BmOnline Norge

FORORD

Dette er en kort versjon av en varslerhistorie om en frisk arbeidstaker som ble kneblet på det verste på grunn av sine frimodige ytringer i rollen som verneombud i Pedagogisk –psykologisk tjeneste(PPT) i Oslo i 1999.

 

Dette er en makaber historie som bekrefter andre varslerhistorier om hvordan en arbeidsmiljøsak ble vridd om til en simpel personalsak på en dysfunksjonell arbeidsplass ledet av en like dysfunksjonell ledelse. Konsekvensene ble en videreføring av en destruktiv praksis og en total utstøtelse av varsleren. Den meste brukte mobbemetoden som ”ekspertene” benyttet seg av, var projektiv identifikasjon(”gross distortion or misattribution of the image og selv and others”). Dette er en primitiv forsvarsmekanisme, en preverbal form for kommunikasjon, som innebærer å bli kvitt sine egne uakseptable følelser, impulser og tanker ved å projisere disse over på en annen person og få denne til å handle, føle og tenke i overensstemmelse med det projiserte.

 

Og hva har jeg lært av denne saken som har rammet meg både som menneske og fagperson?

 

Jeg har oppdaget nye sider hos meg selv.  Det å være glad i meg selv og ta vare på meg selv, sette grenser, trekke meg tilbake til stillhet, naturen, pilegrimsvandringer, selvrefleksjon og meditasjon, lindret og lindrer de dype sårene min sjel ble påført under de usedvanlig traumatiske hendelsene. Takket være min selvutvikling, som jeg har drevet med hele mitt voksne liv, har jeg overlevd denne katastrofen. Livet har endret seg totalt med hensyn til: helse, tanker, følelser, åndelighet, sosiale forhold og økonomi.

 

Det å bli ribbet for alle forgjengelige ting: bil, TV, aviser, betalt arbeid, truet med utkastelsen fra egen leilighet og forvist til materiell fattigdom som gjeldsslave, isolasjon og forakt, øker ikke ens selvtillit og selvfølelse. Jeg har tapt i kroner og ører, men fått til gjengjeld et rikelig åndelig liv. Selvfølgelig betyr det ikke at jeg mangler utfordringer.

 

Som fagperson ble jeg stigmatisert som udugelig etter over tretti års yrkeserfaring, kontinuerlig etterutdanning, oppdatering og samfunnspolitisk engasjement. Det kjentes uvirkelig ut fordi jeg så mening i jobben min med mennesker. Min sjel kan derfor bare avvise slike bisarre karakteristikker av meg.

 

Det er et paradoks at til tross for den langvarige prosessen anser jeg saken fortsatt som uavklart, selv om rettsvesenet i alle instanser har avgitt en ”dom” som ensidig favoriserer mobberne. Det er en skremmende opplevelse å være vitne til hvor lite villige de norske dommere og advokater er til å se sakens kjerne og hvor uvillige de er til å tro på varslerne og dømme mobberne.

 

Sakens kjerne er at jeg som lovlig valgt verneombud i PPT i Oslo ble kontaktet av langtidssykmeldt kollega, Sanni Breit(SB) på en fredag i slutten av januar måned 1999, som fortalte meg om at hun ble mobbet og trakassert av nestlederen, Brith Kleboe Ramberg på avdelingen for videregående skole og voksenopplæringen(VO), og at denne mobbingen gjorde henne syk. Sanni Breit kalte Brith K.Ramberg for psykopat fordi hun hele tiden var etter henne, kritiserte, kjeftet og underkjente hennes faglige rapporter.

 

SB historie gjorde inntrykk på meg. Jeg skjønte at dette var alvorlig fordi det var flere ting som pekte i samme retning: 1. det var sannsynlig at også en annen kollega som ble langtidssykmeldt og deretter 50% uføretrygdet ble utsatt for utilbørlig atferd fra BKR. 2. gjentatte antydninger om mobbing og trakassering fra en kontoransatt eldre dame pekte i samme retning. (Hennes sønn har bekreftet mine antagelser i et skriv fra 2007).3. uforklarlig høyt korttidssykefravær 4.høy turn over(korte ansettelsesforhold) 5.allianser 6.lange ventelister 7.skjev arbeidsfordeling

 

Etter helgens refleksjon hadde jeg ikke endret mitt syn på Sanni Breits historie. Mandags formiddag konfronterte jeg min daglige leder sosionom Tone Austbø om Sanni Breits historie. Overlevering av budskapet skjedde under fire øyne. Tone Austbøs kroppspråk(blikk-kontakt og den spontane setningen): ”Hvordan skal vi fortelle Brith om dette?” gjorde meg trygg på at hun hadde forstått og at hun hadde visst om forholdet fra før.  Jeg svarte: ” Dette er din jobb og du vet hvordan du skal takle det”. Etter dette møte anså jeg meg ferdig med saken. Men dessverre slik ble det ikke. Lite ante jeg der og da om det helvete som budskapet fra Sanni Breit utløste.

 

HISTORIEN

 

Jeg er født i Slovenia i 1947. Jeg har vokst opp i et katolsk miljø og etter en grundig refleksjon som voksen, har jeg ikke funnet grunn til å skifte mitt åndelige ståsted. Det er fra den åpne, tolerante og vidsynte katolske kirken, jeg henter næring til mitt åndelige, sanne og rettskafne liv.

 

På universitetet i Wien traff jeg min kommende norske ektemann. Jeg kom til Norge i 1972 og har beholdt nær kontakt med mitt hjemland.

Jeg studert psykologi, ledelse på BI senter for lederutdanning, har embetseksamen i spesialpedagogikk, er gestalt-og pykosynteseterapeut.

 

Da jeg ble utstøtt og oppsagt etter varsling i Oslo PPT, hadde jeg over tredve års yrkeserfaring fra arbeid med barn, ungdom og voksne. Jeg har aldri ligget verken Slovenia og enda mindre Norge til byrde.

 

I tillegg til omsorgsoppgaven for mine tre barn, har jeg hatt en rekke tillitsverv og engasjementer, blant annet kommunestyrerepresentant for Bærum Høyre.

 

Jeg er pilegrim og har vandret, kontemplert og reflektert mil etter mil i Slovenia, Spania, Frankrike, Norge og Sverige.

 

For mitt samfunnsengasjement har jeg i 1990 mottatt ”Det nytter prisen” fra   Sosialdepartementet.

 

For å redusere skadene etter det ekstraordinære stresset jeg ble utsatt for i forbindelse med varslingen i 1999, har jeg begynt med studium på Norsk akademi for naturmedisin. Jeg er opptatt av livslanglæring og føler meg ikke utlært.

 

Det var den siste fredag i januar 1999 da jeg etter arbeid skulle møtte min langtidssykmeldte  kollega Sanni Breit på et hyggelig hotell på Frogner. Jeg så frem til en hyggelig og avslappende kveld i rolige omgivelser.

Det var lite folk og vi fant oss godt til rette. Samtalen fløt ledig mens vi nøt en ikke alkoholdig drikke. Etter de første utvekslingene av personlige forhold gikk samtalen over til arbeidsforhold. Hun ville høre hvordan vi hadde det på jobben. Jeg fortalte at jeg hadde nok å gjøre og at jeg fortsatt likte jobben min og at alt var som vanlig.

 

Kvelden ble virkelig en mektig opplevelse, en uforglemmelig opplevelse for meg. I ettertid  ser jeg det som om Sanni Breit hadde forberedt seg godt til dette møte. Hun hadde behov for å lette sitt hjerte da hun begynte å snakke om vår kollega, Brith K. Ramberg psykolog med nestleder funksjon. Hun gikk rett på sak og kalte Brith K. Ramberg for psykopat som hadde vært etter henne, plaget, kjeftet, mobbet, trakassert, og undererkjent hennes faglige rapporter. Denne oppførselen fra Brith K. Ramberg var årsak til Sanni Breits langtidssykmelding.

 

Jeg lyttet og lyttet til Sanni Breit som ble mer og mer intens i sin beretning. Jeg ble målløs, samtidig  som jeg  følte at brikkene falt på plass.  Plutselig så jeg en sammenheng mellom Sanni Breits beretning og forholdene jeg hadde observert på arbeidsplassen. Sanni Breits beretning virket troverdig. Kroppsholdning, stemmen og mimikken bekreftet utsagnet.

 

Som på lerret så jeg meg på min arbeidsplass. Jeg så at jeg hadde for mange arbeidsoppgaver, og var for opptatt med rådgivnings og klientrettet arbeid. Dermed hadde jeg ikke viet tid nok til undersøke om innholdet i antydningene om mobbing var sanne.  Som verneombud hadde jeg ikke spurt kollega som ble langtidssykmeldt og deretter femti prosent ufør hvordan hun trivdes på jobben. Jeg hadde heller ikke lyttet godt nok til kontordamen som hadde mye langtidsfravær og ofte kom med bemerkninger om dårlig ledelse(Brith K.Ramberg).

Ingen av dem sa noe direkte, men indirekte ble det fornemmet misnøye og oppgitthet.

 

Videre hadde jeg merket meg at det var allianser, profesjonskamp særlig mellom sosionomer og psykologer mot pedagoger. Ansettelsesforholdene var ofte kortvarige. Nye ansatte fant seg ikke til rette i arbeidet. Den skjeve arbeidsfordelingen var merkbar. Det gjaldt både mellom de samlokaliserte avdelingene(VO/VG) og innbyrdes mellom gruppene. Noen arbeidstakere hadde en effektiv arbeidsdag mellom 3 og 4 timer, mens de fikk betaling for full arbeidsuke.

 

Som tillitsvalgt har jeg tatt opp den skjeve arbeidsfordelingen og de turbulente arbeidsforholdene med ledelsen, men det ble sagt at det var ingenting som det kunne gjøres noe med.

 

Uten å være klar over det hadde jeg nok spart meg for mange ubehageligheter hvis jeg hadde tatt opp med ledelsen de ulne antydningene om mobbing fra kollegaene.  Da ville jeg neppe ha overlevd gjengjeldelsene fra mobberne.

 

Det å være naturalisert innvandrer i Norge er en ekstra belastning i slike tilfeller særlig når varsling angår etniske nordmenn. En innvandrer føler nemlig ikke å ha troverdighet i Norge. Dette gjelder særlig offentlige myndigheter, som domstolene, politikere, politiet, namsmannen, trygde og sosialetaten, arbeidstilsynet, sivilombudsmannen, fylkesmannen og helsetilsynet.

 

Som innvandrer i Norge har jeg møtt utfordringene med åpent sinn. Og jeg føler at jeg har mestret dem og vokst på dem. Jeg har herdet meg gradvis og vokst sakte og sikkert i min indre styrke.  Til tross for trusler og ydmykelser har jeg holdt meg fast i mine etiske overbevisninger om kommunikasjon og relasjoner mellom mennesker.

 

Denne mektige samtalen med Sanni Breit varte ikke lenge. Jeg hadde behov til å ”fordøye” den alene i stillhet( ”atskilthet”). Denne helgen var en annerledes helg, en helg med kontemplasjon. Jeg holdt meg for meg selv bortsett fra at jeg gikk til fots til og fra St. Dominikus kirke i Oslo.  Jeg stilte meg uendelig mange spørsmål og motspørsmål og landet hele tiden med den samme følelsen og svaret: Det Sanni Breit var utsatt for, er dypt krenkende og umenneskelig. Og meget sannsynlig var det nok flere som ble utsatt for den samme behandlingen. 

 

Mandags morgen var jeg ikke i tvil om at jeg vil overbringe eller varsle min daglige leder Tone Austbø om Sanni Breits budskap. Jeg tenkte ikke der og da så mye på mine plikter som verneombud, men resonnerte først og fremst som menneske med omsorg og medfølelse for min neste. Av den grunn hadde jeg heller ikke ”gardert” meg ved å bringe Sanni Breits budskap skriftlig (med gjenpart til Arbeidstilsynet), eller utstyre meg med båndopptaker, tatt skriftlige notater fra samtalen, eller å ha et vitne med meg.

 

Enkelt og greit konfronterte jeg Tone Austbø ved å si til henne: ” Tone, jeg har snakket med Sanni Breit  på fredag. Hun fortalte meg at hun ble trakassert og forfulgt av Brith K.Ramberg og at det er grunnen til hennes fravær.” Tone ble alvorlig og så meg rett i øynene i det hun sa: ”Hvordan skal vi konfrontere Brith K.Ramberg med dette?” Jeg svarte: ” Som verneombud har jeg orientert deg, og nå overlater jeg saken til deg. ”Mer ble det ikke sagt der og da, og jeg anså meg ferdig med saken.

Umiddelbart følte jeg en lettelse fordi jeg visste at Tone Austbø forstod sakens alvor og at den måten hun reagerte på, ga meg et inntrykk av at hun allerede kjente til saken og at Sanni Breit hadde snakket sant.

 

MOBBINGEN STARTER

 

Helt uvitende om sakens utvikling fortsatte jeg med mine gjøremål. Jeg ble tatt på senga da Brith K. Ramberg kort tid etter(11.02.1999) i full hast entret mitt kontor og begynte å true meg at hun kom ikke til å godkjenne min siste sakkyndige rapport fordi jeg har overtrådt datakonsesjonens regler ved å ikke innhente samtykke fra en voksen klient og at jeg hadde brukt sensitive opplysninger (klienten hadde rusproblemer) i rapporten. Jeg var rimelig sikker på at jeg hadde rettet meg etter datakonsensjonens bestemmelser siden jeg hadde hatt datakonsensjon selv fra 1986, og hadde brukt disse reglene bl.a. i mitt arbeid som gestalt og psykosynteseterapeut. Dessuten hadde jeg selv utformet inntaksskjema for VO hvor samtykkeerklæringen var inkludert.

 

Umiddelbart kjente jeg at noe ikke stemte, men kom ikke på at min varslerhistorie kunne være grunnen.  

 

 

Alt gikk så fort og i ettertid så jeg at målet var å destabilisere meg for å kunne anklage meg i ettertid. Så dette var en gjennomtenkt og godt forberedt manøver fra Brith K.Rambergs side. En ren hevnaksjon, et klart forsøk på å tildekke og skjule sin klanderverdige atferd ved å flytte oppmerksomhet fra seg selv over på meg. Brith K.Ramberg var klar over at jeg var faglig sterk, og å anklage meg for faglige mangler, ville utløse sterke reaksjoner i form av uenighet fra min side, noe hun igjen ville bruke til å stemple meg som samarbeidsvanskelig og for å tildele meg ulike personkarakteristikker(egenrådig, lar seg ikke styre, humorsvingninger)

 

Det klarte hun meget godt. Målet med hennes usaklige angrep på mine prestasjoner, var egentlig å ramme meg som menneske.  Faglig sett var dette uproblematisk. Jeg hadde ikke feilet i denne konkrete saken. Samtykke var innhentet og elevens problemområde(rusmisbruk)var ingen sensitiv opplysning, men en saklig grunn med rett til skolegang. Men jeg mener den dag i dag at det er uhørt og etisk forkastelig at Brith K. Ramberg hindret en klient som var langt nede, muligheter til læring og utvikling for å hevne seg på meg.

 

Siden Brith K.Ramberg innså at hun hadde tapt i å angripe meg for faglige mangler, kom hun med det dødelige stikk i det hun sa:” Du er vanskelig å samarbeide med, er noe alle vet”. Jeg kjente et stikk i hjerte, men bare for et øyeblikk. Med en uvanlig ro og kraft spurte jeg: ”Hvem er de andre? Navn? Og føyer til: At på seg selv kjenner man andre. ”Brith K.Ramberg for like fort ut fra mitt kontor som hun var kommet inn.

 

Brith K.Rambergs opptreden sjokkerte og skremte meg.  Jeg ble redd selv om jeg viste at jeg var skyldfri i denne saken. Jeg tenkte på det verste: nå blir jeg oppsagt fordi jeg har opponert mot en norsk autoritet.  Disse irrasjonelle angsttankene fikk næring fra fortiden. Jeg var i ferd med å repetere et etablert og tillært mønster hvor jeg påtar med skylda for saker og ting jeg ikke har gjort. Jeg som trodde at jeg hadde kuttet navlestrengen til fortiden med min tilstedeværelse i møte med Brith K. Rambergs, tok feil.

 

Hendelsen med Brith K.Ramberg gjorde meg mer våken, mer oppmerksom, men også mer anspent, sårbar og isolert. Jeg ble dratt i to retninger: hode og hjerte. Når jeg tenkte og grublet ble jeg redd, men når jeg søkte tilflukt i stillhet(kirke, naturen) ble jeg beroliget.

 

Jeg skjønte fortsatt ikke at Brith K.Rambergs tilsiktede overgrep hadde noe med min overbringelse av Sanni Breits historie å gjøre. Var jeg så stresset at jeg ikke skjønte at angrepene mot meg som kom på løpende bånd hadde noe med min varsling å gjøre? Jeg hadde mer enn nok å gjøre med å tilbakevise de uttalige falske anklagene.

 

I takt med daglig leder Tone Austbøs sykdom har Brith K.Ramberg fått mer makt og myndighet. Det var også åpenbart at de to snakket sammen og stod sammen, i mot meg i min varslersak.

 

For å demonstrere sin autoritet tildelte Brith K.Ramberg meg en meget begrenset tid for min info som verneombud på våre sektormøter.

Jeg hadde forberedt meg godt til å holde mitt verneombudsinnlegg på sektormøte den 15. februar 1999 om det psykososiale arbeidsmiljøet med tema: ”Kjennetegn på et godt sosialt miljø”. Alle tilstedeværende fikk kopi av mitt innlegg. Etter ansiktsuttrykk å dømme hadde jeg de fleste medarbeidere med meg. Men da jeg presenterte en kommunikasjonsøvelse, som er mye brukt i gestaltterapien, ble jeg møtt med et massivt motbør fra ledelsen etterfulgt av sosionomer.  Gruppa ble splittet. Den eldste psykologen sammen med en del pedagoger og kontorpersonell mente at åpenhet er viktig og ville ha mitt program gjennomført. Men de ble elegant overkjørt av ledelsen støttet av sosionomer som mente at øvelsen var upassende, og at ”personlige temaer” egner seg ikke å diskutere på slike møter. Jeg kjente umiddelbart at jeg hadde støtt på en mine. Ledelsen og sosionomene var redde for sine maktposisjoner og privilegier og de tillot ikke åpenhet. Uenighet i gruppa viste at det var behov for åpen kommunikasjon, men ledelsen var ikke åpen for slike tanker. Var ledelsen redd for at mobbingen ville bli tatt opp?

I stedet for et prosessorintert møte med fokus på å løse viktige tema som trivsel, som berører alle ansatte, ble søkelyset rettet mot meg med tanke på å støte meg ut, fordi ledelsen ikke var opptatt av endringer og et godt arbeidsmiljø.

 

Jeg sank sammen og ville helst forsvinne så mislykket og skamfull kjente jeg meg. Jeg rødmet og så ned. Det ble stille. Det ble et vakuum.  Ingen så på meg og jeg skyndte meg på mitt kontor. Jeg gråt og gråt og gråt. Jeg var den siste som forlot min arbeidsplass.   

 

Dagen etter var det ingen som hilste eller besvarte min god morgen hilsen. Forandringen var merkbar. Det å se mine kolleger over flere år snu seg vekk, løpe på sitt kontor eller forandre retning var hardt å svelge. Det tærte på min energi. Den onde stillheten var ikke til å holde ut. Jeg prøvde å gjøre min jobb for å avlede mine tanker, men det var nesten umulig. I lunsjpausen tvang jeg meg til å spise i spisesalen. Men det var en skuffelse. Når jeg entret spisesalen, overså kollegene meg eller forlot spisesalen.

