Norges Grunnlov er endret mot oss!

Hvordan et menneske stiller seg til moralske verdier, avhenger av grunninnstillingen til det enkelte menneske. Det finnes to (og bare to) slike grunnholdninger som individet bruker for å avgjøre hva det holder for Rett, det er frihetsprinsippene, som danner grunnlaget for allmenningssamfunnet og lydighetsprinsippene, som danner grunnlaget for eiendomssamfunnet.

 

Allmenningssamfunnets rettsgrunnsetninger.

 

1. Den viktigste retten er retten til selv å velge sitt liv (om man vil arbeide) eller drive dank, om man vil leve alene eller i samfunn med en eller flere andre, om man vil ha sex eller leve i sølibat, om man vil ta del i det samfunnet man er født inn i eller forlate det og søke et annet, om man vil fostre opp et barn eller la det dø av mangel på næring og kanskje det aller viktigste valget nemlig om man vil forsvare seg selv og/eller andre mot den eller de som søker å krenke individets naturgitte rettigheter.
2. Den andre frihet er retten til å ta det man trenger til livsopphold for seg selv og familien.
3. Den tredje frihet er den frie rådighet over sin egen person og de goder som man selv har skapt.
4. Den fjerde frihet er friheten til frivillig å gi avkall på en eller alle de tre grunnleggende rettighetene, med eller uten vederlag.                                     

 

    Allmenningssamfunnet kjenner bare to grunnleggende plikter, det er kvinnens plikt til å bære fram det foster hun frivillig har latt seg besvangre med og mannens plikt til å holde sine løfter. 

 

Eiendomssamfunnets rettsgrunnsetninger.

 

I den kristne kulturkrets finner vi eiendomssamfunnets rettsgrunnsetninger i 1. Mos. 1,8-3,22, 1. Kor. 8,6 og Rom. 13, 1-7. Eiendomssamfunnet har også to klare røtter i allmenningsfæren, det er skaperens frie rådighet over sitt skaperverk og mannens plikt til å holde sine løfter (Frimurersøylene Boas og Jakin symboliserer disse røttene).

Eiendomssamfunnet har derimot ingen plikt for kvinner til å bære fram et foster, systematisk krenkes kvinners og menns rett til å verge livet for sitt ufødte barn. Eiendomssamfunnets fremste karakteristika er samfunnsmedlemmenes arbeids- og skatteplikt.

 

 

----***----

 

Den norske Grunnloven har innebygde store motsetninger. Det er en felles lov for tusenvis av allmenningssamfunn som lovgiverne ønsket sentralisert og omdannet til ett helhetlig eiendomssamfunn. Teknikken er som i de gamle landskapslovene. Det gis lovbestemmelser som egentlig ikke angår folk flest, og etter noen tiår med annen praksis er de nye reglene blitt konstitusjonell sedvane. Men allmenningsprinsippene har fortsatt gjennomslagskraft overfor Grunnloven. Nedenfor har jeg gitt en oversikt over brudd på Grunnloven og de underliggende allmenningsprinsippene.

 

Grunnlovens § 1 har vært sterkt fremme i EU debatten. I virkelighetens verden er det en dualistisk paragraf med store innebygde motsetninger. Ordene fritt og selvstendig appellerer til allmenningsrettstilhengerne mens udelelig, uavhendelig og arvelig appellerer til tilhengerne av eiendomssamfunnet. Dualismen er til å leve med.

 

Grunnlovens § 2 er derimot en nøkkelparagraf. Den kom inn i Grunnloven samtidig med at jødeparagrafen ble opphevet og instruerer den formastelige tanke at staten kan ha en religion. Videre gir den rett til <fri Religionsutøvelse> også når dette innebærer at et hjelpeløst spedbarn blir lemlestet (omskjæring). Lovgivningsarbeidet når det gjelder forbudet mot omskjæring av jentebarn er et jesuittisk mesterverk som klart strider imot Grunnlovens § 2 slik den er blitt forstått i forhold til jøder frem til i dag.

 

Bestemmelsene i Grunnlovens §§ 3-92 er stort sett for spesielt interesserte. Det meste er (utgått på dato) eksempelvis at kongen selv kan velge sitt råd (§12 ), eller bestemme over sine barns valg av partner (§ 36). Dog må det nevnes at valglovens bestemmelser om at det ikke lenger kan stemmes på personer ved Stortingsvalg, bare partier, samt enkelte elementer ved mandatutregningen strider ikke bare imot Grunnlovens kapittel C, men mot hele dens –ånd- (§ 112).

 

Det samme gjelder den nye utlendingsloven, som ikke bare er en krenkelse av Grunnlovens § 75i, men av hele den norske

statsforfatningen. La oss se litt på den uanselige bestemmelsen i Grunnlovens § 75 i.

Denne bestemmelsen sier at det tilligger Stortinget "at naturalisere fremmede".

Ser vi så på § 92 for å finne ut hva det innebærer å "naturalisere fremmede", finner vi ut at det er en særskilt

rettsakt som må til for at en som har bodd i landet i mindre enn ti år skal kunne få embete i Norge.

Men i årene fra 1945-1990 ble bestemmelsen brukt for å hjemle innvilgelse av statsborgerskap.

Dermed ble det instituert et viktig eiendomsrettslig prinsipp, nemlig at det er Stortinget og ikke det enkelte bygdesamfunn som skal bestemme hvem som skal få oppholdsrett i Norge.

Nå er det jesuittenes Schengenorganer som har bestemmelsesretten.

 

Det følger direkte av den tredje frihet at norske borgere, kvinner og menn kan naturalisere den eller de vedkommende ønsker ved  å ta vedkommende inn i sitt hus og forsørge dem. Denne friheten har til alle tider vært overordnet Grunnlovens bestemmelser om jøder og jesuitter (som nå er opphevet). Chr. Michelsen holdt eksempelvis visstnok et helt  -harem- av jesuitter.

 

Det første kjente bruddet på den tredje frihet er statskuppet i august 1945 og den påfølgende utvisningen av norske kvinner og deres tyske soldatektemenn. Det neste massive bruddet på den tredje frihet var -den midlertidige- innvandringstoppen av 1975.

Men det aller verste bruddet på den tredje frihet er staten Norges deltagelse i den organiserte kriminalitet som her i Norge kalles FNs kvoteflyktningeprogram.

 

Det følger direkte av den tredje frihet at individer som ingen norske kvinner eller menn ønsker å gi mat og husly ikke har noen rett til å oppholde seg her i landet.

Uten noen som helst ryggdekning i form av stortingsvedtak eller folkeavsteming har UD-embetsmenn som Bjarne Lindstrøm og Per Tresselt i samarbeide med justisdepartementets Trond Dolva sluset inn i landet et ukjent antall voldskriminelle, psykiatriske pasienter og politiske aktivister, som har som mål å innføre eiendomssamfunnet i Norge. Stortinget og regjeringen har nå ikke lenger den rett som frem til 1945 hver enkelt herboende hadde, statsborger eller ikke, nemlig å gi oppholdsrett til personer som allerede befinner seg i Riket.