Aps "selvmord" og krampelatter

Det AP har vært mest opptatt av, jo å innføre fandens prinsipper, les USSROMA i Norge. Jesuittparagrafen som var satt inn som en stopper i Norges Grunnlov, ble fjernet av forræderne i 1956. AP har ansvaret for ødeleggelsen av nasjonen, siden- både før og etter 2. verdenskrig.

Aps "selvmord" og krampelatter

UNREAD_POST BmOnline » Tor Mar 12, 2009 11:03 pm

Jeg hørte M Kolberg på nyhetene og jeg fikk krampelatter. TENK. AP som selv har stått i bresjen for mord og drap på nordmenn i over 30 år skal nå vise seg å gjøre grep?

Du kan virkelig lure på om de går på stoff hele gjengen i AP? Det er for sent å ta frem brannslangen når hele kåken e svidd av Kolberg! Dette er den verste valgflesk panikken jeg har sett i et APe-fjes noensinne.

Husk en ting, jeg gråter når AP-kattene forsvinner ut av politikken, men det er gledestårer!



BmOnline
ps:
Jeg sørger over alle nordmenn som er blitt drept pga AP sin hensynsløse innvandringspolitikk.

http://bmonline.no/htm/innva.htm
Brukerens avatar
BmOnline
Admin
 
Innlegg: 2597
Registrert: Ons Nov 05, 2008 2:44 pm
Bosted: Norge, som kunne vært det vakreste sted på jord
Norsk er best: 0

Re: Aps "selvmord" og krampelatter

UNREAD_POST BmOnline » Ons Mar 21, 2012 12:19 pm

Her er hva som foregår inne i AP:

http://debatt.sa.no/-/bulletin/show/717 ... en?ref=mst


Her kommer noe av kreftsykdommen i AP- vanlige folk for ørene, dvs STEM ikke AP mer!
Brukerens avatar
BmOnline
Admin
 
Innlegg: 2597
Registrert: Ons Nov 05, 2008 2:44 pm
Bosted: Norge, som kunne vært det vakreste sted på jord
Norsk er best: 0

Re: Aps "selvmord" og krampelatter

UNREAD_POST BmOnline » Man Apr 02, 2012 2:50 pm

BmOnline skrev:Her er hva som foregår inne i AP:

http://debatt.sa.no/-/bulletin/show/717 ... en?ref=mst


Her kommer noe av kreftsykdommen i AP vanlige folk for ørene, dvs STEM ikke AP mer!



Arbeiderpartiet, marx-slitasje og ideologisk krise (2)
Publisert 30. januar - 3657 visninger Innlegg

Arbeiderpartiet har vist til de harde 30-åra i mange 1. mai-taler. Etter krigen ledet partiet gjenoppbyggingen, og det blir heller ikke glemt i taler og foredrag landet over. Så kom olje-eventyret i 1972, og reddet partiet fram mot et tusenårrskifte.

Nå skal det også i Arbeiderpartiet handle om økonomisk politikk, bedriftsøkonomi, sosialøkonomi og en makroøkonomi med ideologi, analyse-kapasiteter og ikke minst visjoner som peker langt inn i fremtiden, sammen med en holdbar politikk som spesielt og generelt skal tåle prøven med nye og uforutsigbare tider. Nå knaker Arbeiderpartiet i sammenføyningene, og det synes først og fremst å være på det ideologiske feltet partiet vil streve mest. Partiet må rett og slett ta verdivalg som bryter mot gammel og forslitt marxisme som ligger i roten av partiet.


Nå strever Arbeiderpartiet fælt med å forsnye seg. Den forslitte ideologien henger igjen, selv om bedriftsøkomiske modeller flagges utad, ligger det marxistiske, sosialøkonomiske rammeverket som et morkent stakitt i bunnen og opp etter veggene. I det partiet også går løs på folkekirken og Kristen-Norge blir ideologien utfordret umiddelbart. Og strever med tilsvar. Arbeiderpartiet blir tvunget til å fortelle hvor man nå vil med gamle Norge? Og blir svar skyldig. Dette blir veldig kostbart politisk, og jeg tviler sterkt på om partiet består denne prøven.

Selv om multikultur-doktriner og hensynet til nye landsmenn etter hvert kjøres opp som svulstig retorikk og brekkstang mot en raskt voksende antall kritikere, foran et ideologisk ladet, regjeringsoppnevnt religionsutvalg, under Sturla Stålsett, kulturministeren og Human-Etisk forbund – så vil skuta svikte. Fornyelsen som skulle komme med en ny generalsjon Arbeiderparti-velgere kom aldri, og nå tvinges partiet inn mot sine røtter. Røtter som har morknet i møte med anvendt politikk i en rekke land. La oss se på livbøyene som berget partiet frem mot tusenårsskiftet.

Først et tilbakeblikk på Arbeiderpartiets store redningsplanke i nyere tid, nærmere bestemt begivenheter som skjøt fart fra Stavanger: Arve Johnsen (Ap), den nyansatte Statoil-sjefen, kunne på sin retur til Oslo ,via Sola flyplass, såvidt skimte lys fra hus og gårdsbruk ned mot Hafrsfjord, der Harald Hårfagre utkjempet sitt avgjørende slag i bestrebelsene på å samle Norge. Stedet er følgelig ikke uten sterk symbolikk, og den nyansatte Statoil-lederen kunne ikke unngå å nevne Hafrsfjord i innledningen av sin biografi. Arve Johnsen (Ap) kjørte mot Sola flyplass etter det første styremøte i Statoil, og så altså nedover mot Hafrsfjord. Året var 1972, et nytt kapittel i Norge og Arbeiderpartiet var innledet, og nå satt Johnsen i baksetet i drosjen med utsikt ut i venstre vindu. I framsetet satt en mann med bedre utsikt.
Og Jens Chr. Hauge satt i framsetet av drosjen på vei ut til flyplassen, etter Staoil-etableringen i Stavanger. Det skulle bare mangle. Den unge og energiske mannen hadde ledet Milorg. fra England under krigen, og var en sjefstalent av de sjeldne. Hauge var fortsatt bare 30 år i 1945, med raske og sterke synspunkter, først som sekretær for Einar Gerhardsen i den noe kaotiske gjennombyggingstiden umiddelbart etter krigen, senere som forsvarsminister.