 

Utstøtelsen var fullkommen og det virket som om den var organisert. Det gikk hard inn på meg. Jeg var fanget. Skammen var ikke til å bære. Den eneste som aksepterte mitt nærvær på arbeidsplassen var en ung kristen medarbeider som jobbet på kontoret hos hovedverneombudet. Hvis ikke vi to spiste sammen, spiste jeg heller på mitt kontor.

 

 Det var en trist tilværelse.  Jeg overlevde fordi jeg hadde mye å gjøre.  Det å ha ansvaret for flere voksenopplæringssentra, et bydekkende ansvar for utredning av voksne med lese- og skrivevansker i tillegg til veilednings og oppfølgingsarbeid for stadig nye medarbeidere og tillitsverv, var dette ingen latmannstilværelse.

 

Ifølge ledelsen var det nemlig svært lite å gjøre med den skjeve arbeidsfordelingen som jeg var utsatt for på avdelingen for voksenopplæring. Tilbakemeldinger fra ledelsen var korte og ikke til å misforstå: godta arbeidsforholdene eller slutte, var en gjennomgangsmelodi.

 

Hva var den egentlige grunnen til høyt sykefravær, lange ventelister, turn over og stadige profesjonskonflikter til tross for et tilsynelatende ”godt” arbeidsmiljø preget av lange kaffepauser, timelange lunsjer, private gjøremål i arbeidstiden, og en arbeidsdag mindre enn fire timer for de fleste medarbeidere?

 

Min forgjenger, Helge Strømsø, hold ut i stillingen ett år. Det samme gjorde Jan Magne Haugane og den nyutdannete psykolog Lucia N.Bakke , som ble ansatt i en delstilling i 1988. Den sistnevnte sa det åpent at hun ikke var villig å slite for en lusen lønn, og søkte seg vekk fra første stund. I mellomtiden deltok hun på samtlige spesialistkurser i regi av Norsk psykologforening, skaffet seg 160 timers veiledning og andre goder som måtte finnes. Alt dette i stedet for å sette seg inn i det praktiske og konkrete arbeid som pp-rådgiver. Det er var en kjensgjerning at nyutdanna psykologer brukte PPT som springbrett for sin videre karriere. Alle som en hold seg  på god fot med ledelsen for å nyte godt av godene mens de var der. Det var psykologene som stod for den største turn over og diskontinuitet i PPT.

Det var usedvanlig mange sosionomer på min sektor som ble samlokalisert med videregående sektor i 1996 og hvor sosionom Tone Austbø ble ansatt som daglig leder. Det gikk igjen at sosionomene fikk lederstillingene, ikke på grunn av sin faglige dyktighet, men fordi de ikke var kompetente til de fleste faglige oppgavene. Men de fleste var dyktige manipulatorer. De bygget opp mektige nettverk, beskyttet sine egne og inngikk allianser med  psykologer. 

 

Statistikk over personalet i Oslo PPT( 1996) viser bl.a. at av i alt 21 sosionomer fordelt på 6 sektorer, var det 6 sosionomer på min sektor i tillegg til 5 pedagoger og 5 psykologer. Når det gjelder sosionomene så har antallet holdt seg konstant i hele PPT, og iallfall på vår sektor.  De hadde en mektig fagforening i ryggen og dermed var de uavsettelige i PPT. Sosionomene hadde svært begrensete arbeidsoppgaver i PPT og brukte dermed tiden til andre ting enn det som hadde med jobben å gjøre.

 

PPTs leder Karin Vereide førte en innbitt kamp for å kvitte seg med sosionomene, noe som nesten kostet henne stillingen.  Som tillitsvalgt støttet jeg og min fagforening Karin Vereide. Min varslersak ble redningen for Karin Vereide. Hun tapte saken med å få sosionomene ut av PPT. For ikke å lide et nytt nederlag, valgte hun sosionomenes side og dermed ofret hun meg.  Selv om jeg ikke hadde noen krav på hennes støtte, opplevde jeg hennes handling som ikke oppriktig, ond og etisk forkastelig.

 

For å avlede oppmerksomhet fra varslersaken ble det igangsatt en regelrett forfølgelse av meg. De mest ufine metoder ble iverksatt med en 100% presisjon, noe som viste at disse metodene hadde de brukt mange ganger før. Jeg var amatør i saken og dermed en lett motstander for mobberne som vokste i bredde og antall.  Jeg grøsser den dag i dag over den utspekulerte ondskapen den i dag avdøde sosionom TA og hennes medsammensvorne presterte. 

 

 I stedet for at Tone Austbø tok sin lederrolle på alvor, konfronterte og irettesatte Brith K.Ramberg for mobbing av  Sanni Breit, ser det ut for meg som om de to diskuterte seg fram til en felles slagplan for å hevne seg på meg.

 

 Tone Austbø og Brith K. Ramberg vridde om varslersaken til en simpel personalsak hvor jeg ble stemplet som den ”vanskelige”, og dermed gjenstand for en regelrett forfølgelse. Slik ble fokuset dreid vekk fra sakens kjerne, dvs. mobbingen som Brith K. Ramberg stod for. Heretter ble saken omtalt kun som personalsak og uten forankring i arbeidsmiljølovens bestemmelser om psykososialt arbeidsmiljø. Saken ble kjørt videre etter gammel ”oppskrift” om hvordan en virksomhet blir kvitt et ” brysomt ”verneombud med integritet. Dermed ble en alvorlig arbeidsmiljøsak omformet til personalkonflikt og prøvd å løse etter forutbestemte regler.  Men mobbing er ingen konflikt, men vold.

 

Jeg viser til frokostseminar på STAMI(Statens Arbeidsmiljøinstitutt), 26.september 2006:Varslere og den nye arbeidsmiljøloven, hvor jusprofessor Henning Jakhelln og Elisabeth Vigerust fra AID(Arbeids og inkluderingsdepartementet) deltok. Professor Jakhelln var ikke nådig i kritikken av regjeringens forslag til den nye AML§2-4. Etter hans mening er det nye foreslåtte krav om arbeidstakers ” fremgangsmåte ved varslingen skal være forsvarlig”   heltt identisk med kravet om at varsling må skje ”på en forsvarlig måte”(Ot.prp.nr.49

(2004-2005). En bedring synes å være at bevisbyrden for at varsling har skjedd i strid med denne bestemmelse skal påhvile arbeidsgiveren. Det synes som om paragrafryttere var mer opptatt av form, enn innholdet om et fullt ut forsvarlig arbeidsmiljø.  Presiseringen er vag og upresist og dermed vil også signalverdien av lovforslagets bestemmelse om vernet mot gjengjeldelser, AML§2-5 være av begrenset verdi.

Jakhellns syn på sammenheng mellom mobbing og varsling var klar og tydelig. Han mente at ingen arbeidstaker blir oppsagt på grunn av varsling, men på grunn av samarbeidsproblemer. Dermed fikk jeg bekreftelse på min oppfatning av min egen varslersak. Men hvilken nytte hadde jeg av denne avsløringen? Ikke noe annet enn en forsterket drivkraft og en dypere avsky og forakt for løgnaktige mobbere.

 

Ved hjelp av omfattende kontaktnettverk, talegaver og ryktespredning var det mulig for mobberne  å støte meg ut, for selv å gå fri. Det var ikke plass for meg i dette selskapet basert på løgn, intriger, kameraderi og selvnytelse.

 

Slik bestilte Tone Austbø 25.mars 1999 en skriftlig klage på meg fra en angivelig møtesituasjon av 25.11.1998 fra Karlsrud voksenopplæringsenter. Denne ”klagen” som ble holdt skjult for meg, men som Karin Vereide og Tone Austbø truet meg med, ble underskrevet av den ”kristne” og nytilsatte rektor Kjell Rønningen, som jeg aldri hadde møtt.  Dette notatet fra KR fikk jeg via min fagforening se lenge etterpå. Navnet på de som klaget på meg var strøket over. Rektor

 Kjell Rønningen skriver bl.a følgende:

”Av hensyn til en effektiv saksgang i arbeidet med inntak av elever som søkes inn på særskilt tilrettelagt opplæring, og av hensyn til våre lærernes og rådgiveres arbeidssituasjon, finner jeg det nødvendig å rapportere at vi i lengre tid har hatt og fremdeles har et anstrengt samarbeidsforhold med PP-rådgiver Julia Lande.

Vedlagte interne arbeidsnotat, vedlegg, under den forutsetning at notatet ikke gjøres kjent for den saken gjelder. Men innholdet kan i generelle ordelag bringes videre, uten at det sies  hvilket vo-senter opplysningene kommer fra .Dette av hensyn til lærere og rådgivere som har gitt opplysningene, fordi de frykter fremtidige umulige  samarbeidsforhold dersom hun får fortsette i sin stilling.

Opplysningene i dette brev, og i vedlagte arbeidsnotat, bes behandlet med fortrolighet, og den største forsiktighet.”

 

Da Tone Austbø og Karin Vereide truet meg med denne klagen, uten å gi meg kopi av den, ba jeg Kjell Rønningen om et oppklarende møte. Det fikk jeg aldri til, men ble i stedet advart av Karin Vereide og Tone Austbø om å slutte å ”plage” Rønningen.  Denne psykiske torturen bare fortsatte og jeg ble maktesløs og redd. Jeg fikk aldri anledning til å vite hva saken dreide seg om, og jeg fikk heller ikke mulighet til å be om unnskyldning hvis jeg var blitt oppfattet å ha opptrådt på en klanderverdig måte.

 

Denne psykiske terroren, glemmer jeg ikke fordi den satte varige spor i form av ekstraordinært stress.  Dette var et av mange alvorlige trusler som satte meg i en ytterst avmaktsposisjon. Summen av alle disse mobbeovergrepene med løgn, intriger, allianser, maktmisbruk er helseskadelig og i verste fall dødelig.  Jeg var utsatt for et komplott av destruktive hendelser.

Her kommer jeg med flere eksempler på ondsinnet mobbing.

 

Tone Austbø godt støttet av Karin Vereide, Brith K.Ramberg og nettverket sitt, jobbet målrettet videre for å destabilisere meg. I tillegg til at TA selv skriver notater, beordret hun sammensvorne(kolleger, bekjente, nettverket sitt) til å skrive notater som på det meste var oppdiktning av situasjoner som aldri hadde funnet sted, eller var subjektive nedtegnelser av møter. Her er noen eksempler på hennes notater om meg i tiden etter sektormøte. Jeg ble langtidssykmeldt fra 24.april 1999.

 

Tirsdag 9.mars 1999, sitat: ”Jeg ønsker å snakke med JL vedr. fordeling av særskiltsaker(VO). Hun var ikke på jobb den dagen, og jeg har ikke mottatt noen melding fra henne om ev. sykefravær, heller ikke mottatt egenmelding. Vi hadde ikke snakket sammen siden vårt teammøte den 23/2 da hun forlot møte i sinne for hun ”ikke lenger ville finne sg i å være utpekt som syndebukk” og ”at hun hadde rapportert saken til Hovedverneombudet og KV” Jeg fortalte da at jeg hadde sendt brev/klage til KV, fordi jeg ikke lenger kunne hanskes med henne.”

Kommentar: Jeg har alltid fulgt rutiner for melding av fravær. I denne tiden har stresset etter mobbing preget hele min tilværelse.  Innholdet på møtet den 23.2 er snudd på hodet. I nærvær av kollega Lucia N.Bakke ble jeg skjelt ut, beskyldt for at jeg var samarbeidsvanskelig,  faglig udugelig, skapte problemer, spilte dobbelt spill og  at det var galt at jeg var både verneombud og tillitsvalgt. Tone Austbøs observasjoner om at jeg forlot møtet i sinne er misvisende. Jeg forlot møtet av fortvilelse og gråtende.

Onsdag 10. mars 1999

”JL er på jobb i dag, men jeg er på hovedkontoret hele dagen, så jeg får ikke snakket med henne.”

Onsdag 11.mars

”Jeg tar kontakt med JL ca 12.45., banker på kontordøra hennes og ber om å få snakke med henne. JL sier at hun ikke har tid fordi hun skal ha møter med tillitsvalgte, arbeidstilsynet og KV.

Siden hun sitter alene på kontoret og ingen ”avtaler” er i anmarsj, tillater jeg meg å nevne for henne hvordan jeg har tenkt å fordele særskiltsakene mellom henne og Lucia N. Bakke. Dette er hun ikke interessert i å høre. Hun virker irritabel, og er total avvisende.”

 

Kommentar: Helt fra 1998 da den nye medarbeideren Lucia N.Bakke begynte hadde vi en klar arbeidsfordeling i voksenopplæringen med Tone Austbøs godkjenning. Forandringen var et nytt forsøk på å misbruke sin styringsrett ved å tildele meg enda flere vanskelige oppgaver og dermed ”kjøpe” Lucia N.Bakke i form av mindre arbeid, kurs, etterutdanning, kompetanseheving. Eller var dette endringsoppsigelse?

Siden vi ikke hadde sett hverandre fra 23. februar til 11.mars er det påfallende hvor mange notater TA hadde skrevet om meg. Jeg spør meg selv om TA hadde noe annet å gjøre enn å fotfølge meg.

 

Fredag 12.mars

”Jeg har for tiden ingen oversikt over hva JL foretar seg i arbeidstiden. Hun har bl.a. ikke skrevet opp noen avtaler i kontorets avtalebok siden begynnelsen av mars, og som tidligere nevnt møter hun ikke lenger på felles møter i sektoren.

I uke 11(15/3-19/3) har jeg ingen kontakt med JL. Jeg skriver imidlertid et brev til henne der jeg bl.a. informerer om at jeg har sendt skriftlig rapport/klage på henne til leder Karin Vereide. Dette brevet får jeg ingen reaksjon på.  Senere viser det seg at JL ikke har forholdt seg til noe post som er blitt lagt til hennes posthylle på ca 3.uker.”

Kommentar: Jeg var midt i en travel opptaksperiode hvor flere hundre søknader skulle behandles. For å rekke opptaksfristen 15.april måtte mye av arbeidet utføres som ubetalt kvelds -og helgearbeid.  Det at postkassa ikke ble tømt, faller på sin egen urimelighet. Det medfører riktighet at jeg ikke klarte å åpne Tone Austbøs brev, fordi jeg følte sterkt at hun ikke ville meg godt. Som dagene gikk ble jeg mer og mer medtatt av mobbingen. Jeg brukte mine siste krefter på elevenes søknader selv om jeg allerede da følte meg syk av stress etter mobbing.

I denne perioden ble jeg også anklaget for ikke å ha deltatt på forskjellige møter, men hvordan kunne jeg det når jeg ikke ble innkalt.

 

Mandag 22.mars

”Nestleder Brith K. Ramberg og jeg har møte med leder Karin Vereide, hvor vi informerer om vanskelighetene med JL. Det avtales at leder Karin Vereide skal innkalle partene til et møte 20.april.”

 

Kommentar: Karin Veriede har møte med disse to mellomledere hvor min person ble diskutert bak min rygg og deretter innkaller hun meg til et fellesmøte hvor min skjebne allerede er forseglet. Snakk om Karin Vereides lederegenskaper!

 

22.23 og 24.mars er JL borte fra jobb.

”Da jeg 25.mars kommer på kontoret ved 12-tiden får jeg vite av en ansatt at JL har kommet gråtende til en av kontorpersonalet og bl.a. sagt  at hun vil ta livet av seg. Jeg får vite at hun er på sitt kontor. Flere lurer på  hva JL foretar seg på sitt kontor.”

 

Kommentar: Den daglige mobbingen fra ledelsen ble utvidet til at også medarbeidere begynte å mobbe.  Jeg ble satt under kontroll. Uansett hva jeg foretok meg, sa, gjorde, eller ikke gjorde, var det galt. Alt dette stresset meg nesten til døde. Takket være den åpne katolske katedralen i Oslo og presten Hølscher, lever jeg.

 

 

Videre ble jeg på nytt utsatt for endringsoppsigelse uten å bli informert om det på forhånd.  Tone Austbø var til stede under et stort inntaksmøte med Karlsrud VO, sannsynligvis med de samme lærerne som hadde klaget på meg tidligere(bestillingsklagen) Da jeg spurte henne om grunnen til hennes tilstedeværelse, fikk jeg ingen svar. Etter en kort stund, forlater hun arbeidsmøtet, uten å si et ord.

MEDARBEIDERE SOM MOBBERE

 

I sin iver på å få meg avsatt, tar Tone Austbø kontakt med den langtidssykmeldte Sanni Breit, opphavskvinnen til min varslersak. Sanni Breit ble redd og endret sin versjon til fordel for ledelsen.

 

Den 13.05.1999 sendte hun meg følgende skriv med kopi til Tone Austbø:

”Jeg er blitt informert av sektorleder Tone Austbø  om , at du har sendt et skriv til Arbeidstilsynet, der du klager på det psykososiale arbeidsmiljøet i P.P. tjenesten, V.G./V.O.

Dersom denne klagen henviser til min sykmelding kan jeg meddele deg, at jeg intet har å utsette på Tones ledelse av oss. Tvert imot har jeg alltid hatt respekt for hennes måte å være leder på.

I øvrig synes jeg at det er uhørt av deg som tillitsvalgt å klage på vegne av meg når jeg ikke hadde bedt deg om å gjøre dette”…

 

Kommentar:Sanni Breit vrir seg unna ved å fordreie virkeligheten. Hun nevner ikke med ett ord mobbingen som hun ble utsatt for av Brith K.Ramberg og som er starten på hele denne historien. Hun angriper meg fordi jeg som verneombud tok mobbingen opp.  Når verneombud får kjennskap til at det foregår mobbing på arbeidsplassen, ser jeg det som en grunnleggende plikt til å få saken opp i dagen.

 

Sanni Breit avslører at hun ble kontaktet av Tone Austbø, og hun tok uforbeholdent hennes parti. Er det et ”glipp” at Sanni Breit ikke nevner Brith K. Ramberg? Er det å overbringe Sanni Breits budskap å klage på Sanni Brets vegne?

 

Men det som er alvorlig er at Sanni Breit skriv sammen med andre tilvirkede skriv ble ført og godtatt som troverdig dokumentasjon i retten. Var Sanni Breits skriv et nytt bestillingsverk? Det er forunderlig at hun ikke ble innstevnet som vitne i retten til tross for at jeg hadde ført henne på vitnelisten.

.

10.mars 1999 sendte jeg et skriv om det psykososiale arbeidsmiljøet til Karin Vereide med kopi til Skolesjefen, Arbeidstilsynet og Lærerforbundet. Jeg påpeker at det er behov for mer åpenhet på sektoren(jfr. sektormøte 15.febr.99), men at ledelsen(Tone Austbø og Brith K.Ramberg) ikke respekterer mitt arbeid som verneombud og at Tone Austbø prøver å presse meg til å frasi meg rollen som verneombud, noe jeg ikke ville etterkomme. Videre beskylder Tone Austbø meg for samarbeidsvansker, manglende oppfølging og dårlig trivsel for den nye medarbeider Lucia N. Bakke. Jeg ber Karin Vereide om å gripe inn fordi situasjonen tærer på min helse og går utover arbeidseffektivitet.

 

Tone Austbø sår splid mellom meg og min nærmeste medarbeider Lucia N. Bakke.

Dagen etter(23.mars 1999) at Tone Austbø skjelte meg ut i nærvær og godt hjulpet av min nærmeste medarbeider, Lucia N. Bakke, skriver denne medarbeideren, 24.02.99 følgende skriv til Tone Austbø:

 

” Siden jeg begynte i PPT i januar 1998 har jeg hatt mange  samarbeidsproblemer med min kollega  Julija Lande. Jeg opplever dette som belastende og slitsomt særlig fordi vi ikke er flere i teamet. Du har prøvd å megle i konflikten, mens hennes væremåte og kommunikasjonsmåte i tillegg til humorsvingningen hadde ikke forandret eller stabilisert seg. Jeg opplever at arbeidsmiljøet er helt uholdbart og vurderer å trekke meg fra min stilling.”

