Etter flere måneders forgjeves leting, må vi mobilisere flere i søket: Arbeiderpartiet er forsvunnet. Vi har lett på alle de mest sannsynlige stedene – på Stortinget, i nyhetssendingene, i pressen, i kommunene og på asylmottakene, men partiet er søkk borte. Det forsvant noen uker før jul og siden har ingen sett det.
Stått i stormen og bygd landet
Her er noen kjennetegn for deg som vil bistå i leteaksjonen: Partiet har i flere generasjoner tatt kampen, stått i stormen og bygd landet. Det ble sist sett i lånte klær, men blir vanligvis gjenkjent som solidarisk, langsiktig og tolerant. Kan nå være iført blå frakk, brune bukser og bakglatte sko.
Hvor er dere, gutter og jenter? Jonas Gahr Støre, Raymond Johansen, Trond Giske, Hadja Tajik, Helga Pedersen? Skjønner dere ikke at vi er engstelige for hva som kan ha tilstøtt dere?
Nasjonen trenger å se og høre dere nå, mer enn kanskje noen gang før siden krigen. For det blåser kalde vinder rundt hushjørnene i de tusen hjem. FN, Kirken, Fagbevegelsen, embetsverket, Amnesty, Barneombudet og hundretusenvis av vanlige folk er dypt urolig. Vi protesterer og argumenter, blir lei oss og forbannet. Men akkurat nå er «savn» trolig den sterkeste følelsen i oss.
Vi savner ledere som ikke gjemmer seg i krokene, men tar verdikampen på alle arenaer
Vi savner ledere som ikke gjemmer seg i krokene, men tar verdikampen på alle arenaer. Som ikke sitter musestille og aksepterer at et regjeringsparti vil sperre folk inne, aldri gi flyktninger varig opphold og kutter i både i lommepenger og språkopplæring. I hovedstaden foreslår de at vi ikke skal bosette én asylsøker, og ikke lære dem norsk!
Hører dere ikke?
Vi blir desperate av all forakten, frykten og fordømmelsen som ikke lenger bare lever i mørke hull, men løftes frem, står triumferende i rampelyset og gir legitimitet til hatet. Ser ikke dere også dette? Hører dere ikke? Eller – gud forby – bryr dere dere ikke?
De ville mobilisert det beste i folket og stått opp mot fryktens fyrster og hatets håndlangere
Vi frykter at noe kan ha tilstøtt dere. Er dere blitt kidnappet av politiske rådgivere som sier at det er klokest å holde kjeft? Eller av meningsmålere som melder at folket er splitte, og at det er taktisk lurt å gjemme seg?
Gjenreise respekten
Men nei, noe sånt ville dere aldri funnet dere i. Ikke dere, som har en arv å føre videre – fra Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli, Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg. Dere vet hva disse ville gjort i en situasjon som i dag? De ville stått opp og satt skapet på plass, ville de! De ville vært i studioene, i debattene, på gatene og på arbeidsplassene og slått tilbake, slik bare ett parti kan slå tilbake: Deres parti. Vårt parti.
Det passer så utrolig dårlig at dere er borte akkurat nå
De ville gjenreist respekten for myndighetene, vist solidaritet med de svake, mobilisert det beste i folket og stått opp mot fryktens fyrster og hatets håndlangere.
Det passer så utrolig dårlig at dere er borte akkurat nå, for vi vet hva som bor i dere. Vi vet hvilken kraft dere har når dere tør og vil. Og vi lover å stille oss ved siden av og bak dere.
Så kjære deg som leser dette: Hjelp oss å holde utkikk! Hold øyne og ører åpne! Er vi mange nok som leter, kommer vi til å finne dem.
Norulvs skarpe kommentar til APs fraværende etter 22. juli:
Norulv Øvrebotten •
Av mange grunner. Det skyldes først og fremst at mange mener at saken ikke på noen måter er oppklart, og at mediene heller ikke har bidratt til å opplyse forholdene.Elefanten i rommet i norsk politikk er 22. juli 2011, og denne hendelsen er blitt tabu.
Arbeiderpartiet er nærmest paralysert av hendelsen etter hvert som folk innser at de ikke har fått sannheten om terroren i Norge. Altfor mange viktige forhold i norsk politikk og samfunnsliv holdes skjult, og pressen må ta sin del av ansvaret for det når journalistikken ikke er kritisk nok.
Det gjelder også innvandringen, som for folk flest er vanskelig å se at politikerne er i nærheten av å ha kontroll over, eller mestre på noen som helst slags måte. Så tilliten til de styrende i Oslo faller for hver dag som går, og det er ikke noe som bare rammer Arbeiderpartiet, men samtlige partier. Politikerne våre går og gjemmer seg når ting blir vanskelige, er hovedinntrykket.