Men det var altså desember 1972 at olje-eventyret begynte, og ble institusjonalisert i Stavanger under statens og Arbeiderpartiets merke helt samtidig, mindre enn to måneder etter EF-nederlaget for Arbeiderpaertiets ledelse, nå med Trygve Bratteli i spissen. Til tross for en EF-avstemning som splittet Norge på tvers av partigrenser økte Arbeiderpartiet sin makt. Olje-eventyret overgikk alt innen norsk næringsvirksomhet, og partimakten økte i takt med stadig nye oljefunn ut over i 1970-årene. Til tross for betydelig fremgang for partiet kunne den trauste hedmarkingen Oddvar Nordli gå på som statsminister fra Arbeiderpartiet også etter valget i 1977. Nå følte partiet på en ny optimisme, samtidig som Kristelig Folkeparti brukte opp mye energi på å diskutere internt om man skulle bidra til å demme opp for den nye høyrebølgen. I 1979 ble Erik Brofoss funnet død i Kongsberg-skogen, i forkant av Arbeiderpartiets landsmøte. Han var hovedarkitekten for den økonomiske gjenreisnings- og utbyggingspolitikken etter andre verdenskrig. Og han var marxist med langsiktig, strategisk perspektiv for hvilken vei Norge skulle ta.

I 1978 var 28 000 personer tilknyttet den norske oljeproduksjonen. Selskapet Norsk Olje ble opprettet som nytt distribusjonsselskap. På dette tidspunktet ble Arbeiderpartiet sterkt splittet i en opprivende diskusjon om NATOs dobbeltvedtak om utplassering av atomvåpen i Vest-Europa, som svar på en omfattende utplassering av Sovjet-russiske atomraketter i Øst-Europa.

Famlende sikkerhetspolitikk

Den omfattende utplasseringen av atomraketter på østlig side i Europa påkalte ingen synlig harme og reaksjoner i Arbeiderpartiet og dets atomfraksjoner i 1970 og 1980-årene. Atomraketter lå etterhvert også stablet i høyden på Kola, like ved norskegrensen, uten at det heller gjorde synlige utslag hos dem som bruke så mye av sin tid på å advare og moralisere mot farene knyttet til vestlige atomvåpen. Den fraksjonen i Arbeiderpartiet som kjørte oppløpet mot NATO var ideologiske kannestøpere for AUF’erne som skulle ta over roret i Arbeiderpartiet gjennom 1980-årene.
I 1980 kom boken «Atomvåpen og usikkerhetspolitikk», med Thorbjørn Jagland og Arne Treholt som to av fire redaktører. Akkurat denne perioden er uhyre interessant med tanke på funn som er gjort i KGB-arkiv og i Stasi-arkiv, samt i Mitrokhin-arkivet i Storbritannia.

Med Berge Furre på flanken

Også Berge Furres hyppige kontakt med KGB-offiseren Stanislav Tsjebotok kan problematiseres ut fra det som mer og mer identifiseres som en Moskva-initiert kampanje mot NATO fra og med 1979. Sammen med Ingolf Håkon Teigene (SV og NRK Dagsrevyen) skrev Berge Furre boken “Forsvar for fred” som kom ut Pax forlag i 1983, etter en treårig research-periode rettet mot detajer i NATOs signal- og elektroniske varslingssystemer. Altså inn i den perioden da Berge Furre fikk usedvalig sterk trang til å møte KGB-offiseren Stanislav Tsjebotok i Gennadij Titovs team (Titov var Arne Treholts føringsoffiser). Ekstra problematisk blir den såkalte listesaken (1977-79) i dette perspektivet, hvor SV-personell og andre helt systematisk samlet data om ansatte i norsk sikkerhetstjeneste, om deres personalia, bosted, slektninger og annet. Etter hvert hadde det blitt samlet navn på 600 enkeltpersoner! Etter dette kom en epoke hvor blant annet nevnte KGB-offiser Stanislav Tsjebotok samarbeidet med Berge Furre; samtidig som Tsjebotoks sjef, KGBs Gennadi Titov var føringsoffiser for blant andre Arne Treholt. (Dette er delvis omtalt i norsk presse tidligere).


Thorbjørn Jagland hadde heller ingen problemer med å møte KGB-offiserer i denne perioden. Jagland hadde allerede reist på hemmelige møter i Beirut, gjennom “Oslo-kanalen” , fra 1979. Reiulf Steen fulgte opp med reiser til Tunis noe senere. I 1982 dalte Terje Røed Larsen ned som første leder i LOs forskningsorganisasjon, FAFO, hvorfra han øyeblikkelig begynte å utvide kanaler til PLO. Andre en meg kommer til å sette spørsmålstegn ved mulig koblinger til Moskva i denne følsomme prosessen: PLO var behørig dunket ut av Beirut, og sitt hovedkvafrter i Sabra og Chatilla i 1982. Offisielt het det at lederne i Kreml nå ville satse på Syria,også i forhold til Libanon. Avhopperen Oleg Gordievski konstaterte at man internt i KGB nå over en periode sluttet å kalle PLOs leder «Kamerat Arafat». Det kom med andre ord til en russisk krise i forhold til Arafat. En krise sentrale aktører i Arbeiderpartiet snart bidro til å dempe. Om KGBs sterke koloni i Oslo var helt eller delvis inne i dette bakkanal-landskapet, se det gjenstår å se. Dokumentasjonene er fortsatt ikke tilstrekkelige. Indikasjonene er der: I følge KGBs daværende leder for Skandinavia-avdelingen i KGB, avhopperen Oleg Gordievski, var forbindelsen med KGB i Beirut entydig nok, blant annet for Thorbjørn Jagland og Terje Røed Larsen. Siden Arne Treholt og Einar Førde var en vesentlig del av det utenrikspolitiske og sikkerhetspolitiske apparatet i Arbeiderpartiet står det ikke til å nekte at vi her har langt flere spørsmål enn svar. Det er en reell tvil om partitoppenes integritet i den innledende fasen der arkitektene bak “Oslo-kanalen” bygde sitt nettverk, til Beirut og Tunis. I forlengelsen av dette vil det oppstå nye spørsmål i det strategi og tematikk endelig kom på bordet.


Gro Harlem Brundtland kom inn som et underlig mellomspill ut over i 1980-årene. Igjen har vi en myteomspunnet person i Arbeiderpartiets midte, hvor vi helt systematisk blir avskåret fra kritiske og historiske analyser i ettertid! Denne mangelen, eller vegringen, for å analysere Arbeiderpartiet og deres koryfeer fra midten av 1970-tallet til 1990-årene er mer enn påfallende. Gro Harlem Brundtland er vel ikke hellig? Hun ble angivelig satt inn som ny leder i Arbeiderpartiet, til forkleinelse for Oddvar Nordli og ikke minst Reiulf Steen, etter et angivelig ad hoc-møte hjemme i stua hos Rolf Hansen på Kløfta ved inngangen til 1980-årene. Denne historien er enda ikke skrevet. Rolf Hansen var i sin tid rekruttert inn i Arbeiderpartiet som gammel omgangsvenn av Einar Gerhardsens kone, Werna. Sistnevnte med usedvalig stor sans for russere, enten de nå var KGB-menn eller ikke.

