«l 1955 overtok Arbeiderpartiet det gamle samfunns fallitbo til bestyrelse, i 1945 tok
det hele staten til odel og eie.
Regjeringen er som politisk apparat skjeftet umiddelbart av partiet, som
eksekutivkomité for partiet. Stortinget er forsvunnet som politisk makt. Det er relegert til
registreringsapparat. Stortinget har vært i politisk eksil mellom Elverum og Kings Bay.
Altså: Ettpartistaten.
Det fins rene ettpartisoldater, hvor velgerne i valg ikke har noe valg.
Det fins en annen type hvor ett eneste parti har oppsuget all politisk makt, og
innforlivet den med seg gjennom lengre tid.
Det er tendens til cæsarisme i stat og parti. Partiførerens og regjeringssjefens makt -
forenet på én hånd - er steget til det umåtelige.
Vi har en cæsarisme av vestlig type, og vi har en partimaskin som det vel ikke er
maken til i vest utenfor de partier som kaller seg kommunistiske.
Dette er kommet til uttrykk gjennom en enkelt mann. Einar Gerhardsens ånd var
tilstede overalt hvor 2 eller 3 var forsamlet da det nye regime ble grunnlagt i 1945.
Veksten av et indre kontrollapparat ledet av et generalsekretariat er noe som har
funnet sted både i vest og i øst. Men den har fått en særskilt effektiv form i
kommunistpartiene. Gjennom denne prosess blir et parti stålsatt til bruk.
En dobbel bruk: En effektiv valgmaskin som kan levere stemmer, og et redskap som
kan formidle impulser ovenfra. Jeg vil kalle dette stalinisme.»
Det fantes knapt skott mellom den interne parti-justis i parti og fagbevegelse og den statlige virksomhet i regi av
tjenestene. Man trengte ingen «fjerde tjeneste». Den eneste trussel var fra kommunistene, og da var det i
utgangspunktet samsvar mellom Ap/LOs og tjenestenes trusselvurderinger.
Dette var også et bredt flertall i det politiske liv og folket enige i. Det var således ingen partier unntatt NKP som utgjorde noen trussel. I første del av denne perioden var det heller ingen opposisjon av betydning internt i Ap/LO.
Om dette skriver Seip:
«Kaninene hoppet i takt ettersom partiledelsen bestemte tonen... Partiet ble et samfunn, et hjem, et fellesskap å hvile ut i og til å virke i. Partiets fremgang ble en verdi som kunne gjøre - og gjorde - andre verdier overflødige...
Lojalitetsfølelse er et bånd mellom medlemmer og ledelse et bånd medlemmene hadde om livet og lederen hadde i hånden.»
201 Jens Arup Seip: «Fra embetsmannsstat til ettpartistat og andre essays».
Opprinnelig foredrag i Det Norske Studentersamfund
Men det skulle bli endringer i dette bildet.
8.1 Aps egen tjeneste
I praksis hadde Ap og LO sin «egen» etterretningsorganisasjon innenfor parti og fagbevegelse helt fra
1945. Den ble nå systematisk bygget ut i samarbeid mellom Konrad Nordahl og etterretningssjefen Vilhelm
Evang. Svært meget av den nødvendige økonomi besørget E-staben, som således i realiteten hadde en rekke Apfolk
og LO-folk på sin lønningsliste. Den drev med registrering av kommunister i partiet, fagbevegelsen og
kooperasjonen, og med manipulering av valg av tillitsmenn for å forhindre «gale» valg.
Dette var i utgangspunktet en indre organisasjonsjustis som arbeiderbevegelsen fant nødvendig, og som vi andre skal være
takknemlig for at de iverksatte og tok belastningene ved. Da får man heller se mellom fingrene med at noen av
overvåkeme var litt for ivrige.
Som en konsekvens av dette fant det sted en åpen flyt av informasjon mellom Ap-organisasjonene og
tjenestene - begge veier. Samarbeidspartneren fra starten av var først og fremst E&S-staben, men også etterhvert
Politiets overvåkingstjeneste. (POT)
Men dette var på mange måter også en indre Ap/LO-sak, like meget som det samarbeid Ap/LO hadde med
bedriftsledere og borgerlige om å finne frem til kommunistene.
Innledningsvis var ordinær rapporteringsvirksomhet grunnlaget for denne tjenesten, men etter som årene gikk
ble rom- og telefonavlytting tatt mer og mer i bruk. Det er idag kjent - gjennom Ronald Byes bok «De visste alt» -
at det ble installert omfattende romavlyttingssystemer i Folkets Hus-Ø-:
«Bak stengte dører og nedrullede persienner i det dystre rom 906 lyttet Youngstorgets sersjanter til husets summende liv - først Ivar Hobbelhagen, så Arne Hjelm Nilsen, deretter Ronald Bye. Og det sluttet ikke med ham.
De mest interessante lytteresultatene ble formulert i rapporter som gikk til Overvåkingspolitiet og sentrale tillitsmenn i LO og Arbeiderpartiet - en syntese mellom politikk og spionasje uten sidestykke i skandinavisk og kanskje vesteuropeisk historie. I virkeligheten utgjorde den massive og ulovlige lytteoperasjonen selve fundamentet for Youngstorgets eget hysj-apparat, drevet av LO i tett samarbeid først med Forsvarets etterretnings- og sikkerhetsstab, siden med Overvåkingspolitiets politiske avdeling.
Lyttesentralen i rom 906 var den dypeste av Youngstorgets dype hemmeligheter.
Den eksisterte i hvert fall så seint som i 1974....»
