BmOnline Norge

Kirkemøtet i NIKEA, år 325

Her får man et kritisk blikk på dogmene, trosretningene- hvor kirkeledere vender ryggen til Evangeliet og Lyset.

Kristendommen var på denne tiden ikke lenger noen enhetsreligion. Den første store splittelsen i kirken kom med presten Arius og den såkalte arianismen (Les mer om denne her). Konstantin var lei rotet og kalte sammen til et kirkemøte i byen Nikea i Lilleasia (ved Svartehavet) sommeren året 325, for å gjenopprette enheten. Her møtte biskoper fra hele den kristne verden. De fleste kom imidlertid fra Orienten. Biskopen av Roma, Paven, var syk og derfor ikke tilstede, men Hans Hellighet var behørig representert med to delegater. Møtet ble holdt i keiserens sommerresidens. Den udøpte Konstantin som yndet å kalle seg den trettende apostelen ledet trolig personlig forhandlingene. Det kom rundt 300 biskoper til det første kirkemøtet, betegnende nok var bare syv av disse utlendinger.

Det åndelige nivået hos delgatene på møtet var ikke akkurat imponerende. En samtidig kilde snakker om ”en synode, utelukkende bestående av dumskaller”. Om det ikke var fullt så ille var de fleste av biskopene rimelig ulærde i teologiske spørsmål. Så sent som på 1600 tallet ved konsilet i Trient, finner en moderne teolog at ikke så helt få av de italienske teologer var på langt nær tilstrekkelig skolert i teologi. Mange av biskopene hadde begynt sin karriere som sekretærer for biskoper, kardinaler eller fyrster, og hadde etterhvert kravlet seg oppover i systemet, uten egentlig å ha vært plagsomt mye borti teologien. Som kirkehistorikeren Deschner sier det ”De fleste katolske geistlige er heller ikke i dag fortrolige med den historisk-kritiske teologien, men det har andre årsaker.” (Deschner 1972).

Treenigheten
Om flertallet av de fremmøte på kirkemøtet ikke var plaget med sjenerende mye kunnskaper om teologi, så gjorde det heller ikke så mye. Det var ikke de som bestemte. Delegatene var keiserens gjester og gjorde som keiseren befalte. Påvirket av keiserens prakt og smiger ble resultatet, den Nikenske trosbekjennelsen, ordrett slik keiseren ønsket. Da den avvikende arienanske trosbekjennelse ble lest opp, ble papiret nappet ut av hendene på oppleseren før han var ferdig, og energisk revet i stykker. Ikke overraskende ble arianismen fordømt som kjetteri. Det ble videre vedtatt at Kristus var guddommelig og av samme vesen som Faderen. Den Nikenske trosbekjennelsen slår fast treenighetslæren om at Faderen og Sønnen er vesenslike, (Gr: homousios, Lat: consubstantialis). Ett begrep det forøvrig ikke står en tøddel om i Bibelen, og verken Jesus eller Paulus kjente tydeligvis til noen treenighet. Begrepet var også ukjent i de ulike kristne retningene før kirkemøtet i Nikea.

Det viktigste for maktpolitikeren Konstantin, var å opprettholde enhet innen kirken, og beholde kirken som en samlende kraft i keiserriket. En splittet kirke hadde han fint lite nytte av. Han var trolig ikke synderlig opptatt av de teologiske spørsmålene. Han sa seg enig med flertallet, roste Arius og støttet også til en viss grad Arius motpart for balansens skyld. Det var altså den udøpte keiser Konstantin som kom opp med begrepet om ”vesenslikhet”, homousi, og ga dermed kirken et nytt dogme; den Nikenske trosbekjennelsen om treenigheten, om Faderen, Sønnen og den noe disige teologiske konstruksjonen Den Hellige Ånd. For en ”monoteistisk” religion burde det jo greie seg med tre guder.

Den Hellige Ånd
Læren om Den Hellige Ånd har imidlertid røtter i det andre århundret hvor den oppstod gradvis i den ”apostoliske” trosbekjennelsen. Begrepet Ånd var da tydeligvis en anelse vagt, og er det åpenbart fremdeles. Ofte ble Ånden likestilt med Jesus, eller betraktet som engel, og til og med som Jesu mor, eller man tenkte på menneskets indre, menneskets sjel. Både teologer som kirkefaderen Tertullian og Irenaeus av Lyon mente at Den Hellige Ånd var en størrelse innenfor Guddommen. Kirkefedrene glemte ofte nok denne Ånden når de talte åndfullt om den guddommelige trehet. Den Hellige Ånd fikk altså først sin guddommelighet på kirkemøtet i Nikea.