Arbeiderpartiets olje-surf til tross, i sluttfasen av 1970-årene fikk Erling Nordvik i Høyre grep på velgerne, særlig foran Stortingsvalget, og Høyre hadde jevn fremgang ut over i 1980-årene. Men partiet led sterkt under at partiprofilene Jan P. Syse, Erling Nordvik og Rolf Presthus alle døde ung, og i rask rekkefølge. Alt hang lenge på en Kåre Willoch som ikke hadde den brede, folkelige appell. Det lå med andre ord ingen kontinuitet over Høyre, som kunne sikre tilgangen på velgere. Og Kåre Willoch har ødelagt mye for seg selv etter å ha brukt opp nesten alt krutt som pensjonist på å kritisere Israel, så avstumpet, intenst og til dels patetisk at det i perioder klart har tangert grensen til ren anti-semittisme. Denne mannen hater virkelig Israel, og det virker veldig kontrastfylt og lite rasjonelt, sett i forhold til den vidd nøyaktig samme politiker oppviste gjennom 1980-årene. Ikke minst i underholdende TV-debatter med Gro Harlem Brundtland.

Klart for jubileum i Statoil

Tilbake til Statoil og Arbeiderpartiet: Vi kommer garantert til å se nok en generasjon Arbeiderparti-topper på rekke og rad sole seg i jubileumsglansen ved innledningen til valgkampen i 2013, altså i adventen i år. Statoil befinner seg nemlig fortsatt midt i skrytealbumet til Arbeiderpartiet, på linje med en rekke andre store, statlige prosjekter i etterkrigstiden. Partiet støtter seg på en usedvanlig lojal presse, og et statsprosjekt kalt Norsk Rikskringkasting (NRK), nå med mer enn 3500 ansatte.

Felles for alle store statsprosjekt er at det knapt finnes en kritisk, uhildet gjennomgang av det hele, og at det meste bærer preg av stivbente stalige og økonomiske modeller for bedrifts- og konsernutvikling. En skulle tro selv forsvaret ble rammet av slike oppstyltede fundamenter, som jo virker handlingslammende i møte med en ny tid.
Men selvfølgelig, et nytt kapittel i Norgeshistorien ble innledet i Stavanger i desember 1972. Det kunne ha begynt flere år tidligere, etter gjentatte henvendelser fra utlandet om å iverksette prøveboring på norsk sokkel. Men slike ting er det få eller ingen som reflekterer over. Fram til 1970-årene hadde Arbeiderpartiet surfet godt på den kjensgjerning at partiet bygde landet opp etter krigen. Det var vel knapt en viktig politisk tale uten at de harde, arbeidsledige 30-åra ble tatt med, for riktig å legge trykk og patos bak gjenoppbyggings-metaforer. Etter krakket ved inngangen til 1930-årene kom en økonomisk oppsving som slett ikke bare skyldes Arbeiderpartiets økonomiske presisjon, men dette er heller ikke særlig tilgjengelig historikk for nordmenn flest. I historiebøkene er og blir det Arbeiderpartiet som bygde opp Norge, men det kan selvsagt også si noe om det hegemoni som ligger i marxistisk historieskriving og tilhørende forfatterskap.

Akkurat det å bygge opp landet hadde mange andre politiske partier klart også, men det var Arbeiderpartiet som satt med makten og følgelig høstet æren. Og partiet satt fortsatt ved makten da Norge sa nei til EF i 1972, og fikk en venstredreiding – kanskje mest fordi venstresiden forstod å utnytte stemningsbølgen, om enn i et noe for optimistisk håp om at bølgen også skulle skape ytterligere distanse til USA og det forhatte NATO. Thorbjørn Jagland, Einar Førde, Arne Treholt, Thorbjørn Berntsen, Reiulf Steen og etterhvert Jens Stoltenberg tilhørte de mest innbitte NATO-motstanderne, og bygde seg opp gradvis gjennom et stadig bedre utviklet media-nettverk. Tidligere hadde Thorvald Stoltenberg tilhørt venstresiden mer entydig, men han var først mest orientert og mobilisert ideologisk og politisk for Moskva-støttede marxistiske frigjøringsbevegelser i Afrika og Midtøsten, etter 1967. Det var i første rekke KGB-offiseren Vasili Toropov som ivaretok den jevnlige kontakten med Stoltenberg senior i en dekkleilighet ved gamle Fornebu flyplass (Martin Linges vei) gjennom 1960-årene, til ut på 70-tallet. Stoltenberg hadde et like nært som naivt forhold til KGB. Dette som en farlig og tung arv fra Einar Gerhardsen og hans kone Werna.


Stadig omgitt av KGB

Thorvald Stoltenbergs KGB-kontakt, Vasili Toropov, tilhørte Viktor Grusjkos team i Oslo. Grusjko ble selv general i KGB og nestsjef i KGBs utelandsetterretning etter sin tjeneste i Oslo. Som en av fire KGB-generaler med særlig bratt karrierestige etter tjenste i Oslo. Grusjko er den tette, kortvokste mannen som sees på ovenstående bilde med Werna Gerhardsen og flere KGB-offiserer. Til høyre i bildet, men ansiktet vendt hitover, sees den høye og sjarmerende KGB-offiseren Jevgeni Beljakov, som var Werna Gerhardsens nære venn i mange år. Han (Beljakov) møtte Werna Gerhardsen under hennes besøk i Moskva i 1954. Beljakov befant seg året etter i KGB-teamet i Oslo, sammen med nevnte Viktor Grusjko. KGB flyttet like gjerne inn i en leilighet i Sofienberggate 55, for å kunne pleie den nære og til dels intime kontakten med familien Gerhardsen i flere år. Familien Gerhardsen bodde i nr. 61 i samme gate. KGB-mannen Vasili Toropov, som ble Thorvald Stoltenbergs venn og følgesvenn fra 1966, arbeidet først i teamet til Grusjko, da kontakten med Stoltenberg først ble innledet, gradvis gjennom 1966. Kontakten ble stort sett opprettholdt gjennom Stoltenbergs år i utenriksdepartementet, forsvarsdepartementet og handelsdepartementet.


