BmOnline Norge

Vi er glade for å utgi Tor Oljemarks bok. Den er en spennende og gripende livsskildring om et menneske Gud har fått bruke i sin tjeneste. Tor Oljemark har de siste årene vært til stor velsignelse på Evangeliesenteret både som forkynner og som sjelesørger. Denne boken er ypperlig både til evangelisering blant ufrelste og til oppbyggelse i menighetene og bør inn i hvert kristne hjem.

Ludvig Karlsen

Oljemark har syslet med forskjellig, det er bl.a. han som har tegnet julenissen som er på de norske juleansjos-glassene. Designer og grafiker.

Bilde av Signe og Tor på Gåsbakken

En overnaturlig hilsen

Tor Oljemark og hans kone, Signe er forkynnere. De reiser ofte fra sted til sted.
Nå ønsket de å bygge seg et hus som de kunne kalle sitt eget.
Men inntekten de hadde er kun forkynnerlønn.
De lurte på om de vil klare de økonomiske forpliktelsene, hvis de bygget huset. De ber over saken.

Neste dag gikk jeg som vanlig til mitt arbeid ved Regionssykehuset i Trondheim.
Klokken var 8 : 30 da jeg passerte hovedinngangen.
Fra den store vestibylen går det lange korridorer til høyre og venstre - og mange folk var allerede på farten.
Jeg gikk imidlertid rett mot dørene til heisen. Der stod det noen fra før og venter.

Spesielt legger jeg merke til en
- en mann å se til...med et vennlig ansikt..
Straks heisen kommer, går vi alle inn. Jeg trykker på 3. etasje. Andre trykket på etasjer høyere oppe.
Og den spesielle personen la jeg merke til, trykket på 11.etasje
- den høyeste i bygget.

Men jeg gikk altså av i 3.
Her skulle jeg bare fjerne en plakat på korridorveggen - noe som var gjort på et øyeblikk.
Umiddelbart løp jeg trappen ned, gikk raskt gjennom en korridor og ut på gårdsplassen og går videre rett mot kontorfløyen, der jeg hadde mitt kontor.

Da jeg nærmet meg kontorfløyen, oppdager jeg at det står en der fra før og venter på heisen.
Det var jo ikke så uvanlig. Men etter som jeg nærmer meg, ser jeg til min aller største undring - at det er den samme mannen som for et øyeblikk siden trykket på 11. etasje i hovedbygningen. Menneskelig sett hadde det ikke vært mulig for ham å nå denne bygningen før meg! Allikevel altså, der står den samme personen - og likesom bare venter uten å være andpusten engang!

Bare noen øyeblikk fikk jeg anledning til å betrakte ham
- uten å få sagt et ord før heisen kom. Vi gikk da begge inn, og jeg trykker på 3. og han på 4. etasje (den høyeste også i denne bygningen).
Straks døren lukker seg og heisen begynner å gå, sier han :
" Ja, her har jeg ikke vært før"
...Så ser han på meg med et vennlig smil og sier følgende :
"Det som du og din hustru fryktet for,
det skal dere ikke frykte for, for det kommer til å gå så bra!

Helt overrumplet - og ute av stand til å reagere, merker jeg at heisen stopper i min etasje, og jeg måtte jo bare gå ut. Straks gikk døra igjen bak meg, og mannen i heisen fortsatte oppover til 4. etasje.

Et par sekunder ble jeg stående mildt sagt både forskrekket og grepet.
Men i neste nu tenkte jeg : - Den personen må jeg få snakke mer med!
Dermed løp jeg opp trappen - og rekker akkurat opp til 4. i det heisen stanser og døra åpner seg.
Men da er heisen tom. Mannen var borte.
I ca.12 år har vi nå bodd i vårt nye hus og hjem.
Og det ble slik som den himmelske utsendingen hadde sagt.
Alt har gått bra.

Fra boken : Krigen, Korset, Kallet
av Tor Oljemark,
utgitt på ES Grafiske 1995

Besøk i Himmelen Fra boken:

“Beyond Death`s Door” av Dr. Maurice Rawlings

De var snare til å flytte meg fra kriseavdelingen til avdelingen for intensiv behandling p.g.a. mine brystsmerter. De fortalte meg at det var hjerteinfarkt. I elevatoren, følte jeg at mitt hjerte stoppet og jeg mistet pusten og tenkte: “Det er det.”