Den store?
Som den første kristne keiser har Konstantin fått hedersbetegnelsen ”den store” av kirken, og blitt fremstilt, særlig av kirkehistorikere, som en uovertruffen mild, fredsæl og rettferdig keiser. Sannheten er at Konstantin var uvanlig brutal og krigersk av seg. Han førte utallige brutale grensekriger. Som et eksampel: I 306 og 310 angrep han uten varsel folkegruppen Brukterne, ranet buskapen deres og brente deres landsbyer og kastet alle de tilfangetagne til de ville dyrene i amfiarenaen (circus) i Trier. Ifølge samtidige kilder var det så mange fanger som ble sendt i døden i cirkus at selv villdyrene etterhvert gikk trett. Selv i samtiden ble dette sett på som uvanlig, og unødig grusomt. I 311 og 313 slo den unge keiseren Allemannerne og Frankerne og lot deres konger, Ascaricus og Merogaisus, rives i filler av sultne bjørner til allmenn forlystelse. De "barbariske" Frankerne pleide forøvrig å skåne sine krigsfanger.

Familieidyll?
Heller ikke på familiefronten var Konstantin noe godt forbilde for ungdommen. Han lot sin svigerfar (keiser Maximian) henge i 310, og fikk samtidig alle statuer og avbildninger av ham ødelagt. En fikk sine søstres ektemenn, sine svogre (Licinius og Bassianus) kvalt. Sin nevø (Licinius sønn) lot han piske og siden bli slått ihjel i Kartago i 336. Med gift tok Konstantin også livet av sin egen sønn Krispus, som han hadde med en av sine konkubiner. Konstantin var for øvrig ifølge kildene notorisk og viden kjent for sine utallige sidesprang. Han skal videre ha forgiftet mange av sine ”venner”, noen attpåtil kun noen få måneder etter kirkemøtet i Nikea hvor han fromt hadde diktert den Nikenske trosbekjennelsen. Som om ikke det var nok så lot den herlige milde kristne keiser Konstantin sin egen kone Fausta, som hadde født ham tre sønner og to døtre, kveles i badet!
I sannhet et forbilledlig kristelig familieliv!

Keiseren var eneveldig og hans ord var lov, og Konstantin bidro med sitt til den stadig mer barbariske straffepraksis i den senromerske strafferett. Konstantin innførte dødsstraff for eksempelvis utgivere av anonyme smedskrifter. Riktignok avskaffet han korsfestelse som henrettelsesmetode - men bare for å erstatte den med henging. Han innførte og dødsstraff for utøvelse av hedensk kult, og beslagla de henrettedes eiendommer. For folk som myrdet slektninger gjeninnførte Konstantin den forlengst avskaffede straffen med ”skrekkens sekk” (poena cullei), hvor forbryteren blir stappet ned i en sekk full av levende slanger. Når det gjelder mord på slektninger burde forøvrig Konstantin vite hva han snakket om.

Keiserens makt over kirken økte etter Konstantin og nådde et høydepunkt under keiser Justinian I (527-565). Justinian grep inn i de fleste kirkelige anliggender. Under striden med det såkalte theopaskitiske formularet der det fornøyelig heter at det var ”en fra treenigheten” som døde på korset, tvang Justinian pave Johannes II til å godta dette, selv om pave Hormisdas tidligere hadde fordømt det.
Trosformularet fra Nikea var det bare to biskoper utenom Arius selv som nektet å undertegne. Disse ble bannlyst, ekskommunisert og forvist fra Egypt. Den arienske strid nådde faktisk helt inn i de keiserlige indre gemakker. Konstantins egen søster og hans svigerinne tok parti for Arius.

Dogmet om treenigheten har skapt bruduljer inne kirken like frem til i dag. Motstanderne av dette dogmet finnes i dag under den kristne retningen som kalles unitarierne. Ved det andre allmenne (økumeniske) kirkemøtet i 381 ble treenighetslæren vedtatt som rikslov. Ved dette møtet ble den ortodokse katolske statskirken stiftet. Alle andre kristne retninger ble nå nektet å kalle seg kristne.

Konstantin den store - den første kristne keiseren døde midt på dagen den 22. mai 337, 52 år gammel. Først like før han døde ble han døpt av arianeren Euseb av Nikomedia.

 

(C) R. L. Børsheim