Rom 906 omfattet et personarkiv «over kommunister og andre upålitelige elementer». På det meste inneholdt det
over 6000 navn. Arkivet ble brent av Ronald Bye i 1969 203ref.
Det finnes også rapporter om avlytting andre steder i landet, men i den første tiden vesentlig innenfor egne
rekker. Avlytting med skjulte mikrofoner fant sted til bortimot 1980.
Det er interessant å merke seg at man allerede i den første tiden misbrukte den tillit pressen skal ha for partiets
klandestine formål. ref204
«Hjelm Nilsen var faglig journalist i Arbeiderbladet, men det var en ren dekkstilling.
Han var i virkeligheten feltagent og arbeidet sammen med faglig sekretær Iver
Hobbelhagen i Youngstorgets eget hysj-apparat»
8.2 Jens Chr Hauge
Ved siden av den praktiske sans som fortrengte de aller tidligste etterkrigsårenes teoretiske sosialisme arvet det
nye Ap-Norge noe mer fra Hjemmefronten gjennom Jens Christian Hauge og hans folk: Den spesielle arbeidsstil
fra hjemmefrontstiden. Ingen vil ta fra Hauge noe av den heder han rettmessig fortjener for sitt arbeide for Norges
sak under krigen. Men krigens krav går lett i blodet. Hauge og hans folk bragte med seg mye av dette inn i det
sivile samfunn der denne gruppen også fikk mye makt:
Tilbøyeligheten til å arbeide klandestint, selvdefinert legitimitet, forakt for teoretikere, «hensikten helliger midlet» osv. Mye av dette var utvilsomt nødvendig på grunn av den kalde krigens krav. Særlig som forsvarsminister 1945-52, men også i en viss grad som justisminister 1954-55 foresto Hauge opprustingen av både E-tjenesten og delvis også Overvåkingspolitiet som effektive etater i kampen mot kommunistene, sanksjonert fra toppen først ved statsminister Einar Gerhardsens Kråkerøy-tale i 1949.
Men i 1955 forlot Hauge regjeringen etter et voteringsnederlag i Stortinget, noe han ikke hadde behøvd å gjøre, og frasa
seg gjenvalg til Stortinget. Ask/Westlie forklarer dette slik i sin Hauge-biografi^5:
«Det virket som om Hauge hadde mistet noe av den intense gløden for det politiske arbeidet som fantes hos ham i forsvarsministertiden. Han var blitt kjent med en annen virkelighet, og hadde fått smak på den makten han kunne utfolde i det mer uformelle spillet som styremedlem og som forretningsadvokat med gode politiske kontakter.»
Det siktes her til at Hauge i perioden mellom de to statsrådsjobbene hadde bygget opp sitt eget advokatfirma
samtidig som han var Aps advokat - det ble sogar svart med samme telefonnummer enten man ringte Hauge eller Ap!
Men Ask/Westlie peker også på at:
«Einar Gerhardsen gjorde ingen særlige anstrengelser for å få Hauge til å fortsette i
Regjeringen. Hvorfor lo t Gerhardsen ham gå?»
Professor Nils Ørvik mente at Hauge ble «spilt ut over sidelinjen av partiets ledersjikt»-^<5.
Skal vi tro at det er noe sant i begge teoriene? At Hauge gjennom voteringsnederlaget fikk den endelige
avsmak på parlamentarisk arbeid, og innså at bakmannens rolle passet meget bedre for hans krigsbakgrunn? Og
kanskje samtidig at Gerhardsen, som «høyresiden» i Ap aldri har stolt på, hadde sine egne tvilstanker om Hauges
arbeidsstil, kanskje endog en viss tvil om det samarbeide mellom Ap/LO og E-tjenesten som Hauge hadde bygget
opp?
For selv om Hauge forsvant ut av folkevalgte posisjoner, er det åpenbart at han aldri mistet et fnugg av sin
interesse for politikk Han er siden brukt til allverdens oppdrag av Ap nettopp i styrerommene og bakværelsene, og
ikke minst som sentral figur blant de som fra tid til annen «snakker sammen».
Hans politiske makt ble ikke det minste forringet i 1955, snarere tvert imot. De som måtte ha vært lei av Hauges forelesninger mens han var i regjeringen, forsto raskt at han var en meget effektiv mann i disse sammenhenger.
8.3 Krigens krav i det sivile samfunn
Vi har notert oss at også tidligere statsminister Per Borten har fremholdt at krigens krav ble videreført inn i
fredens Norge. Til Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad sa h a n ^ 7:
«- Folkene rundt Haakon Lie og Jens Chr Hauge tok med seg all skikken fra krigstida inn
i etterkrigs-Norge. Og det er derfor det har vedvart så lenge, . . . . »
Også Espen Haavardsholm skriver i boken «Taushetens p r is » ^ 5:
«Det er hevet over tvil at Jens Chr Hauge er en lederskikkelse av helt uvanlige dimensjoner,.... Men hva slags strategier har han brukt for å oppnå alt det han har oppnådd? Og hvor mye av de metodene han lærte i illegalt arbeid under krigen, tok han
med seg - som en bevisst eller ubevisst ballast - inn i etterkrigstidens politiske virkelighet?»
Fra Boken GROGATE
Kommentar:
KGB Agent Jens C Hauge skal man snakke ned. Noe værre udyr skal man lete lenge etter.
Intet av det som har skjedd i "den gården" har noe som helst med Norge mitt Norge å gjøre, tvert om en landsforræder og sviker!
Hvor mange liv har han på samvittigheten?