Dype spor i arkivene


Det ligger også en vond bunke hissig korrespondanse i en solid mappe i overvåkningspolitiets arkiv i Oslo, som viser at Thorvald Stoltenberg tidvis ikke nølte med å slå tilbake mot sine overvåkere gjennom 1970-årene – etter at han hadde fått flere varsler og advarsler fra norsk side. Men Stoltenberg hadde åpenbart ryggdekning i eget parti. I ettertid er det vanskelig og nesten umulig å komme til annen slutning enn at Stoltenberg senior hadde store problemer med grenseoppgangen til KGB i alt for mange år. Selv om at han oppgir å være god venn med en av de tidligere lederne i den militære etterretningstjenesten, henger det igjen langt flere spørsmål enn svar rundt Stoltenbergs østkontakter.

Når vi så legger til Thorbjørn Jagland, Einar Førde, Arne Treholt og Reiulf Steen - er det bildet som tegner seg lite egnet i noe skrytealbum, ikke for norsk etterkrigspolitikk og slett ikke for Arbeiderpartiets integritet. KGB-avhoppere som Vladislav Butkov og Oleg Gordievski har avgitt fyldige rapporter om Arbeiderpartiets sentrale politikere, matchet mot deres kodenavn i KGB. Kritisk sett, det blinker illrødt for alle jeg her har nevnt. Men nå burde de sentrale aktørene oppe i dette ta den tiden som er nødvendig og heller selv fortelle hvorledes landskapet egentlig var satt sammen rundt dem i deres jevlige omgang med KGB. Om ikke annet så for ikke å overlate dette til utenforstående som lett kan komme til å bli svært kritiske i sin tilnærming; altså ut fra foreliggende data fra arkivene.

Det er nemlig ikke gitt at Arbeiderpartiet kommer til å kunne holde på disse hemmeligheten internt noe særlig lenger nå. Jeg viser til arkiver i Berlin, Storbritannia, og deler av KGB- og Stasi-arkiv også i USA. Det kan stadig virke som om den ideologiske, marxistiske ballasten i partiet uavlatelig skaper for diffuse grenser i møte med totalitære krefter. Partiets møte med nazismen som fenomen gjennom 1930-årene er skremmende lesning om naivitet og unnfallenhet, helt til krigsutbruddet, og enda litt til. Igjen var det naiviteten som råder grunnen. En skjønte ikke alvoret.
Da oljen reddet Arbeiderpartiet

Arbeiderpartiet strevde fælt med forholdet til Europa, med store interne brytninger også i 1972. I Norge var spørsmålet nokså primitivt, «ja» eller «nei» til EF eller senere EU, en farlig snever disputt, på bekostning av landets fremtidige forhold til Europa som sådan.

Men 5. november 1972 var altså tidspunktet for det første styremøte i den Den norske stats oljeselskap, som likevel skulle bygge bro til Europa, først ut fra det som skulle komme til å bli oljebyen Stavanger. Kontorene var enda ikke innredet, og forsamlingen måtte ta til takke med lapskaus på papptallerkener, i en leilighet i Langårdsveien som var Statoils første residens. Arbeiderpartiet satt fortsatt med makten etter en EF-kampanje som normalt skulle sendt partiet ut i kulden. Men en rørete og splittet opposisjon klarte ikke å utnytte den til dels dramatiske situasjonen etter EF-striden. Og nå tok Arbeiderpartiet virkelig sats inn i en ny tid, hvor ankermenn som Jens Chr. Hauge fortsatt hang med på den absolutte innside, som operatør. Trygve Brattlie kom nå inn som statsminister i sin andre regjering, med Finn Lied som industriminister. Den politiske makten var overveldende, og skuta krenget ikke særlig, selv etter en opprivende EF-avstemning i 1972, som hadde delt både partier og landet i to. Arne Haugestad, Einar Førde og Arne Treholt måtte alle bite i det sure eplet, da deres opptur ikke var selvsagt etter EF-nederlaget. Det lå hele tiden en liten blokk inne i Arbeiderpartiet som bremset anti-demokratiske krefter, som med støtte fra Moskva slanget seg inn mot toppverv i Arbeiderpartiet. Blant dem var den mangeårige LO-lederen, Konrad Nordahl, Haakon Lie, Jens Chr. Hauge og Hallvard Lange. De lykkes stadig med å punktere ambisjonene til partiets NATO-motstandere. Vi skal altså ikke glemme at det faktisk ligger en demokratisk side i Arbeiderpartiet, og det skulle vi kreditert partiet den dag i dag, om det ikke hadde vært for at venstresiden i partiet igjen har entret partikontorene i toppetasjene og ikke minst i fagbevegelsen.


En arbeider i sovepose!


Arbeider-metaforene har alltid vært som en mantra i Arbeiderpartiet, hvor antallet arbeidere i ledelsen glimrer med sitt fravær. Vi må tilbake til olje-eventyret litt til, for å illustrere dette med arbeider-sjargongen: Arve Johnsen hadde sin første dag i det nyopprede statlige oljeselskapet i Stavanger, 1. desember, 1972. Han kom med et Braathen-fly fra Fornebu på morgenkvisten. «Etter endt arbeidsdag gikk jeg en tur på byen for å kjøpe meg en sovepose. Jeg hadde bestemt meg for å spare selskapet for alle unødige utlegg og ville derfor ikke bo på hotell». Dette skriver Arve Johnsen i sine memoarer, Statoil-år – Utfordringen. Dette med soveposen var formodentlig alvorlig ment. Johsen var i Stavanger i fire netter, fra 1. desember. Og er man en arbeider så var man vel en arbeider, med solidariteten i behold, selv dypt nede i soveposen? Det gjaldt å spare Staten for ekstra utlegg til hotell, må vite. På den annen side, i den romstore leiligheten som var innredet til midlertidige kontorer i Lagårsveien 80 i Stavanger var det flere soverom. Arve Johnsen lå på flatseng, og stilte klokka på vekking kl. 0600, i følge seg selv. Et annet sted i sine memoarer skriver den samme Arvid Johsen: “En av peisene i Landgårds vei 80 inneholdt bunker av søknader da jeg kom. Det viste seg å være 475 uåpnede brev – og flere kom etter hvert.” I løpet av knappe fire dager, mellom 1. og 4. desember, skulle Arve Johnsen gå gjennom denne formidable brevbunken. Her får vi også med oss at det var mer enn en peis i leiligheten i Landgårds vei. Komforten var med andre ord ikke langt unna. Johnsen skriver videre at han har «grovsortert» søknadene og sorterte ut en liste før det nye styret i Statoil, med Jens Chr. Hauge i spissen, ankom på kvelden 4. desember. Siden Statoil først var på plass med romstor leilighet med flere peiser og soverom, samt et sentralbord som Arve Johnsen selv måtte betjene de første dagene, så var nedturen knyttet til det å kjøpe sovepose nødvendigvis ikke så økonomisk motivert. Men framtvunget av harde realiteter som avkrevde hardt papirarbeid over tre døgn.