 

Kommentar: Det er ikke sannsynlig at Lucia N. Bbakke med sitt temperament ville ha ventet et helt år med å komme med klagen hvis det var noe å klage på. Dette er rent bestillingsverk fra Tone Austbø. Målet er selvsagt bestilt av Tone Austbø og tjener hennes hensikter. Lucia N. Bakke beskriver ikke hva samarbeidsproblemene bestod i. Hvilken dekning har hun for de krenkende personkarakteristikker? Det mest interessante er det som ligger bakom hennes utsagn, nemlig at hun er i ferd med å realisere sin plan, dvs. bortsett fra en ”god” attest fra Tone Austbø, har hun allerede skaffet seg alle mulige fordeler på nåværende arbeidsplass. Ut fra hennes tidligere arbeidsmønster er hun allerede i ferd med å søke en bedre betalt stilling.

 

På dette tidspunktet søkte Lucia N. Bakke stilling på Nordre Åsen habiliteringssenter for barn og unge, hvor hun jobbet ca 1 1/2 år. Deretter flyttet hun til Fredrikstad PPT hvor hun jobbet igjen vel ett år før hun igjen forflyttet seg til Østfold psykiske helsevern(Veum).  Jeg hadde gjentatte ganger prøvd å få snakke med henne i telefon, men ikke lyktes. Derfor reiste jeg til hennes siste arbeidsplass på Veum i Fredrikstad i februar 2006. Hun ønsket ikke å snakke med meg og stakk av med å si at hun hadde ”glemt” hele saken. Grunnen til mitt besøk var å konfrontere henne med konsekvensene av hennes skriv og om grunnen til at hun ikke møtte i retten.

Jeg syntes at hennes skriv om at jeg skulle være grunnen til at hun sluttet i PPT var så graverende at jeg i ettertid tok kontakt med hennes nye arbeidssteder hvor jeg fikk bekreftet at hun hadde et arbeidsmønster med korte ansettelsesperioder.

En kan spørre seg hvor mye har Lucia N. Bakke bidratt til i jobben når hun har brukt det meste av arbeidstiden til å bygge opp sin karriere, spre rykter og rakke ned på kolleger.

 

Lucia N.Bakke sender 7.juni 1999 et nytt skriv med lignende innhold til leder Karin Vereide. I tillegg til å gjenta innholdet av 24.02 kommer hun blant annet med grove beskyldninger om at jeg har bedt henne om å henvise klienter til min egen praksis, (uten at hun kom med noen navn eller tidspunkt når dette skulle ha skjedd), om samarbeidsproblemer, om min manglende selvinnsikt og hennes uteblitte håp om bedring. Sitat:” Etter min oppfatning har Tone Austbø som leder prøvd å mekle i våre konflikter på en best mulig måte, men JLs væremåte og kommunikasjonsmåte i tillegg til humorsvingninger og mangel på selvinnsikt, gir meg ikke håp om forandring i arbeidsmiljøet. Som følge av dette har jeg sagt opp min stilling ved Pedagogisk-psykologisk tjeneste.”

 

Kommentar: Skrivet er et nytt bestillingsverk hvor jeg tillegges all skyld. Hun prøver å befeste inntrykket av meg om at jeg har de karakteristikkene hun tildeler meg.  Lucia N.Bakke har nå fått tilsagn om ny jobb og sier opp sin stilling. I forbindelse med anklagen om at jeg skulle ha bedt henne om å henvise klienter til min egen praksis, gremmes hun over mitt etiske ståsted, men fakta er at jeg aldri har hatt en eneste klient henvist fra PPT.

 

Høsten 1999 starter Lucia N.Bakke  i en ny jobb og mellom høsten 1999 og våren 2006 har hun hatt minst 4 forskjellige arbeidssteder. Det er underlig at retten uten betenkeligheter godtok meg som grunnen til hennes oppsigelse. Det er også underlig at disse to sentrale vitner, Sanni Breit og Lucia N.Bakke ikke var til stede i retten som vitner.

 

Selv om Lucia N. Bakke ikke ville snakke med meg under besøket på Veum, prøvde hun å meie meg ned med bil på den smale og snøfylte vegen fra Veum. Jeg anmeldte henne for denne drapstrusselen og hun gjengjeldte min politianmeldelse med å anmelde meg for besøk på hennes arbeidsplass. Saken ble selvfølgelig henlagt siden jeg ikke ble påført synlige fysiske skader. Hennes anmeldelse ble også henlagt fordi det ikke var straffbart å besøke henne.

 

MOBBINGEN TRAPPES OPP

 

Tone Austbø sender, 01.03. 1999 et notat vedr. klage på meg til leder KV.

Sitat:” Som du er kjent med har jeg ved flere anledninger orientert deg om vanskeligheter og konflikter jeg har hatt i forhold til Julija Lande. Situasjonen har tilspisset seg på en slik måte at jeg nå finner det nødvendig å be deg om å gripe inn. Slik jeg ser det, skyldes våre konflikter først og fremst JLs væremåte(min utheving) og hennes holdning til meg som nærmeste overordnede.  Jeg opplever henne egenrådig og lite samarbeidsvillig. Det er ofte umulig å bidra til løsninger fordi hun overreagerer, kommer med usannheter og uforståelige utspill. På meg virker det som om hun nører opp under eventuelle motsetninger og bidrar aktivt til konflikt.(min utheving).

 I løpet av det siste året har det oppstått konflikter mellom JL og hennes nærmeste samarbeidspartner, Lucia N. Bakke, som ble ansatt i jan-89. Overfor meg har Lucia N. Bakke ved flere anledninger framsatt klager på JL. Alle klagene har i hovedsak dreid seg om JLs manglende vilje til samarbeid, hennes aggressive, nedvurderende og anklagende utspill.(min utheving). Lucia N. Bakke har flere ganger tidligere sagt til meg at hun ikke orker å arbeide sammen med JL. Hun har søkt på andre stillinger, og det er sannsynlig at hun vil slutte så snart som mulig(se vedlegg fra Lucia N. Bakke).

I løpet av mitt sykefravær har det oppstått en konflikt med mellom JL og nestleder Brith K.Ramberg.

JL er tillitsvalgt i Lærerforbundet, hun er sektors verneombud og derved selvskrevet som medlem av Arbeidsmiljøgruppa i sektor VG/VO. JL har selv ingen betenkeligheter med at hun alene innehar disse roller.(min utheving).

Det er to hovedgrunner til at jeg nå verken kan eller vil ha lederansvar for JL. Hennes oppførsel og negative holdning til meg har etter hvert gjort det umulig for meg å håndtere det nevnte forhold som er oppstått i sektoren. I tillegg vil jeg ikke bruke mer tid og krefter på noe jeg ikke lenger tror det finnes løsning på.”

 

Kommentar: Ingen av disse anklagene som Tone Austbø og Lucia N. Bakke sendte til leder Karin Vereide, ble sendt til meg. Jeg fikk dem i hende senere, da tillitsvalgte krevde innsyn. Mine uthevinger viser at det er en betydelig sammenheng mellom dette skriv og Lucia N.Bakkes anklager og stigmatiserende karakteristikker av meg, og jeg antar at det er den samme person som har forfattet disse.

 

Er det en ”glipp” at Tone Austbø som ellers er så gjennomført i sin fremstilling av meg, ”glemmer” den egentlige årsaken –  Sanni Breits mobbehistorie- som resulterte i  at det ble startet mobbing av meg?  Og hvorfor fremstiller Tone Austbø seg selv som et mobbeoffer? Det virker på meg som om Tone Austbø er en erfaren manipulator og derfor fremstår hennes fremstilling troverdig for en ukritisk leser.

Men jeg lurer også på hva som var grunnen til at jeg ikke fikk en ”kritisk og seriøs” rettergang hos domstolene? Det var det som var motivet da jeg henvendte meg til retten.

 

 TAs skriv til meg av 15.03. 1999.

Sitat: ”Jeg antar at du er inneforstått med at jeg ikke lenger kan eller vil forholde meg til deg som din nærmeste sjef.

Jeg synes det er umulig å samarbeide med deg når du nekter å utføre oppgaver, ikke møter opp på felles avtalte møter og stort sett innretter deg som du selv vil.

Situasjonen synes uløselig, og jeg har derfor skriftlig rapportert forholdene til PPTs leder KV. 

Skoleetatens verneombud er muntlig orientert om saken.

Når det gjelder organiseringen av arbeidet og fordeling av oppgaver i voksenopplæringen kommer jeg til å ordne dette uten å drøfte med deg. Der det er nødvendig, gir jeg deg skriftlige beskjeder og tilbakemeldinger.”

 

Kommentar: Skrivet er en reaksjon på mitt skriv av 10.03. 1999 til Karin Vereide med kopi til Arbeidstilsynet, Skolesjefen og Lærerforbundet. Dette er en gjengjeldelse og renvasking av seg selv, og en merkelig måte å utøve sitt lederansvar på. 

 

Siden presset ble for stort frasa jeg meg vervet som verneombud, 21.04.1999.

 

MOBBINGEN HEVES TIL SKOLEETATENS NIVÅ

Karin Vereide valgte å ta Tone Austbøs parti og mobbesaken, som startet som en varslersak, ble nå løftet fra sektor til ledernivå. Karin Vereide innkalte meg til et møte 20.04.1999, vedr ”klager  på PPR Julija Lande” hvor følgende deltok:  Avd. sjef Karin Vereide,  sektorleder Tone Austbø, nestleder Brith K. Ramberg, sekretær Eli Gulbrandsen, org. konsulent Magne Vik , Inger Lise Blyverket fra Lærerforbundet og Ola Windsvold fra Arbeidstilsynet(sistnevnte invitert av meg).

 

I referatet, skrevet av Karin Vereidess sekretær Elin Gulbrandsen, ble følgende 3 klager på meg  behandlet:

1. klagen fra sektorleder Tone Austbø med hennes logg

2. klagen fra Karlsrud voksenopplæringssenter

3. kopi av oppsigelsesbrev fra tidligere PPR Lucia N.Bakke

 

Arbeidstilsynets representant ble definert som observatør.

 

I referatet fra det første møte 20.april ble det skrevet bl.a..:” Tone Austbø fortalte at vanskene var knyttet til den ordinære arbeidsorganiseringen på sektoren. Lande gir ikke beskjed om hvor hun er, unnlater å åpne posten sin i en periode på over 3 uker, vil ikke rette seg etter overordnedes styring, og har store samarbeidsproblemer med medarbeider Lucia N. Bakke. Ifølge Austbø var Lande ikke villig til å veilede Bakke som ny medarbeider til tross for at dette er vanlig i PPT.

Austbø kjente ikke like godt til voksenopplæringen som til videregående.

Austbø viser til en episode der Lande skal ha forlatt sektoren etter å ha sagt at hun skulle ta livet av seg, for så å unnlate å komme på arbeid påfølgende dag. Vereide understreker at hun ser svært alvorlig på denne typen atferd som kan oppfattes som psykisk terror og straff rettet mot leder.

Klagen fra Karlsrud  voksenopplæringsenter, undertegnet av rektor Kjell Rønningen er en klage på Landes måte å møte foreldre og lærere.

Lande uttalte at hun ikke kjente seg igjen i Austøs fremstilling og i klagen fra Kjell Rønningen. Lande følte ” at noe lå under, noe som ikke har kommet fram og hun følte seg utsatt fordi hun var verneombud og tillitsvalgt.

Lande trakk spesielt fram nestleder Ramberg og hevdet at to medarbeidere i sektoren var langtidssykmeldte på grunn av Rambergs væremåte. Lande ser seg ikke ansvarlig for at medarbeider Bakke valgte å slutte.  Ifølge Lande har hun selv utført 2/3 deler av arbeidet, og har ivaretatt både sin egen og Bakkes jobb. Lande opplevde at Austbø forsøkte å legge ansvaret for at Bakke sluttet på henne, at hun var lurt til å ta de tyngste sakene av Austbø og at arbeidsfordelingen var skjev.”

 

Kommentar: Saken er fullt og helt vridd om til personalsak med fokus på meg. Sakens kjerne er helt borte og jeg hadde mer enn nok å tilbakevise påstander. Det forundrer meg at Arbeidstilsynets representant(Ola Windsvold) ikke gjennomskuet og stilte spørsmål, om hva som egentlig foregikk. Det kom nemlig fram at det var to langtidssykmeldte pga. nestleders BKRs mobbing. Denne representanten fra Arbeidstilsynet var lang tid i forveien godt orientert om det psykososiale arbeidsmiljøet i PPT.

 

I referatet fra oppfølgingsmøte 23.4. 1999 skrevet av den samme sekretæren står det bl.a.:

”Saken ble ifølge Lærerforbundets representant, Inger Lise Blyverket omtalt som en alvorlig personalsak. Det ble presisert overfor Lande at hun ikke på egenhånd tar kontakt med de som har klaget på henne, noe som ble avtalt i møte 20.04. På tross av dette tok Lande kontakt med rektor Rønningen på Karlsrud etter møtet.”

 

Kommentar: Jeg visste ingenting på forhånd om klagen fra Karsrud VO. Dette var et sjokk for meg og jeg ville undersøke selv hva galt jeg hadde gjort og eventuelt be om unnskyldning. Det var uforståelig for meg hvorfor klagen ble hemmeligholdt for meg når den ble brukt som trussel mot meg. Min hensikt med henvendelsen var ikke å skade noen, men å komme i dialog og få utdypet hva som var galt.

 

 I referatet fra 3.møte 27.04. 1999 står det blant annet:

”Klagen er ifølge Blyverket preget av karakteristikker og synsing og er på grensen til det injurierende. Blyverket kritiserte motparten for å ensidig ta hensyn til Bakke og at Austbø omdefinerte et teammøte til et verneombudsmøte. Videre kritiserte Rambergs skriv og Austbøs logg. Begge manglet synspunkter fra den andre siden. Videre kritiserte Blyverket at Austbø gjorde seg skyldig i saksbehandlingsfeil da hun ikke sendte klagen direkte til Lande istedet for å legge den i hennes posthylle. Og at klagen fra Karlsrud i utgangspunktet ble holdt tilbake. Blyverket konkluderte med at det er behov til å se på Landes arbeidsituasjon, kommunikasjon i PPT og anbefaler en arbeidsmiljøundersøkelse. Hun understreker videre alvoret i at Lande  nå er sykmeldt som følge av arbeidsmiljøet.

KV konkluderte med at når en medarbeider fremstår som vanskelig å forholde seg til for utenforstående og andre medarbeidere, så kan ikke ledelsen godta dette. Lande har latt være å benytte seg av tjenestevei, å gi beskjed hvor hun er og skrive seg inn. Hun har sagt at hun skal ta livet av seg, og latt være å møte opp neste arbeidsdag. PPT kan ikke ha en medarbeider som ikke vil la seg styre, og som ikke kan følge reglene.

KV konstaterte at en ikke kom videre, og at saken vil bli kjørt opp på et høyere nivå.

En egen sak vil bli ført i forbindelse med klagene på Ramberg.”

 

Kommentar: Saken har kjørt seg fast. Leder Karin Vereide ”klarte ikke” å se saken fra begge sider og forholde seg til sakens fakta.  Karin Vereide ga en uforbeholden støtte til Tone Austbø(sosionom). Dette fordi hun nylig hadde tapt saken for å få sosionomene ut av PPT. Hun var redd et nytt nederlag som kunne føre til hennes egen avgang. Det var mye lettere å bli kvitt et brysomt verneombud enn å involvere seg i saken og utføre jobben sin. Var hun et monster siden hun ikke reagerte på mine fortvilte rop om hjelp, og ”overså” at mobbingen gjorde meg syk? Hvorfor behandlet hun meg som en ”ting”? Så hun på meg bare som billig arbeidskraft som verken skal sees eller høres? Og hjelpen jeg fikk fra henne var trusler. Hvor troverdig er Karin Vereide som øverste leder for PPT som skulle ivareta de svakestes interesser? Og hvilke holdninger viser Karin Vereide når hun foretrekker en etnisk norsk kollega fremfor meg som prosjektleder vedrørende minoritetsspråklige? Flere kolleger reagerte og kom til meg og lurte på hvorfor ikke jeg hadde fått denne jobben.

 

Hva var det Karin Vereide egentlig mente med at ” en egen sak vil bli ført i forbindelse med klagene på Ramberg”? Hadde hun likevel tatt til fornuft? Men dessverre ble det kun med denne setningen.

Brith K. Ramberg lever i dag i beste velgående, iallfall på overflaten. Hennes mobbeatferd ser ut til å ha vært lønnsomt for henne. Hun har skaffet seg spesialistkompetanse, og fikk seg jobb på Rikshospitalets Barne- og ungdomsavdeling.  Og på grunn av uetiske dommere ble hun trodd på i retten.

 

For å understreke alvoret i Brith K. Rambergs mobbing viser jeg til skriv fra sønnen til nå avdøde Reidun Rasmussen som arbeidet som kontorassistent på sektor VG/VO. Hun var mye syk og kom ofte med antydninger om mobbingen fra ledelsen, særlig fra Brith K. Ramberg. Hennes antydninger om mobbing og mistrivsel på jobben synes å stemme overens med det hennes sønn skrev til meg 1. februar 2007.

 

Han skriver blant annet: ”Min mor kviet seg for å gå på jobb for hun kunne fortelle at hun følte seg mobbet og da spesielt av lederen på kontoret, Brith K. Ramberg. Det er en uttalelse som har brent seg fast hos meg og det var når jeg og mor tok bussen fra hjemmet og ned til Grorud en morgen. Da sa hun: ”Jeg lurer på hva jeg får kjeft for i dag.” Dette var hverdagen for mor på jobb.

Hun var av typen som alltid skulle” beholde husfreden”, noe som gjorde at hun bare tok imot uten å ta igjen. Gang på gang sa jeg til henne at hun skulle si ifra og ta igjen, og jeg mener å huske at hun iallfall ved ett tilfelle gjorde dette, men det resulterte bare i at ting ble mye verre.

21.desember 1999 døde min mor på vei hjem fra jobb mens hun ventet på bussen på Helsfyr.

Min påstand er at denne mobbingen tok på min mor både psykisk og fysisk og var et sterkt bidrag til at hun gikk bort. Jeg kunne jo med egne øyne se at dette tok på henne, og sa til og med at om hun ikke gjorde noe med ledelsen på jobben hennes, så ville jeg gjøre det. Men det fikk jeg ikke lov til og måtte love ikke å gjøre noe. Det har jeg angret på siden min mor døde. Dessverre ble min mor utsatt for mobbing av verste sort.”

 

Kommentar: Jeg var ikke ferdig med saken selv om jeg hadde tapt foreløpig. Sannheten måtte frem. Derfor kontaktet jeg Reidun Rasmussen for å høre hvordan hun hadde det. Jeg fikk kontakt med sønnen som fortalte at moren var død. Han sa seg villig til å sende meg et skriv hvor han fortalte hvordan hennes mor hadde hatt det på jobben.

 

Jeg ble langtidssykmeldt fra 26.april 1999, men likevel ble jeg tvunget til å delta på alle møter.  Hvordan kan Karin Vereide med Skoleetatens jurister overkjøre min leges sykemelding?

 

Jeg fikk innkalling til det første møte på et ” høyere nivå”, 7.juni 1999.

Skrekkslagen, stresset, nedfor og maktesløs tvang jeg meg til dette møte på Skoleadminsistrasjonen. Kroppen reagerte med oppkast og svimmelhet hele veien. Jeg brukte de siste kreftene for å holde meg oppreist.

