BmOnline Norge

Stortinget 7. juni 2004: Erna Solbergs (H) forslag til endring av Grunnloven § 93

  Norsk tilslutning til EU medfører overføring av lovgivnings- håndhevings og domstolsmakt fra Norge og til EU, dvs. overføring av nasjonal suverenitet. En slik maktovertakelse krever stor legitimitet og fordrer derfor omstendelig saksbehandling og kvalifisert flertall. Siden maktfylden tilligger det norske folk ved Stortinget (grl. § 49), Høyesterett (grl. § 88) og Kongen (grl. §§ 3, 12, 25, 26 etc.), må det grunnlovsendring til dersom disse beføyelser skal utøves av organer utenfor Norge, f.eks. EU. Introduksjonen av Ministerrådet som lovgivende organ, EU-domstolen som dømmende organ i siste instans, og Kommisjonen som utøvende myndighet krever grunnlovendring. Endringen kan enten skje (etter § 112) ved at forslaget fremsettes på det ene storting og vedtatt på det neste, etter et mellom-kommende valg (ventetid-alternativet) eller direkte via grl. § 93 (uten ventetid). Mens sistnevnte fremgangsmåte krever ¾ flertall, holder det i det første tilfelle med 2/3 flertall.

Erna Solbergs (H) forslag om å endre Grunnloven (grl.)

§ 93 slik at Norge kan slutte seg til EU med en stemmeflerhet av 2/3 i stedet for ¾, skal behandles i Stortinget den 7 juni i år (Dok nr. 12:14,1999–2000). Hensikten med forslaget er – foruten å gi “klare regler for innmelding i Den europeiske Union” – å hindre at mindretallets “blokkeringsmakt … er for vidtgående”. Det “rimelige vil være at når en søker Folkets Råd … så innebærer det at man har til hensikt å følge rådet man får. Dette er en politisk moralsk forpliktelse, i så henseende burde [det være] tilstrekkelig med et vanlig flertall i Stortinget for en tiltredelsesavtale” (s. 40 sp. 1–2). Solberg tar imidlertid ikke selv konsekvensen av sitt syn fordi hun unnlater å foreslå at 50,1% skal være tilstrekkelig.

  Solberg fremmer tre alternative forslag. Mens første alternativ forutsetter og annet kodifiserer rådgivende avstemningen etter et forhandlingsresultat, gir det tredje alternativ kun en avstemning forut for søknaden. Det siste er uakseptabelt, og vil da heller ikke få tilslutning av regjeringspartiene, som nå går inn for at det holdes to avstemninger, en før søknad sendes og en etter at resultatet er klart. Fordi første alternativ ikke kodifiserer regler om referendum og de to andre alternativ foreslår kun ett referendum, gjenstår derfor bare det første alternativ som overlater spørsmålet om folkeavstemning til statspraksis: ”Kongeriket Norge kan blive Medlem af Den europeiske Union dersom Stortinget, med to Trediedels Flertall, bifalder en Kongelig Proposition om Ratifikation af en Tiltrædelsesaftale. Naar Stortinget har givet sit Samtykke, bør mindst to Trediedeler af dets Medlemmer være til stede”. Det er dette alternativ som drøftes i fortsettelsen.

I stedet for å bedre forståelsen av § 93, reiser

Solbergs forslag mange uklarheter:

For det første: Regelen om EU-tilslutning er et nytt annet ledd i § 93. Det vil si at mens EU-medlemskap krever 2/3 flertall i Stortinget, skal tilslutning til andre sammenslutninger med overnasjonalitet gjøres med ¾ flertall, noe som er merkverdig fordi få sammenslutninger

overgår EU i overnasjonalitet. Trolig kan Solbergs posisjon forklares med at første ledd etter EU-­medlemskapet, ikke lenger skal benyttes, fordi norsk EU-­medlemskap blokkerer for andre tilslutninger, se utkastet til EU-Grunnlov artikkel 12 (2): ”Unionen har enekompetanse til at indgå internationale aftaler … når den berører en intern EU-rettsakt”. Fordi EU regulerer de fleste livsområder, blir det ikke plass for norsk medlemskap i andre internasjonale sammenslutninger. Solberg har dermed med ett slag opphevet grl. § 26 om hhv. Kongens og Stortingets eksklusive rett til å slutte internasjonale avtaler

For det annet: Forslaget tar ikke opp i seg hva som skal skje etter EU-tilslutningen. Kan det holdes nye folkeavstemninger om EU? Hvis folket med 50,1% noen år senere sier nei til EU, plikter da Stortinget å melde Norge ut av EU? Eller tenker Solberg seg at det aldri skal bli noe nytt referendum etter at folket endelig har svart ja? Solberg kan selvsagt svare selv, men hva hun kan svare avhenger selvsagt av hva som er mulig innen rammen av et EU-medlemskap. Etter grunnloven Hvis så er tilfelle, innebærer annet ledd i § 93 at For det tredje:

Forslagets logikk er svak fordi 2/3 – kravet bryter sammenhengen mellom § 93 (3/4 flertall uten ventetid) og § 112 (2/3 flertall med ventetid). Siden det nå blir enklere å benytte § 93 enn § 112, vil sistnevnte utspille sin rolle i forhold til EU.

For det fjerde: EU-tilslutningen vil etter ny § 93 kun følge annet ledd. Første ledd angår overnasjonalitet med flytting av makt fra Norge og til “en international Sammenslutning” som opererer innenfor et “sagligt begrænset Omraade” og som ikke gis “Beføielse til at forandre denne Grundlov”. Nytt annet ledd flytter makt til EU, mens tredje ledd gjelder internasjonale organ uten overnasjonalitet. Dette betyr at  EUs makt ikke lenger behøver å være “sagligt begrænset” eller uten “Beføielse til at forandre denne Grundlov”.

Det vil si at Solberg setter strek over forbudet mot å

innlemme Norge i en annen stat, uten å gå veien om endring av grunnloven § 1, jf. § 112. Dette er en dramatisk endring av § 93. Uansett dramatikk; dette er faktisk den eneste veien å gå for å få Norge inn i EU fordi EU etter vedtakelsen av sin grunnlov ikke lenger opererer innenfor et “sagligt begrænset Omraade”. Eller sagt på en annen måte, uten at passusen fjernes, vil § 93 ikke lenger kunne hjemle EU-tilslutningen.

  Hvorvidt fraværet av denne begrensning er uttrykk for en fordekt strategi eller rett og slett bare tankemessig uklarhet og dårlig juridisk håndverk, skal vi ikke spekulere på. Solberg oppnår i alle fall ikke hensikten om avklaring av vanskelig juss i forbindelse med EU-­tilslutningen.

 Peter Ørebech, Tromsø, 31 mars 2004