Mitt poeng med å dvele litt ved dette, rundt et poeng eksemplifisert og symbolisert med den folkelige soveposen til Statoil-direktør Arve Johsen, er at det tilsynelatende ikke finnes en journalist i landet som har sett seg i stand til å ettprøve denne perioden i norsk politikk mer kritisk. Det er helt utrolig, selv der arbeider-metaforene ligger og varmer seg i en sovepose! Som jeg har vært inne på, Arbeiderpartiet hadde ikke hatt så mye makt siden de første etterkrigsårene, og surfet følgelig voldsomt på den økonomiske oppturen som kom med oljeutvinningen i Nordsjøen. Et utvinning som i sin helhet var intiert av utenlandske selskaper forøvrig. Statoil var imidlertid totalt avhengig av amerikansk teknologi og knowhow for overhodet å komme i gang. Akkurat dette momentet, sammen med den realitet som knyttet seg til at oljen kom til Norge etter gjentatte påtrykk fra utlandet, er fortrengt i norsk oljehistorie. Nesten like ettertrykkelig som Marshall-hjelpen etter krigen. Nå er det Arbeiderpartiets olje, hvor det med å kle på seg Statoil-hjelmer og la seg avbilde foran kameraene fortsatt er meget populært. De journalistene som blir invitert med på disse eksklusive turene ut i norsk oljeindustri mangler forøvrig verken mat eller drikke, og slipper og overnatte i sovepose. Og hva med den kritiske journalistikken knyttet til det norske olje-eventyret, forbundet med makt, industri- og og partipamper på alle kanter?

Økonomi og industri - med Stalin på slep


Hvor finner vi marxismen oppe i dette? Før vi går nærmere inn på dette: Vi mangler og vi lider under en frittstående kritisk gjennomgang av økonomisk og politisk historie i Norge, som ikke er nesegrus lojal til Staten, og samtidig med nødvendig distanse til Marx og sittende makthavere. Dette gjelder i særdeleshet økonomi/finans- og industrihistorie. Vi har hatt gigantiske statlige opplegg i Mo i Rana, med oversubsidierte jernverk og koksverk helt frem til 1988. På det meste var det 3200 ansatte i jernverket, og hva som var lønnsomheten oppe i dette er vi forskånet fra å vite. De fleste som har analysert dette tilhører selv den marxistiske skole. Så skal det altså ikke være mulig å oppdrive en kritisk gjennomgang av engasjementet, hvor reell økonomi, miljø og sosiale forhold i og rundt det gigantiske jernverksprosjektet blir belyst? Staten er vel nødvendigvis ikke bare synonymt med det gode? Hva med de tusener av beboere i en Rana-regionen som slett ikke bare opplevde statens voldsomme satsing som positiv, i det en rekke bygdesamfunn mistet nødvendig arbeidskraft for å opprettholde livsgrunnlag der folk bodde, mange mil fra verket. Kritisk sett synes det å være Stalins storstilte industriprosjekter og økonomsike femårsplaner i Sovjet-Russland gjennom 1930- og 1940- som dannet mønster også for Rana. Med alle de økonomiske rariteter som fulgte med underveis.

Basert på marxistisk sosialøkonomi


I Oslo var det ut over i 1940- og 1950-årene et signifikant sosialøkonomisk miljø som bygde sine modeller på marxismen og kommunsimen, anført av professor Ragnar Frisch som gikk inn for aktiv konjunturpolitikk, i håp om å øke den totale etterspørsel og produksjon gjennom en økning av statens utgifter. Sagt og skrevet på en annen måte: En sterkt teoretisert planøkonomi, på linje med Russland. I 1945 var det Ragnar Frisch , en solid kommunist,som satte opp hele modellen – standarden – for det norske nasjonalregnskapet. Også hans etterfølger, Leif Johansen, var kommunist. I dette bildet var det nemlig behov for kontinuitet: Planøkonomi forutsetter langsiktighet, og et lojalt embedsverk som lystrer. For Norge gav dette naturligvis en noe spesiell økonomisk planlegging og tilnærming til verden utenfor landet. En fikk dannet et mønster for statlige føringer bla. i forhold til norsk industri som raskt stivnet inn i operasjonelle modeller i embedsverket, knyttet til finans-, handels-/næringsdepartement i etterkrigstiden, og – for lang tid fremover. Her lå det en formidabel definisjonsmakt, normativt og destriptivt, knyttet til hva som var riktig og galt i oppstillingene. Nye ansatte i systemet med nye ideer måtte pent innordne seg under den overordnede og sideordnede ideologien. I dette lå det selvsagt ladede føringer i forhold til prioriteringer og industrisatsing, der statlige investeringer og ikke minst statlig kontroll ble favorisert og stimulert. Gjennom 1980-tallet ble det trykket en rekke lærebøker i bedriftsøkonomi og sosialøkonomi hvor marxistiske metoder fortsatt ble favoriserte. I denne skolen gikk også den sittende statsminister, Jens Stoltenberg, som selv er sosialøkonom.

I en tilfeldig bok jeg åpnet, “Sosialøkonomi 1”, skrevet for studieretning i allmenne fag, av Ytterhus, Elstad og Rostoft – utgitt på Befriftsøkonomenes forlag, er det et sitat av kommunisten Leif Johansen allerede i innledningen: «Sosialøkonomien danner grunnlaget for å forstå og forklare det som skjer i landets økonomi.»

