdig knapp, og hvorfra NTB hadde meldingen sin, så kom en ingen vei. Det virket ikke
beroligende.

I ettertid er det mange som har tenkt at det skal spesielle forbindelser til for å kunne forhindre
politietterforskning, og for å legge fullstendig lokk på saken.

Og videre: At nettopp 1948, da den kalde krigen for alvor ble trappet opp og en i flere miljøer bekymret
seg over hvorvidt forsvaret, den offentlige invasjonsberedskapen og etterretningsvesenet var
tilstrekkelig, var et år da det eksisterte mange private, hemmelige paramilitære beredskapsgrupper av
ymse slag som blant annet drev politisk overvåking, og der ikke alle medlemmene var like disiplinerte og
lovlydige. Også Kretsens folk hadde et eget nettverk "i full sving". Kunnskapene om disse gruppene og
aktivitetene var først og fremst kommet fram på 1980- og 1990-tallet.

Felles for teoriene som har vært i omløp, er imidlertid at den politiske konteksten vi her har trukket opp, i
betydningen historien om Haug-opposisjonen og Trædals kobling til denne i både 1943-45 og i "Hviteboken" av 1948, samt hans medvirkning ved innledningen til
riksrådsforhandlingene, virker lite kjent. Derfor er dette knapt med i disse ettertidige betraktningene.
Unntaket er opplysninger omkring et forslag om å inngå fred med Tyskland, som Trædal like i forveien hadde
fortalt venner at han skulle legge fram i Stortinget.

Noen påvisbar sammenheng mellom partiformannens brå og underlig død, og de politiske begivenheter han sto
oppi, har det ikke vært mulig å dokumentere. Og det må presiseres at det heller ikke er sikkert at det
finnes noen slik sammenheng, enten dødsfallet nå skyldtes kollaps, en selvdestruktiv eller en kriminell
handling.

Omstendighetene omkring partifomannenes død er imidlertid såpass spesielle at de, av hensyn til
helhet og fullstendighet, ikke kan utelates fra en akseptabel fremstilling av saken. Frustrasjon
over at saken ikke ble etterforsket og teorier om hva som kunne ha foregått, dukker stadig opp i
samtaler med eldre partimedlemmer. Meningene er til dels sterke, også utenfor partiets rekker.

De spesielle omstendighetene omkring dødsfallet preget mange sentrale partifolk de påfølgende årene.
Sakskomplekset utviklet hos flere av dem en betydelig skepsis, og derav en kritisk innstilling til hemmelighold, overvåking og hemmelige tjenester
utenfor demokratisk kontroll. Dette preget deler av partiet og flere sentrale partifolks standpunkter på
disse områdene gjennom etterkrigsårene. Selve den kritiske innstillingen preget sentrale grupper
i partiet helt opp på 1990-tallet."

Lederen for Bondepartiet, nå Senterpartiet, Nils Trædal, døde dagen før den såkalte "Hviteboken" ble offentliggjort 12. oktober 1948. Dette var en
dokumentsamling med korrespondanse mellom
regjeringen og Hjemmefrontens ledelse. Denne utgjorde sentrale deler av kildegrunnlaget for
historikernes og juristenes undersøkelser. I 1945 var det oppnevnt en granskingskommisjon som
skulle gjennomgå henholdsvis presidentskapets,
administrasjonsrådets,Stortingets og regjeringens
virksomhet i okkupasjonsårene.

Siden alle hadde feilet i større eller mindre grad, særlig juristene som nå gransket seg selv, var konklusjonen stort sett at ingen hadde gjort noe særlig galt under krigen.


Slike mord ble flitting utført av djevlene i AP systemet, bedre kjent som Stay Behind.