BmOnline Norge

Kirkemøtet i NIKEA, år 325

Her får man et kritisk blikk på dogmene, trosretningene- hvor kirkeledere vender ryggen til Evangeliet og Lyset, dvs Ordet og Herren Jesus Kristus.

Kristendommen var på denne tiden ikke lenger noen enhetsreligion. Den første store splittelsen i kirken kom med presten Arius og den såkalte arianismen (Les mer om denne her). Konstantin var lei rotet og kalte sammen til et kirkemøte i byen Nikea i Lilleasia (ved Svartehavet) sommeren året 325, for å gjenopprette enheten. Her møtte biskoper fra hele den kristne verden. De fleste kom imidlertid fra Orienten. Biskopen av Roma, Paven, var syk og derfor ikke tilstede, men Hans Hellighet var behørig representert med to delegater. Møtet ble holdt i keiserens sommerresidens. Den udøpte Konstantin som yndet å kalle seg den trettende apostelen ledet trolig personlig forhandlingene. Det kom rundt 300 biskoper til det første kirkemøtet, betegnende nok var bare syv av disse utlendinger.

Det åndelige nivået hos delgatene på møtet var ikke akkurat imponerende. En samtidig kilde snakker om ”en synode, utelukkende bestående av dumskaller”. Om det ikke var fullt så ille var de fleste av biskopene rimelig ulærde i teologiske spørsmål. Så sent som på 1600 tallet ved konsilet i Trient, finner en moderne teolog at ikke så helt få av de italienske teologer var på langt nær tilstrekkelig skolert i teologi. Mange av biskopene hadde begynt sin karriere som sekretærer for biskoper, kardinaler eller fyrster, og hadde etterhvert kravlet seg oppover i systemet, uten egentlig å ha vært plagsomt mye borti teologien. Som kirkehistorikeren Deschner sier det ”De fleste katolske geistlige er heller ikke i dag fortrolige med den historisk-kritiske teologien, men det har andre årsaker.” (Deschner 1972).

Treenigheten
Om flertallet av de fremmøte på kirkemøtet ikke var plaget med sjenerende mye kunnskaper om teologi, så gjorde det heller ikke så mye. Det var ikke de som bestemte. Delegatene var keiserens gjester og gjorde som keiseren befalte. Påvirket av keiserens prakt og smiger ble resultatet, den Nikenske trosbekjennelsen, ordrett slik keiseren ønsket. Da den avvikende arienanske trosbekjennelse ble lest opp, ble papiret nappet ut av hendene på oppleseren før han var ferdig, og energisk revet i stykker. Ikke overraskende ble arianismen fordømt som kjetteri. Det ble videre vedtatt at Kristus var guddommelig og av samme vesen som Faderen. Den Nikenske trosbekjennelsen slår fast treenighetslæren om at Faderen og Sønnen er vesenslike, (Gr: homousios, Lat: consubstantialis). Ett begrep det forøvrig ikke står en tøddel om i Bibelen, og verken Jesus eller Paulus kjente tydeligvis til noen treenighet. Begrepet var også ukjent i de ulike kristne retningene før kirkemøtet i Nikea.

Det viktigste for maktpolitikeren Konstantin, var å opprettholde enhet innen kirken, og beholde kirken som en samlende kraft i keiserriket. En splittet kirke hadde han fint lite nytte av. Han var trolig ikke synderlig opptatt av de teologiske spørsmålene. Han sa seg enig med flertallet, roste Arius og støttet også til en viss grad Arius motpart for balansens skyld. Det var altså den udøpte keiser Konstantin som kom opp med begrepet om ”vesenslikhet”, homousi, og ga dermed kirken et nytt dogme; den Nikenske trosbekjennelsen om treenigheten, om Faderen, Sønnen og den noe disige teologiske konstruksjonen Den Hellige Ånd. For en ”monoteistisk” religion burde det jo greie seg med tre guder.

Men denne bileanske og falske læren er her helt opp til i dag i menighetene. Les mer her om hva djevelen gjorde imot Ordet.

 

Det er forfattet av William M. Branham