Det neste som jeg husker var at jeg så ned på min kropp i avdelingen for intensiv behandling. Jeg viste ikke hvordan jeg kom dit, men de arbeidet med meg. Det var denne unge legen i hvit frakk og to sykepleiersker og en mørk kar i en hvit uniform, og han gjorde mesteparten av arbeidet med meg. Han presset ned brystet mitt, og noen andre drev med kunstig åndedrett, og de ropte:” få tak i det!”

Jeg fikk vite senere at denne mørke karen var en sykepleier på vakt. Jeg hadde aldri sett han før. Jeg husker til og med den svarte sløyfen som han bar. Det neste som jeg husker var at jeg gikk gjennom en svart passasje. Jeg rørte ikke ved noen av veggene. Jeg kom ut på en åpen eng og gikk mot en stor hvit mur som var veldig lang. Der var tre trappetrinn som ledet til en portåpning i muren. På toppen av trinnene satt en mann kledd i en lang kappe med en blendende hvit glans. Hans ansikt hadde også en glødende utstråling. Han så ned i en stor hvit bok som han studerte.

Da jeg nærmet meg ham, følte jeg en stor ærefrykt, og jeg spurte ham: “Er du Jesus?” Han svarte: “Nei, du vil finne Jesus og dine elskede bak den døren.” Etter at han hadde sett i boken, sa han: “Du kan passere!” Og så gikk jeg gjennom døren og så på den andre siden denne vakre, briljante opplyste byen som reflekterte likesom solstråler. Det var alt laget av gull eller noe skinnende metall, med kupler og spisstårn vakkert smykket, og gatene skinte akkurat som marmorplater, men de var laget av noe som jeg aldri hadde sett før.

Der var mange mennesker som var kledd i hvite, skinnende klær og strålende ansikter. De så vakre ut. Luften virket så frisk. Jeg har aldri kjent noe lignende. Det var en vakker bakgrunnsmusikk, himmelsk musikk, og jeg så to skikkelser som kom mot meg, og jeg gjenkjente dem øyeblikkelig. Det var min mor og min far, begge døde for mange år siden. Min mor hadde hatt et amputert bein, men dette var gjenopprettet nå. Hun gikk normalt på to bein. Jeg sa til min mor: “Du og far er så vakre!” De svarte meg: “Du har den samme utstrålingen og du er også vakker.” Mens vi vandret sammen med Jesus, merket jeg at der var en bygning som var større enn alle de andre. Den så ut som en fotball-stadion med en åpen ende i bygningene, hvor et blendende lys strålte ut.

Jeg prøvde å se opp på lyset, men kunne ikke. Det var for sterkt. Mange mennesker så ut til å bøye seg framfor denne bygningen i tilbedelse og bønn. Jeg sa til mine foreldre: “Hva er det!” De sa: “Der inne er Gud.” Jeg vil aldri glemme det. Jeg har aldri sett noe så herlig. Vi gikk videre da de tok meg med for å få et møte med Jesus, og vi passerte mange mennesker. Alle sammen var glade. Jeg har aldri kjent en slik følelse av velbehag.

Mens vi nærmet oss plassen hvor Jesus var lokalisert, følte jeg plutselig denne enorme bølgen av elektrisitet gå gjennom min kropp som om noen slo meg i brystet. Kroppen min bøyde seg mens de opererte hjertet. Jeg var kommet tilbake til mitt tidligere liv. Men jeg var ikke lykkelig over å komme tilbake. Men jeg visste at jeg at jeg var blitt sendt tilbake for å fortelle andre om opplevelsen. Jeg har bestemt meg for innvie resten av mitt liv til å fortelle om dette til alle som vil vite det.

Som er på denne bloggen: http://www.kristenblogg.no/?p=270

BmOnline

Bjørgulf Mortensen

Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder...

Lov om opphavsrett
http://www.BmOnline.no