 

Jurist Hilde Driscoll, som jeg husker som tillitsvalgt fra lønnsforhandlingene, ledet møte. Høytidelig inndelte hun møte i tre deler: 1. samarbeidsproblemer 2.yrkesrolle 3. fravær. Under punkt 1 anførte hun: samarbeidsproblemer i forhold til ledelsen, kollegene og VO-sentrene. Driscoll viet god plass til tre formelle klager: a) Fra sektorleder Tone Austbø, (1.03.99), b) fra tidligere PPrådgiver LNB(24.02.99) c) fra Karlsrud VO 25.03.1999.

Juristen Hilde Driscoll konkluderte med at saken er ifølge arbeidsgiver en ”personalsak”. (Det nyttet ikke for meg å protestere at dette er en arbeidsmiljøsak som ble vridd om til personalsak.)

 

Saken ble ikke løst verken nå eller senere. Dette viser at mobbesaker kan aldri løses som personalsaker etter en oppskriftsprosedyre hvor syndebukken forlengst er utpekt. Mobbing er vold(traume, sjokk) og må behandles på lik linje med andre voldsaker hvor offeret blir trodd og får krisehjelp. Dette er en straffbar handling og politiet må kobles inn. Mobbesaker stiller krav til domstolenes etiske standarder om ikke å godta løgn og konstruerte bevis.

 

Juristene, Hilde Driscoll og Herdis Garmann Eriksen kjørte saken videre som personalsak.  Sakens kjerne ble blåst bort og jeg hadde mer enn nok med å forsvare meg mot stadig nye anklager og feil.

 

Ved at de samme anklagene gjentok seg gang på gang, ville ledelsen hjernevaske meg og få meg til å tro at jeg var ”feilvare” som arbeidsgiveren ikke hadde bruk for. Dette er mobbing på sitt verste (psykisk tortur) som gjør at et menneske brytes ned. Jeg ble mer og mer isolert, mens motparten rekrutterte flere og flere som gjentok de samme løgnaktige påstandene hele tiden. Selv en psykisk sterk person vil kunne knekkes og ta varig men, når disse torturmetodene tas i bruk, og uten at mobberne blir stilt til ansvar. Er det fordi det finnes flere og flere mobbere jo høyere i maktapparatet en kommer? Ifølge mobberne skulle jeg være feilfri, noe som selvsagt er en umulighet for et hvilket som helst menneske. Det ble iverksatt to sett av regler, ett for mobberne og ett for ofrene. Hensikten var en total lydighet, misforstått lojalitet og tilbedelse av udugelige ledere.

 

 

Det gjorde ubeskrivelig vond å bli krenket og behandlet som en ting.  Jeg var redd for at ledelsens stigmatisering, løgn og ryktespredning ville frata meg arbeidsmulighetene for alltid. Som naturalisert innvandrer, uten likestilling i praksis, har situasjonen fortonet seg enda mer alvorlig.

 

Jeg betviler om at ledelsen noen gang hadde respekt for meg som menneske. Så lenge jeg jobbet for tre, smilte og holdt munn, ble jeg tolerert.

Det var ydmykende da Hilde Driscoll på møter og i nærvær av andre gjorde til en vane å snakke til meg med en monoton, metallisk stemme og alltid i tredje person, samtidig som hun unnlot å møte mitt blikk.

Jeg får assosiasjoner: Er det ikke bødlene som behandler ofrene sine på denne måten?

Tillitsvalg fra Utdanningsforbundet, Hilde Bentzen sa etter et møte: ”Hilde Driscoll snakker til deg i tredje person:” Men den samme tillitsvalgte nektet meg om å ta samtalen opp på lydbånd. Hvis jeg mot formodning skulle gjøre det, ville tillitsvalgte trekke seg.

 

Flere ganger var jeg så nedfor at jeg tenkte på å ta livet mitt. Men det var noe i meg som ikke ville gi opp til tross for umenneskelige påkjenninger. Jeg vet i dag at det finnes et helvete på denne jorda. Jeg var overstresset og fant ingen ro i sykemeldingsperioden. Jeg gråt og gråt og gikk og gikk. Av flere grunner snakket jeg lite om min faktiske situasjon. En av grunnene var at folk flest klarte ikke å ta innover seg historien min. Den var for sterk. Venner og kjente trodde meg ikke. Noen ble skremt, andre avviste historien og mente at slike ting hender ikke i Norge. Isolasjonen ble fullkommen. Selvfølelsen min raste nedover.

 

Jeg sov dårlig, hadde mareritt og spiste lite. Jeg hadde en uimotståelig dragning til kirken hvor jeg følte at jeg kunne ”puste”. Jeg passet på at jeg kom sist til messen, satte meg på siste benk, nærmest utgangen, og gikk ut før de andre. Jeg vil være usynlig for mennesker også i kirken. Så langt var jeg kommet at mobbernes usynliggjøring av meg var blitt til min virkelighet. 

 

Jeg tvang meg tilbake til det normale liv ved hjelp av naturens helbredende kraft.  Jeg gruet meg ved tanken om å bli friskmeldt. Jeg trodde ikke min fastlege, Barbara Baumgarten, skjønte alvoret med mobbingen, fordi hun virket utålmodig og ville gjerne snarest mulig få meg tilbake til jobben.

 

Under hele sykmeldingsperiode søkte jeg på uttalige stillinger, men fikk ingen. Hvert avslag var stressende og tærte på den allerede nedbrutte selvtilliten min.

 

Like før jeg skulle tilbake til den samme jobben, brakk jeg ”heldigvis” venstre håndledd, 12.02.00. Utrolige smerter og varig men, var tross alt bedre enn å gå tilbake til den samme jobben og bli trakassert av ledelsen og kolleger( et dysfunksjonelt arbeidsplass).  Fortiden med mobbingen lot seg verken glemme eller avlede.  Skam og skyldfølelsen var ikke til å bære og tappet meg for energi.  Det var et under at jeg overlevde.

 

Følelsen av maktesløshet over den opptrappende utstøtelsen var ikke til å holde ut. Det å oppleve at alle jobbsøknader ble blokkert av arbeidsgiverens usanne referanser og rykter er en ufattelig tragedie. Selv om jeg befant meg i en temmelig mørk tilværelse så har jeg aldri mistet troen på det sanne og gode, og har heller aldri gitt opp.

 

I et skriv fra Skolen ved Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling v/Ullevål sykehus besvarer rektor, Turid Haaland Ask,( 21.03.00), klagen fra senter mot etnisk diskriminering. Hun skriver blant annet.  ”Oslo kommune pålegger arbeidsgivere å innhente referanse. På bakgrunn av dette og på grunn av skolens særlige krav til personlig egnethet for aktuelle stillinger, tok undertegnede kontakt med søkers arbeidssted for innhenting av relevant referanse.  Undertegnede ble oppringt 21.06.99 av avdelingsleder Tone Austbø som meddelte informasjon som gjorde søker uegnet for den aktuelle stillingen ved vår skole.”

 

Senter mot etnisk diskriminering skrev blant annet 14.juli 2000:

”Vi har tidligere bistått deg i forbindelse med to forbigåelser ved ansettelse. Det viser seg at du har en overordnete i din nåværende stilling som er en dårlig referanse for deg. Dersom du ikke får omplasseringen i løpet av august, anbefaler vi at du sender oss en detaljert beskrivelse av trakasseringen som du er blitt utsatt for.” Underskrevet av Manuela Ramin- Osmundsen og rådgiver Ronald Craig.

 

Den 20.06. 2000 ba jeg Karin Vereide skriftlig om redegjørelse for referanser. Til dags dato har jeg ikke fått svar, til tross for at jeg sendte kopi til Skolesjefen v /Kari Haaland.

 

Siden jeg ble omplassert høsten 2000 til Ullevålsveien skole hadde jeg ikke mer krefter for å gå med saken videre. Jeg hadde håpet at situasjonen ville normalisere seg, men det var dessverre ikke tilfelle.

.

Grunnen til at jeg henvendte meg til Senter mot etnisk diskriminering var at jeg som naturalisert innvandrer ble utsatt for uttalige usaklige forbigåelser, ikke ble trodd, utsatt for trakasseringer, osv. Eksempler på etnisk diskriminering:

 

Jeg fikk rådgiverstilling i Oslo PPT fordi det ikke var flere søkere ved annen gangs utlysning.  Uten nødvendig opplæring og veiledning ble jeg satt rett i arbeid. Enhver form for å spørre om hjelp fra ledelsen(Tone Austbø) ble jeg møtt med ” du burde vel kunne dette”, eller avfeid med ”jeg har ikke tid til å snakke med deg nå”, ”vi har ikke penger til din veiledning”, ” i forhold til de norske så har du praksiserfaring og trenger ikke veiledning”, ”jobben må gjøres innen frister ellers blir det trekk i lønna”, vi kan ikke ha så lange ventelister”, ” du får ingen lønnsopprykk, fordi du tjener nok i forhold til dine medarbeidere”, ” du vet at vi ikke har penger til kurs og etterutdanning, så du må aldri søke om noe”.

 

Situasjonen forverret seg etter varslingen. Skriftlige henvendelser til Karin Vereide ble ikke besvart. Når jeg tok opp den skjeve arbeidsfordelingen med Karin Vereide og Tone Austbø ble jeg møtt med: ”Den skjeve arbeidsfordelingen må du bare leve med, ellers kan du finne deg en annen jobb”, ” her er det vi som bestemmer og prøv ikke å komme med din kritikk, det blir ingen forandringer”.

 

Juristene, Hilde Driscoll og Herdis Garmann Eriksen som aldri hadde tatt meg med på råd(medbestemmelsesmøte) skrev til meg: ”Vi beordrer deg til Seterbråten skole, og hvis du ikke tar imot stillingen vil dette få konsekvenser for din ansettelse.” (Det ble verken tatt hensyn til reisetidens lengde(minst 4 t daglig), eller legens betenkelighet om en uforsvarlig lang arbeidsdag.) Som en skjønner så var det egentlige målet hele tiden å få meg oppsagt. De to juristene begrunnet omplasseringen med at dette var det ”beste for meg”. Ved å plassere meg på en desidert avsidesliggende arbeidsplass, hvor ingen kjente meg og hvor jeg ble gitt anledning til å starte med blanke ark, var en blank løgn. Jeg kjente alle kollegaene, bortsett fra den nytilsatte teamleder Marianne Thorstad Bøe. Også  Sanni Breit opphavskvinnen til mobbehistorien, var blitt forvisst dit.  Situasjonen minner meg om den gamle Sovjetunionen og deporteringer til Sibir.

 

Skoleledelsen håpet at jeg ikke ville ta stillingen ved Sæterbråten skole. I det nevnte tidsrom var det flere ledige stillinger i sentrum. Jeg søkte på disse, men fikk ikke.  Det som var en selvfølgelighet for tidligere barneombud Trond Waages kone om å få en kortere reisetid, var en umulighet for meg. Hun bodde i Oslo, mens jeg bodde i Bærum.

 

Marianne Thorstad Bøes hyppige svar på mine forslag ” Dine forslag og engasjement for minoritetsspråklige kan du bare holde for deg selv”, ” Du er satt til å utføre og skrive rapporter slik som jeg vil ha dem”, ” det går ikke an å komme med kritiske spørsmål til skolenes ledelse og lærere”, ”jeg stoler ikke på deg, men på lærere og rektorene”, ” du lyver når du sier at lærerne på Lusetjern skole  ved to anledninger ikke møtte opp til timen”, ” du  skal bruke WISC på alle fremmedspråklige elever”,  ”det er ingen av fremmedspråklige  som kan skåre høyt på  en WISC test”, ” du har ingen innsynsrett til personalmappa di”, ”du må søke til meg når du skal avspasere”(jeg fulgte den etablerte praksisen hvor vi på forhånd  skrev på en liste dato for avspaseringen. Dette var ikke bra nok når det gjaldt meg, men mine kolleger kunne gjøre det). Etter at Marianne Thorstad Bøe fikk tilsendt og gjorde seg kjent med innholdet i min personalmappe, endret hun atferd overfor meg. Hun ble rett og slett en heks. Hun innførte tre sett av regler: ett for meg, ett for medkolleger og ett for seg selv.  Merkelig at Forbrukerrådet hadde nytte av hennes saksbehandling.

 

Skoleadministrasjonen ikke bare hindret meg i mine egne forsøk i å skaffe meg ny jobb, men  satte også munnkurv på meg. Da jeg sa at jeg skulle orientere den nye arbeidsgiveren om det som hadde skjedd med meg, ble jeg møtt med trusler fra Kari Tilmers (sosionom) om at hvis jeg gjorde det, ville jeg ikke få stillingen på Bjølsen skole. I ettertid bekrefter rektor Dahl at denne stillingen bare har eksistert en svært kort periode. I retten ble jeg beskyldt for å ha nektet (”samarbeidsvanskelig”) å ta imot denne stillingen. Og retten trodde igjen på arbeidsgiveren.

 

Skoleetatens ledelse var påpasselig med å plassere meg der de hadde sine ”tro” tjenere.  Deres image av meg som ”samarbeidsvanskelig” måtte hele tiden holdes ved like. Og det klarte arbeidsgiveren svært godt. Min medbestemmelsesrett ble neglisjert, men ikke arbeidsgivers styringsrett.

 

Slik ble jeg beordret til Ullevålsveien skole. Jeg hadde søkt på mange andre stillinger i Oslo kommune, men ikke på denne stillingen.  Kari Tilmers forbød meg på nytt om å snakke ut om grunnen til omplasseringen, men selv fulgte hun ikke den samme regelen om taushet. Hun orienterte ledelsen på Ullevålsveien skole på forhånd om mine påståtte ”samarbeidsvansker”. KT hadde dermed tilrettelagt for videreføring av mobbingen.

Rektor Hans-Kristian Treider kunne komme med bemerkninger som: ” Du tjener for mye og er for kostbar for oss”.

Mens Hans- Kristian Treider og de to kvinnelige inspektørene tok seg god tid til å trøste og forsvare lærer Monica Abilgaard som plaget meg på det verste med at hun i nærvær av elever ydmyket meg gang på gang og kom med ydmykende ord som” dere må ikke høre på den rare Julija. Hun er ikke norsk og hun vet ikke hva hun snakker om.” Eller at hun daglig forhørte ”sine elever” om meg og satte dem opp mot meg, eller brukte meg som sin slave for å hente mat til elever, rydde på gangen og hyller, handle inn, vaske opp.

MA anklaget meg at jeg har overtrådt grenser da jeg i en gymtime innførte fotmassasje og fotøvelser også for muslimske jenter.  Dette var ifølge Abilgaard uhørt og grensesprengende å drive med alternative øvelser. Det var helt i orden at Monica Abilgaard med sin fariseerske opptreden smigret fremmedspråklige jenter, nektet dem vekst og utvikling og baktalte dem når de ikke var tilstede.

Da jeg hadde fått nok av Monica Abilgaards ydmykelser, satte jeg grenser ved å fortelle henne i enerom hvordan jeg opplevde henne. I full fart løp hun til ledelsen og beskyldte meg for å ha fornærmet henne. Selvfølgelig fikk hun full støtte av ledelsen som begrunnet dette med: ” Monica kjenner vi godt, men ikke deg. Monica gjør aldri noe galt og vi stoler på henne. Hun snakker alltid sant.”

Slik fortsatte Monica Abildgaard med sine trakasseringer og sladring.  Det førte til at rektor begynte å komme regelmessig på ”besøk” til mine timer.  Både jeg og elevene tok ham imot med glede. Så sluttet han med de uanmeldte besøkene like fort som han begynte.

 

Skolerådgiver Freddy Holm sa det ofte på arbeidsmøter: ”Du er ikke enn av oss”.  Han skjelte meg ut i nærvær av kolleger som ”udugelig”, ”undermåls”,”latsab” ”du har ingenting  du skulle ha sagt”, og at det er bare han som etter 20 år ved skolen  vet best hvordan elevene skal behandles.( Hvor mye innsikt gir  20 års erfaring uten refleksjoner?)  Det var ingen av kolleger eller ledelsen som grep inn da den samme personen snakket nedsettende til meg med ryggen vendt mot meg. At noen av kolleger viste medfølelse med meg etterpå var jeg takknemlig for, men jeg hadde foretrekt at disse skulle imøtegått Freddy Holm. Jeg innser at motet vokser ikke på trær.

I slutten av min toårsperiode på Ullevålsveien skole spurte jeg Freddy Holm hva som var grunnen til hans dårlige oppførsel mot meg, besvarte han kontant og rasende:” Vi i ledelsen visste fra første dag at du ble omplassert på grunn av samarbeidsvansker. Det er ingen av oss, og spesielt ikke Monica Abildgaard som liker deg. Vi skal nok gjøre vårt for å sette deg på plass. Du er ikke norsk og blir aldri det. Vi skal gjøre livet surt for deg.”

Under rettsaken benektet Freddy Holm at han visste om ryktene som Skoleetaten hadde spredt. Også Monica Abildgaard hadde vridd om sannheten.

Til tross fra åpenbar trakassering særlig fra Freddy Holm og Monica Abildgaard har jeg utført en god jobb for elevene og deres foreldre. Jeg har stått på elevenes side, forsvart dem og oppnådd gode resultater. Jeg trivdes godt med å jobbe med elevene, og har skrevet to faglige artikler og hold foredrag på Østlandske lærestevne om ADHD problematikk. Det at jeg lyktes, falt ikke i god jord for Freddy Holm som gjerne løste konflikter med elevene ved hjelp av muskelkraft.

 

Skolens elevmasse bestod av ca 40% utenlandske elever. Det var liten eller ingen gjennomstrømning av elever, og absolutt ikke av fremmedspråklige.

Den utenlandske rengjøringsdamen ble overlatt til seg selv og spiste for seg selv i motsetning til hennes norske forgjenger som spiste sammen med personalet(Var dette rasisme?) Da jeg oppdaget hennes situasjon, begynte jeg å spise sammen med henne.

 

På overflaten så det meste bra ut, men hvilken faglig og psykososialt utbytte elevene fikk, er et annet spørsmål. Skolens ledelse, med Freddy Holm i spissen, hadde en rigid og fastlåst bilde av elevene, noe jeg ikke var enig i, og som førte til mange meningsutvekslinger.

 

Det hører med til historien at jeg fra starten av ble tildelt en særdeles avvikende timeplan med tolv mellomromstimer. Det tok et halvt år og en 20% sykmelding for å få flyttet en løs time på fredag slik at jeg kunne delta på det allerede påbegynte etterutdanningsstudium i psykosyntese.

 

Hvis jeg ble heftet med elevarbeid før kl. 8.00, og ikke kom presis til morgenmøter, fikk jeg irettesettelse av rektor. Men rektor Hans-Kristian Treider brukte ikke den samme regelen overfor andre medarbeidere, og absolutt ikke overfor Monica Abildgaard og en del andre med et godt forhold til ledelsen. Disse lojale medarbeidere fikk særrettigheter blant annet en fri dag i uken.

 

Siden mine tilbakemeldinger til ledelsen ikke ble tatt på alvor har jeg ”godtatt situasjonen ”og gjort det beste ut av den. Jeg har viet all min tid til elever jeg har fått ansvaret for.

 

Stresset jeg prøvde å fortrenge, kom til syne ved to skader. Like før sommerferien 2001 skadet jeg høyre ankelen min. Noen timer før juleavslutningen 2001 brakk jeg nesebeinet og ble dermed forhindret fra å ”feste” sammen med kolleger.