Og tilsvarende som for samfunnsvitenskapene er vi her inne i forklaringsbilder hvor marxismen integreres som den den dominerende oppstilling, et paradigme - med et ideologisk hegemoni som raskt forplantet seg inn på de fleste høyskoler og universitet gjennom 1970- og 1980-årene. Dette selv om marxismen slett ikke eksplisitt er nevnt som bærende idegrunnlag for hele læreverk og læreplaner som sådan. Og dette er en trend vi finner inn i den perioden som kom etter Berlin-murens fall: Man dropper de mest identifiserbare marxistiske frasene, og iverksetter en serie tiltak for å implementere vekst i statens makt, trinnvis under den politiske overflaten. Tidvis kjøres bedriftsøkonomiske modeller opp i det synlige landskapet, der Staten gir slipp på noen av sine prioriteringer. Dette har vi sett bl.a. i forbindelse med omlegginger og nedlegginger i postvesenet. Etter hvert kryper blårussen inn med sine plastmapper i de nest øverste etasjene, og vi får de rene monstre i det krav om økonomisk rasjonalitet og effektivitet legges inn under statens merke. Da er ikke en fødestue ute i distriktene noe verd, eller private fiskemottak på helgelandskysten. Tilsvarende kan vi se på sykehusene, hvor legene sitter og ser på klokken og stirrer inn i flatskjermene under lange lister av personnumre, så mye mer enn de ser sine pasienter i øynene. Midt oppe i dette kommer så krav om innsparinger, og så ender det her som i industrien, i landbruket og i fiskerinæringen. Rett og slett fordi det økonomiske rammeverket er styltet opp på forslitte marxistiske tankesett, at alt blir bra bare Staten for styre mest mulig. Norsk helsevesen er i ferd med å bryte sammen under sin egen elite av byråkrater og politikere. Administrasjonene er så tunge nå at sykehusene risikerer å falle sammen på sin egen tyngde. Det er slett ikke pasientene som er problemet i dette bildet.


Umiddelbart etter at Sovjet-betegnelsen ble koblet fra i Moskva begynte Norge en omfattende nedrustning. Nå hadde vi ingen fiender lenger, så nå kunne det være det samme. Igjen en øredøvende naiv prosess, som snart ble kjørt for full maskin av Arbeiderpartiet på alle plan. Fortsatt mangler vi en eneste kritisk analyse som er tilgjengelig for vanlig folk fra denne prosessen gjennom 1990-årene og langt inn i et nytt årtusen. Det ligger et tykt lag med naivitet også over denne prosessen, ikke minst etter hvert som nordområdene og Barentshavet igjen blir fokusert fra Moskva.
Mange marxister vil bestride at Arbeiderpartiet i dag bygger på marxismen, mest fordi ideologien er tonet ned, og røylagt med det man gjerne vil karakterisere som «statskapitalistiske prosjekter». Hva nå det måtte være, all den tid kapitalismen i stor grad bygger på prinsippet av privat eiendomsrett, også i forhold til produksjonsmidlene.
I dette maskerte marxistiske perspektivet kan vi trolig identifisere årsaker til at alt fra den norske handelsflåten, norsk fiskeripolitikk, industripolitikk og selv forsvaret blir stilt overfor ekstremt stivbente økonomiske modeller og får alvorlige problemer, sammen med en kystbefolkning som opplever at intet lønner seg. Om de så hadde fiskestimene rett utenfor stuedøra. Store fabrikktrålere kom nå inn i fjordene med jevne mellomrom, og sopte havet tomt for fisk for flere måneder fremover. Noen har skapt det inntrykket at dette er kapitalismens kjennetegn. Det er tøv. I første rekke vil en konservativ politiker gå inn for å svekke og desentralisere statens makt. Slik det nå ser ut på bygdene er det behov for radikale reformer for i det hele tatt å kunne holde på folk ut over i landet.

Svulstig statsstyrt industrialisering

Den første politiker som er mulig å identifisere når det gjelder industrialisering av fiske, er fiskeriminister Reidar Carlsen i Einar Gerhardsens andre regjering i 1945. Han gikk inn for store fartøyer, blant annet i ringnotfiske i Lofoten. Her skulle det effektiviseres! Tidligere hadde råfiskloven, som kom under Nygaardsvold-regjeringen i 1937, bidratt til å gjennomregulere prisen på fisk, og dette ble først meget godt mottatt blant slitne kystfiskere som hadde levd med svært store prissvigninger gjennom krisetiden i 1930-årene. Men i fortsettelsen kom en statlig regulering av en hel fiskerinæring som snart fikk preg av ny fokus på statlig storindustri, utbygginger i Sør-Varanger og i Rana. Nå glapp oppmerksomheten mot kystfisket og en sterk kystkultur som har preget Norge gjennom flere tusen år, og som har blitt til en del av landets identitet. Nå var det store statlige industriprosjekter på innlandet som gjaldt, først og fremst. Planøkonomien rådet grunnen, og det dreide seg om bruk av politisk makt fra det statsbærende partiet som egentlig aldri ble utfordret av en samlet politisk opposisjon før ut i 1980-årene. Men det ble med et blaff, før prosjektene kunne fortsette inn i et nytt årtusen, hvor bedriftsøkonomiske tiltak med islett av private oligark-lignende følgesvenner på privat sektor, ble flagget høyt. Underveis glemte folk at det var staten som regulerte det meste, delvis hjulpet av en sann strøm av EU-direktiver, som gjør det europeiske fellesmarkedet – og EØS – avtalen til en karikatur av seg selv. Der det ikke passer å snakke om marxismen viser en gjerne til «globalismen» (Marxismen er globalistisk fra roten av).
Norsk landbruk har over samme periode blitt kilt fast i et villniss, en utilnærmelig statlig subsidiekvern som er i ferd med å gjøre bønder, som overlever økonomisk, til leilendinger.

Landbruk i jevnt forfall

Du kan bruke år av ditt liv på å studere norsk landbruk uten å bli klok på alle overføringer, og konsekvensene av dem. Skal du starte opp nye bruk som bonde i dag, sies det at du må ha minst 140 kyr på bås. Og går du i banken vil du neppe få lån til så mye som de kostbare gummimattene som disse 140 kyrne skal ligge på! Kostandene er enorme, og vi ser utallige samdriftsprosjekter nå går over ende. Norsk landbruk er langt på vei parkert, i et totalt feilslått konsept hvor lille Norge med sine klipper, fjell, kuler og staup skal konkurrere med polakkene, og samtidig være prisgitt mat til bufeet – levert fra Brazil! Fisk som tas opp utenfor norskekysten av fabrikktrålere sendes til Kina til foredling, i et globalistisk perspektiv. Den optimale økonomiske rasjonalitet vil vel komme den dagen da vi brødfør kinesere med norsk fisk. Så går folket i butikkene og kjøper «fiskefingre» fra Frionor. Og der fartøy flyte kan, er vi i ferd med å bli sistemann; under et kostnadsnivå som er høyere enn noe annet sted i verden, kompensert med et mylder av statlige subsidieordninger og rare, ekstraordinære statlige tiltak som gjør hele greia til uhyre uoversiktelige opplegg. Slik risikerer også den norske havbruksnæringen å strande, i et åpent internasjonalt marked der store subsidier ikke tillates.
Men slike fatale feilskjær er det nesten ingen som kan snakke høyt om. Det koster å utfordre dem som sitter på definisjonsmakten, med media-kommisærene på sin side, og sier at alt er såre vel. Vi har en opposinell bedriftsøkonom i Trygve Hegnar, som hopper inn og ut av studioene og minner oss på at det finnes alternative økonomiske oppstillinger, men han er selv så urbanisert at hans uttrykk ikke så lett blir oppfattet og forstått nord for Sinsenkrysset. Ikke minst når Hegnar hogger løs på bøndene, i studio etter studio. Uten at bøndene noen gang blir inviterte for å fortelle at deres manglende lønnssomhet, manglende dynamikk, manglende nytenkning og manglende markedstilpasning først og fremst skyldes statlige ordninger og en maskert marxistisk ideologi i bunnen hvor bøndene snart defineres som «kulakkene» etter Lenins kupp i Russland. Inntil de enkelte samdriftsbruk helt og holdent er å betrakte som en ren statlig underleverandør av landbruksprodukter, om ikke i navnet så i gavnet.
Slik makten nå er plassert og konsolidert i forhold til en skremmende lojalitetskjede i redaksjoner og forlagshus, er det veldig få muligheter for kritiske tilbakeblikk. Ikke en eneste hvitbok er skrevet om etterkrigsårene. Landet lå nede etter krigen, og det kunne egentlig bare gå oppover, og det ville det faktisk ha gjort uten Arbeiderpartiets rigide, planøkonomiske modeller.


