Da melder Ingunn Røiseland seg (som første nordmann/kvinne tror jeg) ut av staten Norge. Modig dame. Kl 12:00 i dag kommer NRK for å intervjue henne. Under her er brevet hun har sendt til Kongen:
Erklæring om utmelding av staten Norge, med referanse til retten til å leve i landet som frikvinne.
Kjære Kong Harald
Jeg retter dette skrivet til Kongen, fordi Grunnlovens § 3 utvetydig fastslår at Kongen er landets konstitusjonelle overhode,-selv om det ikke nødvendigvis alltid har blitt praktisert slik. Slik jeg forstår det, er det ingen tvil om at det er Kongen som formelt bør forholde seg til utmeldinger av staten av denne typen, og bekrefte legitimiteten av den,-ikke fordi jeg behøver det, men fordi den norske stat vil be om det.
I prinisippet burde ikke en slik utmelding være nødvendig, ettersom jeg aldri har inngått i et bevisst og frivillig kontraktuelt forhold til den norske stat,-men jeg har jo etter hvert registrert at staten forholder seg til meg via mitt identitetsnr som om det eksisterte en avtale. Dette er derfor ikke en anerkjennelse av Grunnlovens legitimitet, men bare en konstatering av at jeg ikke ønsker å inngå i et forhold til den norske stat.
Jeg vil også gjerne gi uttrykk for min takknemlighet overfor Kongen, som jeg oppfatter som et menneske med ydmykhet, stor medmenneskelighet, varme og humor, -og jeg har bare de aller beste følelser for Kongen, og stor respekt for måten Kongen utfører gjerningen sin på.
En utmelding av denne typen reiser mange prinsipielle spørsmål, som hvorvidt det er mulig å legge naturrett, eller ideen om en universell rettsforståelse til grunn. Jeg vil hevde at menneskerettighetene legger til grunn ethvert menneskes medfødte rett til å bo, leve og arbeide i et land uten nødvendigvis å måtte innordne seg nasjonale eller lokale myndigheter. Den motsatte konsekvensen vil i så fall være at vi ikke er født frie på noen som helst måte, men fra vi er født er underlagt arbitrære myndigheters skalten og valten. Noen vil kanskje hevde at Grunnloven utgjør en absolutt myndighet som vi må underkaste oss, men slik jeg forstår det gjør den ikke det. Grunnloven ble til fordi en gruppe menn klarte å utnytte et maktvakuum som frigjorde oss fra det åket som det danske eneveldet var. Jeg kan ikke se at Grunnloven henter de facto legitimitet fra noe annet enn at en gruppe menn samlet seg på Eidsvoll og forfattet et . Noen vil hevde at det var folkeviljen som ble representert her, men så vidt jeg vet var f.eks ingen fra Nord Norge til stede,-og heller ingen kvinner. Forespørsler
Dersom det da skulle være slik at Grunnloven allikevel representerer absolutt legitimitet, og jeg ved fødselen må underkaste meg,-er jeg da fri?
Jeg vil gjerne redegjøre kort for hva som har skapt behovet for å bryte de presumptive båndene til den norske staten. Jeg kunne anføre svært mange ankepunkter, men velger å nevne noen av de mest graverende:
1. Det strider i mot samvittigheten å være delaktig i den norske stats hjerteløse drap av sivile i Libya, samt bidra til å legitimere den norske statens øvrige utenrikspolitikk. Dersom det viser seg at Norge gjennom sin voldsutøvelse i Libya har begått brudd på menneskerettighetene, vil det nødvendigvis også ha implikasjoner for vårt forhold til staten. Jeg vil minne om hvordan naturrettsbegrepene ble satt på spissen i Nürnbergprosessene. I Norge ble det spørsmål om hvilken lov krigsforbryterne skulle dømmes etter, og både domstolen i Nürnberg og Høyesterett i Norge nektet å legge Det tredje rikes lover til grunn. Man tok utgangspunkt i at det fantes et overordnet normsystem (naturrettsteori) der menneskets verdi, uavhengig av rase, ble slått fast uavhengig av hvilken lov som gjaldt på tidspunktet krigshandlingene fant sted.
For egen del vil jeg nevne at jeg kun har fredelige intensjoner, og ikke støtter noen form for voldsutøvelse eller ekstremisme, og nettopp dét er årsaken til at jeg ikke kan stille meg bak den norske stats handlinger i Libya.
2. Jeg kan ikke bidra til til å gi legitimitet til Pensjonsfondets investeringer i noen av verdens mest kyniske foretak.
3. Som aleneforsørger i mange år, med til dels dårlig økonomi, har jeg opplevd at ingen innkrever er mer nådeløs enn stat og kommune. En stund hadde jeg en illusjon om staten som den ideelle omfordeler,-som redistribuerer for å sikre velferd for de svakeste gruppene. Dessverre er min opplevelse at statens fremste anliggende er å kreve inn skatter og avgifter, på bekostning av velferd. Ingen er raskere ute med trusler om å konfiskere hjem og eiendeler enn staten.
4. Det er umulig å legitimere salg av nasjonale ressurser som vann, energi, mineraler til utenlandske eierinteresser,-slik vi ser det skje. Min fremste lojalitet er overfor Moder Jord, og ikke overfor kapitalinteresser med en egosentrisk agenda.
5. Jeg kan ikke være deltaker i den maktutøvelsen som staten står for når den ligger på Europatoppen for tvangsinnleggelser innenfor psykiatri, til tross for at vi bor i , eller når staten utøver et såpass kontroversielt . Et grunnleggende prinsipp i et demokrati, er tanken om staten som garantist for fred, trygghet og lykke; staten er til for folket. Maktutøvelsen i Norge i dag, hvor statsforvaltningen har kommet ut av enhver proporsjon, har lagt grunnlaget for min følelse av et liv som samfunnsslave; det kan jeg ikke være med på lenger. Forespørsler
Jeg forstår at jeg ved dette avstår fra retten til fri skolegang, legehjelp, alderspensjon og andre økonomiske ytelser, men jeg får også tilbake retten til å slippe å forholde meg til en statsmakt som jeg opplever som stadig mer repressiv, og jeg slipper å forholde meg til et umulig dilemma hvor jeg tvinges til å støtte massedrap og en svimlende mangel på etikk. Forespørsler
Mitt spørsmål til kongen er derfor grunnleggende: kan jeg velge å avvikle forholdet til statsmakten og allikevel bo i landet som fri borger, , og påberope meg menneskerettighetene? Forespørsler
Dersom Kongens svar er negativt, så vil jeg i så fall gjerne be om en redegjørelse for hva som gjør meg til og ikke til . Forespørsler
Jeg håper også at Kongen tar sitt konstitusjonelle ansvar på alvor, og ikke delegerer dette brevet til annen statlig myndighet, som jeg mistenker vil gjøre brevet mitt til gjenstand for en endeløs svadaprosess.
Det jeg konkret vil be Kongen om er derfor konkret en bekreftelse på min rett til å bo i landet, under beskyttelse av, og forpliktet av, menneskerettighetene, uten å være medlem av den norske nasjonalstaten.
Jeg får lyst til å si som Nygaardsvold Forespørsler
Mvh Ingunn Røiseland