 

Skolen hadde lagt opp til at jeg skulle mislykkes, og det var derfor utrolig galt at jeg lyktes i å gjøre en god jobb og hadde god kontakt med foreldre. Blant annet fikk en elev, som skolen skulle kvitte seg med fordi han var for vanskelig, en helt ny livskvalitet – uten ritalin. Skolen hadde krevd ritalinbehandling for å gjøre ham føyelig og for å få mer ressurser. Kollegaens misunnelse var stor, hindringene og trakasseringer var en daglig kost. Men jeg ga aldri opp fordi jeg visste at jeg handlet riktig og til det beste for elevene. Jeg stod på elevenes side, stilte krav til dem, og var ikke redd for å si ifra når det trengtes. Men å si sannheten på denne skolen var livsfarlig. I retten lærte jeg at hevn og løgn har ingen tidsfrister.

 

 

OVERLATT TIL MEG SELV

 

Som mobbeoffer hadde jeg blitt isolert og overlatt til meg selv. Det var ingen offentlige instanser som stod parat med sin krisehjelp, noe som praktiseres ved naturkatastrofer, terror osv. For å forebygge disse ekstra ordinære stresspåkjenninger fortsatte jeg med selvutvikling, retretter i de norske og utenlandske klostre, pilegrimsvandringer, selvutviklingssamlinger på Gotland og med en systematisk etterutdanning i gestalt-og psykosyntese.  I tillegg søkte jeg på uttalige ledige stillinger både i Oslo og ellers i landet, men fikk ingen.  For ikke å miste helt selvtillit og kontakt med mennesker skaffet jeg meg forskjellige gjøremål i regi av Frelsesarmeen.

 

Det er alvorlig at sakens kjerne ble borte. Et alvorlig arbeidsmiljøproblem ble vridd om til personalsak hvor varsleren skulle tas. Det er skremmende. Jeg kommer aldri over disse traumatiske opplevelser jeg ble utsatt for over tid.  Jeg ble stigmatisert som menneske og fagperson, utstøtt og ribbet for oppgaver og tillitsverv.

 

DYSFUNKSJONELL ARBEIDSPLASS OG LEDELSE

 

Følgende eksempel viser den skjeve arbeidsfordelingen fra en dysfunksjonelt arbeidsplass i PPT.

De fleste sosionomer som var ansatt i PPT hadde en lett arbeidsdag. Eksempelet nedenfor viser sosionom Vigdis Amundsen gjøremål på en vanlig arbeidsdag.

” PP-TJENESTEN HAR FÅTT

 ”VISE VAKTMESTER”!

 

FRA OG MED 7.SEPTEMBER HAR VIGDIS

FÅTT I OPPGAVE Å AVLASTE BRITT EMILSEN.

DERSOM DET ER PRAKTISKE TING SOM MÅ ORDNES, FOR EKSEMPEL

 

-RADIATORER

-STIKKONTAKTER

-PAKNINGER PÅ KRANER

-LAMPER

OSV.OSV.!!!

 

DERSOM DU IKKE HAR LANG NOK LASSO TIL Å HUKE TAK I MEG MED,

SÅ LEGG EN LAPP I HYLLA MI.

 

ÆRBØDIG HILSEN FRA

VIGDIS ROM 450E

 

MEDKOLLEGER SOM MOBBERE

 

Denne samme sosionomen brukte mye av arbeidstiden sin på andre ting enn faglige oppgaver. Plutselig opptrer hun som leder for HMS gruppa, og i den sammenheng sendte hun en klage  (15.03.99), til sektordleder Tone Austbø med følgende innhold:

 

”12.03. informerte jeg verneombud Julija Lande om tidspunktet for neste møte i HMS gruppa da hun ikke møtte til forrige oppsatte møte. Julija Lande sa hun ikke er interessert i å delta på HMS gruppe før hun har snakket med hovedverneombudet, sin sentrale tillitsvalgte, PPTs leder Karin Vereide og Arbeidstilsynet.

Da jeg spurte Julija Lande om hva som ligger bak hennes avgjørelse for ikke å delta i HMS gruppa, svar på dette ville hun ikke gi. Jeg stiller meg undrende til at verneombudet nekter å delta i HMS arbeidet og at hun ikke vil gi noen informasjon om hva som ligger bak hennes krav om å få snakke med overnevnte instanser.”

 

Kommentar: Jeg ble aldri informert om at Vigdis Amundsen er blitt medlem av HMS gruppa. Er ikke det lederens oppgave å innkalle til et møte? Og hva er grunnen til disse plutselige møtene som nå har startet opp og som aldri før ble praktisert? Vigdis Amundsen fikk mitt svar, men hun ga seg ikke.

 

Den samme sosionomen var også ansvarlig for gjennomføring av arbeidsmiljøundersøkelsen på sektor VG/VO høsten 1999.

 

Sosionom VA fikk i stand og ledet et ekstraordinært møte(31.05.99) hvor tilstedeværende kolleger tok avstand fra mitt skriv av 10.mars 99, sendt blant annet til Arbeidstilsynet.

Sosionom Anne Falck og psykolog Randi E. Anderssen skriver i skriv av 7.juni 99 blant annet følgende:

”Tretten av sytten arbeidstakere var tilstede på ekstraordinært sektormøte 31.05.99, ledet av 

fungerende verneombud Vigdis Amundsen. Personalet ble presentert og gjort kjent med at vårt verneombud Julija P.Lande har sendt klagebrev  til Arbeidstilsynet vedrørende det psykososiale miljøet  på vårt sektor.

 Vi er på ingen måte enig i det Julija P.Lande  beskriver i brevet på vegne av oss, og tar sterk avstand  fra brevets innhold i sin helhet”.

 

Etter at jeg forgjeves prøvde å få Karin Vereide i tale, skrev jeg 10.03.99 et vennlig og tydelig skriv til henne med gjenpart til Skolesjefen, Arbeidstilsynet og Lærerforbundet om det psykososiale arbeidsmiljøet, etter min varsling om mobbing.

 

Jeg gjengir her hoveddelen fra dette skrivet:

”Som valgt verneombud hadde jeg fått kjennskap til at det foregikk mobbing på vår sektor og at jeg derfor tok opp dette med sektorleder TA. I stedet for at saken ble undersøkt ble dette starten på at jeg selv ble et mobbeoffer.

I samråd med Arbeidstilsynet(Ola Winsvold)) har vi kommet frem at arbeidet med det psykososiale arbeid må intensiveres. Dette ble tatt opp av meg på sektormøte 15.02.99 hvor ledelsen avviste åpenhet.

På teammøte 23.02.99 hvor Tone Austbø, Lucia N. Bakke og jeg deltok, omformet Tone Austbø teammøte til verneombudsmøte og begynte å kjefte på meg ved å si at jeg er vanskelig å samarbeide med, forstår ingenting, klager, skaper problemer, er utspekulert, uærlig, spiller dobbeltspill og er verneombud og tillitsvalgt. Tone Austbø fikk støtte av medarbeideren Lucia N. Bakke..

Jeg ble redd, begynte å forsvare meg og følte en sterk skyldfølelse. Uansett hva jeg svarte var det ikke bra. Jeg kjente sviende smerte i kroppen og at gråten presset seg fram. Jeg spurte om vi kunne snakke om faglige saker og ikke om min verneombudsrolle, men ble avvist. Uten et ord forlot jeg møte. Jeg ble syk av dette møte.

Jeg søkte hjelp hos hovedverneombudet, Knut Myrer og hans medarbeider, men fikk ingen støtte. Smerten var uutholdelig og behovet for å snakke ut var så stort at jeg søkte profesjonell psykoterapeutisk hjelp.

Selv om den åpenbare mobbingen startet etter min varsling hadde det foregått en skjult mobbing og trakassering fra ledelsens side hele tiden. Som naturalisert innvandrer hadde jeg merket mobbingens ansikter mange ganger tidligere, uten å reagere.

Jeg kan ikke påta meg skyld for at jeg er vanskelig å samarbeide med og at den nye medarbeideren Lucia N.Bakkes  trivsel, bare var mitt ansvar. Jeg vet at jeg har strukket meg langt utover opplæringsrollen min. Jeg vil nevne at jeg har en vesentlig større andel av saker enn denne medarbeideren.

Jeg har ingen ønsker om å imøtekomme sektorleders ytring om å frasi meg verneombudsrollen. Jeg lærer mye, er engasjert og føler at jeg har mye å bidra med.

Situasjonen er alvorlig og går utover min arbeidskapasitet. Jeg føler meg fortvilet og maktesløs og ber om hjelp utenfra, helst fra Arbeidstilsynet fordi jeg anser dette som arbeidsmiljøproblemer.”

Kommentar: Dette skrivet utløste mange reaksjoner. Karin Veriede har aldri besvart skrivet, men stilte seg på parti med mobberne.

 

ARBEIDSMILJØUNDERSØKELSEN PÅVISTE MOBBINGEN

 

Mitt skriv av 10.03.99 var uten tvil med på å fremskynde arbeidsmiljøundersøkelsen i PPT. Sosionom VA ble ansvarlig for gjennomføringen på vår sektor. Jeg var langtidssykmeldt på grunn av mobbingen og deltok dermed ikke i undersøkelsen høsten 1999. Undersøkelsen viste at ikke alle sektorer sendte spørreskjema hjem til sykmeldte medarbeidere. Jeg har aldri mottatt skjema, men sektoren operer med en svarprosent på 100. Er dette også manipulering?

Undersøkelsen viste at for VG sektor svarte en at vedkommende ble ofte mobbet, mens to svarte at de ble sjelden(av og til) mobbet, og elleve aldri. Siden vi på denne tid var sytten ansatte i sektoren tyder det på at tre sykmeldte etter mobbing aldri fikk tilsendt skjema.

I rapporten om psykososialt arbeidsmiljøundersøkelse  for PPT i Oslo høsten 1999, underskrevet av Gunvor Gravem, 27.04.00, og adressert til Karin Vereide, kom det fram blant annet:

”Det har vært stor turnover i PP-tjenesten og derfor er spørsmål om ivaretaking av nyansatte viktig. Når det gjelder forhold ledelse/ansatte, har noen sektorers svar vist at her bør iverksettes tiltak for å bedre forholdet. Når det gjelder ansatte som har hatt opplevelsen av å bli mobbet/utstøtt og/eller trakassert er tallet lavt, men her må det settes inn tiltak uansett om situasjonen ikke omfatter mange.”

 

Kommentar: KV har aldri iverksatt tiltak for å etterkomme rapportens krav om å bedre forholdet. Det ble heller ikke gjort etterundersøkelse for å finne ut om ting som var påpekt som kritikkverdige i rapporten ble utbedret. 

Er dette tjenesteforsømmelse, og hvem har ansvaret?

Jeg undrer hvordan dommerfullmektig Jon Østensvig, under rettssaken kunne ”overse” mine påpekninger av disse funn?

 

BEORDRINGEN TIL PPT

 

Etter 2 år med trakasseringer og ydmykelser på Ullevålsveien skole, ble jeg igjen beordret. De uttalige stillingene jeg hadde søkt på (over 65), men ikke fått, har tært på min selvtillit. Det jeg fryktet mest av alt, skjedde. Jeg ble forvist til Seterbråten skole i Bjørndal.

Som jeg ser det i dag var min skjebne allerede avgjort da jeg som verneombud varslet om mobbing på arbeidsplassen min.

For å fremskynde en oppsigelse klekket skoleetatens jurister ut en ny og tilsynelatende ”god” løsning for meg.

Skoleetatens jurister, avdelingsdirektør Herdis Garmann Eriksen og spesialkonsulent Hilde Driscoll  hadde i skriv av  17.09.2002 skrevet: ” Vi beordrer deg til å møte på Seterbråten skole. Dersom du fremdeles ikke møter frem, vil Skoleetaten vurdere ditt tilsettingsforhold.”

 

Uten å bli hørt (medbestemmelsesrett) ble jeg beordret til det desidert mest avsidesliggende  PP kontor på Seterbråten skole. Verken min fastleges betenkeligheter eller lærerforbundets medvirkning, eller mine søknader om bytting av arbeidsplass førte frem.

Det er en kjent sak at PPT omorganiserer og bruker pengene på flytting til nye lokaler når problemene hoper seg opp, i stedet for å få tak i årsakene.

 

 Med krum rygg holdt jeg fram inntil kroppen min ikke ville mer.  Jeg gikk hjemmefra før kl.6.00 og kom hjem etter 20.00. Livet mitt besto kun av arbeid og søvn.

Jeg avslørte at juristene løy. På det nye kontoret traff jeg mine tidligere kolleger, blant dem 3 sosionomer og Sanni Breit(SB).

 

Jeg likte ikke dette, men jeg lot ikke hennes nærvær bestemme over min livskvalitet. Det viste seg snart at jeg var et problem for henne. Hun tålte ikke mitt endrede forhold til henne. Jeg samarbeidet med henne når dette var nødvendig, men ellers snakket jeg aldri med henne. Dette plaget henne tydelig siden hun ofte utbrøt når hun støtte på meg i gangen: ”Spøkelse” eller ” kom deg vekk”.  Jeg overhørte hennes bemerkninger.  Samtidig lurte jeg på hva grunnen var til at også hun kom på min nye sektor.

 

 Det at jeg ikke ble involvert i noen konflikter på det nye arbeidsstedet (jeg har aldri kranglet eller hatt uoverenstemmelser med mine tidligere kolleger )var dette galt. For at Skoletatens bilde av meg som samarbeidsvanskelig skulle opprettholdes, måtte problemene vedlikeholdes.

 

Sektorleder Marianne Thorstad Bøe verdsatte mitt arbeid inntil hun leste personalmappa mi. Ofte ville hun snakke med meg om personlige ting.

Jeg hadde ikke slått meg til ro med beordringen og den lange og slitsomme reiseveien. Derfor hadde jeg hele tiden purret på skoleetaten om å få en stilling mer sentralt.  Jeg hadde også bedt Marianne Thorstad Bøe om å hjelpe meg med å få en stilling nærmere mitt hjemsted, men hun avviste meg kontant og sa at dette ikke var hennes bord.

Fra å være kontaktsøkende ble Marianne Thorstad Bøe spydig, kontrollerende og irettesettende. Kroppen min fanget opp raskt signalene som minnet meg om Tone Austbø og Brith K. Rambergs trakasseringer. Mine rapporter ble plutselig sablet ned og jeg måtte korrigere dem opp til fem ganger. Hun har korrigert til og med sine egne forslag. Samtidig ble hun utilgjengelig for meg, enten hadde hun ikke tid til å snakke med meg eller så var hun borte. All kommunikasjon foregikk heretter skriftlig, selv om hun tildelte meg kontor i nærheten av sitt eget.

Som regel ” jobbet hun hjemme”( hennes eget utsagn) hver fredag, og iallfall hver dag før helligdagene. Da jeg selv ba henne om å jobbe hjemme da kulda var på det strengeste og all kollektiv trafikk brøt sammen, ble svaret: ”Nei”. Men en sosionom fikk godkjent hjemmearbeid i slike perioder.

Så ble det plutselig galt med innrapportering av min avspasering. Det var ikke bra nok at jeg fulgte de oppsatte rutiner som mine kolleger fulgte, jeg måtte søke særskilt til henne. Da jeg spurte henne om hva grunnen var til denne forskjellsbehandlingen, ristet hun på hodet og gikk sin vei.

Videre snøt hun meg med en falsk innrapportering av mine egenmeldinger, og på den måten sørget hun for at jeg ble trekt i lønn. Da jeg oppklarte saken med lønningskontoret og fanget henne i løgn, kjente jeg bare forakt for henne. Da jeg konfronterte henne med at dette var feil, forsvarte hun seg igjen med at dette ikke var hennes skyld. Heksa innrømte ikke at hun hadde gjort noen feil og skyldte på lønningskontoret, mens hun fniste.

 

Etter all den fandenskap Marianne Thorstad Bøe stelte i stand, spurte jeg henne om hun hadde lest personalmappa mi, og om hun virkelig trodde på alt som sto der, siden hun var blitt så ekkel mot meg, benektet hun enhver kjennskap til mappa mi. Hun sa at personalmappa mi ikke befant seg på sektoren. Jeg trodde ikke på henne og tok kontakt med Datatilsynet og fikk bekreftet at jeg hadde innsynsrett.

Jeg måtte true henne og Skoleadministrasjonen med Datatilsynet før jeg under streng bevoktning av Marianne Thorstad Bøe fikk lese personalmappa mi på hennes kontor. Da jeg tok en del kopier av dokumentasjon som var ukjent for meg, fotfulgte hun meg til kopieringsmaskinen.

 

Da min kollega Nazim Riaz ble 60 år, bakte jeg kake, kjøpte en liten gave og holdt tale for henne på jobben. Dette gjorde jeg av glede og respekt for henne som jeg hadde jobbet sammen med fra 1995. Dessuten så jeg at teamleder Marianne Thorstad Bøe ikke hadde tenkt på å markere denne dagen på noen måte. Dette skulle jeg ikke ha gjort fordi Marianne Thorstad Bøe innrapporterte straks til sine overordnete (Hilde Driscoll og Herdis Garmann Eriksen) at jeg hadde tatt meg til rette og er vanskelig å hanskes med.

Jeg antar at juristene som samlet materiale for å si meg opp, var takknemlige for dette bidraget.

Marianne Thorstad Bøe var klar over store uroligheter og mobbeproblemer på Seterbråten og på Lusetjern skole. Til tross for dette ”trodde” hun meg ikke da jeg fortalte henne om at jeg gjentatte ganger ble utsett for angrep, og trakasseringer fra sosiallærer og ledelsen på Lusetjern skole. Ved mitt første besøk på Lusetjern skole ble jeg forhørt av sosiallæreren om hvor jeg kom fra, hvilken kompetanse jeg hadde, om jeg kunne teste elever og om jeg hadde førerkort og bil.

 

Bakgrunn for trakasseringer var mine påpekninger om manglende opplæringstilbud til minoritetsspråklige elever, samt mobbing og utstøtning av elever med atferdsproblematikk(ADHD, ADD) og dysleksi.  Flere av elevene jeg hadde utredet var etter eget og foreldrenes utsagn utsatt for mobbing både av lærere og medelever. Dette ville ikke ledelsen ved disse skolene erkjenne, til tross for at foreldrene aksjonerte og PPT med Marianne Thorstad Bøe var involvert.

 

Det er flere, blant dem den kjente allmennlege Ole Rikard Haavet, som mener at det er en god ide at lærere får mobbe- lapp.  Jeg synes dette er en glimrende ide, og bør derfor få en allmenngyldigheskarakter.  Dagens regel hvor enkelte mobbere slipper unna pga. sin stilling, status, omdømme, er etisk forkastelig og enda mindre i samsvar med demokratiets grunnprinsipper om likhet for loven og åpenhet. Målet skal være null toleranse for mobbing i det pulserende liv. Mobbingen er og forblir ondskap nummer en. Mobbingens ansikter er mange, noe som gjør at mobbingen påfører folk flest store og uopprettelige skader før den blir oppdaget.

Så lenge mobbeofre ikke blir trodd vil mobbingen fortsette. Det at et menneske blir trodd på signaliserer vårt etiske ståsted og setter grenser for hva som er akseptabel og ikke akseptabel atferd. Dermed strekker vi en hjelpende hånd til et menneske som trenger å bli sett og forstått på en riktig måte.

Foreldre kan ofte føre en ensom og håpløs kamp på vegne av sine barn som blir utsatt for mobbing fra deres lærere og/eller skolens ledelse, som for eksempel på Lusetjern skole. All mobbing og spesielt mobbingen som setter omdømme til en spesiell yrkesgruppe: lærere, psykologer, psykiatere, eller en institusjon(skole) på spill, vil kunne utløse sterke destruktive krefter for å skjule sannheten og dermed holde mobbingen tabubelagt.  Sterke krefter mobiliseres for å tildekke og bortforklare denne type etisk klanderverdig atferd som etter min mening er atskillig mer skadelig en enhver form for økonomisk kriminalitet.  Det blir ingen vekst og utvikling etter slike fortielser og forvrengninger av sannhet.