Erik Brofoss


En annen fremtrendende representant for effektuering av planøkonomi kom gjennom Erik Brofoss. Han gikk først på som finansminister i Einar Gerhardsens andre regjering, 5. november 1945. Han fortsatte som handelsminister i regjeringen til Oskar Torp i 1951 til 1954. Etter dette var Brofoss leder for direksjonen i Norges Bank, der han befant seg frem til 1970. Brofoss var mannen som introduserte og operasjonaliserte bruk av nasjonalbudsjettet i den videre økonomiske planleggingen, med betydelig vekt på sterk regulering av næringslivet. Det er altså mulig å se marxistiske, planøkonomiske modeller i norsk finans- og næringsvirksomhet. Ikke bare fordi det sitter marxistiske holdninger i hodet på ministrene som kommer og går, men fordi deres rammeplaner i økonomisk politikk er satt av marxister, i et langsiktig perspektiv. I hvor stor grad denne kulturen sitter i veggene i dag, vet vi ikke. Vi har ingen politisk opposisjon som skjeler til prinsippielle diskusjoner og evner å synliggjøre tidligere feilgrep slik at velgere forstår hva det faktisk dreier seg om. Da oljepengene så begynte fosse inn var det allerede rammer og budsjettposter som tegnet ut en mønster for statlige proriteringer, i forhold til seg selv. Det statsbærende partiet, Arbeiderpartiet, har egentlig sittet ved roret jevnt og trutt det meste av etterkrigstiden.

Arbedierpartiet evner ikke å finne seg selv nå, og strever med den ideologiske plattformen. Det svikter i økonomisk politikk, i finanspolitikken (Oljefond vs. pensjonsfond m.m). Den noe overivrige streben etter multikultursalismen, globalismen og den diffuse “dialogen” (stadig ideologisk sett) blir til et sammensurium som rett og slett ikke vil bli forstått innad og utad.

Det er veldig få som vil gi slipp på folkekirken og norsk kulturhistorie for å tekkes Arbeiderpartiets forslitte ideologi og verden der ute helt samtidig, i en fælt oppstyltet fres for å være mest mulig inkluderende i et nytt årtusen. Det politiske ansiktet bak dette er grimete.

Ikke til forkleinelse for våre nye landsmenn og minoritetskulturer og religioner – men landet står seg nok mye bedre på å fremstå som den kulturnasjonen det faktisk er, med de siviliserte humane og kristne verdier som er opparbeidet gjennom mer enn tusen år. Å likestille islam med kristendommen, endatil i grunnloven og under et eget religionsutvalg som bruker multikulturen som politisk våpen mot alt som er av motstandere, det avslører igjen en naivitet som trolig speiler seg i en forslitt marxisme. Her ser vi også at islamismen blir møtt for naivt, blant annet i møte med Midtøsten og politiske fenomener som det totalitære Hamas i Gaza. Tilsvarende også i Oslo-prosessen, der religionene ble undervurdert i et startpunkt.

Det dreier seg kritisk sett om politiske holdninger som rett og slett svikter i møte med sterke ideologiske utfordringer, enten det kommer fra nazister og fascister gjennom 1930- og 1940-årene, kommunister og KGB gjennom tiårene etter krigen, eller i møte med islam, islamisme og ditto multikulturelle utfordringer i 1990-årene og frem til i dag.

Ideologisk krise og sammenbrudd

Det at en ny befolkning på noen prosentandeler gjennom Arbeiderpartiets kvasi-ideologiske famling nå skal tvinge oss til å forandre Grunnloven, reformere hele folkekirken og omforme de mest markante fotavtrykkende i norsk kulturhistorie for å tekkes andre religioner og kulturer, - se dette blir i sum til et konsept Arbeiderpartiet ikke vil mestre. Man blir atter en gang for naiv. Og nå er ikke forslitte marxistiske postulater og grunntekster noe å selge ut lenger. Arbeiderpartiets multikulturelle konsept er forfeilet. Jeg tror Arbeiderpartiets epoke i norsk politikk er over. Partiet vil behøve mange år på å fornye seg på det ideologiske feltet, og selge ut en ideologi som holder vann i møte med de utfordringer Norge, Europa og verden nå står overfor. Norge har vært multikulturelt siden landet fant sin form. Men å kultivere denne multikulturen slik at den blir en ideologisk ladet redskap for å senke kristne veimerker helt til Stiklestad, det blir Arbeiderpartiets siste reis med nåværende ideologiske ballast. De ideologiske slagghaugene inne i partiet er for store og tunge, og krisen er nok allerede en realitet. Ideologiske museumsbestyrere som generalsekretær Raymond Johansen vil ikke lykkes med å holde skuta flytende særlig lenger. Og snart kommer det til å bli synlig tross fasadene som er bygd og vedlikeholdes av lojale medie-nettverk.

29.01.2012

Roy Vega
Brukerens avatar
BmOnline
Admin
 
Innlegg: 2597
Registrert: Ons Nov 05, 2008 2:44 pm
Bosted: Norge, som kunne vært det vakreste sted på jord
Norsk er best: 0

Kraftig fall for Ap i ny måling

UNREAD_POST BmOnline » Ons Apr 04, 2012 7:35 am

Kraftig fall for Ap i ny måling

Endelig skjer det noe hyggelig!