Mobbingen ødelegger barnets indre kraft, selvfølelse. Dette vet den voksne mobberen meget godt. Barn med ødelagt selvfølelse blir lettere å kontrollere, manipulere, ydmyke og skremme til lydighet.  Derfor er det ikke så rart at de fleste mobbeofrene sliter med både lav selvfølelse, lav selvtillit og mistillit til omgivelsene. Uten riktig hjelp kan de få uopprettelige skader i voksen alder.

Ifølge Gunilla K. Fosse's avhandling ved Institutt for nevromedisin ved Norges teknisk-vitenskapelige universitet, kan altså mobbingen hos barn gi alvorlige psykiske plager i voksen alder. Undersøkelsen viser at det er direkte sammenheng mellom grad av mobbing i skolealder og psykiske plager i voksen alder.

Det er et stort paradoks at Høyesterett har skjerpet straffen for enkelte typer vold og trusler (vold mot journalister), men lukker øynene for vold og trakassering av mobbeofre, særlig når overgriperen er en "ekspert" og i besittelse av makt og myndighet.

Det er også meget betenkelig når for eksempel Kontoret for voldsoffererstatning uttaler klart og tydelig at "psykisk trakassering (mobbing) ikke er en straffbar handling, da den ikke bærer preg av vold eller tvang". Forskningen har brakt fram at all mobbing er helseskadelig. Derfor er det underlig at lovgivningen går i motsatt retning. Hvem vil lovgivere beskytte og hvorfor?

Mobbingen må aldri forties selv om konsekvensene for varslerne kan bli  meget kostbare. En fortielse beskytter kun overgriperen. Åpenhet er veien å gå.

Her kommer jeg med et konkret eksempel på mobbing fra Lusetjern skole i Oslo. Foreldrenes kamp for sitt/sine barn førte ikke fram. Hersketeknikkene(forsvar, benekting, løgn, bagatellisering,...) er jo de samme uansett i hvilket miljø mobbingen foregår i.

Etter en lang tids trakassering, uthenging, gjensitting, og annet utilbørlig atferd fra lærerens side og manglende gehør hos ledelsen skrev far Per Freddy Andersen (24.08. 2001) følgende brev til ledelsen ved Lusetjern skole:

"Janak har det siste året til stadighet klaget over urettferdig behandling på skolen. Dette har spesielt rettet seg mot klassestyreren hans, Terje Arnesen. Han har utviklet en meget negativ innstilling til skolen og lærere. Han gruer seg til hver mandag og puster lettet ut hver fredag ettermiddag. Til tider virker han dypt deprimert og isolerer seg.

Vi som foreldre har i lang tid definert dette som Janaks problem, og særhet fra hans side, selv om vi til tider har stusset over enkelte episoder. Men problemet er nå så påfallende at det gjennomsyrer hele hans livssituasjon. I tillegg har flere andre foreldre med elever i samme klasse uoppfordret tatt kontakt med oss og uttrykt sin bekymring over klassesituasjonen og da spesielt den behandlingen Janak blir utsatt for. Deres egne barn har klaget hjemme og påstår at Janak blir utsatt for massiv mobbing fra lærernes side. De har også fortalt om episoder hvor andre elever i klassen har blitt utsatt for mobbing.

I sommer opplevde vi at Janak igjen ble den glade positive gutten han normalt sett pleier å være. Men da det var ca 14 dager igjen til skolestart, begynte han å grue seg. Først da fortalte han om hva som hadde skjedd på skolen rett før de skulle ta sommerferie. Terje hadde sagt at når skolen startet opp igjen etter sommerferien skulle hele klassen på Tusenfryd, men Janak skulle ikke få være med fordi han hadde vært negativ mens de var på leirskole.

Dette er etter min mening et gedigent overgrep. Det er uhørt å sende en elev på sommerferie med beskjed om straff som skal tre i kraft om drøye to måneder. Samtidig vet vi at barn har et annet tidsperspektiv enn oss voksne, og dette er lang tid å grue seg.

Skolen har startet. Første skoledag fikk Janak kjeft fordi han hadde protestert mot å skrive navnet sitt i bøkene sine. Han fikk da beskjed av Terje om at dette ville bli et forferdelig år hvis han ikke tok seg sammen, det skulle Terje sørge for. Dette ble oss fortalt av andre foreldre. Deres barn har kommet hjem fra skolen og sjokkert fortalt om at Janak ble truet av læreren.

Andre skoledag blir Janak sendt på gangen fordi han glemmer å ta av seg "capen" når han går inn i klassen etter friminutt. Det var ingen protester fra hans side om ikke ta den av. Det var kun en forglemmelse. Jeg reagerer derfor sterk på en slik negativ reaksjon fra Terje.

Jeg opplever at Janak blir mye misforstått, hans intensjoner blir mistenkeliggjort og han blir ofte i slike situasjoner overkjørt og klarer ikke å forsvare seg.

Vi har snakket om å bytte klasse eller skole, men dette ønsker han ikke fordi han er knyttet til klassen og medelever. Jeg merker likevel en lettelse fra hans side ved at vi nå endelig tar han på alvor.

Vi ønsker et møte med skolen om disse tingene, og vet at det er flere foreldre som ønsker det samme.”

Skolens ledelse gikk i forsvar. Den 5.september 2001 søker far om bytte av skole og begrunner overflyttingen til en annen skole med bl.a.

"Årsaken er mistrivsel og dårlig kjemi mellom han og klassestyrer som igjen gjenspeiler seg i hele hans skolesituasjon. Han blir negativ til alt som har med skolen å gjøre og viser tendenser til resignasjon. At han selv nå velger overflyttingen er i seg selv uvanlig til å være ham.

Som foreldre er det vanskelig å forestille oss Janak slik skolen beskriver ham. Noe alvorlig har skjedd.”

Overflyttingen var vellykket ikke bare for denne eleven, men også for flere andre elever hvor foreldrene dessverre måtte gi opp. 

Den som tror at det fantes bare en mobber på denne skolen tar feil. Det var et helt "mobbemiljø". To av lærere ble av flere foreldre stemplet som mobbere og uskikket for arbeid med barn. Men skolens ledelse stilte seg lojalt på disse lærernes side. Jeg gir foreldrene rett i at mobbingen kunne blitt stoppet hvis ledelsen hadde evne og vilje til å ta barna og foreldre på alvor.

Andre eksempler på mobbing fra lærerne på Lusetjern skole:

1.Et pedagogisk virkemiddel som har vært i bruk i over et år i klassen er ESEL. Læreren skriver ESEL på tavla. Hvis han har gitt en beskjed, og en elev etterpå rekker opp hånda og spør om noe som de burde ha fått med seg da de fikk beskjeden, blir etternavnet deres skrevet bak ESEL, så det blir eselandersen, eseljørgensen, etc. til spott og skam til dem det gjelder, til moro for enkelte av de andre i klassen som synes slikt er gøy når det ikke rammer dem selv. Etter reaksjoner fra noen foreldre har han opplyst på foreldremøte, 11/10.01, at han skal slutte med det. Men ideen syns han er god nok, det hjalp! Det ble etter hvert færre spørsmål.

2.Khalid Mahmood , lærer ved Rosenholm skole, uttrykte rett etter skolestart bekymring over Lusetjern skole. Hans barn begynte der for et par år siden. Ei jente født i 1988 gikk der et års tid, mistrivdes veldig, nektet til slutt å gå på skolen, og fikk begynne der hun hadde gått tidligere- på Toppåsen. Sønnen(født i 1989, går i 7A) sier ingenting, har ikke beklaget seg, men faren merker at noe er galt. Gutten har forandret seg veldig, og far forstår ikke hvorfor. Han har alltid vært en rolig, grei og snill gutt. Nå er han blitt veldig aggressiv hjemme, og det er tydelig at han ikke har det greit på skolen. Men når far spør vil han ikke si noe. Khalid ønsket å ta barna ut av skolen og reise bort en tid, både for å undervise dem selv, fordi det faglige nivået i 7A er dårlig, men også for å gi barna litt avstand til det negative miljøet.

Han fikk se diktatene, der bl.a.står:

Mubbiz skal synge en salme i kirken.(Mubariz er muslim.) Mubbiz er en kjeltring. Mubbiz gikk til ei jente. (Det er bare lærer som kaller ham Mubbiz).

At tonen i klassen fra lærere er kjeftete og ironisk, at enkelte lærere på Lusetjern skole ikke hører på elevene, at det har hendt at lærere går rett forbi unger som slåss i friminuttet uten å gripe inn(fordi de ikke har inspeksjon!!) at det virker som ungene ofte blir sett som hovedmotstanderne, skaper ikke akkurat positive unger. Tonen noen av lærerne snakker til elevene i, gjør at elevene samler opp sinne og negativitet, og enkelte går rundt som tikkende bomber.

3.Adama Jobe har lenge følt seg ”hakket på” av læreren. Han blir visst veldig fort irritert på henne. En gang skal noen av jentene ha hørt Terje si til henne (i en opphetet situasjon):”Foreldrene dine liker deg sikkert ikke.”. Jenta gikk hjem og gråt. De andre jentene sier at de voksne blir sinte fordi hun ”svarer” når noe er galt eller urettferdig. I diktatene finner vi: Adama har vært i Gambia og skjønner ikke bæret. Jobe er helt på jordet.

4.Carl-Henrik vil ikke gå på skolen. Han mistrives veldig og lager scener hver morgen hjemme for å slippe å gå. Han har blitt utredet for lese-og skrivevansker, og blitt innvilget PC hjemme og på skolen. Mor forteller at han ikke for lov av lærer Terje å bruke PC’en på skolen. Læreren mener han har godt av å skrive for hånd. Når han leverer oppgaver skrevet på PC er ikke det” bra nok”. På leirskolen følte han seg veldig urettferdig behandlet, og han var ganske nedfor over dette den første tiden i sommerferien. 13/11 får han bruke skolepc’en  i større grad etter at moren har vært i uttalige møter og stått på for sønnen sin. Han opplever fortsatt å ikke bli hørt av de voksne på skolen. Dette er et stort problem for ham. Men han uttrykker en lettelse fordi han føler at foreldrene nå forstår hvordan han har hatt det med læreren, og støtter ham.

5. Moren til Jarl fortalte 10/10 at Jarl fikk totalt sammenbrudd etter leirskolen. Han hadde blant annet fått voldsom kjeft for at han hadde ”plukket med seg en stein” fra fjellheimen??? Slik oppfattet han det i hvert fall. Ellers er han en gutt som ikke forteller så mye hjemme. Han er en stille, snill gutt med et lite fysisk handicap, og veldig dårlig sosialt nettverk. Han vil heller ikke gå på skolen. Når moren argumenterer med ham for å få ham av gårde, ved å si at alle barn har plikt til å gå på skolen, svarer han:”Hvem bryr seg?”  i diktatene står det bl.a. om ham: Jarl må lære å lukke døren. Han liker å tegne, spille og sove i timen.(Jarl) Arne stjal en gjedde. (Dette viser en traumatisk episode på en klassetur, som det helst ikke bør rippes opp i det hele tatt.)

6.Jørgen F har store lese-og skrivevansker. I sommer, før han skulle begynne i 7.klasse kunne han ikke en gang skrive sitt eget etternavn. Han har 6 timer tilrettelagt undervisning, men i fellestimene sitter han stort sett uten å få hjelp, og er ganske uinteressert i det som foregår. Han har PC i klassen, men Terje synes han skal øve seg på å skrive for hånd. Jørgen F pleide ofte å gå hjem i storefri og lot være å komme tilbake resten av dagen. Dette fikk ikke mor beskjed om. Det var tilfeldigheter som gjorde at hun ble klar over problemet og ba om å bli underrettet på jobben. Som klassestyrer Terje sa i møte med Janaks foreldre: ”Det er ikke så rart at Jørgen F. ikke er interessert i skolen. Han er jo dyslektiker.”  I samme møte, i forbindelse med at han har en ironisk humor som ikke er bra for barn, nevnte han selv at han kunne se at ting han overhodet ikke hadde ment negativt var blitt oppfattet slik av ungene. Som eks. sa han at han hadde fått telefon fra en mor da sønnen kom gråtende hjem. Han hadde sagt at han gjerne ville treffe faren til denne gutten, for han måtte være veldig rar-så rar som gutten selv var.

7.Elever har fortalt: Jeg  kunne gangetabellen jeg, men læreren var så sint at jeg glemte alt. Når elever sier at det er noe faglig de ikke forstår, svarer Terje irritert at de må da fatte dette nå, eller så bruk hue da, hvis dere har ett!.og lignende. Andre ganger tar han tak i hodet eller nakken, og tvinger hodet ned mot boka.

8.Carina hade kommet gråtende hjem fra skolen. faren hennes er psykisk syk og på institusjon, noe hun er svært lei seg og fortvilet over. Dette fikk lærer vite på et tidlig tidspunkt, og han sa at det var ikke noe problem for ham, han hadde jobbet på slike institusjoner, og visste mye om det. Senere hadde guttene i klassen ropt ut: ”Terje, hvordan er det egentlig med folk på Gaustad og Dikemark, er de sprø eller?” Hvorpå han hadde svart:”Ja, de er kliin gærne.” Carina følte t.o.m. at han så på henne da han sa det???. Hun følte seg helt knust etterpå.

9. Phoung (som blir kalt Bella)ble svært lei seg da det stod i diktat at ”Bella vil gjerne kysse Aron.” Guttene i klassen syns dette var veldig morsomt, hang opp lapper om det ute og ertet. Phoung beklagde seg til læreren, som svarte at det ikke var hans problem. Hun måtte ordne opp i fritidsproblemene sine selv.

10.Attya er veldig stor og høy for alderen, og har komplekser for det. En gang fikk hun høre at hun var som et stort tre. I uke 44 beklaget hun seg over at hun var så stor, og fikk til svar fra Terje: ”Det er bare bra at du er så høy, for da slipper jeg å bøye meg når vi skal” klinedanse” på juleballet.” Opplagt en fleip, men svært slibrig for ei 12-årig jente å høre sånn fra en ”gammel”, uflidd gubbe.

11. I foreldremøte torsdag 11/10 ble det snakket om noen episoder elevene hadde vært innblandet i. Deriblant ble det nevnt at noen elever hadde ringt Barnas kontakttelefon om ham. Han spurte foreldrene: ”Vil dere høre navnene?” Ingen rakk å svare. Da kom alle navnene.(Brudd på taushetsplikt.) I dette møtet var ingen fra ledelsen til stede på tross av at de hadde mottatt bekymringsbrev og skriftlig klage på læreren fra minst to hold.

12. I jenteforeldremøte i klassen onsdag 24/10 glimret sosiallærer med sitt fravær. Dette møte dreide seg om det svært konfliktfylte og dårlige miljøet mellom jentene i klassen, og skulle bidra til konstruktive løsninger.

13. Ved flere anledninger har lærer Christian sagt i mattetimene at de er så dumme at de ikke kommer til å få seg jobb på MC Donalds engang. Ei jente i B klassen hadde laget noe i sløydtimen. Christian sa:” Den kan du kaste, her lager vi ordentlige ting.” Jenta ble såret og lei seg.

14. Lærer Christian har daglig gutter på gangen. Skolesjefen sendte ut et direktiv for flere år siden, om ikke å sende elever på gangen.

15. Petter Falknor byttet fra klasse C til B for 2 ½ år siden. I den forbindelse ligger det fire sider med klager /opplysninger om ting som er sagt og gjort av Christian, blant annet om uttalige ganger han har slengt Petter i veggen. Etter at han byttet klasse har det aldri vært noe ”tull” med Petter. Denne saken er gammel, og de impliserte hadde det svært vondt og vanskelig lenge mens det stod på(de følte seg blant annet veldig alene).

16. Høsten 2000 ga Janak uttrykk for at lærere ikke brydde sg om å prøve å løse konflikter elevene kom opp i friminuttene. Han ville derfor ”ordne opp selv” om nødvendig med fysiske virkemidler. Lærerne var enten ikke ute på inspeksjonen sin eller de ville ikke blande seg. Vi ble enig med Janak at hvis han ikke fant en inspiserende lærer, eller noen ute han kunne få hjelp fra, skulle han gå innpå kontoret og forlange at noen kom og hjalp de som hadde en konflikt, eller følte seg truet. Janak hadde ingen tro på at det ville føre fram, men lot seg overtale til å handle på denne måten. Han kom i klammeri med noen eldre elver, og så seg rundt etter en voksen, og gikk deretter inn på kontoret for å få hjelp. De kunne ikke hjelpe ham, men han fikk sitte på en stol resten av storefri. Han opplevde det som en straff, og fikk bekreftet at de voksne ikke bryr seg. Ved telefon henvendelse  om dette  uttrykte ledelsen(Kirsten Thorsen) at hun syns dette var et godt tiltak for å skjerme eleven. Hver gang vi har vært i kontakt med ledelsen om noe vedrørende Janak, har de sagt at han er så frekk! Han svarer: ”Hvem bryr seg?” ”So what?” Men det virker mer som et Lusetjernfenomen. Vi hører stadig elever derfra si ”Hvem bryr seg?” Og det blir fristende å tro at det bare avspeiler deres møte med mange av de voksne på skolen.

17. I de 5 ukene Janak gikk på Lusetjern skole høsten 01 ble han daglig sendt på gangen, ofte kastet ut med nakkegrep. For Janak var det så dagligdags at han bare uttrykte ”dritt” når vi spurte om noe hadde skjedd på skolen.

I stor stil forekom mobbingen også på Ullevålsveien skole. Særlig var situasjonen alvorlig for Knut-Egil og Mats. Mats fikk store angstanfall da skolen truet ham med omplassering fordi de ikke klarte å hanskes med ham.  I 2003 hoppet en annen elev(Robert) fra skolens tredje etasje. Selvfølgelig fikk foreldrene skylda for hendelsen. Det forekom ofte slåssepisoder mellom den blant annet militært utdannete Freddy Holm og Knut-Egil. Begge disse to elevene ble truet med ”omplasseringer ” fra skolen pga. sin atferd.  Heldigvis har både jeg og BUP(Barne og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) forhindret skolen å gjøre dette. Det er et paradoks at ingen av de andre ”føyelige” elevene ble overført til sin opprinnelige skole eller en annen før de ble ferdige med skolen. Det er også underlig at alle ” voldsepisoder”  mellom elev og lærer ( som oftest Freddy Holm) ble behørig registrert. Men det er underlig at mor til Knut-Egil, som ba om å få se sin sønns mappe etter at han ble ferdig På Ullevålsveien skole, ikke fant et eneste notat om voldsepisoder.(Knut-Egil, 15 år, var  gjentatte ganger i slåsskamp med mannlige lærere, særlig  med Freddy Holm, kastet i bakken, beskyldt for skader på klær og klokker og gikk daglig med blåmerker. I friminuttene ble han holdt innesperret  og fikk lekt med legoklosser. Skolen forlangte at han skulle gå på Ritalin noe som gjorde ham sløv og søvnig på skolen. Han fikk skylda for alt som gikk galt på skolen. Skolens ledelse hadde skapt seg et rigid bilde av denne eleven.  Samtidig var det ingen av ledelsen som torde å konfrontere Freddy Holm som kunne komme på jobb med stank av alkohol. Da jeg en gang varslet ledelsen om alkoholstanken hans ble jeg bare avvist.)

 Den samme fremgangsmåten ble det brukt da min advokat Lippestad ba om kopi av personalmappa mi på denne skolen. Det er derfor meget påfallende at i retten kom Freddy Holm Og Monica Abildgaard med opplysninger om meg som ikke var registrert. Hvor kom disse opplysningen fra? Opererer Ullevålsveiens ledelse, i tett samarbeid med Skoleetaten, med to sett av personalmapper? Hvor ofte kontrollerer Datatilsynet personalopplysninger som skolene oppbevarer?  