Arbeiderpartiet går tilbake 7,7 prosentpoeng til 28 prosent i en ny meningsmåling som TNS Gallup har gjort for TV 2. Høyre og Fremskrittspartiet er i solid medvind.

Målingen er tatt opp den siste uken før påske, da oppslag om ulike statsråders habilitet ved pengetildelinger preget mediebildet.

– Det kan være en medvirkende årsak til at vi ser en tilbakegang, sier Ap-sekretær Raymond Johansen til TV 2.

Fremskrittspartiet kan notere en framgang på 5,8 prosentpoeng til 18,1 prosent. Høyre går fram med 2,4 prosentpoeng til 30,1 prosent, og er landets største parti i målingen.

Dersom meningsmålingen hadde vært valgresultat, ville Høyre og Fremskrittspartiet bare vært ett mandat unna flertall på Stortinget.

For de øvrige partiene er det så å si status quo, sammenlignet med TV 2s Gallup-måling for februar.

http://www.abcnyheter.no/nyheter/2012/0 ... -ny-maling
Brukerens avatar
BmOnline
Admin
 
Innlegg: 2597
Registrert: Ons Nov 05, 2008 2:44 pm
Bosted: Norge, som kunne vært det vakreste sted på jord
Norsk er best: 0

Lurt til medlemskap i AUF

UNREAD_POST BmOnline » Man Mar 18, 2013 12:35 pm

Ja, metodene hos AUF er veldig lik de som SOS Rasisme brukte for å verve 10- 12- åringer på 90-tallet.

Eskil Pedersen, leder i AUF var ikke enig i at det er slik man skal gå frem?

AUF_01.gif
Joda, sosialistenes metoder er forskjellig for å lure godtfolk. Husk, ta ikke i dem med ildtang!
Brukerens avatar
BmOnline
Admin
 
Innlegg: 2597
Registrert: Ons Nov 05, 2008 2:44 pm
Bosted: Norge, som kunne vært det vakreste sted på jord
Norsk er best: 0

SOS RASISME, en gjeng kjeltringer.

UNREAD_POST BmOnline » Lør Feb 07, 2015 1:30 pm

SOS RASISME, en gjeng kjeltringer.
Staten får tilbake 0,- av 6 808 348 kroner etter rekordjuks

(Dagbladet): Staten ligger an til å få 0,- kroner igjen av de 6,8 millionene de krever tilbakebetalt fra konkursboet til SOS Rasisme.

Det skriver bostyrer Jens Otto Haugland i en innberetning til Haugaland tingrett.

Mellom 2005 og 2010 opplyste SOS Rasisme å ha rundt 40 000 medlemmer og fikk nærmere 10 millioner kroner i årlig støtte fra staten, kommuner, støtteordninger og private givere. Organisasjonen er nå konkurs og dømt for medlemsjuks. Politiet har startet etterforskning for bedrageri.

Krever over 20 millioner
Etter at Dagbladet i 2010 avslørte omfattende medlemsjuks i organisasjonen gikk Landsrådet for Norges- og Ungdomsorganisasjoner (LNU) til sak mot SOS Rasisme og vant i to rettsinstanser. De krever nå tilbakebetalt 13,6 millioner kroner fra konkursboet.

Fordi LNU i 2011 vant et søksmål i Haugaland tingrett og tok utleggspant i SOS Rasismes verdier for å sikre kravet, kan de de regne med å få mellom seks og sju millioner kroner etter at eiendommer og andre verdier er solgt, opplyser advokat Haugland til Dagbladet.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) gikk ikke til søksmål før våren 2012 og saken kom for retten i fjor høst. BLD krevde tilbakebetalt 6,8 millioner kroner etter medlemsjuks som gjaldt innrapportering av over 30 000 ekte og falske navn over flere år.

- Taper penger
Selv om de vant i retten i får ikke BLD en eneste krone av konkursboet.

- Sånn er det med konkurser. De fleste taper alle pengene. Her er verdiene pantsatt til fordel for LNU, og andre kreditorer vil ikke få pengene sine før verdiene overstiger kravet. Det gjør det ikke her, sier bostyrer Haugland til Dagbladet.

13 kreditorer
Utover staten og LNU har 11 andre kreditorer har meldt krav til boet. Blant dem er kraftselskaper, Posten, flere kreditorfirmaer, et mobiltelefonselskap og Haugesund kemnerkontor. Kravene er totalt på 21 millioner kroner.

Store pengesummer er fremdeles på avveie etter at sentrale og lokale tillitsvalgte tømte organisasjonens kontoer for flere hundre tusen kroner i 2011.

• Les også: Intern epost: «ALLE bankkonti må tømmes så raskt som mulig, det bør tas ut i kontanter.»

Utover LNU vil ingen, heller ikke staten, få noe av boet. «Kreditorer uten pantesikkerhet har ikke utsikt til å få noen dekning», står det i brevet fra bostyreren til kreditorene.

I liknende konkurssaker har staten og andre kreditorer valgt å kreve tilbake noen av de tapte pengene ved ved å gå til individuelle søksmål mot styremedlemmer eller ved å be politiet rette et erstatningskrav i straffesaken mot organisasjonen og dens tillitsvalgte, som er ventet til høsten.

«Drev antirasistisk arbeid og medlemsjuks» Kommentar BmO: De drev heller med rasistisk arbeid, og det er sannheten.
I innberetningen beskriver bostyrer Haugland SOS Rasisme aktiviteter som «antirasistisk arbeid og medlemsjuks». I tillegg kjøpte SOS Rasisme eiendom for pengene de fikk til å drive antirasistisk arbeid.

De fleste verdiene i konkursboet kommer nettopp fra eiendomsselskapet Aktivisteiendom AS.

Selskapet eide i sin tid fast eiendom i form av tre næringsseksjoner, én i Bergen, én i Trondheim og én i Oslo. Eiendommene i Bergen og Trondheim ble solgt før Aktivisteiendom og SOS Rasisme ble slått konkurs. Dermed er det bare næringseiendommen i Oslo som kan brukes til å dekke kravene.

«Seksjonen i Oslo vil snarlig bli solgt, og kan innbringe nettobeløp størrelsesorden kr. 6-9 millioner», skriver Haugland.


http://www.dagbladet.no/2013/06/28/nyhe ... /27920113/
Brukerens avatar
BmOnline
Admin
 
Innlegg: 2597
Registrert: Ons Nov 05, 2008 2:44 pm
Bosted: Norge, som kunne vært det vakreste sted på jord
Norsk er best: 0


Gå til Arbeiderpartiet

Hvem er i forumet

Brukere som leser i dette forumet: Ingen registrerte brukere og 1 gjest

cron