Også jeg, som pedagogisk- psykologisk rådgiver og varsler stilte meg bak foreldrene, ble intetanende utsatt for den verste mobbingen fra skolens og PPTs ledelse. Jeg lot meg ikke kjøpe. Jeg ønsket ikke å være en del av mobbemiljøet og rakke ned på elever og deres foreldre som søkte hjelp hos meg. Jeg var aldri i tvil om hvor min lojalitet skulle være. Konsekvensene ble katastrofale. Enorme krefter ble mobilisert for å skremme meg til taushet. Jeg kan aldri glemme hvordan ledelsen ved skolen løy i retten, trakasserte meg, uttalte seg nedlatende om mitt arbeid og fornektet all mobbingen på skolen. Jeg kan heller aldri glemme foreldrenes fortvilte beskrivelser av mobbingen av deres barn på denne skolen. Men vi hadde ingen troverdighet i rettssalen.

Mens jeg som varslet om mobbingen og foreldrene ble uønsket og utstøtt, ble den fungerende leder, Marit Thorsen på Lusetjern skole forfremmet til lektor ved Lærerhøyskolen i Oslo.  Den største støttespilleren for mobberne, Marianne Thorstad Bøe i PPT ble også forfremmet, og begge lærerne som mobbet elevene beholdt jobbene sine.

Sosiallæreren og den fungerende rektor Marit Thorsen, som senere ble forfremmet til høyskolerektor ved HiO, skjelte meg ut med de verst tenkelige ord i et møte på BUP ved Holmlia DPS. Uenighet gjaldt en minoritetselev som Lusetjern skole skulle overføre til Ullevålsveien skole.  Jeg protesterte og mente at skolen hadde gode muligheter til å gi denne eleven godt nok opplæringstilbud. De skjelte meg ut og spyttet på meg mens de løp ut av kontoret og freste: ”fordømte udugelige, skitne, innvandrer, satt kjerring, fitte. ”Jeg kom i sjokk og enda større ble sjokket, da Marianne Thorstad Bøe ikke trodde meg da jeg fortalte hva jeg hadde opplevd.  I ettertid viste det seg at Ullevålsveien skole avviste eleven med begrunnelse at han var for godt fungerende for deres opplæringstilbud.

 

Jeg hadde faglige oppdrag på minst ti skoler i Søndre Nordstrand, men ble utsatt for stygge trakasseringer på tre av dem: Lusetjern, Seterbråten og Bjørndal skole. Jeg kan ikke se at jeg har forskjellsbehandlet skolene i mine sakkyndige rapporter. Derfor tror jeg at disse klagene var bestillingsverk fordi jeg var åpen og tydelig i mine meninger og holdninger.

 

Ingen av disse klager kom til meg mens jeg var i arbeid. Jeg har god grunn til å tro at disse klagene ble ”innhentet” i sakens anledning.

Alle som en kom til meg etter sommerferien da jeg ble sykmeldt fra september 2003. Under min pilegrimsreise til Santiago de Compostela brakk jeg min venstre fot(27.07.03) Dette skjedde helt i begynnelsen av min ferie i juli måned.  Ifølge legeerklæringen ble jeg sykmeldt fra 27.07.03. Jeg fikk ingen kompensasjon i form av ny ferie eller betaling. Legen beskrev brudd som stressbrudd, noe som medførte at forsikringsselskapet Vesta avviste mine erstatningskrav.  Alle sykekostnader, opphold og endret billett måtte jeg dekke selv(en utgift på ca kr. 25.000).  Mens jeg var sykmeldt ble jeg sagt opp.

 

Selv om jeg hadde ferie til 10.september 03 har legen skrevet sykemelding fra 1.09.03. Marianne Thorstad Bøe var ivrig på å få meg tilbake på jobb. Hun tilbød å tilrettelegge arbeidet for meg slik at jeg skulle ha kun ansvaret for Seterbråten skole. Dette hjalp lite da jeg var avhengig av drosje for å komme meg på jobb. Drosjekostnadene ville overstige det jeg tjente og Bærum trygdekontor avviste dekning av kostnadene. Dette ble ikke tatt hensyn til og Marianne Thorstad Bøe beordret meg til et møte på hennes kontor 29.09.03.  Da jeg av helsemessige grunner meldte frafall og fikk forlenget sykemeldingen, begynte anklagene å strømme inn.

 

 

Jeg reagerte med avsky og forakt på disse 3 løgnaktige klagene som ikke hadde noen virkelighetsforankring, men ble rettet mot meg som person. Kristin E.Lyngstad, Lusetjern skole sendte 15.oktober 2003 e-post klage til MTB. Hun skriver i lignende stil og vendinger som den jeg fikk fra Karlsrud VO.

 

Utdrag av klagen fra Lusetjern skole: ”JL gikk i stor grad inn på familiers privatliv, for eksempel forholdet mellom tidligere ektefeller/skilsmisse. Hun svartmaler situasjonen og skaper reaksjoner. Hun tar ofte en terapeutisk innfallsvinkel til tiltak, som i liten grad gagner eleven eller hjelper skolen i arbeidet med eleven. Rapporter inneholder kryptiske utsagn om lærerholdninger. JL har liten innsikt i skolens rammer og arbeidsmåter. Vi oppfatter at JL er lite villig til å lytte til samarbeidspartnere rundt eleven, og de foreslåtte tiltakene kan derfor ofte være urealistiske.”

 

Kommentar: Den rotete og usammenhengende klagen kom lenge etter jeg var sykmeldt og antas å være et bestillingsverk fra skoleetaten for å få meg avsatt.  Klagen er generell, og karakteristikkene av meg er oppdiktet. Målet er å rakke ned på meg som menneske og fagperson. Jeg har fortsatt kontakt med enkelte foreldre og har pr. dags dato ikke fått enn eneste klage fra dem. Dessuten var mange foreldre i retten som mine vitner og fortalte om mobbing på Lusetjern skole.   

 

Utdrag fra den udaterte klagen fra lærer Marit Lunde på Bjørndal skole:

”-Det blir spennende å komme tilbake om noen år og se om skolen har ødelagt den gutten

  også.

- Skolen ødelegger alle barn.

-Alle lærere burde sitte i terapeutstolen for å kjenne hvordan det er.

-Den beste løsningen hadde vært at jeg hadde halv klasse.

-Eleven burde gått på afrikansk dansekurs for å løse problemene han hadde.

Årsaken til dette er at jeg fant uttalelsene fra PP-rådgiveren som negative og lite objektive i forhold til hennes rolle som utreder.”

 

Kommentar: Tull. Oppdiktning fra ende til annen. Moren til denne eleven som jeg har utredet, var mitt vitne både i tingretten og Borgarting lagmannsrett, og hun stilte seg like uforstående til disse injurierende påstander fra lærer Marit Lunde. Mine sakkyndige rapporter anser jeg som nøytrale og jeg lar meg ikke påvirke av skolens eller andres ønsker hvis dette ikke tjener eleven.

 

Utdrag fra Seterbråten skole. Gjelder ressursteammøte 18.06.03.

”-J.Lande holder ikke fokus på sak.

 -Leser for dårlig gjennom skriftlig materiale, kommenterer usaklig i henhold til tekst.

-Virker forvirret og lite til stede.

-Uprofesjonelt å si at…vi skulle bare visst hvor mange saker PPT har, hvor tunge de er, hvor

  mye arbeid, hvor lang tid det tar

-Ved evaluering av ressursteam snakker om nytten om en elev som aldri har vært tatt opp i

  ressursteam. Blander med andre møter.

-Avslutter med å si at vi må bare si ifra hvis vi ikke ønsker om å ha henne med i teamet.”

 

Kommentar: Også denne injurierende klagen med en haug av karakteristikker av meg som ikke holder mål, er sendt i ettertid. Dette er dessuten en anonym anklage, håndskrevet i hastverk og ikke underskrevet.  Det fremgår heller ikke hvem som var tilstede og om alle var enige om innholdet i denne klagen.

 

Etter en refleksjonsperiode besvarte jeg den 23.10.03 anklagene en for en og sendte dem direkte til de respektive skolene med kopier til Herdis Garmann Eriksen og Hilde Driscoll.

 

Her er et utdrag av mitt svar til Lusetjern skole(22.10.03) med kopi til Skoleetatens ledelse:

” Det henvises til løsrevne ,generelle og oppdiktede sitater og karakteristikker uten en konkret henvisning og referanseramme. Sitatene og innholdet har ingen virkelighetsforankring og er enda mindre sanne og oppriktige. Jeg legger merke til den dato de ble formidlet, 15.10.03.

Det underliggende motivet er utilslørt: fremmedfiendtlig og uønsket. Jeg har bevis for uttalige trakasseringer og nedvurderinger og skriftlige notater fra hvert møte(disse notatene hadde jeg lagret som journalnotater på min arbeidsplass som jeg nå ikke lenger har adgang til). Jeg har respekt for uenighet, men ikke for intoleranse, manipulering og fremmedhat.

Jeg vil anmode samtlige fremmedspråklige/tospråklige foreldre om å ta båndopptak av samtlige samtaler med denne skolens representanter. Rasisme fremsatt i ord, og bak ryggen på den det gjelder, er en ondsinnet mobbing og må derfor bekjempes med alle midler.

Klagen er også blottet for enhver form for etikk og respekt for menneskeverdet.”

 

Jeg understreker at Marianne Thorstad Bøe hadde flere ganger tidligere mottatt klager på mine kolleger, men hun hadde aldri oversendt disse til sine overordnete. Når det gjaldt fabrikkerte klager på meg, ser det ut som MTB hadde avtale med juristene om å samle alt materiale som kunne brukes for å få meg avskjedighet. Siden hun ikke hadde noen reelle klager måtte hun ved hjelp av sine lakeier få fabrikkert klagene. Hvem er det som har gitt Marianne Thorstad Bøe godkjennelse på å håndheve to sett av regler til å utøve sitt lederskap på?

 

Den 20.11.03 fikk jeg svar fra Skoleadministrasjonen ved Herdis Garmann Eriksen og Hilde Driscoll. Utdrag fra dette skriv:

 

”Slik Skoleadministrasjonen vurderer saken har teamleder Thorstad og ovennevte skoler(Seterbråten, Bjørndal og Lusetjern skole)opptrådt korrekt i denne saken. Dersom en skole ønsker å klage på en ansatt i PPT er det teamleder i det aktuelle teamet som skal motta klagen.

 Skoleadministrasjonen tar dine reaksjoner på klagene til etterretning. Slik vi oppfatter saken kommer du med ubegrunnede og alvorlige anklager mot de aktuelle skolene. Vedlagt følger  Skoleadministrasjonens  brev til rektorene  ved Seterbråten, Lusetjern og Bjørndal skoler.”

 

Kommentar: Skoleetans ledelse redegjør ikke for hva som var grunnen til at teamleder MTB oversendte klager på meg til Skoleetaten og ikke klager som var kommet på mine kolleger. Hadde Marianne  Thorstad Bøe ingen rutiner for dette eller var dette gjort med skadehensikt for å få meg avskjedighet?

Skoleetaten undersøkte ikke saken, men tok direkte parti med teamleder og skolene(mobberne.)  På hvilket grunnlag kan Skoleetaten karakterisere mine besvarelser på skolens anklager som ubegrunnede? Skoleetaten har ikke tatt kontakt med meg, slukte rått anklagene mot meg og dømmer meg.  Er dette vanlig praksis for juristene?

 

Jeg forventet forgjeves en saklig og fair behandling av saken. Det gamle mønsteret gikk igjennom som en rød tråd.  Skoleetaten med sine to ”prominente” jurister slo ensidig ned på meg. Dette er en gjengjeldelse på lik linje med det jeg ble utsatt for etter å ha varslet om mobbing av Sanni Breit.

 

Skoleadministrasjones(Herdis Garmann Eriksen, Hilde Driscoll) likelydende skriv til hver av angjeldende skoler, med kopi til Marianne Thorstad Bøe og meg, 20.11. 2003, ser jeg på som en ren oppsigelse.

 

Sitat: ”Vi viser til ovennevnte brev av 23.10.2003. Vi oppfatter saken slik at Lande kommer med ubegrunnede og alvorlige anklager. Skoleadministrasjonen har ved brev av i dag svart Lande og orientert henne om vårt standpunkt.

 

Så ble det helt stille. Den underlige stillhet uroer meg. Kroppen og drømmene forteller meg klart og tydelig om hva som kommer til å skje. Men tankemessig prøver jeg å flykte fra den smertefulle situasjonen. Jeg tilbringer masse tid utendørs selv om det verker i foten.

Det enorme stresset som har påført meg det siste benbruddet fortsetter.

 

Teamleder Marianne Thorstad Bøe sendte ingen blomster eller spurte meg om hvordan jeg hadde det, noe som var vanlig når norske kolleger ble syke. På sektoren hadde vi en ”blomsterkasse” hvor alle ansatte på sektoren hadde betalt kr. 50.  For Marianne Thorstad Bøe var det viktigste å få meg snarest mulig på jobb for at hun kunne fortsette med trakasseringer og samle løgnaktige ”beviser”. På denne tiden hadde jeg foten i skinner og hadde vanskelig for å bevege meg. Dette trodde hun ikke på og prøvde å få tak i min legejournal noe hun mislyktes med.

 

HELSE

 

Ifølge dagboknotater tilbrakte jeg mye av tiden i kirken. Siden varslingssakens begynnelse var den døgnåpne katolske katedralen min faste tilfluktsted. Der hentet jeg ro, styrke og mot til å leve videre.

For å døyve min psykiske smerte gikk jeg blant annet på psykodramakurs med Eva Røyne, hadde en del samtaler med Ellen Finnøy og psykiater Sverre Varvin og en times samtale med B. Grunfeldt(jeg skulle gjerne fortsatt med samtalene, men hadde ikke råd til det) . Av samme grunn ble jeg også invitert av gode venner til 2 ukers opphold på Gran Canaria. Sol, stillhet og vann lindret, men avskaffet ikke smerten og uroen.

 

OPPSIGELSE

Det første brevet på nyåret 2004 gjaldt varsel om oppsigelse (05.01.2004). Herdis Garmann Eriksen og Hilde Driscoll skriver bl.a.

”I medhold av bestemmelsene i forvaltningslovens § 16 meddeles du herved at det vurderes å si deg opp fra din stilling som PP-rådgiver i Skoleetaten. Rettsgrunnlaget for oppsigelsen er arbeidsmiljølovens §60, jfr. presonalreglementets § 10 og begrunnes med samarbeidsproblemer og faglige mangler i arbeidsutførelsen.”

 

Jeg fikk sjokk og hodet klarte ikke å ta inn at det umulige ble mulig, men min intuisjon fikk rett. Videre fortalte intuisjonen meg at jeg ville bli oppsagt. Men likevel fulgte jeg hodet, og av angst for det verste, ba jeg mitt fagforbud om hjelp. Mias Askeland (MA) prøvde å berolige meg og ba meg om å vente. I ettertid har det gått opp for meg at det hele var et skuespill og at vedkommende ikke ville ofre tid på meg ( jeg var i deres øyne ingen betydelig person).

 

Det endelige svaret fra Skoletaten kom 10.02.04. Herdis Garmann Eriksen og Hilde Driscoll skriver blant annet:

 

 ” Vi viser til varsel om oppsigelse av 5.01.04 og til drøftingsmøte i Skoleadministrasjonen 26.01. og 2.2. 2004 som du har fått tilsendt referat fra. Du sies herved opp fra din stilling som PP-rådgiver i Skoleetaten.”

 

På drøftingsmøte, 26.01.04  hvor Mias Askeland og Hilde Bentzen fra Utdanningsforbundet, teamleder Marianne Thorstad Bøe  og  Petter Næslund og Hilde Driscoll fra Skoleetaten  var tilstede, ble jeg tilbud om å si opp stillingen selv og motta 5 måneders lønn. Jeg avviste tilbudet selv om Utdanningsforbundet prøvde å presse meg til å akseptere tilbudet. Jeg ble også nektet av tillitsvalgte fra Utdanningsforbundet om å ta samtalen på lydbånd. De truet meg med at hvis jeg ikke gjorde som de sa, vil de trekke seg.(Er det på det viset Utdanningsforbundet behandler sine tidligere tillitsvalgte og medlemmer?) Jeg føyet meg etter, og tok ikke samtalen på bånd, noe jeg angrer på den dag i dag.

Trusler som Utdanningsforbundets tillitsvalgte brukte var ikke av ny dato. De har anvendt den samme metoden tidligere(Oddny Sande og Inger Lise Blyverket) da de trakk seg fordi jeg hadde hevdet å ha blitt mobbet og diskriminert på arbeidsplassen. Dette skjedde i de første forhandlingene med Skoleetaten.

 

Utdanningsforbundets advokatfullmektig Caroline Weedon krevde forhandlinger i henhold til arbeidsmiljøloven §61 nr.2.

 

Skoleetatens Herdis  Garmann Eriksen og Hilde Driscoll innkaller til forhandliner 15.mars.04 hvor jeg i tillegg til  advokatfullmektig Bente Kraugerud, Hilde Bentzen og MTB var tilstede. Vi kom ikke til enighet. Jeg ga ikke etter om å si opp selv.  Dette handlet ikke om min stolthet, men om mine verdier og den etiske bevissthet.  Jeg ga heller ikke etter presset fra Utdanningsforbundet som jobbet for Skoleetaten og ikke for meg som deres medlem.

Å GÅ RETTENS VEI

 

7.juni 06 var fristen for innlevering av stevning av Oslo kommune for retten. Det krevde enorm innsats å finne advokat. Utdanningsforbundet tvang meg til å skrive under et skjema på forhånd, hvor de frasa seg enhver form for bistand og økonomisk hjelp hvis jeg ikke fulgte deres råd. Etter at advokatfullmektig Bente Kraugerud frarådet meg om å gå til sak, trakk Utdanningsforbundet, all støtte og økonomisk hjelp.

 

På grunn av kort frist utarbeidet Utdanningsforbundets advokatfullmektig stevning som jeg signerte.  Jeg hadde slett ikke lyst til å prosedere min sak selv. Derfor var jeg desperat opptatt av å finne en advokat med integritet. Hjelpen hos Stopp jobb mobbing var mer villedende enn til hjelp. Mai Lis Haugeruds anbefaling av Ola Meland var en katastrofe. Etter at denne advokaten ringte til Utdanningsforbundets advokatfullmektig trakk han seg. Hans atferd og nedvurderinger kunne han ha spart meg for. Men han skal ha takk for kopieringen og de siste formalitetene av stevningen til en pris av kr. 16.800. Han så muligens at dette var en sammensvergelse da han påpekte at 13 av 17 av mine kolleger hadde gått mot meg.

 

Jakten på den rette advokaten fortsatte. De fleste jeg hadde snakket med var kun opptatt av penger, og siden jeg var fattig, var jeg ingen lukrativ klient. Omsider fant jeg en ærlig advokat. Rene Ibsen, ved Advokatene ved Tinghuset, var et unntak. Han hjalp meg et stykke på veg, men så ble han syk. Igjen var jeg alene og jakten på en advokat fortsatte. Samtidig startet jeg en blogg på internett hvor jeg søkte etter en advokat med integritet.  Tor Erling Staff som ble foreslått var opptatt.

Under et bønneopphold i Trefoldighetskirken kom jeg i kontakt med en kvinnelig diakon som   kjente en annen mann som hadde forbindelser med ”skikkelige” advokater. Jeg ble anbefalt en advokat hos Kindem § Co. Men denne advokaten hadde ikke tid og anbefalte Geir Lippestad(GL) som nettopp hadde begynt i deres advokatfirma. GL hevdet at han var kristen, noe som ikke holdt stikk underveis. Som andre advokater var han grådig etter penger. Han hadde ikke tid til å vente på dekning fra frirettshjelp, og krevde kr. 24.000 før han begynte med saken. Uten forvarsel krevde han den andre dagen i Tingretten ytterligere Kr100.000.

 

Da GL fikk utbetalt pengene fra det offentlige, ”glemte” han å betale tilbake mitt forskudd.  Det å få pengene tilbake fra GL, som sluttet som advokat kort tid etter at jeg tapte fullt og helt i Tingretten, var ikke så enkelt.  Godt støttet av Advokatforeningen, har denne advokaten beriket seg på min bekostning. Etter ca to år med iherdig innsats klarte jeg omsider å få tilbake kr. 50.000.GL sluttet seg helt og holdent til motpartens påstander om meg, og presset meg til at jeg aldri skulle snakke om mobbing, trakassering eller rasisme i retten. Videre krevde han at jeg måtte vise at jeg var blitt ydmyk og samarbeidsvillig.  (Ufattelig at en advokat kan misbruke ”kristendom” på en så ynkelig måte.)

 

Det var mange forviklinger i retten. Det startet med at i siste liten ble dommer Morka  byttet ut med advokatfullmektig Jon Østensvig som kom rett fra stillingen som advokatfullmektig hos Kommuneadvokaten i Oslo. Dette fortalte GL meg først etter at jeg har tapt fullt og helt. Burde det ikke ha vært en karantenetid for Østensvig siden han kom fra Oslo kommune og skulle dømme mot Oslo kommune? Hvem er det som har ansvaret for habiliteten? Og hva var grunnen til at GL som visste om dette ikke protesterte?

 

Jon Østensvig lyttet ensidig til motparten og hadde personlig kjennskap til teamleder Marianne Thorstad Bøe.

 

Hans konklusjon i kjennelse og dom  av  24.02.2005) lyder:

 

”Rettens konklusjon er at Lande skal fratre stillingen fra og med to uker etter at denne kjennelsen er forkynt og inntil det foreligger rettskraftig avgjørelse i hovedsaken, jfr. arbeidsmiljøloven§ 61 nr. 4 tredje og fjerde punktum.

 

Lande har fullt ut tapt saken, og spørsmålet om saksomkostninger skal avgjøres i medhold av tvistemålsloven § 172.  Retten kan ikke se at det i denne saken foreligger grunnlag for å anvende unntaksregelen i bestemmelsens annet ledd, og Lande skal dekke kommunens nødvendige saksomkostninger. Kommunen har inngitt omkostningsoppgave hvor det kreves  dekket kr. 125.000 eksklusive merverdiavgift, og kr. 31.250 i merverdiavgift.”

 

Dette var et uventet sjokk, en ubeskrivelig belastning for kropp, sjel og sinne. Jeg vet ikke hvordan jeg klarte å overleve. Det åndelige engasjementet har igjen reddet mitt liv. Et kort studieopphold på Jiddi Krishnamurtis senter i Brocwood Park og skole ga meg fornyede krefter og mot til å gå videre. Jeg drev hele tiden med åndelig fordypning, dialogmøter og pilegrimsvandringer.

 

Hvordan kunne dommerfullmektig Jon Østensvig fradømme meg jobb i sykemeldingsperioden  og stemple meg som  udugelig både som menneske og fagperson? Hans mistenkeliggjøring og fordomsfulle syn om at jeg aldri ønsket å komme tilbake til arbeidslivet, er oppsiktsvekkende og svekker domstolenes omdømme. Jeg var fast ansatt og hadde en oppsigelsestid på 3 måneder. Hva slags logikk og etikk denne dommerfullmektigen fulgte da han samtidig dømte meg til å betale saksomkostninger til Oslo kommune? Var dommerfullmektigen klar over hvilke konsekvenser denne dommen ville få for meg? Er det en dommers oppgave å tråkke på, fordømme og gjøre til gjeldsslave en som allerede er blitt trakassert og mobbet på det verste?

 

Jeg påklaget dommerfullmektigens oppførsel ( faglig, etisk og  habilitet) til Tilsynsutvalget for dommere, men fikk ikke medhold.  Også klagen, på Kirsten Thoresen(KT) fra Lusetjern skole som åpenbart løy i retten(jeg sier dermed ikke at de andre av motpartens vitner snakket sant), førte ikke fram. Dette til tross for at KT ble imøtegått av flere foreldre som fortalte om massiv mobbing av elevene på Lusetjern skole.

 

Det er to ting som går igjen som en rød tråd i min sak: 1.ikke troverdig 2. samarbeidsvanskelig og faglig udugelig. Jeg kjenner meg ikke igjen i noen av delene.(Dette  bekrefter at det eneste målet med mobbingen var, å ødelegge min integritet).

 

Jeg lyttet til min indre stemme, og dermed gikk saken videre. Igjen hadde jeg problemer med å finne meg en advokat jeg kunne stole på.

 

Jeg ble avvist av advokater som for eksempel i full offentlighet snakker om mobbing og varsling. Kari E. Breirem var en av dem. Primo juli 2005 skriver hun blant annet:

 

”Jeg har nå lest sakens dokumenter, og må konstatere at det ikke (uthevet av meg) foreligger dokumentasjon at du har vært utsatt for mobbing verken som arbeidstaker eller i rollen som verneombud.”

I et skriv av 5.september 2005 skriver Kari E. Breirem:

”Det er nok dessverre slik at Geir Lippestad sitt syn om at mobbing med årakssamennheng i forhold til varsling i liten om noen grad kan bevises.”

 

Kommentar: Kari E. Breirem hadde en helt annen oppfatning da jeg fortalte henne min varslerhistorie. Det handler om å se de små detaljene og motivene bak disse fabrikkerte bevisene som verken hun eller andre advokater var villige til å fordype seg i. Mener Kari E. Breirem at jeg bare skulle latt meg mobbe og holde kjeft? Holdt hun kjeft i sin varslersak? Ble hun mobbet i Bahr saken som kostet Tore Tønne livet? Hvordan kan jeg tro på henne?

 

 

Jeg nektet å gi opp.  For å skaffe meg en god advokat ble jeg en periode fast observatør i både i tingretten, lagmannsretten og høyesterett. Etter en avisartikkel kom jeg fram til Elisabeth Møinich Leonhardsen. Det skulle jeg aldri ha gjort. Jeg var så stresset på grunn av det kontinuerlige og voldsomme kjøret at min dømmekraft var blitt dårligere. Siden jeg ikke var Kong Salomo, men bare Jørgen Hattemaker, måtte jeg ta til takke med de middelmådige advokatene.

I Borgarting lagmannsrett ble Elisabeth M. Leonhardsen i alles påhør, skjelt ut for sin udugelighet fra rettens administrator: Ragnhild Dæhlin. Elisabeth M. Leonhardsen hadde ikke forberedt seg godt nok og derfor presset hun på meg for å bringe fram materialet, blant annet om at jeg skulle å sette opp regnskap over lidt tap m.m.

 

Det er ufattelig at den samme dommeren godkjente Elisabeth M. Leonhardsens skyhøye honorar(kr. 168.000 som etter domsforhandlingene vokste til kr. 208.000 og deretter til kr.300.000) for en periode på ca 3 uker med dårlig innsats. Det var slitsomt å være i retten og supplere henne hele tiden.  Mens rettssaken pågikk fikk jeg mange kommentarer fra observatører om at hun var en dårlig advokat. Men å sette opp regning var hun utrolig flink til, og enda flinkere til å inndrive pengene. Jeg protesterte mot det skyhøye honoraret som hun holdt skjult helt til tidsfristen for å be lagmannsretten om å fastsette hennes salær var gått ut. Det er uforståelig hvordan hun kunne fortelle i Bærum Forliksråd at Borgarting lagmannsrett hadde ingen innvendinger mot hennes salær.

Dommen fra Borgarting lagmannsrett av 11.01.2006 ble avsagt av følgende dommere og meddommere:

Ragnhild Dælin, Hilde Wiesener Haga og Arne Vesterås og meddommere: maskinfører Jan Edvard Eidet Monsrud, Vigdis Vollset, Sverre Johannes Sørstrønen og Brit Alvheim.

 

Dommen er kun en forsterkning av tingrettens dom, og dermed et tilbakeskritt for rettssikkerhet i kongerike Norge. 

 

 Det sies bl.a. ”Etter en helhetlig vurdering er lagmannsretten således kommet til at oppsigelsen av Lande var saklig begrunnet. Hun fikk ingen formell advarsel i forkant, men slik advarsel er ikke noe absolutt krav og kan ikke tillegges betydning i nærværende sak.Lagmannsretten viser for øvrig til Skoleetatens brev av 16 august og 17.september 2002 til Lande, hvor det framgår at man vurderte hennes ansettelsesforhold. Videre vises til at hun ble innkalt til drøftingsmøte i Skoleadministrasjonen 9. januar 2004 i forbindelse med at man vurderte å si henne opp, jf.arbeidsmiljølovens  § 57 nr.1. Meddommer Vollset vil imidlertid påpeke at man ikke kan påberope en advarsel som gjelder et annet forhold enn det som er gitt som oppsigelsesgrunn.

Etter dette blir Oslo kommune å frifinne, og tingrettens dom punkt 1 og 2 å stadfeste.

 

Anken har dermed vært forgjeves, og den ankende part tilpliktes å betale sakens omkostninger for lagmannsretten, jfr. hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd, i det en ikke kan se at det foreligger slike særlige omstendigheter som kan frita for ansvar. Advokat Skaflem har inngitt omkostningsoppgave på kr. 128.515. Det er ikke fremkommet innvendinger mot oppgaven, som legges til grunn.

Lagmannsretten har heller ikke funnet grunn til å endre tingrettens omkostningsavgjørelse  og dommen blir derfor å stadfeste i sin helhet.”

 

Kommentar:

Dette var en ny sjokkopplevelse. Jeg ble bråmoden. Min godtroenhet om Norge som rettsstat  forsvant som dugg for solen. Dette er for meg et justismord og et kraftig tilbakeslag for sannhetsytringer(varsling). Hvilken likhet for loven har en naturalisert innvandrer når vedkommende kommer med sannhetsytringer som maktapparatet ikke liker? Hvordan kunne en naturalisert innvandrer bli dømt av etnisk norske fagdommere og meddommere? Finnes det ingen rettskafne fagdommere og meddommere av utenlandsk opprinnelse? Er ikke rettens oppgave å veie begge parters anførsler for å komme fram til en riktig dom? Det ser ut til at maktapparatets forskjellige ledd støtter hverandre ved hjelp av kameraderi, løgn og intriger.

Hva har man etiske regler til når verken Oslo kommune eller dommerne følger disse? (I bystyrets vedtak av 20.01.1993 står det blant annet: ”Oslo kommune forutsetter redelighet, ærlighet og åpenhet i all sin virksomhet.”

 

Etter at jeg kom meg til hektene igjen, bestemte jeg meg for å anke til Høyesterett.

Advokat Sverre Simonsen fremmet 11.april 2006 anken over borgarting lagmannsretts dom av 11. januar 2006, til Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Den 23.april 2006 avviser Høyesteretts kjæremålsutvalg, bestående av dommere: Aasland, Skoghøy og Støle, vår anke med følgende begrunnelse:

 

”Høyesteretts kjæremålsutvalg finner enstemmig at anken bør nektes fremmet til Høyesterett da det er klart at anken ikke ville føre frem, jf tvistemålsloven §373 tredje ledd nr.1.

Kjæremålsutvalget har ikke funnet grunn til å innhente uttalelse fra den ankende part før avgjørelse treffes, jf. tvistemålsloven § 373 fjerde ledd.

Ankemotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger med tillegg av eventuell forsinkelsesrente. Påstanden tas til følge, og beløpet settes til kr. 8.000.

Slutning: Anken nektes å fremme for Høyesterett.”

 

Kommentar: Det siste håp om rettferdighet er borte. Det er forstemmende at til og med høyesteretts kjæremålsutvalg legaliserer mobbingen og skjønner heller ikke at dette er en person som rettsvesenet har fratatt enhver troverdighet, utstøtt og gjort til gjeldsslave, men hjelper til med å øke gjeldsbyrden.

 

MOBBINGENS KONSEKVENSER

 

Saken er på nær ikke avsluttet fra min side. Jeg er utstøtt, stigmatisert på det groveste som menneske og fagperson, gjort til gjeldsslave og forvist til de fattige.  Den sekundære mobbingen, utført av instanser som i navn skulle hjelpe varslere og som offentlig oppfordrer til varsling, ble mine verste fiender. Det å hjelpe en varsler er meget enkelt, men desto vanskeligere å realisere. Det hele handler om troverdighet.

 

Makta har bevisst igjen at det er forskjell mellom Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Men makta skal ha pengene inn uansett om den går over lik. Inndrivelse av varslergjelda er mobbing i seg selv. Gjeldssaneringen gjelder ikke for rettskafne varslere.  Bærum kommune, en av Norges rikeste kommune, vil ikke ha noe med en varsler å gjøre, og absolutt ikke dekke eller slette varslergjeld. For å bli kvitt en ruinert varsler tar Bærums ordfører kontakt med kommunens overlege som igjen setter press på min fastlege for å få meg tvangsinnlagt og dermed bli kvitt en brysom varsler.  Etter kobbelets oppfatning, med kommunelege Hedi Pettersen i spissen, har jeg en avvikende virkelighetsoppfatning siden jeg våget å be om gjeldssanering. De alvorlige truslene resulterte i at jeg har anklaget både min fastlege og kommuneoverlegen til Fagetisk råd. Men Fagetisk råd for leger fant ingenting klanderverdig  hos disse to legers  ”faglige”vurderinger, og henviste saken til Helsetisynet. Helsetilsynet jobber fortsatt med saken. Der bør nevnes at disse to legene ikke har psykiatrisk kompetanse, men prøver å misbruke sin makt ved å tvangsinnlegge en frist og frimodig varsler.

 

Namsmannen i Bærum ved saksbehandler Turid Reitan har i samråd med tingrettsdommer Kirsten Blekastad ved Asker og Bærum tingrett, avvist to ganger min søknad om gjeldssanering av den resterende varslergjeld på kr. 664.000. I skriv av 5.juni 07 ble avslaget på min søknad om gjeldssanering begrunnet med blant annet:

 

”Namsmannen har vurdert at leilighet kan selges og krav til kreditorene(Oslo kommune og adv. Elisabeth, M. Leonhardsen) innfris, samt at det er mulighet for skyldneren å skaffe seg en mindre og rimeligere leilighet, for resten av salget”.

 

Kommentar: Namsmannen ved hjelp av dommeren setter en høy verdi på min leilighet, uten å innhente takst.  Det sannsynlige resultatet av dette tvangssalget ville blitt at jeg havnet på gata, med de konsekvensene som en slik tilværelse medfører (uteligger).

 

 Jeg har aldri fått noe gratis i dette landet.  Til og med de første norskkursene betalte jeg med egne penger.  For meg var det viktig å gi mine barn så godt det lot seg gjøre et mobbe- og fordomsfritt oppvekstmiljø. Som innvandrer i Norge har jeg flere ganger, og særlig etter skilsmissen, kjent på kroppen trakassering og mobbing fra norske naboer. Bare tanken på å bli trakassert på nytt av naboer tar nattesøvn og matlysten fra meg.

 

Kemneren i Oslo ”gjør bare jobben sin” og viser til domstolenes avgjørelser. Kemnerens advokat og saksbehandler E. Smådal skrek og slo neven i bordet til meg og truet meg med å hive meg på dør, da jeg ba ham om å vente med utkastelse og tvangssalg. Jeg ble så stresset av dette at jeg falt av sykkelen og brakk flere ribbein. Han tillater seg en slik oppførsel som  til og med er  ukjent for fanger i botsfengslet. Men denne saksbehandleren har jo ” retten” på sin side og som lojal medarbeider følger han ordre.

Jeg jobbet på spreng med å skaffe penger for å tilfredsstille kemneren.  Rentene galopperte, og da jeg ba ham om å stoppe rentene, fikk jeg til svar at han kunne gjøre dette, men at han  ikke ville.

 

I siste liten får jeg ”hjelp” , lån fra Oslo pensjonsforsikring.

For å sikre seg pengene legger Oslo Pensjonsforsikring tvangstrekk i mine sparsommelig tildelte offentlige midler som jeg ble tvunget til å ta imot, etter at alle veier for å komme tilbake til arbeidslivet ble blokkert på grunn av den ondsinnete mobbing og ryktespredning etter min varsling.

 

Et tvangstrekk på kr. 4000 pr. måned i 25-30 år betyr at jeg må leve på sultegrensen resten av mitt liv. Siden jeg ikke har garanti at jeg vil leve så lenge, sier det seg selv at mine uskyldige barn skal overta min varslergjeld. I hvilket annet land kan man forvente en slik absurditet og ondskap. Den norske maktelite gjør alt for at sannheten ikke skal kunne komme ut til  offentlighet og dermed at image av Norge som rettsstat  skal bli svekket. 

 

Bærum trygdekontor gjorde ikke livet mitt lettere med sine gjentatte ydmykelser og tilfeldig saksbehandling. De hadde ingen forståelse for min situasjon som varsler, og hadde avslått alle mine søknader, jeg mente å ha krav på. 

 

De tilsiktede skadene av mobbingen, økonomiske, sosiale og helsemessige, lar seg ikke skjule. Det ekstraordinære stresset har satt varige spor på min fysiske og psykiske helse. Det vedvarende stresset på grunn av mobbingen, som ble iverksatt på fullt etter min varsling, har påført meg blant annet osteoporose(jeg har aldri røkt, drukket eller har arvelige disposisjoner), posttraumatisk stressyndrom( vesentlig nedsatt livskvalitet, konsentrasjonsevne, immunforsvar og evne til å tåle stress, samt økt irritabilitet, stadig tilbakevendende og påtrengende minner, tanker og bilder, dårlig søvnkvalitet, fysisk sykdom og skader ) og myelodysplastisk syndrom med 5 q avvik.  Dette er en alvorlig diagnose som medfører blant annet et vesentlig nedsatt immunforsvar. For å holde sykdommen under kontroll går jeg til regelmessige oppfølging på sykehus. I tillegg bruker jeg flere tusen kroner på behandlinger og helseutgifter pr. måned.

 

Pressen er med på maktelitens side av forståelige grunner og dermed handler de stikk i strid med sine etiske regler. Det kan nevnes at Varslerunionen ikke får sine innlegg inn i avisene. Frimodige ytringer og saklig kritikk av autoritetene blir sensurert bort og betegnet som injurierende. Til og med bokomtaler av varslerbøker får ikke spalteplass. Uten å være kjendis eller å ha mektige venner, er du uinteressant for media, uansett om du har aldri så mye rett.

 

Flere år på rad ble Norge kåret til det beste land å bo i. Kåringen begrenser seg kun til økonomien og tar ikke hensyn til befolkningens livskvalitet. Statistikken kan være misvisende. Realiteten er at pengene blir akkumulert på stadig færre personer og dermed er den voksende fattigdom skjult for omverdenen. Andre land vet lite eller ingenting om varslernes situasjon i Norge. Det kommer ikke frem at de fleste varslere er blitt ødelagt og effektivt brakt til taushet, uten at mobberne ble stilt til ansvar. Norske autoriteter tåler ikke berettiget kritikk av sine egne, og absolutt ikke, når kritikken kommer fra en innvandrer. De fleste innvandrere har dermed lært seg å holde kjeft for å overleve.

 

Det er et alvorlig tilbakeskritt at et land som deler ut Nobels fredspris undertrykker sanne ytringer hos folk med integritet og rene motiver. Norge har langt igjen for å sidestille etisk forkastelig atferd(mobbing) med økonomisk kriminalitet. Mobbingen må sidestilles med økonomisk kriminalitet og mobberne må straffeforfølges.